Posted on 04/09/2018 by

Troms Sawyer og Huckleberry Finnmark

Det er mulig regionreformen i nord ikke har rom for så mye humor. I alle fall ikke enda. Likevel kan jeg ikke dy meg. Til det passer navnet på de to gode vennene fra Mark Twain-bøkene om Tom Sawyer og Huckleberry Finn for godt. Jeg drister meg til å omskrive navnet på to gamle venner i nord, Troms og Finnmark. Eller Troms Sawyer og Huckleberry Finnmark.

De to gode vennene Troms og Huckleberry Finnmark kan ikke la regionrefomen seile forbi. (Illstrasjon Jens K. Styve)

De to gode vennene Troms Sawyer og Huckleberry Finnmark kan ikke la regionrefomen seile forbi. (Illstrasjon Jens K. Styve)

 

Det er lenge siden jeg leste om disse to kompisene fra Mississippi. Det er mulig den ene kompisen var større, mens den andre var sterkere eller klokere. Jeg husker ikke helt, men jeg husker at de to holdt sammen i tykt og tynt. Når det ble tøffe tider og store oppgaver måtte løses, da sto de sammen. De passet godt på hverandre og ingenting kunne komme mellom dem.

I regionreformen i nord snakkes det mye om rekkefølge på vedtak, lokalisering, oppgavefordeling og hvem som snakker hverandre ned. Det skrives avisinnlegg om hvem som vil være sammen med hvem. Men aller mest skrives det om dem som aldri kunne tenke seg å være sammen med noen andre enn seg selv. Gode venner krangler vel ikke om slikt? Gode venner holder sammen, jobber sammen og står sammen når det er krevende.

I en av historiene om Hucklebery Finn og Tom Sawyer må de to vennene løse en vanskelig oppgave og sikre at byens skatter kommer tilbake. I Nord-Norge er Huckleberry Finnmark og Troms Sawyers rike godt forsynt med naturressurser, og potensialet for vekst er enormt.  Men nøkkelen til å ta ut vekstpotensialet er å løse oppgavene sammen! En forutsetning for vekst og utvikling av næringslivet i nord er tilgang til arbeidstakere med nok og rett kompetanse. Skal vi sikre vekst, må Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer samarbeide om å hindre frafall i videregående skole. Uten kompetent arbeidskraft, stopper Nord-Norge, og her har Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer en kjempeviktig oppgave!

Videre er Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer helt sentale når det gjelder effektiv samferdselsutvikling, de to kompisene må jobbe systematisk med å utvide arbeidsmarkedsregionene ved å utbedre infrastruktur og stimulere til økt mobilitet. I stedefor å krangle seg imellom, må de finne gode løsninger for at flyplasser, havner, fiskemottak, oppdrettsanlegg og transportveier er tilpasset både bedriftenes, innbyggernes og fremtidens behov.

Ikke vet jeg om Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer må vente på at tante Polly skulle løse opp i konflikten og ikke skal jeg våge meg på å utpeke en tante Polly i 2018-versjonen av historien. Det beste er nok om de to vennene sammen finner veien ut på nye eventyr, og enes om at det er sammen vi best løser fremtidens utfordringer.

Posted on 13/01/2018 by

En mann ved navn Ove

Et av de mest minneverdige jobbmøtene det siste året skjedde ved et middagsbord på et hotell i Førde. Der satt Ove, helt nederst i bordenden. Hans firma er ledende i Norge på produksjon av el-tavler. Men Ove er helt i Norgestoppen når det gjelder å snakke om seg selv i små bokstaver.

Ove er leder for Eid Elektro, en bedrift lokalisert på tettstedet Nordfjordeid. Og som Ove med stolthet kaller elektrobygda Eid. Nordfjordeid er ingen metropol med sine 2.900 innbyggere og Ove og kollegene har for lenge siden forstått at flinke medarbeidere må finnes og utvikles av Eid Elektro selv. Eid Elektro har gått fra 9 ansatte i 1981 til 70 ansatte i 2017, og Ove er i særklasse når det gjelder å ta inn lærlinger. Eid Elektro har mer enn 15 lærlinger. Ove tar inn ungdom, flyktninger og innvandrere og er opptatt av at nye landsmenn raskt må lære seg norsk for å fungere godt på jobb og i samfunnet.

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove skryter ikke, men svarer når jeg spør. Han forteller om økt konkurranse, balansen mellom jobb og familietid og om hvordan Eid Elektro lykkes med å vinne store offshore og tunnell-anbud. Jeg spør og graver og langt uti hovedretten kommer det stille fra Ove: – Ja, forresten – også eier vi en skole…

Ove er en handlingens mann. Da kommunen ville legge ned skolen i bygda forsto Ove at det ville være en trussel for bedriften. Uten skole ville ikke hans ansatte lengre kunne bo i elektrobygda Eid! For første gang i måltidet kom noe som kunne ligne på skryt. – Jeg er ikke så verst på å regne anbud, og jeg så jo at det var mulig å drive en Montesorri-skole med tilskudd fra kommunen. Dersom vi i tillegg la inn en barnehage i kjelleren, så ville vi gå i pluss, sa Ove.

Plutselig var el-tavlesjefen også blitt skoletavle-sjef. – Det var først etter kjøpet av skolen at jeg oppdaget at opplæringsloven sier at skoleeier også er ansvarlig for det pedagogiske innholdet, fortalte Ove og lo. Han ansatte rektor og lærere, leste seg kraftig opp på fag og læreplaner og holder nå jevnlige møter med skoleledelsen og lærerne.

Ove er imponerende mann, og han ikke er alene. Jeg har møtt mange forskjellige Ove’r de siste årene. Det er de som skaper bedrifter, men de bidrar også til vekst i lokalsamfunnet. Disse Ove’ne sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet og bidrar til at mennesker opplever mestring, anerkjennelse og utvikling.

Denne uken arrangerte NHO sin årlige årskonferanse med tema «Verdien av arbeid». Ove var selvfølgelig invitert, men jeg er ikke sikker på om han hadde tid til å delta. Det er nemlig travelt å være Ove. Men, om han ikke kom, så skal han i alle fall ha en stor takk. Vi trenger sånne som Ove. Vi trenger de som ikke snakker om seg selv i store ord,men bare får ting til å gå i orden og om nødvendig tar ansvar for pedagogikken på skolen.

 

Posted on 09/05/2017 by

Det er ikke flaks. Det er dyktighet!

Det er privilegert, på grensen til flaks, å få møte næringslivsledere over hele landet. Men ikke alle er like fascinert over hva som møter dem i omgivelsene. En bedriftsleder i Finnmark fortalte at han ofte ble møtt med: «Det er lett for deg å si – du som har en bedrift som går av seg selv». Det var selvsagt mange sjømil unna hans virkelighetsbilde. Dette var langt fra bare flaks.

Det var sikkert flaks at den første fiskeeksportøren lykkes, men det er ikke flaks at vi i dag er best i verden på fisk . Illustrasjon; Jens K. Styve

Det var sikkert flaks at den første fiskeeksportøren lykkes, men det er ikke flaks at vi i dag er best i verden på fisk . Illustrasjon; Jens K. Styve

I søndagens Aftenposten skriver professor Einar Lie dette om det norske oljeeventyret. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ingen-kan-gjenta-den-norske-oljesuksessen-Ikke-engang-vi-selv–Einar-Lie-620587b.html

Lie hevder at det var en rekke heldige omstendigheter, og ikke dyktighet alene, som ga oss en norskeid oljeindustri og enorme inntekter til staten gjennom oljefondet. Professoren skriver at vi neppe kunne gjentatt suksessen i dagens Norge. Til det har vi hatt altfor mye flaks med funn, politikk og oljepriser. Men om det var flaks var det i så fall noe vi hadde kvalifisert oss til å ha ifølge Lie.

Vi er heldige i dette landet. Vi har vakker natur, enorme naturressurser, fred og stabilitet. Der det for noen hundre år siden var armod og mismot, er det nå vekst, fremgang, dobbelgarasje og to årlige sydenturer. Ofte omtales også dette norske økonomiske mirakelet som flaks. Det er ikke er flaks. Det er dyktighet!

La meg ta noen eksempler:

Vi har selvfølgelig tidenes skog av gullhår når nordlyset velger å legge seg som en grønn bølge akkurat over det landet vi bor i. Det er selvfølgelig en slags flaks at mørketida er så inn i hampen mørk at vi enkelt kan se det grønne lyset danse på himmelen i januar. Men det er ikke nordlys-flaks alene som gjør at turistene kommer til Nord-Norge. Det skyldes at kompetente og hardtarbeidende mennesker har satset penger og tid på å utvikle nordlysturer og andre vinteropplevelser. Det er dyktighet knyttet til produktutvikling, markedsføring og samarbeid som gjør at turistene velger Nord-Norge foran Finland, Island og Alaska.

 

Det er flaks at iPhone og Samsung-telefoner tar så gode bilder at selv bestemor kan vise bilder av nordlyset på Instragram og #northernlights og #auroraborealis trender i sosiale medier.  Det er flaks at folk i Asia har penger til å reise til Gokk. (I en måling hos avisa iTromsø er Gokk navnet som hårfint foran Mordor har fått flest stemmer blant navneforslagene på en ny nordnorsk region, men det er ren uflaks! http://www.itromso.no/nyheter/2017/05/07/Viral-kampanje-for-at-TromsFinnmark-skal-hete-Mordor-14695291.ece)

Det norske lakseeventyret er et annet eksempel. Selvsagt er det flaks at den norske badetemperaturen egner seg bedre for fisk enn for folk flest. Og kalde, klare farvann gir den beste fisken! Det er flaks at Norge har tusenvis av fjorder og holmer som gir ly mot vinterstormer og som er perfekt for oppdrett av laksen. Men det er dyktighet som gjør at vi har funnet opp vaksiner mot sykdommer og lager fiskefôr som gir sunn fisk. Det er ikke flaks, men sabla god merkevarebygging og distribusjon som gjør at Norwegian Salmon er en av våre sterkeste merkevarer.

Det samme gjelder for vannkraft, rom – jord og tunnelbygging. Du blir ikke best i verden på å produsere vindmølle-komponenter med flaks alene. Du må først og fremst være dyktig og hardtarbeidende. Så må du og de ansatte evne å stå i krevende situasjoner over tid: lavkonjunktur, kompetansemangel, tilsyn eller markedssvikt. Disse utfordringene bekjempes ikke med flaks, men med innbitt pågangsmot og jernvilje. Jeg tror det er tungt for næringslivsledere å smile tappert når de i debatter og diskusjoner får høre at de bare har hatt flaks. Jeg kjenner ingen som har en bedrift som er bygd bare på flaks eller som går av seg selv. Det ville i så fall vært kjempeflaks!

Posted on 23/11/2016 by

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Posted on 13/10/2016 by

Takk til Nord-Norge

For to år siden befant jeg meg i samme situasjon som nå. Jeg hadde verdens beste jobb i sjømatbransjen, men jeg hadde likevel takket ja til ny jobb. Å slutte i jobben var som å påføre seg selv akutt kjærlighetssorg. Jeg skrev av meg «sorgen» gjennom bloggteksten «et farvel til fisken». Nå har jeg gjort det igjen: Jeg har sagt opp en super jobb og fra desember skal jeg pendle for å være kommunikasjonsdirektør i NHO. Jeg har skrevet meg ut av denne overgangen også. Denne bloggteksten er ikke et farvel, men en takk til Nord-Norge!

 

bjarte

 

Jeg vil sende en varm takk til Bjarte i Burfjord. Han lager verdens letteste toppturski og supersterke hodelykter. Gode kontakter i Kina, internettilgang og et kjapt og dristig hode gjør det mulig å bo i Burfjord og selge sportutstyr til verden. Bjarte styrer alt fra sin egen garasje. Han er gullkunde hos Posten. Når sesongen svinger og det kniper tar han jobb i kassa på Prix. Bjarte er et førsteklasses bilde på den 4. industrielle revolusjon som gir enorme muligheter i nord. Vi som bor lengst unna har aldri hatt markedet nærmere.

Jeg sender også en varm takk til alle nordnorske historiefortellere. Den aller beste jeg kjenner er Kjell Ove på Sommarøy hotell. Mannen som i likhet med sin sambygding Svein Ludvigsen kan trollbinde et publikum uansett størrelse og uansett språk. Kjell Ove viser verdien av det gode vertskap, rekkevidden av den gode historien og hvor lenge et smil varmer. Å fortelle de gode historiene blir fremtidens gull. Alle som vil lære og bli bedre retorikere bør legge turen ofte til Sommarøya.

Jeg sender en varm takk til Svalbard og folk og bedrifter i Longyearbyen. Jeg var 40 år før jeg reiste til Svalbard. Det var minst 20 år for sent! Svalbard er en utpost i Norge, men sentrum i Arktis. High tech i maskiner, datakraft og utstyr. Low tech og menneskelig i all sin varme. Det er ingen selvfølge at Svalbard alltid «vinner» i innsamlede beløp i Tv-aksjonen, men for folk på Svalbard er det en selvfølge. Alle skal bidra og Dugnads-Norge lever i beste velgående på 78 grader nord. Svalbards stilling kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Vår jobb er å sørge for at vi på fastlandet følger opp og bidrar i utviklingen av nærings- og samfunnsliv. Har du enda ikke vært der bør du dra i morgen!

Det er kanskje ikke så vanlig å takke til Stortinget, men våre 20 nordnorske stortingspolitikere fortjener en takk. Jeg var ikke bare 40 år før jeg reiste til Svalbard. Jeg var også 40 år første gang besøkte Stortinget. Det var minst 10 år for sent. På Stortinget og i nord har jeg møtt politikere fra alle tre fylker som er kunnskapsrike, kunnskapstørste og opptatt av å utvikle Nord-Norge. Av en av dem har jeg lært noe ekstra viktig: «Kom ikke med problemer. Kom med løsninger. Ingen politikere liker å være på taperlaget. Skal du få noe gjort må du komme med en vinnerløsning!». Det rådet har jeg tenkt å følge også i fortsettelsen.

Jeg sender en takk til Lisbeth ved INKO i Harstad. Sammen med Tromsprodukt og Nordtro jobber de utrettelig med NHOs medlemmer for å få flere i arbeid. Gjennom Ringer i Vannet får vi unge og voksne inn i jobb. Jeg kommer aldri til å glemme besøket til Marcussens metallstøperi. Der traff vi sjefen Hilde som hadde gitt Stian, han som nesten var gitt opp av alle, en mulighet til å prøve seg i arbeid. Stian er gutten med så mye energi «til overs» at han hadde gått fra Kvæfjord til Harstad for å finne jobb. Det er nesten 50 kilometer!

Takk også til Bård i Grovfjord som bygger havets Tesla, til Hans-Olav i Balsfjord som bygger opp reiselivsselskaper i rekordfart, til Silje på Fristelsen bakeriet i Nordreisa for viljen til å satse, til Rita som bygger på Husøya og til Anne som viser vei på UiT Norges arktiske universitetet. Takk til alle som har vært uenig med meg, men som likevel har debattert skikkelig og åpent, takk til alle som har åpnet opp sine dører, vist, tegnet og forklart. Takk til alle som vil bidra til å bygge fremtidens Nord-Norge.

På vei til ny jobb i Oslo tar jeg med meg alt jeg har lært og historiene til alle jeg har møtt. Alt er viktig, men den viktigste læresetning kommer fra ungdomshuset TVIBIT. Jeg lover å ta med meg deres slagord hver eneste dag i fortsettelsen: «Glem aldri hvor du kommer fra!».

Takk og på gjensyn Nord-Norge!

 

Foto: Jan Arne Pettersen

Posted on 12/10/2016 by

Et slagord som slår

Fra jeg var svært ung har jeg hatt stor respekt for SpareBank1 Nord-Norge. Der jobbet flinke, men litt alvorlige foreldre til gutter og jenter i klassen min. De alvorstyngede foreldrene satt i skranken, var sjef eller jobbet i «magasinet». At de var preget av alvor var helt naturlig. De passet mine oppsparte kroner, som var nøysomt samlet på en Solan Gundersen-sparebøsse.

Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for de mest desperate småsparere.

Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for den mest desperate småsparer utrustet med smørkniv.

Respekten for banken var stor, men ikke større enn at pengene i sparebøssa var mest mine. Jeg og brutter’n gjorde det til en kunstform å lirke ut penger ved hjelp av smørkniv og finslepen risteteknikk. Drømmen var å få ut en seddel. Fasit var at det oftest ble med kronestykker. Ikke sjeldent angret jeg grovt på at jeg hadde brettet den verdifulle seddelen ned i bøssa.

Sparebøssa var mitt første møte med logoen til Sparebanken. Bankens navn sto tydelig preget i gullbokstaver på sparebøssa. Den hadde hedersplass på gutterommet. Nest etter bildet av Samantha Fox på veggen var nok bøssa det som fikk mest oppmerksomhet fra mitt blå blikk. Sedlene i sparebøssa og Samantha var like uoppnåelige.

Under den årlige Sparebank-uka, hvor mine penger brått ble litt «våre», rullet alltid logomaskineriet til banken over meg med full tyngde. Jeg forlot som regel banken med tom bøsse, full mage og reflekser nok til å bli sett på mils avstand. Jeg var glad og lykkelig, på tross av tom sparebøsse, nettopp fordi jeg nå var utstyrt med hundrevis av bankens give-aways med fargesprakende logoer.

På 2000-tallet var jeg ikke lengre sparebøssegutt, men familiemann med lån. SpareBank1 var blitt mer enn en logo. Jeg hadde gått fra sparing til forbruk, og SpareBank1 var gått fra logo til merkevarebygging. Banken fortalte at jeg «skulle sette det på huset». Jeg ble ikke helt fortrolig med denne oppfordringa, og jammen tror jeg banken likte det dårlig selv. Slagordet forsvant i alle fall like fort som det kom.

Deretter kom slagordet «Vit at vi er der». Det ble også veid og funnet for lett. Både av banken og publikum. Våren 2005 skulle nemlig SpareBank1 sitt kampsponsorat på Alfheim stadion gis til et godt formål. Mandelas HIV/AIDS-arbeid skulle få oppmerksomhet og inntekter i pausen på TIL-kampen. Jeg var ansvarlig for PR-arbeidet til Mandela-konserten, og ble innkalt på møte i Rødbankens høyeste etasjer. På dette møtet var også kampens konferansier Kristian Fr. Figenschow til stede. Vi lyttet nøye til bankmedarbeiderens foredrag, som avsluttet med en oppfordring om å bruke slagordet «vit at vi er der».

Da tok Figenschow løs. -Det der det e jo ren terror», utbrøt Kristian Figenschow. – Hvess æ e skyldig banken litt pænga, så vil dokker at æ skal gå rundt å være redd og vite at dokker e dær og jakte på mæ?

Dama fra kommunikasjonsavdelingen forsøkte å forklare teatermannen. – Nei du misforstår. Vi mener det jo ikke helt konkret! Det er mer i overført betydning, sa merkevaredamen. – I overført betydning?!? Det e jo enda værre! Det e psykisk terror, nesten ropte Figenshow over møtebordet og hadde stor moro med bankens slagord.

Bankdamene hadde det ikke like gøy. Humoren i banksektoren hadde ikke hatt samme rivende utvikling som sparebøsser, bankprodukter og slagord. Vi ble derfor enig om droppe hele slagordet og heller minne Alfheim-publikumet om at SpareBank1 Nord-Norge var kampsponsor.

I dag går alt så mye bedre. Bankfolk har begynt med humor, og konsernsjefen forteller vitser under sine foredrag med søylediagram og konjunktursvingninger. Samtidig har Sparebank1 fått et slagord som virker. Ingen kan mislike «for Nord-Norge». I alle fall ikke gutter som har vokst opp med sparebøsse fra banken på nattbordet og Fox-plakater på veggen.

For banken gjelder det bare å passe på slagordet og utvikle verdiene og selskapet i takt med slagordet. Dersom banken ikke gir slagordet troverdig innhold blir det like hult som en tom sparebøsse og like uinteressant som dagens utgave av Samantha Fox. Jeg tror SpareBank1 Nord-Norge klarer det godt. Vi er i alle fall mange som heier på Nord-Norge!

———————————————————————————————————————————————————————————————————————————————–

Dette innlegget er skrevet på oppfordring til SpareBank1 Nord-Norges internblogg og senere publisert etter avtale. Jeg håper den faller i smak både hos bankfolk og andre.

Posted on 20/08/2016 by

Terrengsykkel-ekteskap

Jeg har debutert. Debutert i et terrengsykkelritt i godt voksen alder. Jeg kom fra det med livet i behold, men det var bare såvidt. Jeg burde konsentrert meg mer om å holde hjulene i gang og mindre om bloggskriving. Da hadde alt gått mye bedre og raskere i Lavkarittet.

Foto: Magnar Slått

Blid fyr på dyr sykkel. Lett og fin i beina så lenge noen holdt opp et kamera Foto: Magnar Slåtto

 

-Nå kommer du sikkert til å skrive blogg om alle de sure gubbene du møter, ropte en venn av meg da jeg passerte henne i en av de første bakkene.

Men den eneste sure gubben jeg møtte var meg selv. Jeg var småirritert fordi jeg ikke kom opp bakkene uten å trille.

Litt senere, i en av Lavkarittets langbakker passerte jeg en annen terrengsyklist. – Jeg synes dere henger sammen som en, du og sykkelen, ropte hun med henvisning til et tidligere blogginnlegg jeg har skrevet. Der har jeg utbrodert om sykkelselgerens lovnad om at vi ville bli som én: Jeg og sykkelen med de fancy klikkpedalene.

Jeg kan skrive under på at det stemmer at vi var som én. «Vi» hadde allerede hatt en grunnstøting, eller «grunnberøring» som de kaller totalhavari i Sjøforsvaret. Vi kjørte nemlig forhjulet kontant inn i en kampestein. Med føttene fastlimt til pedalen var vi fortsatt «som én» da vi fant oss selv igjen godt nedi ura. Blodig og forslått kom vi oss opp på stien igjen.

Blodet rant i strie strømmer fra mitt skrubbsår på armen. Heldigvis så jeg en førstehjelpspost på bakkekammen. «Her skal det bli omsorg» tenkte jeg og konstaterte at damene fra Røde Kors sto på «min» side av veien. De hadde garantert fullt innsyn til mitt åpne risp på albuen. Mens jeg tråkket så det sang i bena tenkte jeg at Røde Kors-damene ville ile til med omtanke og enkeltmannspakker, mens jeg skulle takke barskt nei og sykle videre. Da jeg kom til posten var damene opptatt med å snakke på radio, de overså glatt mitt blodige sår. Skuffet måtte jeg tråkke videre mot matstasjonen mens jeg blødde flere liter. Minst!

blood on the tracks

Her skal vi endelig få det litt hyggelig, tenkte jeg på vei inn mot første stasjon. «Dere burde si ting som: Dere ser fresh og fin ut» sa jeg til mannen fra Nord-Troms som generøst delte ut banan og saft. «Kan ikke dere si: dere leder med minst fem minutter?» fortsatte jeg med et stort smil for å sikre at ironien nådde frem. Mannen i 60-årene så rart på meg og svarte: «Men dere gjør jo ikke det, så det ville være løgn». Det hadde han jo helt rett i. Såpass selvinnsikt hadde jeg der jeg halset videre med hjelmen på skråss. Jeg syklet skuffet, blødende, men realitetsorientert videre.

Bena gikk sånn passe fort. Jeg burde sikkert hatt «fokus på arbeidsoppgaver» som det heter i toppidretten. Jeg hadde fokus på alt annet. På vei over fjellet fikk jeg tid til å tenke på en regning jeg ikke hadde betalt, litt småting på jobben og et bryllup jeg nettopp hadde vært gjest i. I bryllupet sa presten at ekteskapet er som en tur hvor ekteparet skal leie hverandre. Jeg og terrengsykkelen min var også som ektepar på tur, tenkte jeg. Mer som et tvangsekteskap hvor store summer er involvert. Medgiften er høy og lenge har jeg vært godt over 1000-lappen i snittpris på hver gjennomførte tur på sykkelen.

Dette tenkte jeg selvsagt på der jeg syklet over digre fjell og lurte på om ikke treningsgrunnlaget var litt spinkelt. Så tenkte jeg litt mer på dette bryllupet og sammenligningen med en tur og ekteskap. Vi var på tur sykkelen og jeg også. Men helst burde vi nok ikke trille slik vi måtte gjøre i bakken. Vi burde helst sykle!

Sykle gjorde jeg da jeg passerte min kamerat Magnar. Plutselig kom jeg på at jeg måtte smile OG sykle. Jeg var aldri freshere på det 6 mil lange Lavkarittet enn da Magnar dro frem kameraet. I noen små sekunder, med drahjelp i heiing fra Magnar, hadde jeg både medvind og nedoverbakke. I neste ritt skal jeg plassere familie og venner med 100 meters mellomrom. Da kommer det til å gå fort!

Det er forresten ikke bare ironi som kan være krevende å få grep om i Nord-Troms. Dialektuttrykk kan også være litt spesielle. I det jeg kom inn mot mål på det utrolig velorganisert og hyggelige Lavkarittet hørte jeg speakeren rope: «Der kommer startnummer 341 mot mål. Han har heftet 3 timer og 45 minutter.» Heftet? Ja, det hadde han jo helt rett i, men han hadde ikke trengt å kringkaste det til tusenvis av folk i Skibotn sentrum.

Min terrengsykkeldebut i Lavkarittet ga absolutt mersmak. Storslått natur, dyktige arrangører og passelig tøff og krevende løype for alt fra toppatleter til mosjonister. Jeg kommer garantert tilbake. Jeg lover å ikke hefte noen!

Posted on 09/08/2016 by

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Dagens ungdom har ville planer. De holder seg ikke lengre ved kjøkkenbenken hjemme for å se hva som skjer. Nå skal de bli noe alle sammen. Først skal de «bare» bygge et barnehjem i Nepal, finne opp en undervannsdrone, trene kampsport i Tasjkent, bli verdensmester i rørleggerfag eller gründe opp et firma som lager noe ingen har hørt om. Er det ikke fantastisk?

I min jobb treffer jeg mange superflinke ungdommer (merk at bloggeren er over 40 så alt under 35 er ungdom). Dette er folk som kan ufattelig mye og som vil masse. Noen av de flinkeste har jeg til og med ansatt. Mens jeg var på sommerferie «kuppet» våre to yngste medarbeidere kontoret og planla alle høstens aktiviteter. Da jeg kom tilbake etter to uker i Frankrike hadde de laget en 2 x 3 meter lang veggkalender med fargekoder, frister og ansvar. Mine oppgaver var skrevet på rosa postit-lapper. Veldig greit for da vet jeg hva jeg skal gjøre denne høsten.

plankalender

Et annet imponerende ungdoms-initiativ er Ambassadørprogram til Agenda Nord-Norge. Nå lyser de ut 12 nye plasser til et årsprogram for folk mellom 25 og 35. Søknadsfristen er 10. august og alle som kommer fra, eller bor i Nord-Norge, og som brenner for landsdelen bør søke (se https://vimeo.com/172715557). Det første kullet er allerede gjennom fem av sine syv samlinger og prosjektet som eies av LO, NHO og Sparebank1 Nord-Norge er uten tvil en stor suksess. Å få møte disse unge og ambisiøse landsdelsambassadørene er både stimulerende og utfordrende. Stimulerende fordi ambassadørene har så mye å bidra med. Utfordrende fordi jeg skjønner at jeg må jobbe hardere for å henge med.

Vi gamlinger må skjerpe oss på så mange områder. Ord og uttrykk endrer seg, klesstilen forandres og forventninger til involvering og personlig utvikling skifter. Det kan være greit å tenke at du skal tilpasse deg, men neppe for mye. Om du er 40 + får du neppe økt gjennomslag som leder ved å avslutte et allmøte med en dab eller å snakke om teamet ditt som «squad’en min». (Vet du ikke hva dab’ing er skal kan du spørre en ungdom eller smugkikke her https://en.wikipedia.org/wiki/Dab_(dance))

Tidligere var firmaets største verdi gjerne kombinasjonen av maskiner og mennesker. I dag er menneskene den største verdien i flere bedrifter. Den ansatte kan ta med seg hodet sitt og gå til andre arbeidsgivere om en ikke er fornøyd. Det kan derfor være greit å vurdere om caps og t-skjorte har blitt ok arbeidsantrekk, om rutiner kan endres og nye verktøy bør innføres. Er det IKKE greit er det tilsvarende viktig at du sier det. Ungdom i dag tåler godt tilbakemelding, forstår gode begrunnelser og trenger veiledning slik du trengte det (og trenger det). God ledelse har alltid vært viktig for å skape en god bedrift og organisasjon, men i dag er godt lederskap på alle nivå viktigere enn noen gang. Lederskapet skal sikre at du holder på, utvikler og samler kunnskap og energi fra de ansatte.

Jeg traff for en tid tilbake sjefen for en av Asias største post-selskap. Han fortalte at når han kom på jobb sto alltid to av hans nærmeste direktører ventende utenfor kontordøra. En dag smatt en juniorkonsulent inn døra før de to 55-årige direktørene fikk stokket beina og papirbunkene. Ungdommen slo seg ned i gjestestolen som om det var godstolen hjemme, leverer en sylskarp analyse av selskapets problemer og hva som var løsningen. På vei ut døra stoppet han opp, så på sin lett sjokkerte sjef og spurte når han ville bli forfremmet til visepresident i selskapet med 8000 ansatte.

Slike ungdommer er fremtiden. Vår jobb som gamlinger er å gi dem tilstrekkelig motstand, utfordringer og medvind. Samtidig må vi «gamlinger» jobbe hardere for å holde tritt. «Gamlingene» som ventet på gangen i eksemplet over, og alle vi andre, må gire opp for å henge med og gi ungdommen nok utfordring. Det er hva vi skal gjøre med ungdommen!

Og hva ville jeg gjort om jeg var ungdom? Da ville jeg søkt Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. Var jeg ikke gammel nok ville jeg gledet meg til 25-årsdagen slo inn så jeg var klar til å søke. Fristen i år er 10. august!

God ungdommelig sensommer!

 

Posted on 17/06/2016 by

Til ungdommen!

Denne uken har 10. klassinger over hele landet mottatt sine vitnemål og rosende ord på vei mot voksenlivet. Jeg fikk snakke til ungdommen på Langnes skole i Tromsø på vegne av skolens foreldre. Slik ble min tale til ungdommen.

skole

Kjære flotte avgangselever, kjære foreldre og familie sprekkferdige av stolthet, kjære dyktige lærere, ansatte og ledere ved Langnes: Gratulerer med dagen.

Gratulerer til dere elever med avsluttet 10 års skolegang og gratulerer med vitnemålet som dere har jobbet for å få til slik som det står på trykk i dag.

De av oss i salen som ikke er ungdom har minst en ting til felles i tillegg til å være veldig stolte av den flotte ungdommen vår: Vi kan nesten ingen ting om å være ungdom. Vi har vært det selv, men det er så lenge siden at det ikke lengre har gyldighet…

Om vi var så heldige at det fantes en skole da vi vokste opp i steinalderen var det i alle fall ikke en baseskole. Om vi hadde en lærer het hun frøken og vi ble ikke kvitt henne. Hun fulgte oss fra første til siste time og fra første til siste skoledag. Vi snakket ikke til henne – hun snakket til oss. Tar jeg ikke helt feil var hun like streng og likens kledd fra første til siste dag.

I dag har lærerne fornavn. De er mange, de går med hettegenser, driver med smartboard og svarer på mail. Er dere borte fra skolen kommer det sms til oss foreldre. I gamle dager kom det melding i meldingsboka. Lurte vi på noe før sjekket vi et leksikon, nå vet dere ikke hva et leksikon er. Dagens ungdom finner svaret på google eller You Tube før de vet at de lurte på noe.

Vi som ikke er ungdom kan derimot mye om er å være voksen. Der lar vi dere gjerne høre både sent og tidlig. «Nå begynner alvoret» sier sånne fedre som meg og tenker på Videregående. Eller Gymnaset som skikkelige gamlinger kaller det. Vi snakker om studiespes. som om vi har peiling, vekslingsmodell på yrkesfag som om det har vart siden krigen og S-matte som om det var barnelærdom. Vi har ikke peiling på det heller så dere trenger neste ikke høre etter.

Jeg tror det er greit å la alvoret ligge litt. Det er viktig å ta noen ting alvorlig, men ikke alt. Foreldrene kan ta hovedansvar for «fagfeltet alvor» litt til, mens dere kan få være ungdom og ta ting mer som det kommer. Det er fortsatt lov til å spille «ensprett» i friminuttene selv på videregående. Det er tillatt å ikke ha en mening om alt og det er lov å gjøre det ungdom flest er mest opptatt av: Å chille akkurat nok.

For den som lurer på dette med «chilling», eller avslappning tett opp til koma som voksne ville kalle det, viser mine studier at tilstrekkelig Chilling er sånn ca til ungdommen selv føler seg uthvilt. Tilstanden av «uthvilt» mener ungdommen ikke kan oppnås. Lenge før dette stadiet har foreldrene kommet inn på rommet for å se om ungdommen fortsatt puster eller har puls.

Andre studier jeg har utført på hobbybasis viser at det som gjør dere ungdommer mest flau er når voksne forsøker å være ungdom. Uansett hvor hardt vi prøver å plukke opp ord og utrykk fra dere blir det feil. Da dere avsluttet barneskolen hadde dere en tydelig formaning til foreldrene: Det var forbudt å gjøre dere flau og den beste måten å unngå det på var å VÆRE USYNLIG!

Her tror jeg de fleste av oss foreldre må beklage. Her har vi rett og slett ikke lykkes. Det er for fristende å forsøke å henge med. Jeg går i fella stort sett hver uke i forsøk på å bruke ord og utrykk som ungdommen bruker.

Feil uttale, feil sammenheng eller feil forkortelse. Jeg trodde for eksempel at ordet TY! var en frekk måte å be meg ti stille på. Det tok måneder før jeg forsto at TY var en forkortelse for Thank you, eller en erstatning for det sinnsykt lange og kronglete norske ordet takk!

Ord som yolo, nais og bror går inn og ut av bruk hos ungdommen som grandiosa i stekovnen. Akkurat når vi tror vi treffer midt i og er moderne er vi akkurat så ukule som det er mulig å bli. Litt som å tro det er ungdommelig å være på facebook når alle ungdommer er på snapp.

Det er derfor det er krevende å være voksen, men det er sannelig ikke lett å være ungdom i 2016. Du trenger ikke lese aviser eller se Skam på NRK for å få med deg at det er tøft å være dere. For mange er dagen i dag en fest-dag, men ikke for alle. Derfor er det viktig at vi ser godt etter og strekker ut ei hånd til den som trenger det. Selv om skolen nå er slutt er det fortsatt mange som er der for deg og som du kan være tilstede for. Er det noe som er ekstra vanskelig er det alltid er bra å snakke med en ekspert.

Eksperten det er deg selv, dine venner, dine lærere, foreldrene dine, besteforeldre, gammellæreren, helsesøstra, rådgiveren eller foreldrene til en kompis. Kravet for å være en god problemløser er ofte bare at du har tid til å lytte og være en venn. Det kan vi alle være.

Jeg hadde bestem meg for ikke å gi råd til dere. Råd er det nok av og råd hører dere knapt på uansett. Likevel kan jeg ikke dy meg. Jeg må gi dere minst tre:

  • Vær mot andre slik at du vil at de skal være mot deg. La dine bekymringer være de små bekymringer og var opptatt av hvordan du kan hjelpe andre med deres problemer. Vennskapene du har etablert på Langnes kan vare livet ut, men det kommer ikke av seg selv. Du må investere i vennskap. Tid, omtanke og oppmerksomhet.
  • Husk at livet leves nå. Når dere blir så gammel som foreldrene deres og meg er dere meste opptatt av å mimre tilbake til hvordan det var å være ung. Dere har sjansen nå! Bruk tiden god, reis ut, lær av de flinkeste folkene, finn ut hva du liker å gjøre og kom tilbake til Nord-Norge. Det er her flokken din er, det er her vi har naturen, det er her vi har nordlys og midnattssol og det er her vi har verdens beste ungdommer!
  • Ha det artig! Det finnes alt for mange som bruker livet til å tenke på alt som er tung. Du kommer langt med å se etter det positive og smile til folk du møter.

Så til slutt!

På vegne av foreldrene vil jeg lyst til å takke skolen for tre fantastiske år.

Jeg vil takke for at lærere og administrasjonen står på for at Langnes skal være en god plass å være.

For at dere har gitt undervisning som gjør at våre elever scorere svært vanvittig godt både i Tromsø-sammenheng og i landet for øvrig.

At dere tar ungdommene ut på snøhuletur og lar dem mestre vinter, snø og samarbeid. At dere gir gode råd og veileder i skolevalg, jobber systematisk mot mobbing og ivrer for å få til godt samarbeid blant alle elevene

Dere skal ha honnør dere enda ikke har gitt opp å få til fred og harmoni på skolebussen og at dere hver dag sørger for at Langnes skole er det perfekte møtested for ungdom fra Workinnmarka, Mortensnes, Hamna og resten av byen. Slik har det vært det for våre ungdommer og jeg er sikker på at det kommer til å bli det for ungdommer som kommer etter.

Kjære 10. klassinger – eller tidligere 10. klassinger som dere er fra akkurat nå –

Tusen takk – eller TY! for at dere ville høre på en «bror» som meg – gratulerer med dagen!

Posted on 13/05/2016 by

Back to the roadshow

Det hendte i de dager at det gikk ut et bud fra Majorstua om at alle landets NHO-kontor skulle ut på veien for å treffe flest mulig medlemmer. Strengt tatt var vi skyld i det selv.  Vi hadde “funnet opp” konseptet i 2015. Nå var tiden komme for en ny runde til lands, til vanns og i luften med. Dette er fortellingen om speedating anno 2016, om el-bilen, næringslivet, veiene og vår egen søring.

Senja2

Det viktigste først: Speeddating burde vært innført ved lov for alle som skal jobbe for, med eller mot noen. 30 minutters møter på ulike plasser og med forskjellige folk gir unik innsikt og unike historier. En gang i året, så mange møter som mulig på en uke – det kan de fleste få til!

Om dating var lovpålagt måtte powerpoint bli forbudt. Du lærer aller mest av å lytte, spørre og svare.

Vi startet med å spørre på Svalbard. Hvordan går det, hva tenker dere om fremtiden og hva kan vi gjøre for dere? Ikke bare var naturen lys og flott, men fremtiden like lys og spennende for et Svalbard med godt grep om egen utvikling.

Vi fløy sørover og til vei-diskusjoner i Tromsø, for vei har vi mye av i nord. Ikke så god, ikke så bred, ikke så rett og ikke nok. Det passet godt å snakke om vei siden regjering og Storting jobbet med ny Nasjonal Transportplan.

Fisken skal frem, varene fra fabrikken, folk på jobb, bussene til ferga og ferga skal gå. Da må vi ha bedre vei og statens folk må beregne verdi av eksport – ikke antall mennesker på veien. Teller de biler og folk kommer vi aldri til å vinne frem i nord uansett hvor produktive vi måtte bli.

La oss kjøre videre: Vi møtte trykkeri, entreprenører, bilopprettere, urmakere, dyrleger og mange flere. Her gikk det unna. Praten satt løst og innspillene var mange. Tilgang på lærlinger, digitalisering, konkurranse, litt mer vei og fremtidstro. Jammen rakk vi ikke å leie oss en el-bil på veien også. Det lønner seg å få med seg alle ladekabler før du forlater bilutleien, men med fulladet bil og godt humør tok vi fatt på Troms-veiene.

– Det er så fantastisk fint her, sa hun som var på besøk fra hovedkontoret da hun fikk se snødekte fjell og speilblank fjord. Vi likte søringen godt fra før, men likte henne bedre når hun snakket om hvor fint det var i nord. Det er lett å glemme naturen når du kjører i 90 og skal rekke et møte i Nordkjosbotn klokken tre.

Vi rakk møtene fint og lærte om kortreist mat og kultur, bryggeri og villmarks-camp før vi tok kveld. I disse reiseregningstider passer det å understreke at vi bodde standsmessig på finfin camping hos et medlem i Skibotn og kan vise alle reiseregninger!

I Troms går reiselivet så det suser. Når det ikke er streik vel og merke. Gjestene blir flere og kravene høyere. Både fra gjester og myndigheter. Gjestenes krav møtes med glede, tilsyns-Norges med en viss skepsis. Ikke fordi næringslivet ikke liker krav, men fordi kravene fra tilsyn ikke alltid er enkle å etterkomme. Næringslivet ønsker seg mer tilsyn for å veilede og utvikle, ikke for å skrive rapporter og dele ut prikker. Eller som et medlem sa det: – Om det brenner på et disco på Ayia Napa rykker de ut fra brannstasjonen her for å sjekke om vi har ryddet i trappegangen…

Vi dro videre så langt nord som vi har medlemmer. Fra den minste bedriftene med en ansatt til den største med flere tusen. Hjørnestensbedrifter alle sammen – hver på sin måte. Så mønstret vi på Hurtigruta. Kapteinen sto ved landgangen for å ønske velkommen. El-bilen var sulten på strøm. Vi fikk omvisning og mat. Elbilen fikk lading. Så langt hadde vi riktig ladekabel.

Vi sov oss til Harstad. Der ventet fine bedrifter på rekke og rad. Noen med røtter 1000 år tilbake, andre med produkter for 1000 år fremover. Melk, mat, design og opplevelser. Vi sugde til oss inntrykk, trykksverte, historier og møter. Hos Marcussen Metallstøperi ble vi både rørt og imponert. Å se det mulige i det umulige driver bedriften fremover. Nye kunder, nye produkter og nye ansatte fra “gutteprosjektet” til Nav og attføringsbedriften INKO.

I Bardu har de ville dyr. Noen bor i Polar Park og der har de bygd hytte hos ulvene. I Wolf Lodge står ulvene nysgjerrig på utsiden av stuedøra. Vil du ha hytta alene må du betale 75.000 for ei natt. Vil du ha ett rom kommer du unna med 10. Vi dro derfra sikker på at det var  verd prisen for den som har penger nok, vil ha treretters middag, guide og sove med ulver.

Turen gikk mot slutten. El-bilen subbet litt nedpå utpå Senja. Begredelige veier trenger vedlikehold. 5-6 trailere om dagen med torsk og laks bare fra Torsken tærer på veidekke, tålmodighet og sjåførens nerver. Likevel er bedriftene full av tro på fremtiden, men veiene må bli bedre og fergene må gå hele året! På Skaland Graphite følte el-bilen seg hjemme. Her forhandler de med Elon Musk om å levere til neste generasjon Tesla. Det kan bli penger av slikt, men det hjalp ikke på bilens strømmåler som nå gikk mot null.

Hos Brødrene Karlsen som nå drives av søstrene Karlsen pakket de laks for det svenske markedet. Vi fikk prøve oss ved samlebåndet, men det kan hende det kommer en og annen klage. Selv med halv fart på båndet, full fart på konsentrasjonen og egen støttekontakt ble det noen glipp.

På Finnsnes har de alt. Også ladestasjon for el-bil, men ikke skjøtekontakt for vår biltype. På turens siste ladning manglet vi et magisk skjøtestykke og vår medfølgende søring ble bekymret for om vi ville rekke flyet. Med litt magisk hjelp, lokal smidighet og god, gammel bensinbil kom vi oss det siste stykket hjem.

På hjemveien sørget vi for at alle som følgte NHO Troms og Svalbard på Facebook hadde fått med seg at det hadde vært en fin tur. Vi rakk å diskutere om det var riktig å ta legge ut så mange bilder. Vi behøvde ikke lure lenge.

På turens siste stopp traff vi en engasjert medarbeider som sa: Æ elske næringslivet! Æ har fulgt dokker hver eneste dag på Facebook og lært så mye! Kæm hadde trudd at det va så mye spennende som skjedde der jeg kjører forbi hver dag.

Ikke bare hadde det vært en fin tur for oss, men jammen også for hun som hadde fulgt oss fra dataskjermen. Bedre kan det knapt bli!

Older Posts
%d bloggere liker dette: