Posted on 05/01/2014 by

Å leve med en merkevare

Jobben min er å få folk til å spise norsk sjømat. Da må jeg selvsagt gå foran som et godt eksempel. Jeg må rett å slett leve ut merkevaren. En enkel jobb med gode produkter, men likevel en krevende balanse i familiehverdagen. Her er noen historier om hva som kan gå galt når man forsøker å “live the brand”.

Mange av mine kolleger er vandrende sjømatmisjonærer og oppslagsverk om livet i havet. Det foredras om oppskrifter på torsketunger, gytemønsteret til norsk sild og hvor mange som spiser klippfisk i påsken. Alle som vil høre får mengder av sjømatinfo. De som ikke vil høre får sin dose, de også. En av mine gode venner fortalte at hver gang hun lager fisk til middag får hun lyst til å ringe meg for å avlegge rapport. (Det er bare å ringe, Hilde – skryt skal du få!). En kamerat klagde på at ni av ti statusoppdateringer i sosiale medier handler om fisk, men fikk til svar at sånn må det  bare være. Jeg må jo «live the brand»!

På den andre siden er det ikke slik at mine kamerater får en kjeft for å spise kjøttkaker eller at ansatte i Norges sjømatråd får skriftlig advarsel for å spise ribbe på julaften. Så tøff er ikke sjømatjustisen (men du legger ikke ut et bilde av ribba på Facebook). Likevel har mine barn en far som unngår å spise på Mc Donalds, og de har fått sin dose med sjømatpropaganda og serveringer av «torske-taco» på en fredag. Ikke alltid jublende fornøyd, men familien stiller lojalt opp og spiser seg gjennom rettene fra stadig nye oppskriftshefter. Sånn er det å leve med en merkevare.

En gang hadde jeg to svenske dokumentarjournalister på besøk i Tromsø. På grunn av tidsnød måtte vi innom barnehagen for å hente min yngste sønn. Journalistene var av det gravende slaget og var både opptatt av lakseoppdrett og min militære bakgrunn. «Hadde jeg tatt liv? Hendte det at jeg truet folk?» og andre merkelige spørsmål var besvart i løpet av dagen. Etter å ha plukket opp arvingen og plassert han i baksetet tok det ikke lang tid før graverne var i gang med kryssforhøret av også den unge Chramer.

–          Jaha Magnus, eter ni fisk hemma, spurte journalisten fra Sveriges televisjon? Min da fem år gamle sønn svarte som sant var: -Ja, vi spis masse fesk førr visst vi ikkje gjør det sir han pappa at vi blir kokko i hauet. Det var ikke nødvendig med oppfølgingsspørsmål.

Barnehage-erfaringen burde lært meg at det er smart å balansere markedsføringen ovenfor lettpåvirkelige barn. Det skulle nemlig bli verre. Litt senere på året og på vei hjem fra barnehagen fortalte Magnus at det hadde oppstått ytterligere fiskeproblemer. Med stort alvor kunne han berette at det «ikkje kommer til å gå bra med ho Ida». Jeg hadde en anelse av hva som kom, men spurte om hva som var galt med den ellers kjekke jenta. «Ho kommer til å bli kokko i hauet, førr ho spis jo ikkje fisk». Jeg håpet det ville være tid nok til å hanke inn min lille sjømatsjarmør og sa: – Dette må vi snakke litt om, men han var på hugget nå. – Vi træng ikkje snakke om det pappa, førr æ har allerede sagt det tell ho. Å si at det var «kald krig»-stemning i barnehagegarderoben i ukene som fulgte ville være en underdrivelse.

Det går ikke an å jobbe for Cola og drikke Pepsi, å være ICA-kjøpmann og gjøre helgehandel på Coop eller å selge el-biler, men kjøre SUV. For meg og mine kolleger i Norges sjømatråd faller det seg helt naturlig å leve slik en snakker både på jobb og privat. Jeg har til og med en kollega som har tapetsert soveromsveggen med bildet av en fiskehjell og har brukt jula til å sy sofaputer med tørrfisk-motiv.

Garderobeskap med hjell og sofaputer med tørrfisk. Jobber du i Sjømatrådet må du live and sleep with the brand

Garderobeskap med tørrfiskhjell  på soverommet. Jobber du i Sjømatrådet må du live and sleep with the brand så i jula har fru Bakkevoll, mora til min kollega Geir sydd sofaputer med tørrfiskmotiv til sofakroken.

Alle må ikke ta fisken opp i sofakroken, men det er et selvsagt spørsmål på jobbintervju i Sjømatrådet om en spiser sjømat.  På den måten unngår vi å måtte ta i bruk mafia-metoder for å stramme inn eventuelle utro medarbeidere. Det skulle tatt seg ut om vi byttet ut «hestehode i senga»-trikset fra Gudfaren-filmene med et knippe torskehoder i dobbeltsenga til eventuelle «tvilere». Å «sove med fiskene» ville da fått en ny betydning. Det ville sikkert medføre klager både fra Amnesty og fra medpassasjerer på bussen som syntes fiskelukten ble sjenerende. Klager fra Amnesty skal en selvsagt ta på største alvor. Skulle det bli klaging på lukt får vi si som da sildolje-tankene til Kræmer i Tromsø ble beskyld for å spre fiskelukt i byen: – Ikkje klag – det lukte pænga!

————————————————————————————————————————————————

Glimrende illustrasjon: Jens K. Styve. Vil du følge bloggen min fast kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Del gjerne innlegget om du ønsker