Forfatter: Christian Chramer

På bloggen min deler jeg tanker jeg har tenkt og opplevelser fra min hverdag. Mange av disse tankene og opplevelsene får jeg gjennom jobben min i Norges sjømatråd. Jeg er markedsansvarlig i Sørøst-Asia, og bor med familien min i Singapore. Sommeren 2014 flytter vi tilbake til Tromsø og jeg går tilbake til jobben som kommunikasjonsdirektør i Sjømatrådet, en jobb jeg har hatt siden 2007. Før sjømatlivet startet, hadde jeg 13 år i Hæren. Fortsatt dukker det opp tanker fra disse årene som jeg synes er verd å skrive om. I tillegg skriver jeg om kultur, ledelse, skikjøring, trening og friluftsliv. Dersom du håper på å finne flammende innlegg om politiske standpunkter kommer du til å klikke deg skuffet ut fra bloggen min. Litt om “livet, havet og kjærligheten” kan jeg derimot garantere at det blir.

De fleste bekymringer blir det ingenting av

Vi formes av det miljøet vi vokser opp i og i mitt oppvekstmiljø flyttet ikke folk rundt i verden. Familier flyttet stort sett bare dersom man ble skilt og på 70-tallet ble en ikke det. I alle fall ikke i mitt nabolag i Tromsdalen.

I Norges sjømatråd bor én av fire kollegaer utenfor Norge. Selv om jeg har reist mye til våre utekontor, og sett at det virker både spennende og flott å bo utenfor Norge, har tanken på å flytte til utlandet aldri vært særlig fremtredende. Det finnes jo så mye flott i Norge, så hvorfor vil en bo i Boston, Rio, Moskva eller Tokyo? Ikke kan en dra på hytta i helgene og skoleveien er neppe trygg. I tillegg er det jo sykt langt til nærmeste bestemor og til skiløypa på toppen av Tromsøya.

I dag husker jeg ikke helt hvordan den første diskusjonen mellom meg og min kone artet seg. Men det var for to-tre år siden at den for oss revolusjonerende ideen om at vi KANSKJE kunne flytte utenlands meldte seg. Tanken var så skremmende at den fort ble blokkert av et trillebårlass av motforestillinger. Det er nesten ikke mulig å tenke seg alle skremselsbilder en gjennomsnittlig opplyst norsk familie kan ha mot å bevege seg ut over fylkesgrensen. Tenk om barna ikke trives! Er skolen er god nok? Hva om vi ikke får noen venner? Kommer ungene til å lære seg engelsk? Hvordan skal det gå med den som ikke jobber? Og ikke minst: Hvem skal passe på at doen på hytta ikke fryser?

I Sjømatrådet dukker det stadig opp ledige stillinger i utlandet. Én av de som kunne være aktuell var jobben som markedsansvarlig i Singapore. Der hadde vi venner fra før, og vi hadde jo sett at ungene deres virket både harmonisk, veloppdragne og ikke syntes å være særlig traumatisert. Kanskje kunne Singapore-jobben være noe for et år? Ett år måtte det være – maks! Vi måtte jo ha en retrettmulighet. Et år med lidelse skulle vi alltids kunne klare.

Nå har det snart gått to, og vi bor fortsatt i Singapore. Ungene snakker snart engelsk bedre enn norsk, begge lærer kinesisk med stor glede, det er venner i massevis både for voksne og barn, og hverken ekteskapet eller hyttedoen har frosset. Snarere tvert imot.

Det skal sies at ikke alt har vært en dans på roser. Det å se sin yngste sønn stå fortapt og alene i en skolegård med 3800 støyende og løpende unger, er litt skremmende. Det er hjerteskjærende å vite at han i ukesvis føler seg helt utenfor fordi han ikke forstår hva læreren sier eller vet hvor han skal. Men alt slikt er forbigående. Nå loser både 9-åringen og 13-åringen gjester fra Norge verdensvant rundt i storbyen. Ingen tegn til traumer, men mange tegn på trivsel og utvikling.

Jeg skriver dette fordi stillingen som markedsansvarlig i Singapore nå er ledig og skal besettes av en ny nordmann. Mange potensielle søkere har ringt og spørsmålene er mange av de samme som vi hadde før vi reiste ut (kanskje med unntak av dette med hytte-doen). Vi nordmenn har det jo så godt i Norge så hvorfor skal vi da flytte til utlandet? Grunnene til å reise ut er mange: Nye opplevelser, utvikling i jobben, familietid, spenning, mestring, kulturforståelse og læring er bare noen få gode grunner. I tillegg kommer en økt bevissthet om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du setter pris på, hva du ønsker å gjøre fremover og ikke minst et klarere bilde av alt som er bra i Norge. Jeg har aldri før tenkt så mye på hvor inderlig glad jeg er i frisk luft, hvor heldig vi er som har et godt sosialt nettverk i hjembyen vår og den storslåtte naturen i nord. Lite ante jeg at jeg faktisk ville savne oppoverbakker nesten like mye som familie og vårt gode nabolag.

Jeg tror ikke det finnes èn fasit for alle nordmenn som flytter til utlandet, men jeg vet èn ting helt sikkert etter to år i Singapore: De fleste bekymringer blir det ingenting av!

Ei ripe i lakken

Med fete ski og skjelvende knær kastet jeg meg ned i renna. Turkompisen som for sekunder siden var kompis med stor K hadde blitt til Tosk med stor T. Han hadde klappet meg på skuldra og ropt ”kom igjæn” før han, med et kjettersk glis om munnen, lot det stå til mellom kampesteiner, snøskavler og bergnabber. Nå var han forsvunnet nedenfor meg og det var bare å komme seg etter.

Tosken kjørte som en gud. Jeg kjørte som en tosk. Elendige svinger, livsfarlige bråstopp og stive ben. Vidunderlig pudder sto som en litt doven sky bak meg der jeg lurte meg ned fjellsiden. Tosken gasset på, jeg dasset etter.

Hadde jeg kjøpt feil ski? Hvorfor fikk jeg ikke godfølelsen? Hvorfor kjørte jeg som en pensjonist? Skulle jeg droppet telemark og satset på rando? All verdens fæle tanker begynte å trykke på under hjelmen. Ikke bare kjørte jeg dårlig. Jeg kjørte ukonsentrert mellom små dropp og spisse steiner. Her var det å gjøre som gutta som kjører Super-G på tv: Fokusere på arbeidsoppgavene.

Godfølelsen kom sigende. Svingene satt bedre. Kompistosken kom nærmere. Jeg følte meg igjen på lag med de fete skiene. Jammen følte jeg meg ikke på lag med Tosken også. Vi var i ferd med å resette vennskapet i det jeg svingte opp på siden av han og gliste under nedsnødde brilleglass.

”Dæven førr nån ski æ har fådd” skulle forlate munnen i det jeg gikk fra full fart til null fart. En spiss stein under snøen hogg seg inn i sålen som Freddy Krueger hugger seg opp av graven. Gliset mitt forsvant under snøen i det jeg gikk ned som en u-båt. Hyllesten til nyskiene gikk over til en angst for mine nye pudderplanker .

Jeg fikk tømt brillene, hjelmen og munnen for snø, før jeg gravde opp skiene fra 2000 meters dyp for å inspisere skadene. Der det skulle være fin og glatt såle, hadde steinenes svar på Freddy skåret seg inn til kjernen. Ei dyp flenge over hele bredden på skien grein mot meg. Helvetes Tosken som absolutt skulle ned her! Vennskapet var igjen på frysepunktet. ”Det er ingenting gutta på verkstedet ikke kan fikse”, kontret krisepsykologen, og jeg kjente at jeg likte han godt igjen.

Tilbake i byen bar det på overhaling. Skifikser’n granska skaden før han gliste mot meg og dro frem et skrujern. Med stødig hand vippa han ut en liten stein fra flenga. ”Vi klarer nok å fikse det, men det blir ikke helt billig. Kanskje du vil ha steinen som et minne om hva pengene dine gikk til” gliste han. Jeg hadde funnet meg en ny Tosk.

Om å bli gammel!

Chramer-bloggen ble lansert dagen før min egen 40-årsdag og er bevis på at jeg begynner å bli gammel. Bare «gamlinger» finner ut at de skal begynne å blogge fem år etter at blogging var på moten. Vi gamlinger er jo glad i å høre vår egen stemme og argumentasjon. Problemet er bare at stadig færre lytter. Løsningen på utfordringen er selvsagt å starte egen blogg.

Alt var så mye lettere da jeg var i de lyse 30-årene. Den gangen var det mulig å være ung og lovende. Det var ingen som maste om pensjonssparing og om ytelsesbasert eller innskuddsbasert modell. Jeg ble spurt om hva jeg skulle gjøre når jeg ble voksen. Et vanskelig spørsmål, men som så mye annet alvorlig, kunne det lett tulles bort. På den tiden trengte jeg ikke en blogg for å tulle heller.

Nå har jeg barn som i fullt alvor spør om hvordan det var da jeg var ung «i gamle dager» og venter at jeg skal svare. Som om jeg vet noe om «gamle dager». Det var jo før krigen, og så gammel er jeg jo ikke!

På 80-tallet var det en bok som het «Å være ung er for jævlig». Nå som jeg er ferdig med å være ung kan jeg si at min ungdomstid på ingen måte har vært jævlig. Det skal legges til at boka handlet om oppvekst med narkotika ved Berlins Banhof Zoo. I Tromsdalen var det nærmeste jeg var slike farer en kompis som ble sprekksyk av å røyke opp moras tobakkslager.

Den gangen jeg var ung var menn over 40 noen vi syntes synd på. Nå er jeg selv blitt en av dem som har det meste av livet bak meg (forventet levealder for norske menn er 79 år, i følge Folkehelseinstituttet). De som var 40 da jeg var 20, forsøkte å være kul og spilte fotball med tunga ut av munnen og løp som om de debuterte for en spansk toppklubb. I virkeligheten var de mer som reservelagsspillere på Patetico Madrid. Som kolspasienter peste de frem og tilbake i korte drag. Etter å ha gitt maks i fem minutt sto de med kronisk hoftefeste mens de ropte på ballen som om de var Pele og kunne score umiddelbart bare de fikk en pasning.

Heldigvis er dagens 40-åringer mye piggere. De som er 40 nå har utstyret i orden og trener som om de er på landslaget. Jeg er en av dem. Jeg lurer egentlig på hvorfor? Åge Skinstad kommer jo ikke til å ringe. Skulle langrennssjefen ta kontakt er det ikke for å ta meg ut til World Cup-renn på Beitostølen. Det ville være for å høre om Sjømatrådet vil bli sponsor for Skilandslaget. Som den patetiske 40-åring jeg er ville jeg sikkert sagt ja bare for å få en opplevelse av å være «på landslaget». I tillegg kunne jeg kanskje fått en sånn overtrekksjakke med NORGE på ryggen. Det synes folk over 40 er knalltøft, mens de under 30 synes det er blodharry.

Ny treningsjakke trenger jeg vel egentlig ikke. Utstyret er det som sagt ingenting å si på. I Forsvaret spøkte vi med at «den som har mest utstyr når han dauer, har vunnet». Jeg og mange på min alder ligger helt i teten i dette kappløpet. Skulle Skinstad, Kagge eller Hushovd invitere til ei treningsøkt eller en ekspedisjon til Grønland, ville mange 40-åringer bare måtte svinge innom sportsboden for å være klare. Grunntreningen er jo på plass, selvinnsikten like dårlig som for 20 år siden og boden bugner av utstyr for alle årstider, idretter og værforhold.

Nå som jeg er 40 har jeg utstyr for alt fra tinderangling til balansering på slak line og down-hill-sykling. Samtidig som jeg er klar for ekstremsport, er jeg også medlem i en ny og helt annen kategori. Nå må jeg krysse samvittighetsfullt i «siste rubrikk» på tilsendte spørreskjema. Gruppen «40 til pensjonist» høres ikke veldig rocka ut.

Det siste jeg har merket nå som jeg er 40 er at vi eldre må passe på hva vi sier. Vi drar med oss historier og uttrykk som ungdommen ikke forstår noe av. For litt siden introduserte en kollega en foredragsholder som «Tause Birgitte». Vi over 40 smilte og tenkte på smekre Birgitte Seyffart fra «Casino». Våre yngre kolleger syntes det var rart å kalle den mannlige markedsdirektør noe så respektløs som en taus Birgitte, men smilte overbærende. For ungdommen blir «Birgitte»-referansen like fjernt som å skulle si at noen «hopper som Eddie The Eagle» eller å prate om «Kokken Tor» som om alle vet hvem det er.

Er det så noe som er bra med å fylle 40? Tja. Dagens 40-åringer har mye driv i seg. Vi legger oss ikke ned for å sove middagshvil slik 70-tallets 40-åringer gjorde. Vi er for travle for det, og det må da være bra? Jeg husker fortsatt hvor tragisk det var å skulle være muse stille fordi faren til en kompis skulle sove middag. En slik gamling skulle jeg aldri bli.

Dagens 40-åringer hører på P3 selv om det er en ungdomskanal og klart «ulovlig» i følge mine barn. 40-åringer flest kan liste opp Topp ti-sangene på radio og synger med på både Aviici og Katy Perrys låter. I tillegg er 40-åringer stort sett gode på data. 80-tallets 40-åringer hadde ikke engang kontroll på bruk av kalkulator.

En stort fordel med å bli 40 er at jeg ikke lengre er så opptatt av at alle er enig med meg. Det er jo en fordel når jeg har lansert min egen Chramer-blogg og helst skal mene noe spennende. Det å være «ung og lovende» kan vel også være slitsomt for de under 40? Kanskje blir det helt greit å bli 40, frisk og frittalende? Er det ikke slik at «gamlinger» kan si nesten hva som helst å komme unna med det? Jeg får gi det et forsøk. Alternativet til å bli 40 er jo tross alt mye verre.

PS! Det jeg sa om å være klar for en ekspedisjon eller ei treningsøkt på null komma niks er ikke sant. Som de fleste menn på 40+ føler jeg meg fri og klar til å fatte beslutninger på løpende bånd, men ringer Skinstad, Kagge eller bare kompisen min Magnar må jeg fortsatt spørre kona om det passer at jeg stikker ut. Og det enda jeg er 40 år!