Posted on 13/11/2014 by

Beklager, Knut-Eirik!

Jeg har lært hjemme at jeg skal beklage når jeg gjør noe feil. Jeg gjør ofte feil og beklager tilhørende ofte. I dag går beklagelsen til Mr. Arctic Race, Knut-Eirik Dybdal. Jeg hadde ikke troen, jeg sa nei – og jeg tok feil!

Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger "se sykkelritt på tv" fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless!

Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger «se sykkelritt på tv» fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless!

Alle som har møtt Knut-Eirik vet at han er pågående som en nordlending fem minutter før diskoteket stenger. Han prater fort som en fiskeselger i Tokyo, og mens praten går, viser han sin presentasjon så raskt at den burde vært merket med advarsel for epileptikere.

Til tross at jeg var både sjarmert og svimmel, var jeg skeptisk. Ideen om et arktisk sykkelritt etter modell av Tour de France, vokst ut av Tour de Andørja, var spinnvill. Andørja og Ibestad er jammen ikke Paris og Champs Elysees. Sykkelritt var full av doping, og arrangørene hadde ikke mange partnere med på laget. Jeg mente derfor Sjømatrådet måtte si nei.

I Sparebank1 Nord-Norge hadde Knut-Eirik derimot fått ja. Det er jammen godt gjort. Vi vet jo at banker finner større glede i å ta inn enn å dele ut penger. De må ha latt seg imponere, eventuelt blitt kjørt i senk i siste langspurt. Dybdal hadde fått 1 million blanke kroner til et sykkelritt i nord. Damen eller mannen i banken som dro resonnementet til ja burde hatt Kongens fortjenestemedalje.

Samtidig ser jeg for meg hvordan det skjedde. Dybdal hadde pratet så mye at selv sindige bankfolk ble svett og begeistret. Og mens alt revisorvett forsvant, som Lance Armstrong ut av sykkelsportens Hall of fame, ga de Dybdal pengene. Jeg tok feil. Banken hadde rett.

Med pengene fra banken dro Dybdal videre. Han fikk med Statoil, TV2, fylkeskommuner, Innovasjon Norge, dataselskaper og kommuner. Tilslutt landet han A.S.O, organisasjonen som arrangerer Tour de France og sikkert tusen andre idrettsarrangement verden over. På Dybdalsk vis hadde han lurt dem nordover og latt dem se Lofoten, torsken, hurtigruta og midnattsola. Knallharde franske forretningsmenn ble mo i knærne av begeistring og beit villig på kroken. Da tv-bildene viste målgang i Harstad med Thor Hushovd som vinner sommeren 2013, rant tårene så kraftig at jeg fikk trøbbel med væskebalansen. Ikke bare var det stor idrett. Det var også folkefest og hjemlengsel.

Sykkel

Sykkelritt er jo egentlig fryktelig kjedelig. Til forveksling ligner det min seksuelle debut. Du venter i det som virker som en evighet. Når det så skjer noe, går det fort, det er uoversiktlig, du er både glad og redd – og så er det over. Tilbake står du og tenker: Var det alt? Likevel er du klar for mer og sikker på at dette er noe av det best som har hendt både deg og verden.

Nordlendinger er sindig, men vi evner å la oss begeistre når vi bare får litt varsling. Da Arctic Race 2014 gikk av stabelen hadde Finnmarkinger og folk i Troms lært av Lofoten og Vesterålen. Det var gamlinger med rullatorer i grøfta, skolefri og sur hornmusikk, traktorer med «Velkommen til Yttersia» på grabben og folk med sydvest, oljehyre og en torsk i armene som jaget opp bakken bak rytterne. Selvsagt holdt han i torsken – den hjelper jo mot alt!

I tiden etter 2014-utgaven har jeg møtt Knut Eirik nesten oftere enn min kone. Som en nordnorsk messias begeistrer han redaktører, næringslivsfolk og byråkrater på møterom etter møterom. Han ble Årets Nordlending i 2013 og jeg tror jammen han går for «The double». Vi som tok feil kan bare bekjenne våre synder, håpe på tilgivelse og love å stå klar når messias fra Andørja kommer neste gang. Kjenner jeg Knut-Eirik rett er det ikke lenge til han står der med noe helt nytt. Jeg er klar og jeg sover med ungdomstrøya fra Arctic Race på mens jeg venter. Jeg var ung og tok feil, men jeg har lært.

Beklager Knut-Eirik! Det skal ikke gjenta seg!