Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.
Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia. Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.
Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven
Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.
Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.
Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.
Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?
Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.
Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.
Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.
For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:
– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?
Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…
I 40 år har tusenvis av vinterbleike nordlendinger reist til Syden på jakt etter sol. Nå har det snudd: Solbrune europeere og langreiste asiater kommer til Nord-Norge på jakt etter mørke og kulde. Samtidig holder stadig flere nordmenn seg i Norge om vinteren. Den før så forhatte mørketiden har blitt big business.
– Please Sir, can you help, ropte damen fra Mumbai til meg fra bilen utenfor Sommarøy Hotell. Hun var ikke i livsfare, men skal en dømme etter røyklukta var det nok like før det tok fyr i clutchen hun hadde forgrepet seg stygt på. Kjæresten hadde reddet seg selv og sto på trygg avstand til ulmebrannen i girkassa. – I have never had a car with manual gearshift and it’s my first time on ice. I don’t even know how to get it into reverse… At hun hadde kommet seg den timeslange kjørturen fra Tromsø til Sommarøy var litt av en prestasjon og sikkert litt av et eventyr å skrive hjem om (can you imagine – they even have special winter tires…). Mens jeg rygget bilen inn på den romslige parkplassen snakket hun ustanselig om horder av ville reinsdyr på veien og hvorfor det var viktig å komme seg ut av byen for å få best mulig nordlyseffekt. Alt dette hadde hun som god inder og sikkert kjempedyktig på IT allerede lest seg opp på via internett.
Inderne jeg møtte kommer ikke alene. Veksten i hotellovernattingene i Nord-Norge var i 2015 på ni prosent. Før var det beste vi hadde å tilby turister de lyse midnattssolnetter. Et perfekt tilbud til bobil- og busserturister med god tid og elgklistremerke på bakvinduet. På få år har vår attraktive sommer blitt vår svake venstrearm, mens den neglisjerte vinternatta har blitt dronningen av nordnorsk reiseliv. Vinteropplevelser og nordlys har rett og slett blitt vårt største pluss.
Indere, kinesere, japanere og spanjoler: De kommer i flokk og følge og oppførere seg stort sett som nordmenn i Syden (med unntak av den mye omtalte harryoppførselen). De spiser brorparten av måltidene på restaurant, booker en haug med aktiviteter og kjøper nye klær og nytt utstyr.
Der nordmenn kjøper luftmadrasser og oppblåsbare delfiner på Mallorca kjøper turistene akematter og rumpeakebrett. Så står de der oppmarsjert med sine Hamax 2000 sklimatter utenfor Norrønnabutikken de akkurat har raidet for vinterklær. Der venter de på rutebussen som skal ta dem til den kommunale skilekplassen for timer med barnlig moro. Der venter gratis, uforglemmelig lek forevig foreviget med minst 1000 bilder på instagram.
-Ungene våre har aldri lekt på snø før og nå vi får dem ikke med oss herfra. Vi må nok komme tilbake i morgen også, sa den spanske turisten som NRK Troms intervjuet i romjula. Familien hadde lagt juleferien til snøskavla nær «nordpolen» og tok i bruk vinterlekens muligheter sammen med nordnorske barnefamilier.
Nå har også de fleste nordlendinger sluttet å snakke om vinter og mørketid som noe negativt. Før var armod og vemod da sola forsvant. Nå ser folk bare muligheter i mørket. Nordlendingen anno 2016 har nemlig kjøpt seg hodelykt, toppturski og skifeller og slår følge med de mange som vil oppleve vinteren til fulle. Det vi før mente vi hadde alt for mye av har blitt blant våre mest verdifulle ressurser. Stadig flere oppdager også at vi kan tjene gode penger på vinteren!
I Levi i Finland lar de folk betale for å frese med snøfreser, men den nordnorske innovasjonskraften ligger ikke langt etter. Nå kan du betale 890 kroner for å få ett totimers skikurs, en kopp kaffe og en lefsebit. I Finnmark er det reiselivsaktører som tar betalt for at gjestene får gå tur med en huskey-valp og gjestene står visstnok i kø. Vinter, snø og innovasjonskraft har blitt gull verd her i Costa del Snyskavla.
Vi nordlendinger er opplært til å ta været som det kommer, men internett, radio og tv har lært oss at det meste er bedre lengre sør. Av ren høflighet vandrer vi derfor rundt med stive, påklistrede smil hele vinteren.
Vi møter all verdens nordlysturister og later som om det er topp med bekmørke, svinkalde vinternetter og ei sol som har forlatt oss. Det som holder oss oppe er drømmen om en varm sommer.
Men, når vi midt i juni fortsatt bare har fire grader lunkent vårvær, da begynner håpet å svinne. Snøen ligger godt ned i skogen og lua brukes fortsatt flittig. Dette begynner rett og slett å tære på kreftene.
Vi beklager teknisk feil. Sommer 2.0 laster nå og vil snart lanseres i Nord-Norge (Foto: Geir Håvard Hansen)
Du skal ha gode gener for å overleve i nord. Mens det friseres hekker i sør fjerner naboen den siste vintersnøen fra plenen med snøfreser.
-Vi må jo hjelpe våren i gang, sier nordlendingen med et litt fårete smil, vel vitende om at det er et uttrykk du neppe hører sør for Saltfjellet.
Det sikreste vårtegnet i nord er ikke hestehov og tropiske fuglearter, men utenlandske steinleggere på besøk i gata. Har du noe så gammeldags som grus i innkjørselen har du gjerne besøk av fem-seks steinleggere i uka. De tilbyr seg å legge stein mer eller mindre systematisk i innkjørselen din. Rasende fort og rasende billig.
De har dårlig tid disse gutta med stein, tidsvinduet for anleggsarbeid er lite her nordpå. I tillegg jakter Skatt Nord på både moms og tillatelse. Langt fra alle har rent mel i posen, eller «rene steiner i boet» som det sikkert heter på curlingspråket.
Grus i innkjørselen er forresten et godt triks for selvberging i nord. Det kommer godt med å ha grus for hånden når du skal spinne deg ut av oppkjørselen i junisnøen.
Som nordmenn flest har vi nordlendinger plassert vinterdekkene på nymotens dekkhotell. Supert konsept, men farlig for nordlendinger. Når snøfallet kommer som små sjokkbølger langt inn i den sørnorske sommeren er det nemlig risikosport å ha dekkene lagret øverst, bakerst og innerst i en stor, låst lagerhall. Skulle du få behov for å få dem ut kan du nemlig være sikker på at callsenteret er plassert i sør. Der har de innført sommertid på grunn av den varme sommeren. Det er bare å glemme å få dem ut på kort varsel.
Men det lever vi greit med. Vi er vant til å klare oss selv i nord. Dessuten må vi uansett skifte tilbake til sommerdekk dagen etter. Det er best å beholde roen.
En av de få tingene som kan få nordlendingen ut av fatning er meteorologenes varsel om «høytrykk over Kola» og meldinger om «russervarme» i avisa. Da vet vi at vi har noe godt i vente, at temperaturen kan komme opp i tosifrede antall plussgrader og at stillongsen kan legges til vask.
Når temperaturen så, brått og oppsiktsvekkende, stiger til over ti grader koker det over for nordlendingen. Da skroter vi alle middagsplaner og raser inn på nærmeste matbutikk. Der river vi med oss det som måtte finnes av grillvarer og utstyr.
At vi bare har vær til å bruke grillen én dag i året hindrer ikke nordlendingen i å ha ALT i grillutstyr. Det vi mangler i kompetanse tar vi igjen i entusiasme. Med gass under høytrykk og kull dynket i litervis med tennvæske gir vi oss i kast med den nordnorske ekstremsporten grillmiddag.
Med lav grillfrekvens er det lett å begå skjebnesvangre feil. Om du bare steker kjøtt med tolv måneders mellomrom er det jo ikke lett å vite at den lille plastmappen nederst i kjøttpakken skal fjernes før grilling og konsum.
Ikke få nordnorske familier har fått beskjed om å slutte å klage og nyte grillmaten.
– Det er sånn det skal smake, sier den nordnorske grilleksperten mens han i høyt tempo gafler i seg lunken biff med smak av plastikk og tennvæske.
Det er sinnsykt kaldt i «solveggen», så her gjelder det å få måltidet fort ned. En kan ikke la seg hefte med småprat om hvordan maten burde smake. Måltidet må avsluttes raskt, slik at familien kan komme seg inn til panelovnen.
Skal en overleve i nord må en kontinuerlig jobbe med egne survival-skills. En må lytte til erfarne nordlendinger.
Som ellers i livet kommer de beste rådene fra mor. Min mor har den unike evnen til å fokusere på temperaturen som nyyydelig. Begrepet brukes ukritisk om både høy og lav temperatur og kan anvendes selv ved sludd i august.
En venn av meg har en mor som uansett hvor grått det er mener å se et «opplett» på himmelen. «Opplettet» består som regel i et lite felt med litt mindre grått enn resten av den grå horisonten. Det gir seg sjelden utslag i form av sol og varme, men gir i det minste håp om at det en gang i fremtiden kan bli sol.
Det tærer på kreftene å beholde det stive smilet fra i vinter langt inn i det som skulle være sommer. Men, vi har lært på skolen at det er viktig å beholde fatningen i krisesituasjoner. Vi puster dypt og later som at boblejakke er sommermoten også i år. Vi har til og med døpt den tynne dunjakken «sommerboblejakke» for å få det til å fremstå som et helt naturlig valg i juli.
Kollektiv ro motvirker panikk, men det forhindre ikke at enkelte familier bryter sammen og river i en svindyr pakketur til Costa del-ett-eller-annet til 60 000 kroner.
– Stakkars folk, tenker den standhaftige nordlendingen, som i ren patriotisme og nedarvet evne til å glemme har bestemt seg for å feriere i nord.
Hun vet jo at det før eller siden kommer varmegrader. Da gjelder det å være hjemme slik at en kan ta bilder av sine melkehvite legger mot nordnorsk sommersnø.
Etter uker med radiotaushet på Facebook skal vi igjen bombardere venner i sør og nordlendinger på sydenferie med oppdateringer.
Mens vi venter lider vi i stillhet, lader våre telefoner og hamstrer hagemøbler. Vi vet at den nordnorske sommeren kommer og da skal vi være klar. Det er bare å holde ut.
Jeg har hørt rykter om at det snart skal bli russervarme…
Old school vs 2015-vidunder. Illustrasjon Clas Ohlson og Jysk
Å være fotball-oppmann på turnering er tøffe saker. Du skal tåle mye. Stinkende drakter og bilen full av kunstressbiter. Tøffest er likevel livet på klasserommet. Oppmannen på old school luftmadrass. Gutta på 3 ganger 3 meter luftvidunder. Oppmanns-lefsa pumpes opp for hånd. 15-åringenes hightech-seng blåses opp ved å plugge kontakten i veggen. Før var lyden av turnerings-netter lyd fra kjip strandmadrass fra Mallorca. Nå er lyden av turnering en luftkompressor som blåser opp ni kubikk luftpalass.
Det er viktig å holde kontakt med grasrota, men for en sliten 41-åring må det være grenser. Sist helg, på turnering i Narvik, våknet jeg klokken 04.00. Luften hadde forlatt meg og mitt lattleie. En betong-seng var min nye venn. Det er utrolig hvor kald betong kan være når du måler temperatur med ryggsøyla. Minus 60 grader. Minst! En kulde så intens at den overgår lukta fra 30 par sure fotballsko, svette drakter og 30 snorkende ungdommer på ett klasserom!
For å unngå for mye nærkontakt med moder jord forsøkte jeg å fordele vekta på størst mulig flate i luftmadrassen. Som en seigmann lå jeg i full x med sprikende armer og ben. Det hjalp bare i femten minutter. Snart var jeg igjen i fullkontakt med verden. Nå med hele legemet.
Jeg vurderte å stå opp, men spillerne som ikke hadde fått chattet, skravlet og snappet seg i søvn før klokken 03 hadde jo akkurat sovnet. Prinsene på erten sov så søtt. Jeg led meg stille mot morgenen. Alt for idretten. Alt for ungdommen.
Straks dagen var i gang bar det til JYSK. Setevarmen var satt på anti-sibir. Jeg måtte jo tine opp ryggmargen. Ved ankomst hadde jeg fått livet i gave. Jeg var igjen i stand til å bøye ryggen.
Frykten for en ny natt på betong-seng var overhengende. Jeg kunne gitt bort bilen i bytte mot en MODERNE luftmadrass. Oppmannslivet skal være hardt, men det får være grenser. Jeg delte sovesal med gutter som sov på Champions League-nivå. Jeg var i Obos-ligaen. Med iskalde fingre slo jeg nummeret til min trenerkollega. Han hadde også stiftet kontakt med betonggulvet sist natt. – 275 spenn for et luftpalass på JYSK. Skal jeg kjøpe til deg også, spurte jeg. – Blir vi en av gutta da, kom det stille og lett nedkjølt fra den andre enden?
En av gutta blir vi nok neppe, men vi får satse på at vi en dag får cred for ikke ha tatt inn på hotell mens spillerne våre lå på skole. En plass må som sagt grensen gå!
Svisj, svisj, svisj. Lyden av ski og staver mot snø. Monotont, urnorsk og vakkert. Helt i min egen verden suser jeg glisende av sted – inntil en bassrøst bak meg brøler. Et ungt par jeg nettopp har passert får klar beskjed om at fotgjengere skal komme seg helt til helvete ut på kanten av lysløypa slik at «folk kan gå på ski». «Folk» er gjerne menn i krise, i tettsittende, avslørende lycra som er så sint, så sint selv om de burde smile.
På engelsk er en mann i tights gjerne omtalt som MAMIL: middle-aged man in lycra. Menn i stramme trikot som presser seg til blodsmaken kjennes helt bakerst i jekslene, som sikler som Bjørndalen selv på en tirsdagsøkt og som kjører styggfort i nedoverbakken, om det så er trening, løp eller familier på søndagstur foran ham i traseen. Uansett hvor sliten og tungpustet han er, har han alltid reservepust nok til å rope «løype». Det er forresten ikke alltid han har trikot. Enkelte anorakk- og boblejakke-menn har også et uforklarlig sinnepotensiale.
Selvpinere av første klasse er ikke så langt unna medlemmene av SMIL, forening for sadomasochister, der de frivillig presser seg til det ytterste. Men hvorfor kan de ikke gjøre det med litt bedre humør? Det er jo så kjekt å møte folk i løypa som sier hei, enten det går fort eller sakte. Som ser ut som de liker det de holder på med. Som selv om de trener og vil sette en eller annen rekord, har tid til å hilse. Som husker å smile når de får lov til å gjøre det de kanskje liker alle best: Trene, trene og trene.
Hvor var det de mistet smilet – de sinte menn? Ja, for det er stort sett bare menn vi snakker om. Ikke alle menn, men en sintemann er nok til å gjøre en hel lysløype utrivelig. Var det i smørebodens lette fluor-rus at smilet forsvant? Var det da han innså at han ikke ble alene i lysløypa denne kvelden heller? Da han forsto at ikke ble ny løyperekord, eller da alle pakkene var åpnet og han konstaterte han ikke fikk det han ønsket seg mest: Enda ett par ski?
Kanskje mente han det ikke så voldsomt som det høres ut? Kanskje var noe kommet i klem eller skiene var bakglatt? Klarte han ikke å justere volumet fra innestemme til utestemme?
Bruk av utestemme er jo en kunst, og når pulsen slår i ørene kan det sikkert være vanskelig å justere volumet i tide. Kanskje ble et ydmykt «vær så snill» borte i et innpust? Kanskje var han bare redd for å kjøre på noen og ble litt vell brysk da han skulle si «beklager, men kunne Dere være vennlige å gå ut mot kanten så Dere ikke blir skadet».
Nei, sannelig om jeg vet. En skulle tro at snø er det mest verdifulle vi har. Som er så viktig at det ikke måtte brukes opp på fotgjengere, småunger og bikkjer i bånd.
Etter å ha måket snø tre ganger på en dag i romjula er jeg sikker på en ting – det er vidunderlig, myk, fersk og gratis snø nok. Det er bare å komme seg ut i skiløypa og det er bare å smile! Det er plass til oss alle!
For ett år siden gjorde jeg det førtiåringer neppe bør gjøre: Jeg begynte å blogge. Et år etter har jeg skrevet 38 saker og hatt 110 000 sidevisninger på www.chramer.no. Det er ikke flere bloggposter og lesere enn det rosabloggere med navn som Vanilla Chamilla og Maria Magdalena har på en uke, men det gjør ingen ting. For meg har året vært rene bloggfesten. Som vanlig når førtiåringer opplever en god fest lurer de på hva som traff dem og hva som gjorde festen så god. Jeg er intet unntak.
Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen «fiskebolle». Illustrasjon Jens K. Styve
Her er min sekspunkts blogghistorie, og med den forklaringen på hvorfor blogging også kan være noe for deg:
Mammaen min, og sikkert også din, fortjener både blomster, kort og en telefonoppringning på bursdagen. I år fikk mamma egen bloggpost! Der fikk masse folk lese hvor god mutter’n er. Det eneste minus var at fatter’n ble litt muggen.
Mamma ble fremstilt som Tromsdalens Mor Theresa, men pappa fikk ingen takk. Han er jo tross alt den som stadig opplever at jakkene, ullgenserne og vinterskoene er gitt bort til flyktninger som fryser. Smilende og tålmodig kjøper han nye vinterklær gang etter gang. Når våren kommer opplever han at mamma har gitt bort også sykkelen til en som trenger den mer, men fatter’n er like blid.
Den bloggposten som er lest av flest handler om ingenting – norsk ingenting. Hemmeligheten til 25 000 sidevisninger av en sak er at jeg name-droppa Arne Hjeltnes tidlig i saken. Nordmenn liker Arne like godt som brunost og brunt brennevin. Det gjorde at NRK ringte, og jeg fikk snakke på Nitimen om nettopp verdien av ingenting.
I tolv år har jeg jobbet med seriøse pressemeldinger. På min egen blogg får jeg fjase og tulle så mye jeg vil. En opplevelse med fulle nordmenn på fly kan bli en hel historie om nordmenn på fylla i Thailand. Ingen reiste med meg, ingen kan stille spørsmål og historien blir bedre og sannere for hver gang jeg forteller den.
I sommer bygde jeg ny veranda. Full av selvmedlidenhet skrev jeg en offerblogg om stakkars meg som brukte ferien på å få byggverket i vater. Bloggen ble også trykt i lokalavisa, og på shopping i byen ble vi stoppen av en fremmed dame på 70 år. Hun ba kona strengt om å være snillere med sin hardtarbeidende mann og ikke alltid være så grådig negativ… Jeg burde nok advart kona om innholdet i bloggposten og trykkingen i Nordlys før byturen, men jeg kom unna med det.
5) Du kan få ris og ros
Samme uke som jeg fikk ny jobb i NHO, hvor frisørbedrifter er en viktig medlemsgruppe, skrev jeg en tulleblogg om frisøropplevelser. En sinnamann (og den enste sure tilbakemeldingen jeg har fått på et år) skrev at det var det dummeste han hadde lest og at jeg var en mann helt uten stil. Da var det enda godt at sjefsfrisøren i en av de større kjedene i nord skrev at hun bruker blogginnlegget i opplæringen av lærlinger.
6) Du kan skrive om det du selv vil, når du selv vil
Bloggen min hadde ikke blitt noe av uten fantastiske illustrasjoner av Jens K. Styve, og språkvask og humorsparring med kona mi Anne Berit og kollega Geir Bakkevoll. Bloggingen kan rett og slett være et energiprosjekt og en samarbeidsarena. Jeg opplever også at jeg har trigget observasjonsevnen og fyrt opp fortellergleden. Jeg tar meg stadig i å tenke: «dette kan jammen bli en bloggsak». Det er ikke alltid det passe. For eksempel bør du ha mer fokus på å løpe mot mål i et halvmaraton enn å tenke «dette er jo perfekte sitater til en blogg» om den heseblesende samtalen med en medløper.
I tillegg er bloggen som en stor huskeliste. Dersom du selv skulle glemme at du har avgitt godteløfte er det jo greit at du har delt det på bloggen din. Du faller ikke for fristelsene til Candy King når du har 6000 lesere som kjenner til «kampen mot godtekongen» og følger med hva som ligger i handlevogna di.
Da det ble klart at jeg fra 1. februar skal være NHOs regiondirektør for Troms og Svalbard fikk jeg flere spørsmål om jeg måtte slutte å blogge. Jeg har ikke spurt min nye sjef om blogging er ok i NHO, men jeg håper at også min nye arbeidsgiver kan like en blogg om livet, havet, døden og kjærligheten.
For meg har dette vært en bloggfest og jeg håper jeg har fortalt gode historier til inspirasjon og til glede. Jeg håper du også vil ta en utfordring.
I 2015 håper jeg å se blogger av seriegründer Kim Daniel Arthur, en blogg fra livet i Hæren av Vegar Gystad, en lege-blogg fra landslagslege Jorid Degerstrøm, en innovasjonsblogg fra Siw Bang Larsen, en Bukta og «se opp for dette bandet»-blogg fra Lasse Pettersen og en bankmannblogg fra Lars N. Sæthre i Handelsbanken. Til alle dere andre: dere er utfordret dere også! Om ikke annet kan du jo skrive et bloggbrev til mora di.
– Vi har fått vunnet en kontrakt på et utendørs VIP-opplegg for 80 kinesere og har ikke peiling hva vi skal gjøre. Du har vært mye i Asia og er det nærmeste jeg kommer en ekspert på asiater. Du må hjelpe oss, sa han.
Et bål i skogen kan være den store lykken
Gjestene fra Kina skulle fly inn til Tromsø for åtte timers villmarksopplevelse. Kompisen min trodde man måtte diske opp med luksusmat, nordlysgaranti, flislagte toalett med varmekabler for føtter av begge kjønn. Han hadde ingen av delene, og fokuserte på det. Det han hadde var derimot en stor skog, en lavvo og en gigantisk bålplass.
Mitt råd var klart: Tenk KISS – Keep it simple stupid! En KISS-skisse ble raskt meislet ut: Ta dem ut i skogen, lær dem å fyre bål, la dem koke kaffe og fortell røverhistorier som nesten er helt sanne. Etter en times kaffeprat var kompisen min mindre preget av panikkangst. Dette skulle han få til!
I det gjestene, iført ti-tolv lag med klær, veltet ut av bussen noen uker senere, var nordlyset i fri utfoldelse over himmelen. Det første kamerabatteriet var flatt like snart som de første gledestårene måtte tørkes. Etter en time med ny kinesisk verdensrekord i nordlys-selfies var det klart for kveldens andre høydepunkt: bålkaffe.
Moderne bymennesker i Kina er ikke akkurat av Lars Monsen-kaliber. Kompisen min forklarte detaljert og med innlevelse om hvordan han som ung hadde måtte lære å fyre bål, ja, ganske enkelt for å overleve – for det er jo lov å ovedrive litt. Videre fortalte han, mens kineserne tok bilder og noterte på sine smarttelefoner, hvordan de etter å ha fyrt bålet skulle koke kaffe. Han tok seg ned til viskestemme da han forklarte hvor sinnsykt viktig det var å la kaffen trekke korrekt.
Det var stille som i Maos mausoleum da han instruerte hvordan kaffe-kjelen måtte heves og senkes syv ganger for å få gruten til å falle. At kjelen til slutt MÅ vris en kvart omdreining til høyre, er nå barnelærdom i Kina.
Etter å ha drukket litervis med verdens beste, egenkokte kaffe måtte den første gjesten på do. Kameraten min med dokapasitet kun for damer var godt forberedt! Han tok den mannlige gjesten ut og anviste retning til dodøra. Midt ute i skogen hadde han satt opp en enkel dørkarm med døra på gløtt. Bak døra var det ingenting annet enn åpen skog så langt øyet kunne se. På døra hadde han festet en plakat med teksten: Water Closet – Sorry, water is frozen. Det var jo helt sant, for skogen var dekket av snø.
Kineseren, ja, han ble så begeistret for både plakaten og snøtoalettet at han glemte at han skulle på do.
Jeg tror på ingen måte at det er kjempelett å lykkes med reiseliv. En nestor i reiselivsnæringen i nord en gang sa: – Æ bruke å si tell alle som vil begynne med reisliv og som trur det e så lætt at det e sinnsykt vanskelig. Bli heller tannlæge eller læge. Det e lætt i forhold tell å lykkes med reiseliv.
Jeg tror de som lykkes med reiseliv gjør det fordi de har et konsept som fungerer, evner å ta seg betalt for kvalitet, byr på et unikt produkt og våger å tenke enkelhet. Dette har jeg blant annet skrevet om her: http://www.chramer.no/mindfullness-pa-norsk/
Norge er et fritt og udelelig kongerike, men nå er det nok. Jeg er ikke med lengre. Den onde Kongen er i ferd med å ta over landet. Jeg går til krig. Jeg går til krig mot Candy King, smågodtkongen som lover partystemning, men som ikke gir oss annet en kulemage og råtne tenner.
Godterikongen har inntatt butikken og frister svake sjeler som meg. Men jeg gir meg ikke uten kamp!
Kongen må dø, og jeg må bekjempe han! Kampen startet på hjemmefronten, og ved middagsbordet er det avlagt et høytidelig «godeløfte»: Ingen godterier før til jul! Gode forbilder er viktig, men barna i familien er svært avventende til krigen mot smågodtkongen. Kona ble heldigvis ble med og hjemmefronten etablert, om enn noe svekket. Fortsatt er barna, halvparten av befolkningen i hjemmet, Kongens villige femtekolonister.
Min kollega Geir er derimot med i min godis frigjøringshær og han er mer ytterliggående enn meg. Både i godterifilosofi og distriktsfundamentalisme. Han har erklært krig, ikke bare mot smågodt, men også mot Diplom-is, Hennig Olsen (jeg trodde lenge han het Henning Olsen) og kaker. Kaker dog med et snedig forbehold: Det er lov å spise kake i tilfeller det er sosialt belastende å stå over. Vår fundamentalist er altså ikke helt rabiat, men ofrer seg for å glede gamle tanter. Han kommer tross alt fra Andenes hvor en middag ikke er en middag før den er etterfulgt av minst to kakestykker.
Min kamp (tok du den Knausgård?) har bare pågått noen dager, men til gjengjeld utkjempes den på flere fronter. Hvor hen du går i by og land: Kongen har oppmarsjert sine styrker farlig nært kassa på Rema, Shell, Seven elleven og Coop. Hans onde lakeier og slue agenter pøser på med sukkerbomber og himmelsk fargegodis i metervis. Med skjeer så store som kullskuffer og poser på størrelse med skipskister blir «et par biter» fort til et godisberg med sukker nok til å kickstarte en hel barneskole. Men ikke for meg! Jeg har kastet ut Kongen, men han angriper fortsatt.
På kontoret har han medløpere i alle avdelinger. Når blodsukkeret er lavt er tilbudene mange og forsvarsviljen svakere enn i Sverige. Over år har jeg jo utviklet en slepen teknikk. Hånden aka. snapphansken kan nappe opp 5-6 biter i en bevegelse. Hurtigheten jeg har manglet i skisporet har jeg tatt igjen i godteriangrep. Det var utrolig hvor raskt jeg kunne flytte meg fra stolen til midten av bordet om godteskåla sto framme.
Det er det nå slutt på! Frist meg ikke! Jeg har erklært fullskala godterikrig og akter å vinne. Om jeg skulle sprekker, faller jeg ikke alene. Da skal jeg dra med meg flere hundre rosa jordbærvingummi. Jeg elsker, elsker dem og tenker: Det er jo ikke så lenge til jul!
Kanskje kan jeg og «Kongen» komme til en fredsavtale til jul? En våpenhvile hvor det igjen er lov å spise jordbærgummi.
Norway Cup er uka da norske bønder fyller hovedstaden. Jeg tenker ikke på spillerne. Dagens unge er jo globale verdensborgere. Jeg tenker på foreldre i utvasket Adidas-shorts, lagdrakter med «mamma’n til Iver» på ryggen, tatoveringer fra Aya Napa og campingstoler nok til alle campingplasser i Nord-Sverige.
Våre gutter røk ut i 16-delsfinalen. Til neste år må også mødrene på vårt lag også øve inn dans. Kanskje det hjelper?
På Ekeberg er tiden for illsinte fedrene på sidelinja er over. Nå er tilskuerne godt oppdratt i idrettens foreldrevettregel. Det heies på både med- og motspillere og det er pliktmessig oppmøte for tre generasjoner. Ikke bare på kamp. Besteforeldre, småsøsken og foreldre er tilskuere også på trening. Norske småbutikker kan stenge under Norway Cup. Da spiller nemlig hele bygda kamper på Ekebergsletta.
Ungene synes ikke å bry seg særlig om supportergjengen. De skal stor sett «naile» en Ronaldo-finte eller få til et raid langs sidelinja. At mor og ei venninne danser til «Salsa Tequila»-sangen med innøvd koreografi, løfter ikke prestasjonen på banen. I følge ungene er foreldre de mest ukule mennesker på jorden. Unntaket er selvsagt om det skal kjøpes noe, eller når de trenger påfyll på kontantkortet. I alle fall er det slik i vår familie. Vår håpefulle skulle nok sett at vi var i nabofylket mens han var med i Norway Cup.
Kona lurer stadig på om ikke arveprinsen vil flytt inn på hotell med familien, men det er like attraktivt som å spise gift. Det er på skolen, sammen med resten av laget, det skjer etter kampene. Der er det jo damer!
Våre nordnorske ungdommer har fått en solid leksjon i hva det vil si å bli parkert under Norway Cup. Jentene fra Vestlandet syntes nordlendingene var spennende en kort stund, men da en busslast brasilianske kjekkaser ankom skolen, var det bråstopp. «Det ble jo klining etter tre minutter» sukket en oppgitt 14-åring. Han kunne konstatere at det ikke var noen fra hans breddegrader som var involvert i klininga.
I Norway Cup er det drama også på hotellene i sentrum. En morgen kolliderte jeg med en dame i hotell-lobbyen. Skaden var ikke stor, men hun var dypt indignert over min oppførsel. Mine beklagelser falt på stengrunn. -Bønder på bytur, ropte dama fra Steigen etter meg.
Jeg var i ferd med å snu meg for å fortelle at jeg var fra selveste 9000 Tromsø-byen, men besinnet meg. Hun hadde jo rett. Jeg er jo en av de mange «bønder» som reiser til Oslo for å følge arvingens spark på fotballen. Men, rød Adidas-shorts og drakt med «Pappa Chramer» nede på ryggen har jeg ikke. En plass må grensen gå selv for en bone på bytur.
I hovedstadspressen snakkes det om avkobling og digital ferie. I år er det et høyst unødvendig tema i Nord-Norge. Sommeren 2014 er ikke tiden for å undres på om det er best å være på- eller avkoblet. I nord driver vi nå med aktiv påkobling, for eksempel av vannslanger i hager som til nå ikke har behøvd annet enn naturvanning. Og vi skulle så gjerne koblet oss på nett, hvis vi der kunne finne svarene på de evige spørsmål om hvor gressklipperen ble plassert i høst, hvorfor nøkkelen til takstativet aldri ble merket og hvem som fikk låne vannsprederen i 2009.
«Verdensvateren» kan nå kalibreres etter verandaen min
Det meste av sommerutstyret er som sunket i jorden, for så å dukke opp i det øyeblikket du kommer hjem med tom konto og fullt bagasjerom – etter at du har erstattet det gamle med noe nytt. Her i huset har vi nå intet mindre enn to gressklippere, tre stikksager og fem flasker rødsprit etter at det savnede utstyret på magisk vis dukket opp etter en rydding i boden.
Vi kobler oss på prosjekter vi har utsatt til en godværsdag eller ti, som nå kom på rekke og rad. I mitt tilfelle begynte det som en uskyldig forespørsel fra kona om å endre litt på veranda-rekkverket. «Småjobben» har utviklet seg til en toukers totalentreprise. Byggherren (kona) har alle rettigheter, mens jeg, en simpel håndverker, kan få fyken når som helst.
Byggherren er stadig ute med forslag til effektiviseringstiltak, krav om tempoøkning og påpekninger av «slurv». I tillegg fremheves «tilbyders ansvar for sluttresultat». Det mer enn antydes at snekkeren ikke har satt seg godt nok inn i «kontraktens kompleksitet» . Blant annet påsto byggherren at tre lag med maling var alt for lite i arktiske strøk. På ordre er verandaen nå malt med så mange strøk at tykkelsen på malingslagene overgår tykkelsen på treverket. Det eneste som nå mangler, er at byggherren ombestemmer seg på fargevalg og vil ha en «litt dusere farge». Denne gangen vil det tross alt bare gjelde verandaen. Sist gang var det jo hele huset som måtte gis et nytt strøk etter at det oppsto tilstrekkelig tvil hos byggherren om fargevalget.
Selv er jeg, som alle selvbyggere, svært fornøyd med prosjektets utvikling. I følge mitt vaterblikk er rekkverk så rett at folk fra Vaterinstituttet i Bern bør komme opp til Tromsø for å kalibrere «verdensvateret» etter praktverket på vår veranda. Byggherren er så langt ikke helt enig. Jeg satser på at en vinter med kraftig telehiv skal vippe verandaen, rekkverket og diskusjonen i min favør.
I Nord-Norge er ingen selvfølge å kunne jobbe utendørs i juli uten stillongs og lue. Nå som forholdene er gode, må det jobbes. I morgen kan det snu. Det har sunket inn både her i huset, hos alle naboer og hos alle naboers byggherrer. Det bores, sages, kuttes og graves på alle kanter. Jeg er sikker på at det gjøres med helt passelig entusiasme av de fleste menn. Omgang med særlig farlig redskap, som drill og minigraver, tar hardt på sarte kontornerver.
Jeg vil tro at en digital påkobling vil være å foretrekke for de fleste som i disse dager panisk leter etter verktøy og strever med å få ting i vater. Fikk en lov til å koble seg på jobben for å lese e-post, ville alt bli mye enklere. I tillegg kunne en da trekke inn i skyggen. Med tropesolen som har hengt over Nord-Norge de siste ukene er det jo ikke mulig å lese hva som står på dataskjermen.
Fordelen med å jobbe utendørs denne sommeren er dog at vi kan opparbeide oss noe så uvanlig som en nordnorsk brunfarge. For nordlendinger flest, meg inkludert, er solkrem forbeholdt landet Syden. Det er derfor ikke få lag med rødsvidd hud som skal skalles av fra kroppen i ukene som kommer.
Der jeg bor og for tiden altså arbeider, kan jeg med steiksola i ansiktet se flyene som tar av fra vidunderlige Nord-Norge badet i sol. I mitt stille sinn tenker jeg på de stakkars folkene som må forlate landsdelen nå som forholdene er så fantastiske.
Og mens jeg ser opp grunner jeg litt på de store spørsmålene: Ser de verandaen min der oppe fra den skyfrie himmelen? Ser de at den er i vater – og litt til? Og synes de at fargen burde vært litt dusere?
