Kommunikasjon Arkiver

En mann ved navn Ove

Et av de mest minneverdige jobbmøtene det siste året skjedde ved et middagsbord på et hotell i Førde. Der satt Ove, helt nederst i bordenden. Hans firma er ledende i Norge på produksjon av el-tavler. Men Ove er helt i Norgestoppen når det gjelder å snakke om seg selv i små bokstaver.

Ove er leder for Eid Elektro, en bedrift lokalisert på tettstedet Nordfjordeid. Og som Ove med stolthet kaller elektrobygda Eid. Nordfjordeid er ingen metropol med sine 2.900 innbyggere og Ove og kollegene har for lenge siden forstått at flinke medarbeidere må finnes og utvikles av Eid Elektro selv. Eid Elektro har gått fra 9 ansatte i 1981 til 70 ansatte i 2017, og Ove er i særklasse når det gjelder å ta inn lærlinger. Eid Elektro har mer enn 15 lærlinger. Ove tar inn ungdom, flyktninger og innvandrere og er opptatt av at nye landsmenn raskt må lære seg norsk for å fungere godt på jobb og i samfunnet.

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove skryter ikke, men svarer når jeg spør. Han forteller om økt konkurranse, balansen mellom jobb og familietid og om hvordan Eid Elektro lykkes med å vinne store offshore og tunnell-anbud. Jeg spør og graver og langt uti hovedretten kommer det stille fra Ove: – Ja, forresten – også eier vi en skole…

Ove er en handlingens mann. Da kommunen ville legge ned skolen i bygda forsto Ove at det ville være en trussel for bedriften. Uten skole ville ikke hans ansatte lengre kunne bo i elektrobygda Eid! For første gang i måltidet kom noe som kunne ligne på skryt. – Jeg er ikke så verst på å regne anbud, og jeg så jo at det var mulig å drive en Montesorri-skole med tilskudd fra kommunen. Dersom vi i tillegg la inn en barnehage i kjelleren, så ville vi gå i pluss, sa Ove.

Plutselig var el-tavlesjefen også blitt skoletavle-sjef. – Det var først etter kjøpet av skolen at jeg oppdaget at opplæringsloven sier at skoleeier også er ansvarlig for det pedagogiske innholdet, fortalte Ove og lo. Han ansatte rektor og lærere, leste seg kraftig opp på fag og læreplaner og holder nå jevnlige møter med skoleledelsen og lærerne.

Ove er imponerende mann, og han ikke er alene. Jeg har møtt mange forskjellige Ove’r de siste årene. Det er de som skaper bedrifter, men de bidrar også til vekst i lokalsamfunnet. Disse Ove’ne sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet og bidrar til at mennesker opplever mestring, anerkjennelse og utvikling.

Denne uken arrangerte NHO sin årlige årskonferanse med tema «Verdien av arbeid». Ove var selvfølgelig invitert, men jeg er ikke sikker på om han hadde tid til å delta. Det er nemlig travelt å være Ove. Men, om han ikke kom, så skal han i alle fall ha en stor takk. Vi trenger sånne som Ove. Vi trenger de som ikke snakker om seg selv i store ord,men bare får ting til å gå i orden og om nødvendig tar ansvar for pedagogikken på skolen.

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Costa del Snyskavla

I 40 år har tusenvis av vinterbleike nordlendinger reist til Syden på jakt etter sol. Nå har det snudd: Solbrune europeere og langreiste asiater kommer til Nord-Norge på jakt etter mørke og kulde. Samtidig holder stadig flere nordmenn seg i Norge om vinteren. Den før så forhatte mørketiden har blitt big business.

– Please Sir, can you help, ropte damen fra Mumbai til meg fra bilen utenfor Sommarøy Hotell. Hun var ikke i livsfare, men skal en dømme etter røyklukta var det nok like før det tok fyr i clutchen hun hadde forgrepet seg stygt på. Kjæresten hadde reddet seg selv og sto på trygg avstand til ulmebrannen i girkassa. – I have never had a car with manual gearshift and it’s my first time on ice. I don’t even know how to get it into reverse… At hun hadde kommet seg den timeslange kjørturen fra Tromsø til Sommarøy var litt av en prestasjon og sikkert litt av et eventyr å skrive hjem om (can you imagine – they even have special winter tires…). Mens jeg rygget bilen inn på den romslige parkplassen snakket hun ustanselig om horder av ville reinsdyr på veien og hvorfor det var viktig å komme seg ut av byen for å få best mulig nordlyseffekt. Alt dette hadde hun som god inder og sikkert kjempedyktig på IT allerede lest seg opp på via internett.

Inderne jeg møtte kommer ikke alene. Veksten i hotellovernattingene i Nord-Norge var i 2015 på ni prosent. Før var det beste vi hadde å tilby turister de lyse midnattssolnetter. Et perfekt tilbud til bobil- og busserturister med god tid og elgklistremerke på bakvinduet. På få år har vår attraktive sommer blitt vår svake venstrearm, mens den neglisjerte vinternatta har blitt dronningen av nordnorsk reiseliv. Vinteropplevelser og nordlys har rett og slett blitt vårt største pluss.

Indere, kinesere, japanere og spanjoler: De kommer i flokk og følge og oppførere seg stort sett som nordmenn i Syden (med unntak av den mye omtalte harryoppførselen). De spiser brorparten av måltidene på restaurant, booker en haug med aktiviteter og kjøper nye klær og nytt utstyr.

Der nordmenn kjøper luftmadrasser og oppblåsbare delfiner på Mallorca kjøper turistene akematter og rumpeakebrett. Så står de der oppmarsjert med sine Hamax 2000 sklimatter utenfor Norrønnabutikken de akkurat har raidet for vinterklær. Der venter de på rutebussen som skal ta dem til den kommunale skilekplassen for timer med barnlig moro. Der venter gratis, uforglemmelig lek forevig foreviget med minst 1000 bilder på instagram.

-Ungene våre har aldri lekt på snø før og nå vi får dem ikke med oss herfra. Vi må nok komme tilbake i morgen også, sa den spanske turisten som NRK Troms intervjuet i romjula. Familien hadde lagt juleferien til snøskavla nær «nordpolen» og tok i bruk vinterlekens muligheter sammen med nordnorske barnefamilier.

Nå har også de fleste nordlendinger sluttet å snakke om vinter og mørketid som noe negativt. Før var armod og vemod da sola forsvant. Nå ser folk bare muligheter i mørket. Nordlendingen anno 2016 har nemlig kjøpt seg hodelykt, toppturski og skifeller og slår følge med de mange som vil oppleve vinteren til fulle. Det vi før mente vi hadde alt for mye av har blitt blant våre mest verdifulle ressurser. Stadig flere oppdager også at vi kan tjene gode penger på vinteren!

I Levi i Finland lar de folk betale for å frese med snøfreser, men den nordnorske innovasjonskraften ligger ikke langt etter. Nå kan du betale 890 kroner for å få ett totimers skikurs, en kopp kaffe og en lefsebit. I Finnmark er det reiselivsaktører som tar betalt for at gjestene får gå tur med en huskey-valp og gjestene står visstnok i kø. Vinter, snø og innovasjonskraft har blitt gull verd her i Costa del Snyskavla.

Sharing is caring

Det går en delingsbølge over kloden. Vi deler bilder, reisetips, matoppskrifter, sykdomshistorier og samlivsproblemer. Det finnes knapt den problemstillingen vi ikke kan lufte for så å få en haug av råd, formaninger og advarsler. Spør twitter og facebook og du skal få svar. Rett eller galt, men svar får du.

Delingsbølgen er krevende for mange. For min mor på 67 var det krevende nok å dele det første profilbildet på facebook. Hun hadde jo ikke ordnet seg på håret. At vi kunne hente et gammelt bilde fra en telefon falt henne ikke inn. Selv etter noen raske forsikringer forsvant hun inn på badet like vel. Det var best å være sikker på at en så skikkelig ut når en skulle dele noe med offentligheten.

I fremtiden står vi foran nye og større delingsutfordringer. Delingsøkonomi, big data og robotisering utfordrer muttern like mye som norske bedrifter og vårt arbeidsliv.

I følge Finn.no står en norsk familiebil ubrukt i snitt 23 timer og 20 minutter i døgnet. Fleksibiliteten bilen gir binder samtidig opp kapital i det enkelte hjem. Det gir grobunn for bildelingssider, Über og førerløse biler. Det utfordrer bilbransje så vel som taxinæringen. I tillegg gir det Skatteetaten grå hår. Hvordan skal vi sikre skatteinngangen som finansierer vår velferdsstat når etablerte selskaper utfordres av privat salg av småtjenester?

Førerløse biler er allerede på veien i California og kan snarere enn vi tror være en realitet på glatta over Kvænangsfjellet og i bykjøring i Harstad. For oss som stadig får påpakninger for uvettig kjøring fra co-piloten i passasjersetet vil det være en drøm å kunne lene seg bakover og overlate lukeparkeringa til google.

Norske familier har allerede åpnet opp døren for roboten. Enn så lenge er det begrenset til støvsugere og gressklippere som svinser rundt og gjør sitt arbeid mens vi gjør andre ting. Der min onkel før brukte halve helga på å klippe plenen på hytta kan han følge roboten Bjarne som systematisk holder den nordnorske moseplenen nede. Når Bjarne blir sliten, eller retter sagt strømsvak, kjører han bare hjem til «huset» sitt og setter seg selv på lading. Samtidig sitter onkel på lading i godstolen.

I asiatiske styrerom er allerede den første roboten tatt inn som styremedlem. IBMs superdatamaskin Watson går allerede på legestudiet. Den nøyer seg ikke med å lese legepensum for dødelige. Den tygger seg like godt gjennom alt tilgjengelig stoff innen legevitenskap. Det tar nok tid til vi omtaler styrelederen og doktoren som Hr. Robot, men automatisering og digitalisering er nødvendig i mange deler av norsk arbeidsliv. Vår arbeidskraft er dyr, begrenset og høyt udannet. Da er det en fordel at vi har roboter som kan stable fiskekasser med laks og hjelpe oss med tunge løft på aldershjem. En stadig mer teknologitrygg befolkning vil sette pris på å kunne styre sine arbeidsverktøy og hjelpemidler i hjemmet selv uten å måtte be om hjelp fra andre.

Med økt datakraft og datamengder flyttes også makt. Hotellenes hjemmesider og salgsavdelinger utfordres kraftig av nye maktfaktorer i reiselivet. Hotels.com og Tripadvisor styrer stadig flere valg av reisemål, hotell og aktiviteter. Å beherske de nye løsningene, utfordre dem og utvikle egne tilbud blir en nødvendighet for å overleve i fremtidens arbeidsmarked. Uten en slik tilpasning til teknologi og handlemønster i andre deler av norsk næringsliv ville du ikke lest denne artikkelen på nett. Fremveksten av nettaviser, bloggformat og krysninger mellom tradisjonelle og nye medier gir mediebransjen store muligheter og utfordringer.

Å eie en bil som står i ro 23 timer i døgnet, en gaffeltruck som brukes en gang i måneden eller en hytte som brukes to ganger i året er problematisk for mange. Bildelingssider, Finn.no/småjobb og AirBnB gjør det mulig å leie ut og tjene penger på det du har og det du kan. Mange norske familier har i jula diskutert muligheten for å dele mer. Også hjemme hos oss har spørsmålet om å leie ut familiehytta i Lyngen på AirBnB vært oppe til debatt. Jeg argumenterer for at sharing is caring, men kona er ikke overbevist om at lykken kommer gjennom å dele sengetøy med en skiturist fra Mellom-Europa.

Torsdag 7. januar arrangerer NHO den store årskonferansen. I 2016 løfter vi blikket mot de muligheter og utfordringer som teknologien gir oss. Jeg har stor tro på fremtidens muligheter, men en plass går grensen også for min deling. Kona deler jeg ikke med noen. Det får da være grenser for caring.

Godt nytt delingsår!

Lyden av et smil

– Nå skal vi spille den aller fineste sangen, sa syngedamen fra scenen. Publikum ventet i spenning. Da den første gjenkjennelige tonen av Nordnorsk julesalme lød kunne du høre det: Lyden av 70 smil. Publikum som lente seg bakover, senker skuldrene, slapp pusten og smilte. Lydløst, men likevel fullt hørbart. Ute falt det lett snø. Ingen tenkte på snøskuffa som ventet, at det kom til å bli en sen kveld eller julegaven som skulle vært pakket inn. Alle smilte. For seg selv, mot sidemannen og mot bandet.

Alle som har stått på en talestol og sett utover en forsamling av stumme, uttrykksløse ansikter kjenner den enorme verdien av et smil. Ett smil blant 100 som ser på deg og sier: «ja dette er spennende – jeg følger med». Ett slikt smil er nok og det er gull verd. Foredragsholder Solfrid Flateby forteller i sine foredrag om en som i oppgitthet over mangel på smil og oppmerksomhet gikk fra scenen og ned til nærmeste zombie og spurte «koser du deg?». Zombien våknet fra dagdrømmen og stotret frem ett usikker ja. «Da synes jeg du skal fortelle det til tryne ditt» sa foredragsholderen og fortsatte sin presentasjon.

Lokalavisa iTromsø hadde nylig en artikkel om ansatte i serviceyrker som opplever sure kunder hver dag. Kunder som røsker seg til bæreposer, sukker oppgitt over hun som plages med kassa eller han som ikke finner pakken i postens hylle. De som gjør sitt for at vi skal få matvarene vi vil ha sent på kvelden, maten på bordet, innkjørselen brøytet og veggen malt fortjener alle våre smil.

I min familie har mange av oss så mye tannflate at det er vanskelig å ikke tro at vi er utrustet med litt flere tenner enn gjennomsnittet. For å gi plass til mye tenner på liten plass er i alle fall mine plassert stort sett hulter til bulter i front. Noen synes sikkert jeg burde gjort mer for å legge lokk på disse viltre tannebissene, men tenner er til for å smile med! Alle sammen samtidig!

Husk det når du nå skal fotografers et par tusen ganger i jula: Si til ansiktet at det skal smile med alle tennene. Lyden av et smil når nemlig ufattelig langt. Du risikerer til å med å få smil i retur.

Så enkelt og så greit: Husk å smile! God jul!

Illustrasjon: Jens K. Styve

En storsjekkers bekjennelse

Forrige søndag forlot jeg familien med ett mål for øyet: Å gjennomføre så mange stevnemøter som mulig på kortest mulig tid. Kona ønsket meg lykke til og ba meg lære mye. Så dro jeg i vei mot Nord-Troms. For sikkerhets skyld tok jeg med meg en kommunikasjonsrådgiver.

Som storsjekkere flest har jeg en hang til både å overdrive og å legge lista høyt. Tidlig i april hadde jeg derfor annonsert at jeg skulle speed-date 50 bedrifter på fem dager. 50 medlemsbedrifter i NHO som alle kunne gi et innblikk i hverdagen til eiere, ledere og ansatte i nordnorske bedrifter. Kun 30 minutter var avsatt til hvert besøk, men med raske bein går det bra. Som Frode på Eco-Tech på Furuflaten sa: Ta på joggesko, så løper vi gjennom lokalet.

Vi startet speed-date turneen i Nordreisa. Med levende lys, god mat og god samtale møtte jeg fem bedrifter i Nord-Troms på søndagsmiddag på BIOS. Du kan lære mye over en middag. Alt fra viktigheten av forutsigbare rammevilkår for næringslivet, til at BIOS er forkortelsen for «Bil inn og spis». Næringslivet snakket og jeg noterte. Kommunikasjonsrådgiveren fotograferte og filmet. Stevnemøtet ble behørig dokumentert. Slik er sjekking i 2015!

Om du vil være en god storsjekker må du ha en dose lakenskrekk. De beste stevnemøtene skjer når andre sover. På Storslett hadde sjefen for Fristelsen bakeri invitert til brødbaking, men allerede i invitasjonen konkluderte hun med at vi neppe ville komme. De starter nemlig arbeidsdagen allerede klokken 04.30. Litt i tidligste laget for NHO, kanskje? Vel, man skal ikke skue NHO-direktøren på morrasveisen. Klokka lenge før ståopptid stilte vi sterk og klar til baking og interessante diskusjoner over noen hundre kilo brøddeig. Min respekt for gründere er stor. Den ble ikke mindre etter å ha møtt Silje og hennes lille team.

For både sjekkere og Nord-Norge er vei viktig. Veien over Kvænangsfjellet nord for Storslett har vært stengt hele 220 timer sist vinter. Når fjellovergangen er stengt er omkjøringen på 700 kilometer og går via EU. Vi besøkte Avfallsservice og Statens Vegvesen for å snakke med om lastebil, ÅDT og veivedlikehold. Jeg visst ikke at ÅDT var årsdøgnstrafikk, eller gjennomsnitt av antall kjøretøy i året, men jeg var jo på sjekker’n og latet som ingen ting. Kommunikasjonsrådgiver Ragnhild filmet lastebiler, folk og natur. Vegvesenet har fått tildelt 120 millioner til forbedring av veien og rassikring. Behovet er langt større, i neste nasjonale transportplan må det bevilges minst 1 milliard kroner til tunell gjennom Kvænangsfjellet! https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/955260217831515/?type=2&theater

Et møte med bedrifter er først og fremst et møte med mennesker. I attføringsbedriften Nordtro arbeider Terje, en moderne leder med stor energi, pågangsmot, skaperkraft og kjærlighet til bedriften og sine ansatte. Bedriften produsere faktisk flere militære produkthemmeligheter. Kombinasjonen av litt grønn hysj-hysj og fortellerglede, innovasjonskraft og innsats for de som står utenfor arbeidslivet, gjorde meg direkte nyforelsket i Nordtro og Terje. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/953635901327280/?type=2&theater

Innerst i Lyngenfjorden ligger sjekkeplassene tett som hagel. I disse byggene, som for forbipasserende ser kjedelige og nøytrale ut, finnes mennesker, maskiner og historier som begeistrer. Hva er det som gjør at Lyngen har så mange industrisuksesser innen plast, stål, fiskeolje, vaskeri og turisme? Er det naturen, noe i vannet, arv eller miljø? Akva-Ren har satset mye på utdanning av ansatte, og på å kombinere ulik kompetanse for å omdanne fiskeslog til høyverdig råstoff. Dersom Lyngen kommune får fart på tomteutviklingen er Akva-Ren klar for å bygge nye lokaler. Det er nemlig store penger i fiskeslog!

I Tromsø finnes landsdelens største sjekkemarked. 45 % av medlemsbedriftene i NHO ligger i Nord-Norges største by. Vi byttet fra joggesko til dressko, og startet som mange sjekkere før oss på et av byens hoteller. Med hotellsjef Aid som vertinne og NRK på slep skjenket vi kaffe og diskuterte hotelldrift, mens vi var direkte på NRK radio. Deretter økte sjekketempoet og vi møtte utallige bedrifter innen reiseliv, rådgivning og bemanning. Vi traff knoppskytere i Forskningsparken, og fikk til en god dialog med Tromsø kommune.

Vi sjekket inn hos Sonja Blomster, der jeg laget min første blomsterbukett noen sinne! Like suksessfull som min første blomsterbinding, var Marit sin erfaring med NHOs advokatservice. Vår advokat Juha hadde vært svært god støttespiller og rådgiver i en vanskelig sak for blomsterbutikken. Med det resultat at Sonjas Blomster betaler medlemskontingenten med stor glede i mange år fremover. Juha skal få blomster han også! Buketten jeg laget ble for øvrig med til neste date hos Tromsøs imponerende satellittmiljø: Kongsberg Satellite Services og Kongsberg Spacetec.

Tromsøoppholdet skulle avsluttes på restaurant. Pål Einar fra Casa Inferno sto klar ved pizzarestaurantens oppvaskbenk. La meg slå fast med en gang: Sliter du med sjekkingen (og med forholdet) er oppvasken den beste stedet å starte. Kona hadde på forhånd en stort ønske om at jeg skulle bli satt i oppvasken i mange timer for å lære om stabling, effektivitet, nøyaktighet og flid på kjøkkenet. «Dessverre» ble det opprykk etter kun en time i oppvasken. Jeg ble nemlig forfremmet til servitør! Restaurantgulvet er et sjekke-mekka! Verdens skjønneste kolleger lærte bort triks for mersalg, hvordan vi rydder, om øl-skjenkingens ABC og om den viktige alkohollovgivningen.

Ny dag, ny by, nye muligheter. I Harstad ligger de store oljeselskapene. Attraktive sjekkeobjekter for mange. Goliat-plattformen er nylig ankommet Hammerfest og oljeoptimismen i nord er stor. Jeg var heldig og fikk møte bl.a Det Norske, Total, Aibel, KUPA, Harstad Maskin og Harstad Næringsforening. Budskapene er tydelige: Næringslivet ønsker større kommuner, flere lærlinger, samarbeid i klynger, ryddigere offentlige anbud og snart er det Arctic Race! Arctic Race vil være sommerens største idrettsbegivenhet i nord, og vil bidra til fulle hoteller og økt omsetning for næringslivet.

Jeg måtte haste videre. Vi hadde nemlig hørt om en juvel i Grovfjord. Grovfjord Mekaniske Verksted har en ordrereserve på 300 millioner kroner, og her er stor aktivitet kl 6 – 23, seks dager i uka. Oppdraget er å sette åtte aluminiumsbåter i produksjon. I hver luke vi tittet inn i fant vi en arbeider. Bårds gode hjelpere skrur, sveiser, lodder og banker for å bygge best mulig båt til oppdrett og vindkraftanlegg til havs.

Vi avsluttet dagen med en tåreperser av et stevnemøte. Hos Jon Henrik og Salangen Nyheter møtte vi hele styret. Fra et vanskelig utgangspunkt som autist har Jon Henrik bygd opp sin egen mediebedrift i den lille bygda. Salangen Nyheter kan skilte med 8000 daglige lesere, egen tv-kanal og salg av strømmetjenester for konferanser. I møte med mennesker som får ting til – på tross av motgang og motstand – blir selv storsjekkere stum. Vi er imponert, fascinert og ydmyke. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/954793931211477/?type=2&theater

Mot slutten av speed-date turneen møtte vi ansatte og ledere fra Troms Kraft, Forsvaret og 20 bedrifter i Bardu og Målselv. En svipptur til Finnsnes og Senja ga oss interessante stevnemøter med smelteverk og sjømatsaktører, samt produsenter av både vinduer og trapper. Små og store industrieventyr og suksesshistorier basert på innovasjonskraft og stayer-evne.

Helt til slutt måtte vi sjekke Balsfjord. Der lager Tine Nord verdens beste Norvegia- og geitost. Veien til mannens hjerte går via magen. Med magen full av ost var vi lett å sjarmere og imponere over produksjon og merkevarebygging av nordnorsk mat og drikke; vann fra Lyngen, råstoff fra Nord-Norge, teknologi fra verden og kompetanse fra nordlendinger.

Etter fem dager på veien, nesten 1000 kilometer i bil og båt og hele 90 bedriftsmøter var turneen over. Vi var overhodet ikke sliten, men veldig, veldig inspirert. De tre viktigste lærdommene som jeg vil ta med meg i mitt videre arbeid: Næringslivet og landsdelen trenger et betydelig løft på samferdsel og bedre og tryggere veier. Næringslivet er opptatt av, og avhengige av, fortsatt kompetansebygging innen både akademiske fag og yrkesfag. I tillegg vil de fortelle om og løfte frem de utrolige historiene om nordnorske produkter i verdensklasse. Historien om 50 bedriftsbesøk som til slutt ble til 90 er et eksempel på en slik historier om og fra det moderne Nord-Norge. Flere historier vil følge. Verken sjekkere eller bedrifter i Nord-Norge har tid til å hvile. Verden er full av lovende jaktmarker.

God helg!

Farvel til fisken

I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!

Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.

I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve

Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.

Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.

I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.

Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.

Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet, måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.

Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.

I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.

Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.

Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.

Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.

Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.

Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!

Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!

——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no

To blog or not to blog

For ett år siden gjorde jeg det førtiåringer neppe bør gjøre: Jeg begynte å blogge. Et år etter har jeg skrevet 38 saker og hatt 110 000 sidevisninger på www.chramer.no. Det er ikke flere bloggposter og lesere enn det rosabloggere med navn som Vanilla Chamilla og Maria Magdalena har på en uke, men det gjør ingen ting. For meg har året vært rene bloggfesten. Som vanlig når førtiåringer opplever en god fest lurer de på hva som traff dem og hva som gjorde festen så god. Jeg er intet unntak.

Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen "fiskebolle". Illustrasjon Jens K. Styve — Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen «fiskebolle». Illustrasjon Jens K. Styve

Her er min sekspunkts blogghistorie, og med den forklaringen på hvorfor blogging også kan være noe for deg:

1) Du kan skrive en hyllest til mamma uten at det blir kleint

Mammaen min, og sikkert også din, fortjener både blomster, kort og en telefonoppringning på bursdagen. I år fikk mamma egen bloggpost! Der fikk masse folk lese hvor god mutter’n er. Det eneste minus var at fatter’n ble litt muggen.

Mamma ble fremstilt som Tromsdalens Mor Theresa, men pappa fikk ingen takk. Han er jo tross alt den som stadig opplever at jakkene, ullgenserne og vinterskoene er gitt bort til flyktninger som fryser. Smilende og tålmodig kjøper han nye vinterklær gang etter gang. Når våren kommer opplever han at mamma har gitt bort også sykkelen til en som trenger den mer, men fatter’n er like blid.

2) Du kan skrive om ingenting og likevel komme på radio

Den bloggposten som er lest av flest handler om ingenting – norsk ingenting. Hemmeligheten til 25 000 sidevisninger av en sak er at jeg name-droppa Arne Hjeltnes tidlig i saken. Nordmenn liker Arne like godt som brunost og brunt brennevin. Det gjorde at NRK ringte, og jeg fikk snakke på Nitimen om nettopp verdien av ingenting.

3) Du kan fortelle røverhistorier som ingen kan sjekke

I tolv år har jeg jobbet med seriøse pressemeldinger. På min egen blogg får jeg fjase og tulle så mye jeg vil. En opplevelse med fulle nordmenn på fly kan bli en hel historie om nordmenn på fylla i Thailand. Ingen reiste med meg, ingen kan stille spørsmål og historien blir bedre og sannere for hver gang jeg forteller den.

4) Du kan være tøff i trynet mot kona og komme unna med det

I sommer bygde jeg ny veranda. Full av selvmedlidenhet skrev jeg en offerblogg om stakkars meg som brukte ferien på å få byggverket i vater. Bloggen ble også trykt i lokalavisa, og på shopping i byen ble vi stoppen av en fremmed dame på 70 år. Hun ba kona strengt om å være snillere med sin hardtarbeidende mann og ikke alltid være så grådig negativ… Jeg burde nok advart kona om innholdet i bloggposten og trykkingen i Nordlys før byturen, men jeg kom unna med det.

5) Du kan få ris og ros

Samme uke som jeg fikk ny jobb i NHO, hvor frisørbedrifter er en viktig medlemsgruppe, skrev jeg en tulleblogg om frisøropplevelser. En sinnamann (og den enste sure tilbakemeldingen jeg har fått på et år) skrev at det var det dummeste han hadde lest og at jeg var en mann helt uten stil. Da var det enda godt at sjefsfrisøren i en av de større kjedene i nord skrev at hun bruker blogginnlegget i opplæringen av lærlinger.

6) Du kan skrive om det du selv vil, når du selv vil

Bloggen min hadde ikke blitt noe av uten fantastiske illustrasjoner av Jens K. Styve, og språkvask og humorsparring med kona mi Anne Berit og kollega Geir Bakkevoll. Bloggingen kan rett og slett være et energiprosjekt og en samarbeidsarena. Jeg opplever også at jeg har trigget observasjonsevnen og fyrt opp fortellergleden. Jeg tar meg stadig i å tenke: «dette kan jammen bli en bloggsak». Det er ikke alltid det passe. For eksempel bør du ha mer fokus på å løpe mot mål i et halvmaraton enn å tenke «dette er jo perfekte sitater til en blogg» om den heseblesende samtalen med en medløper.

I tillegg er bloggen som en stor huskeliste. Dersom du selv skulle glemme at du har avgitt godteløfte er det jo greit at du har delt det på bloggen din. Du faller ikke for fristelsene til Candy King når du har 6000 lesere som kjenner til «kampen mot godtekongen» og følger med hva som ligger i handlevogna di.

Da det ble klart at jeg fra 1. februar skal være NHOs regiondirektør for Troms og Svalbard fikk jeg flere spørsmål om jeg måtte slutte å blogge. Jeg har ikke spurt min nye sjef om blogging er ok i NHO, men jeg håper at også min nye arbeidsgiver kan like en blogg om livet, havet, døden og kjærligheten.

For meg har dette vært en bloggfest og jeg håper jeg har fortalt gode historier til inspirasjon og til glede. Jeg håper du også vil ta en utfordring.

I 2015 håper jeg å se blogger av seriegründer Kim Daniel Arthur, en blogg fra livet i Hæren av Vegar Gystad, en lege-blogg fra landslagslege Jorid Degerstrøm, en innovasjonsblogg fra Siw Bang Larsen, en Bukta og «se opp for dette bandet»-blogg fra Lasse Pettersen og en bankmannblogg fra Lars N. Sæthre i Handelsbanken. Til alle dere andre: dere er utfordret dere også! Om ikke annet kan du jo skrive et bloggbrev til mora di.

Beklager, Knut-Eirik!

Jeg har lært hjemme at jeg skal beklage når jeg gjør noe feil. Jeg gjør ofte feil og beklager tilhørende ofte. I dag går beklagelsen til Mr. Arctic Race, Knut-Eirik Dybdal. Jeg hadde ikke troen, jeg sa nei – og jeg tok feil!

Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger "se sykkelritt på tv" fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless! — Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger «se sykkelritt på tv» fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless!

Alle som har møtt Knut-Eirik vet at han er pågående som en nordlending fem minutter før diskoteket stenger. Han prater fort som en fiskeselger i Tokyo, og mens praten går, viser han sin presentasjon så raskt at den burde vært merket med advarsel for epileptikere.

Til tross at jeg var både sjarmert og svimmel, var jeg skeptisk. Ideen om et arktisk sykkelritt etter modell av Tour de France, vokst ut av Tour de Andørja, var spinnvill. Andørja og Ibestad er jammen ikke Paris og Champs Elysees. Sykkelritt var full av doping, og arrangørene hadde ikke mange partnere med på laget. Jeg mente derfor Sjømatrådet måtte si nei.

I Sparebank1 Nord-Norge hadde Knut-Eirik derimot fått ja. Det er jammen godt gjort. Vi vet jo at banker finner større glede i å ta inn enn å dele ut penger. De må ha latt seg imponere, eventuelt blitt kjørt i senk i siste langspurt. Dybdal hadde fått 1 million blanke kroner til et sykkelritt i nord. Damen eller mannen i banken som dro resonnementet til ja burde hatt Kongens fortjenestemedalje.

Samtidig ser jeg for meg hvordan det skjedde. Dybdal hadde pratet så mye at selv sindige bankfolk ble svett og begeistret. Og mens alt revisorvett forsvant, som Lance Armstrong ut av sykkelsportens Hall of fame, ga de Dybdal pengene. Jeg tok feil. Banken hadde rett.

Med pengene fra banken dro Dybdal videre. Han fikk med Statoil, TV2, fylkeskommuner, Innovasjon Norge, dataselskaper og kommuner. Tilslutt landet han A.S.O, organisasjonen som arrangerer Tour de France og sikkert tusen andre idrettsarrangement verden over. På Dybdalsk vis hadde han lurt dem nordover og latt dem se Lofoten, torsken, hurtigruta og midnattsola. Knallharde franske forretningsmenn ble mo i knærne av begeistring og beit villig på kroken. Da tv-bildene viste målgang i Harstad med Thor Hushovd som vinner sommeren 2013, rant tårene så kraftig at jeg fikk trøbbel med væskebalansen. Ikke bare var det stor idrett. Det var også folkefest og hjemlengsel.

Sykkelritt er jo egentlig fryktelig kjedelig. Til forveksling ligner det min seksuelle debut. Du venter i det som virker som en evighet. Når det så skjer noe, går det fort, det er uoversiktlig, du er både glad og redd – og så er det over. Tilbake står du og tenker: Var det alt? Likevel er du klar for mer og sikker på at dette er noe av det best som har hendt både deg og verden.

Nordlendinger er sindig, men vi evner å la oss begeistre når vi bare får litt varsling. Da Arctic Race 2014 gikk av stabelen hadde Finnmarkinger og folk i Troms lært av Lofoten og Vesterålen. Det var gamlinger med rullatorer i grøfta, skolefri og sur hornmusikk, traktorer med «Velkommen til Yttersia» på grabben og folk med sydvest, oljehyre og en torsk i armene som jaget opp bakken bak rytterne. Selvsagt holdt han i torsken – den hjelper jo mot alt!

I tiden etter 2014-utgaven har jeg møtt Knut Eirik nesten oftere enn min kone. Som en nordnorsk messias begeistrer han redaktører, næringslivsfolk og byråkrater på møterom etter møterom. Han ble Årets Nordlending i 2013 og jeg tror jammen han går for «The double». Vi som tok feil kan bare bekjenne våre synder, håpe på tilgivelse og love å stå klar når messias fra Andørja kommer neste gang. Kjenner jeg Knut-Eirik rett er det ikke lenge til han står der med noe helt nytt. Jeg er klar og jeg sover med ungdomstrøya fra Arctic Race på mens jeg venter. Jeg var ung og tok feil, men jeg har lært.

Beklager Knut-Eirik! Det skal ikke gjenta seg!

Påkobling eller avkobling?

I hovedstadspressen snakkes det om avkobling og digital ferie. I år er det et høyst unødvendig tema i Nord-Norge. Sommeren 2014 er ikke tiden for å undres på om det er best å være på- eller avkoblet. I nord driver vi nå med aktiv påkobling, for eksempel av vannslanger i hager som til nå ikke har behøvd annet enn naturvanning. Og vi skulle så gjerne koblet oss på nett, hvis vi der kunne finne svarene på de evige spørsmål om hvor gressklipperen ble plassert i høst, hvorfor nøkkelen til takstativet aldri ble merket og hvem som fikk låne vannsprederen i 2009.

"Verdensvateren" kan nå kalibreres etter verandaen min — «Verdensvateren» kan nå kalibreres etter verandaen min

Det meste av sommerutstyret er som sunket i jorden, for så å dukke opp i det øyeblikket du kommer hjem med tom konto og fullt bagasjerom – etter at du har erstattet det gamle med noe nytt. Her i huset har vi nå intet mindre enn to gressklippere, tre stikksager og fem flasker rødsprit etter at det savnede utstyret på magisk vis dukket opp etter en rydding i boden.

Vi kobler oss på prosjekter vi har utsatt til en godværsdag eller ti, som nå kom på rekke og rad. I mitt tilfelle begynte det som en uskyldig forespørsel fra kona om å endre litt på veranda-rekkverket. «Småjobben» har utviklet seg til en toukers totalentreprise. Byggherren (kona) har alle rettigheter, mens jeg, en simpel håndverker, kan få fyken når som helst.

Byggherren er stadig ute med forslag til effektiviseringstiltak, krav om tempoøkning og påpekninger av «slurv». I tillegg fremheves «tilbyders ansvar for sluttresultat». Det mer enn antydes at snekkeren ikke har satt seg godt nok inn i «kontraktens kompleksitet» . Blant annet påsto byggherren at tre lag med maling var alt for lite i arktiske strøk. På ordre er verandaen nå malt med så mange strøk at tykkelsen på malingslagene overgår tykkelsen på treverket. Det eneste som nå mangler, er at byggherren ombestemmer seg på fargevalg og vil ha en «litt dusere farge». Denne gangen vil det tross alt bare gjelde verandaen. Sist gang var det jo hele huset som måtte gis et nytt strøk etter at det oppsto tilstrekkelig tvil hos byggherren om fargevalget.

Selv er jeg, som alle selvbyggere, svært fornøyd med prosjektets utvikling. I følge mitt vaterblikk er rekkverk så rett at folk fra Vaterinstituttet i Bern bør komme opp til Tromsø for å kalibrere «verdensvateret» etter praktverket på vår veranda. Byggherren er så langt ikke helt enig. Jeg satser på at en vinter med kraftig telehiv skal vippe verandaen, rekkverket og diskusjonen i min favør.

I Nord-Norge er ingen selvfølge å kunne jobbe utendørs i juli uten stillongs og lue. Nå som forholdene er gode, må det jobbes. I morgen kan det snu. Det har sunket inn både her i huset, hos alle naboer og hos alle naboers byggherrer. Det bores, sages, kuttes og graves på alle kanter. Jeg er sikker på at det gjøres med helt passelig entusiasme av de fleste menn. Omgang med særlig farlig redskap, som drill og minigraver, tar hardt på sarte kontornerver.

Jeg vil tro at en digital påkobling vil være å foretrekke for de fleste som i disse dager panisk leter etter verktøy og strever med å få ting i vater. Fikk en lov til å koble seg på jobben for å lese e-post, ville alt bli mye enklere. I tillegg kunne en da trekke inn i skyggen. Med tropesolen som har hengt over Nord-Norge de siste ukene er det jo ikke mulig å lese hva som står på dataskjermen.

Fordelen med å jobbe utendørs denne sommeren er dog at vi kan opparbeide oss noe så uvanlig som en nordnorsk brunfarge. For nordlendinger flest, meg inkludert, er solkrem forbeholdt landet Syden. Det er derfor ikke få lag med rødsvidd hud som skal skalles av fra kroppen i ukene som kommer.

Der jeg bor og for tiden altså arbeider, kan jeg med steiksola i ansiktet se flyene som tar av fra vidunderlige Nord-Norge badet i sol. I mitt stille sinn tenker jeg på de stakkars folkene som må forlate landsdelen nå som forholdene er så fantastiske.

Og mens jeg ser opp grunner jeg litt på de store spørsmålene: Ser de verandaen min der oppe fra den skyfrie himmelen? Ser de at den er i vater – og litt til? Og synes de at fargen burde vært litt dusere?

God sommer!