Norsk småttisme

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!

Smått er godt i Norge. Når det satses på markedsføring og utvikling av markeder spørres det sjelden om hva som er oppnådd, men alltid om hva det koster. Er kostnaden tilstrekkelig lav og målsetningen middels ambisiøs, er det meste greit. Satses det derimot stort møtes det ofte med skepsis. – Han skulle nok ikke prøvd seg på dette med langdistansefly, er allerede dommen over Kjos. – Kunne han ikke bare holdt seg til Norge isteden for å tenke så stort? Samtidig hadde ikke Leiv Eriksen oppdaget Amerika om han nøyde seg med å seile langs fjæra. Steve Jobs hadde aldri lagd iPhone om han trodde at finske eksperter på bildekk og støvler allerede hadde laget verdens beste mobiltelefon.

Smått og trygt legges ikke merke til og tar oss ikke videre. Ingen husker konferansen om den er helt lik de fem foregående. Den huskes derimot om du åpner med et lokalt rockeband som blåser tupeen av gjestene. Serverer du lunch utenfor hotellets mørkebrune spisesal kan det til og med hende gjestene vil komme igjen neste år.

Et eksempel på å gjøre ting større og villere er Norges sjømatråd og norske klippfisk-eksportørers sponsing av en sambaskole i Brasil. Under karnevalet i Rio danset og sang  4500 brasilianere om norske folkeeventyr og den norske klippfiskhistorien i opptoget. Alt ble vist live på en av klodens meste sette programmer som en times tv- reklame for norsk klippfisk. Billig var det ikke, men i jubelen glemte selv sindige nordmenn å spørre hva det kostet. Den målbare merkevare-effekten og opplevelsen trumfet all tvil om at det var verd selv store penger.

Jeg bladde nylig i gammelt reklamemateriell her i Singapore. I haugen av brosjyrer kom jeg over en kampanje for norsk laks fra 1991. På den tiden produserte vi ikke mer laks i hele Norge enn vi i dag gjør i et mellomstort norsk lakseselskaper. Eksporten til Asia var noen beskjedne paller i uka. Likevel var budskapet på brosjyren fra ‘91 knalltøff. I store bokstaver sto det: «The King has arrived». Det er uvanlig tøffe ord fra et lite norsk selskap i utlandet.

king has arrived1

Å snakke i store bokstaver faller seg ikke lett for oss nordmenn. Det stokker seg når vi skal ta i, men du verden som det fungerer når vi våger å tenke, snakke og gjøre store ting. «Konge»-kampanjen er fortsatt en snakkis i restaurantbransjen i Singapore. Ikke på grunn av slagordet alene, men fordi vi fløy asiatiske kokker til Norge, arrangerte konkurranser med skikkelige premier og fortalte historien om «The King» som var perfekt for Singapores nasjonalretter.

I USA heter det «go large or go home». Det er både befriende og mye mer inspirerende enn drive på med alt som er smått. Mitt mål for 2014 er å drive mindre med småttisme og satse større. Samtidig håper jeg Bjørn Kjos får flyene i rute slik at det blir enda lettere å heie på en som virkelig tør satse.

Å leve med en merkevare

Jobben min er å få folk til å spise norsk sjømat. Da må jeg selvsagt gå foran som et godt eksempel. Jeg må rett å slett leve ut merkevaren. En enkel jobb med gode produkter, men likevel en krevende balanse i familiehverdagen. Her er noen historier om hva som kan gå galt når man forsøker å “live the brand”.

Mange av mine kolleger er vandrende sjømatmisjonærer og oppslagsverk om livet i havet. Det foredras om oppskrifter på torsketunger, gytemønsteret til norsk sild og hvor mange som spiser klippfisk i påsken. Alle som vil høre får mengder av sjømatinfo. De som ikke vil høre får sin dose, de også. En av mine gode venner fortalte at hver gang hun lager fisk til middag får hun lyst til å ringe meg for å avlegge rapport. (Det er bare å ringe, Hilde – skryt skal du få!). En kamerat klagde på at ni av ti statusoppdateringer i sosiale medier handler om fisk, men fikk til svar at sånn må det  bare være. Jeg må jo «live the brand»!

På den andre siden er det ikke slik at mine kamerater får en kjeft for å spise kjøttkaker eller at ansatte i Norges sjømatråd får skriftlig advarsel for å spise ribbe på julaften. Så tøff er ikke sjømatjustisen (men du legger ikke ut et bilde av ribba på Facebook). Likevel har mine barn en far som unngår å spise på Mc Donalds, og de har fått sin dose med sjømatpropaganda og serveringer av «torske-taco» på en fredag. Ikke alltid jublende fornøyd, men familien stiller lojalt opp og spiser seg gjennom rettene fra stadig nye oppskriftshefter. Sånn er det å leve med en merkevare.

En gang hadde jeg to svenske dokumentarjournalister på besøk i Tromsø. På grunn av tidsnød måtte vi innom barnehagen for å hente min yngste sønn. Journalistene var av det gravende slaget og var både opptatt av lakseoppdrett og min militære bakgrunn. «Hadde jeg tatt liv? Hendte det at jeg truet folk?» og andre merkelige spørsmål var besvart i løpet av dagen. Etter å ha plukket opp arvingen og plassert han i baksetet tok det ikke lang tid før graverne var i gang med kryssforhøret av også den unge Chramer.

–          Jaha Magnus, eter ni fisk hemma, spurte journalisten fra Sveriges televisjon? Min da fem år gamle sønn svarte som sant var: -Ja, vi spis masse fesk førr visst vi ikkje gjør det sir han pappa at vi blir kokko i hauet. Det var ikke nødvendig med oppfølgingsspørsmål.

Barnehage-erfaringen burde lært meg at det er smart å balansere markedsføringen ovenfor lettpåvirkelige barn. Det skulle nemlig bli verre. Litt senere på året og på vei hjem fra barnehagen fortalte Magnus at det hadde oppstått ytterligere fiskeproblemer. Med stort alvor kunne han berette at det «ikkje kommer til å gå bra med ho Ida». Jeg hadde en anelse av hva som kom, men spurte om hva som var galt med den ellers kjekke jenta. «Ho kommer til å bli kokko i hauet, førr ho spis jo ikkje fisk». Jeg håpet det ville være tid nok til å hanke inn min lille sjømatsjarmør og sa: – Dette må vi snakke litt om, men han var på hugget nå. – Vi træng ikkje snakke om det pappa, førr æ har allerede sagt det tell ho. Å si at det var «kald krig»-stemning i barnehagegarderoben i ukene som fulgte ville være en underdrivelse.

Det går ikke an å jobbe for Cola og drikke Pepsi, å være ICA-kjøpmann og gjøre helgehandel på Coop eller å selge el-biler, men kjøre SUV. For meg og mine kolleger i Norges sjømatråd faller det seg helt naturlig å leve slik en snakker både på jobb og privat. Jeg har til og med en kollega som har tapetsert soveromsveggen med bildet av en fiskehjell og har brukt jula til å sy sofaputer med tørrfisk-motiv.

Garderobeskap med hjell og sofaputer med tørrfisk. Jobber du i Sjømatrådet må du live and sleep with the brand
Garderobeskap med tørrfiskhjell  på soverommet. Jobber du i Sjømatrådet må du live and sleep with the brand så i jula har fru Bakkevoll, mora til min kollega Geir sydd sofaputer med tørrfiskmotiv til sofakroken.

Alle må ikke ta fisken opp i sofakroken, men det er et selvsagt spørsmål på jobbintervju i Sjømatrådet om en spiser sjømat.  På den måten unngår vi å måtte ta i bruk mafia-metoder for å stramme inn eventuelle utro medarbeidere. Det skulle tatt seg ut om vi byttet ut «hestehode i senga»-trikset fra Gudfaren-filmene med et knippe torskehoder i dobbeltsenga til eventuelle «tvilere». Å «sove med fiskene» ville da fått en ny betydning. Det ville sikkert medføre klager både fra Amnesty og fra medpassasjerer på bussen som syntes fiskelukten ble sjenerende. Klager fra Amnesty skal en selvsagt ta på største alvor. Skulle det bli klaging på lukt får vi si som da sildolje-tankene til Kræmer i Tromsø ble beskyld for å spre fiskelukt i byen: – Ikkje klag – det lukte pænga!

————————————————————————————————————————————————

Glimrende illustrasjon: Jens K. Styve. Vil du følge bloggen min fast kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Del gjerne innlegget om du ønsker