Kultur Arkiver - Taletid

En mann ved navn Ove

Et av de mest minneverdige jobbmøtene det siste året skjedde ved et middagsbord på et hotell i Førde. Der satt Ove, helt nederst i bordenden. Hans firma er ledende i Norge på produksjon av el-tavler. Men Ove er helt i Norgestoppen når det gjelder å snakke om seg selv i små bokstaver.

Ove er leder for Eid Elektro, en bedrift lokalisert på tettstedet Nordfjordeid. Og som Ove med stolthet kaller elektrobygda Eid. Nordfjordeid er ingen metropol med sine 2.900 innbyggere og Ove og kollegene har for lenge siden forstått at flinke medarbeidere må finnes og utvikles av Eid Elektro selv. Eid Elektro har gått fra 9 ansatte i 1981 til 70 ansatte i 2017, og Ove er i særklasse når det gjelder å ta inn lærlinger. Eid Elektro har mer enn 15 lærlinger. Ove tar inn ungdom, flyktninger og innvandrere og er opptatt av at nye landsmenn raskt må lære seg norsk for å fungere godt på jobb og i samfunnet.

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove skryter ikke, men svarer når jeg spør. Han forteller om økt konkurranse, balansen mellom jobb og familietid og om hvordan Eid Elektro lykkes med å vinne store offshore og tunnell-anbud. Jeg spør og graver og langt uti hovedretten kommer det stille fra Ove: – Ja, forresten – også eier vi en skole…

Ove er en handlingens mann. Da kommunen ville legge ned skolen i bygda forsto Ove at det ville være en trussel for bedriften. Uten skole ville ikke hans ansatte lengre kunne bo i elektrobygda Eid! For første gang i måltidet kom noe som kunne ligne på skryt. – Jeg er ikke så verst på å regne anbud, og jeg så jo at det var mulig å drive en Montesorri-skole med tilskudd fra kommunen. Dersom vi i tillegg la inn en barnehage i kjelleren, så ville vi gå i pluss, sa Ove.

Plutselig var el-tavlesjefen også blitt skoletavle-sjef. – Det var først etter kjøpet av skolen at jeg oppdaget at opplæringsloven sier at skoleeier også er ansvarlig for det pedagogiske innholdet, fortalte Ove og lo. Han ansatte rektor og lærere, leste seg kraftig opp på fag og læreplaner og holder nå jevnlige møter med skoleledelsen og lærerne.

Ove er imponerende mann, og han ikke er alene. Jeg har møtt mange forskjellige Ove’r de siste årene. Det er de som skaper bedrifter, men de bidrar også til vekst i lokalsamfunnet. Disse Ove’ne sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet og bidrar til at mennesker opplever mestring, anerkjennelse og utvikling.

Denne uken arrangerte NHO sin årlige årskonferanse med tema «Verdien av arbeid». Ove var selvfølgelig invitert, men jeg er ikke sikker på om han hadde tid til å delta. Det er nemlig travelt å være Ove. Men, om han ikke kom, så skal han i alle fall ha en stor takk. Vi trenger sånne som Ove. Vi trenger de som ikke snakker om seg selv i store ord,men bare får ting til å gå i orden og om nødvendig tar ansvar for pedagogikken på skolen.

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Dagens ungdom har ville planer. De holder seg ikke lengre ved kjøkkenbenken hjemme for å se hva som skjer. Nå skal de bli noe alle sammen. Først skal de «bare» bygge et barnehjem i Nepal, finne opp en undervannsdrone, trene kampsport i Tasjkent, bli verdensmester i rørleggerfag eller gründe opp et firma som lager noe ingen har hørt om. Er det ikke fantastisk?

I min jobb treffer jeg mange superflinke ungdommer (merk at bloggeren er over 40 så alt under 35 er ungdom). Dette er folk som kan ufattelig mye og som vil masse. Noen av de flinkeste har jeg til og med ansatt. Mens jeg var på sommerferie «kuppet» våre to yngste medarbeidere kontoret og planla alle høstens aktiviteter. Da jeg kom tilbake etter to uker i Frankrike hadde de laget en 2 x 3 meter lang veggkalender med fargekoder, frister og ansvar. Mine oppgaver var skrevet på rosa postit-lapper. Veldig greit for da vet jeg hva jeg skal gjøre denne høsten.

Et annet imponerende ungdoms-initiativ er Ambassadørprogram til Agenda Nord-Norge. Nå lyser de ut 12 nye plasser til et årsprogram for folk mellom 25 og 35. Søknadsfristen er 10. august og alle som kommer fra, eller bor i Nord-Norge, og som brenner for landsdelen bør søke (se https://vimeo.com/172715557). Det første kullet er allerede gjennom fem av sine syv samlinger og prosjektet som eies av LO, NHO og Sparebank1 Nord-Norge er uten tvil en stor suksess. Å få møte disse unge og ambisiøse landsdelsambassadørene er både stimulerende og utfordrende. Stimulerende fordi ambassadørene har så mye å bidra med. Utfordrende fordi jeg skjønner at jeg må jobbe hardere for å henge med.

Vi gamlinger må skjerpe oss på så mange områder. Ord og uttrykk endrer seg, klesstilen forandres og forventninger til involvering og personlig utvikling skifter. Det kan være greit å tenke at du skal tilpasse deg, men neppe for mye. Om du er 40 + får du neppe økt gjennomslag som leder ved å avslutte et allmøte med en dab eller å snakke om teamet ditt som «squad’en min». (Vet du ikke hva dab’ing er skal kan du spørre en ungdom eller smugkikke her https://en.wikipedia.org/wiki/Dab_(dance))

Tidligere var firmaets største verdi gjerne kombinasjonen av maskiner og mennesker. I dag er menneskene den største verdien i flere bedrifter. Den ansatte kan ta med seg hodet sitt og gå til andre arbeidsgivere om en ikke er fornøyd. Det kan derfor være greit å vurdere om caps og t-skjorte har blitt ok arbeidsantrekk, om rutiner kan endres og nye verktøy bør innføres. Er det IKKE greit er det tilsvarende viktig at du sier det. Ungdom i dag tåler godt tilbakemelding, forstår gode begrunnelser og trenger veiledning slik du trengte det (og trenger det). God ledelse har alltid vært viktig for å skape en god bedrift og organisasjon, men i dag er godt lederskap på alle nivå viktigere enn noen gang. Lederskapet skal sikre at du holder på, utvikler og samler kunnskap og energi fra de ansatte.

Jeg traff for en tid tilbake sjefen for en av Asias største post-selskap. Han fortalte at når han kom på jobb sto alltid to av hans nærmeste direktører ventende utenfor kontordøra. En dag smatt en juniorkonsulent inn døra før de to 55-årige direktørene fikk stokket beina og papirbunkene. Ungdommen slo seg ned i gjestestolen som om det var godstolen hjemme, leverer en sylskarp analyse av selskapets problemer og hva som var løsningen. På vei ut døra stoppet han opp, så på sin lett sjokkerte sjef og spurte når han ville bli forfremmet til visepresident i selskapet med 8000 ansatte.

Slike ungdommer er fremtiden. Vår jobb som gamlinger er å gi dem tilstrekkelig motstand, utfordringer og medvind. Samtidig må vi «gamlinger» jobbe hardere for å holde tritt. «Gamlingene» som ventet på gangen i eksemplet over, og alle vi andre, må gire opp for å henge med og gi ungdommen nok utfordring. Det er hva vi skal gjøre med ungdommen!

Og hva ville jeg gjort om jeg var ungdom? Da ville jeg søkt Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. Var jeg ikke gammel nok ville jeg gledet meg til 25-årsdagen slo inn så jeg var klar til å søke. Fristen i år er 10. august!

God ungdommelig sensommer!

Costa del Snyskavla

I 40 år har tusenvis av vinterbleike nordlendinger reist til Syden på jakt etter sol. Nå har det snudd: Solbrune europeere og langreiste asiater kommer til Nord-Norge på jakt etter mørke og kulde. Samtidig holder stadig flere nordmenn seg i Norge om vinteren. Den før så forhatte mørketiden har blitt big business.

– Please Sir, can you help, ropte damen fra Mumbai til meg fra bilen utenfor Sommarøy Hotell. Hun var ikke i livsfare, men skal en dømme etter røyklukta var det nok like før det tok fyr i clutchen hun hadde forgrepet seg stygt på. Kjæresten hadde reddet seg selv og sto på trygg avstand til ulmebrannen i girkassa. – I have never had a car with manual gearshift and it’s my first time on ice. I don’t even know how to get it into reverse… At hun hadde kommet seg den timeslange kjørturen fra Tromsø til Sommarøy var litt av en prestasjon og sikkert litt av et eventyr å skrive hjem om (can you imagine – they even have special winter tires…). Mens jeg rygget bilen inn på den romslige parkplassen snakket hun ustanselig om horder av ville reinsdyr på veien og hvorfor det var viktig å komme seg ut av byen for å få best mulig nordlyseffekt. Alt dette hadde hun som god inder og sikkert kjempedyktig på IT allerede lest seg opp på via internett.

Inderne jeg møtte kommer ikke alene. Veksten i hotellovernattingene i Nord-Norge var i 2015 på ni prosent. Før var det beste vi hadde å tilby turister de lyse midnattssolnetter. Et perfekt tilbud til bobil- og busserturister med god tid og elgklistremerke på bakvinduet. På få år har vår attraktive sommer blitt vår svake venstrearm, mens den neglisjerte vinternatta har blitt dronningen av nordnorsk reiseliv. Vinteropplevelser og nordlys har rett og slett blitt vårt største pluss.

Indere, kinesere, japanere og spanjoler: De kommer i flokk og følge og oppførere seg stort sett som nordmenn i Syden (med unntak av den mye omtalte harryoppførselen). De spiser brorparten av måltidene på restaurant, booker en haug med aktiviteter og kjøper nye klær og nytt utstyr.

Der nordmenn kjøper luftmadrasser og oppblåsbare delfiner på Mallorca kjøper turistene akematter og rumpeakebrett. Så står de der oppmarsjert med sine Hamax 2000 sklimatter utenfor Norrønnabutikken de akkurat har raidet for vinterklær. Der venter de på rutebussen som skal ta dem til den kommunale skilekplassen for timer med barnlig moro. Der venter gratis, uforglemmelig lek forevig foreviget med minst 1000 bilder på instagram.

-Ungene våre har aldri lekt på snø før og nå vi får dem ikke med oss herfra. Vi må nok komme tilbake i morgen også, sa den spanske turisten som NRK Troms intervjuet i romjula. Familien hadde lagt juleferien til snøskavla nær «nordpolen» og tok i bruk vinterlekens muligheter sammen med nordnorske barnefamilier.

Nå har også de fleste nordlendinger sluttet å snakke om vinter og mørketid som noe negativt. Før var armod og vemod da sola forsvant. Nå ser folk bare muligheter i mørket. Nordlendingen anno 2016 har nemlig kjøpt seg hodelykt, toppturski og skifeller og slår følge med de mange som vil oppleve vinteren til fulle. Det vi før mente vi hadde alt for mye av har blitt blant våre mest verdifulle ressurser. Stadig flere oppdager også at vi kan tjene gode penger på vinteren!

I Levi i Finland lar de folk betale for å frese med snøfreser, men den nordnorske innovasjonskraften ligger ikke langt etter. Nå kan du betale 890 kroner for å få ett totimers skikurs, en kopp kaffe og en lefsebit. I Finnmark er det reiselivsaktører som tar betalt for at gjestene får gå tur med en huskey-valp og gjestene står visstnok i kø. Vinter, snø og innovasjonskraft har blitt gull verd her i Costa del Snyskavla.

Sharing is caring

Det går en delingsbølge over kloden. Vi deler bilder, reisetips, matoppskrifter, sykdomshistorier og samlivsproblemer. Det finnes knapt den problemstillingen vi ikke kan lufte for så å få en haug av råd, formaninger og advarsler. Spør twitter og facebook og du skal få svar. Rett eller galt, men svar får du.

Delingsbølgen er krevende for mange. For min mor på 67 var det krevende nok å dele det første profilbildet på facebook. Hun hadde jo ikke ordnet seg på håret. At vi kunne hente et gammelt bilde fra en telefon falt henne ikke inn. Selv etter noen raske forsikringer forsvant hun inn på badet like vel. Det var best å være sikker på at en så skikkelig ut når en skulle dele noe med offentligheten.

I fremtiden står vi foran nye og større delingsutfordringer. Delingsøkonomi, big data og robotisering utfordrer muttern like mye som norske bedrifter og vårt arbeidsliv.

I følge Finn.no står en norsk familiebil ubrukt i snitt 23 timer og 20 minutter i døgnet. Fleksibiliteten bilen gir binder samtidig opp kapital i det enkelte hjem. Det gir grobunn for bildelingssider, Über og førerløse biler. Det utfordrer bilbransje så vel som taxinæringen. I tillegg gir det Skatteetaten grå hår. Hvordan skal vi sikre skatteinngangen som finansierer vår velferdsstat når etablerte selskaper utfordres av privat salg av småtjenester?

Førerløse biler er allerede på veien i California og kan snarere enn vi tror være en realitet på glatta over Kvænangsfjellet og i bykjøring i Harstad. For oss som stadig får påpakninger for uvettig kjøring fra co-piloten i passasjersetet vil det være en drøm å kunne lene seg bakover og overlate lukeparkeringa til google.

Norske familier har allerede åpnet opp døren for roboten. Enn så lenge er det begrenset til støvsugere og gressklippere som svinser rundt og gjør sitt arbeid mens vi gjør andre ting. Der min onkel før brukte halve helga på å klippe plenen på hytta kan han følge roboten Bjarne som systematisk holder den nordnorske moseplenen nede. Når Bjarne blir sliten, eller retter sagt strømsvak, kjører han bare hjem til «huset» sitt og setter seg selv på lading. Samtidig sitter onkel på lading i godstolen.

I asiatiske styrerom er allerede den første roboten tatt inn som styremedlem. IBMs superdatamaskin Watson går allerede på legestudiet. Den nøyer seg ikke med å lese legepensum for dødelige. Den tygger seg like godt gjennom alt tilgjengelig stoff innen legevitenskap. Det tar nok tid til vi omtaler styrelederen og doktoren som Hr. Robot, men automatisering og digitalisering er nødvendig i mange deler av norsk arbeidsliv. Vår arbeidskraft er dyr, begrenset og høyt udannet. Da er det en fordel at vi har roboter som kan stable fiskekasser med laks og hjelpe oss med tunge løft på aldershjem. En stadig mer teknologitrygg befolkning vil sette pris på å kunne styre sine arbeidsverktøy og hjelpemidler i hjemmet selv uten å måtte be om hjelp fra andre.

Med økt datakraft og datamengder flyttes også makt. Hotellenes hjemmesider og salgsavdelinger utfordres kraftig av nye maktfaktorer i reiselivet. Hotels.com og Tripadvisor styrer stadig flere valg av reisemål, hotell og aktiviteter. Å beherske de nye løsningene, utfordre dem og utvikle egne tilbud blir en nødvendighet for å overleve i fremtidens arbeidsmarked. Uten en slik tilpasning til teknologi og handlemønster i andre deler av norsk næringsliv ville du ikke lest denne artikkelen på nett. Fremveksten av nettaviser, bloggformat og krysninger mellom tradisjonelle og nye medier gir mediebransjen store muligheter og utfordringer.

Å eie en bil som står i ro 23 timer i døgnet, en gaffeltruck som brukes en gang i måneden eller en hytte som brukes to ganger i året er problematisk for mange. Bildelingssider, Finn.no/småjobb og AirBnB gjør det mulig å leie ut og tjene penger på det du har og det du kan. Mange norske familier har i jula diskutert muligheten for å dele mer. Også hjemme hos oss har spørsmålet om å leie ut familiehytta i Lyngen på AirBnB vært oppe til debatt. Jeg argumenterer for at sharing is caring, men kona er ikke overbevist om at lykken kommer gjennom å dele sengetøy med en skiturist fra Mellom-Europa.

Torsdag 7. januar arrangerer NHO den store årskonferansen. I 2016 løfter vi blikket mot de muligheter og utfordringer som teknologien gir oss. Jeg har stor tro på fremtidens muligheter, men en plass går grensen også for min deling. Kona deler jeg ikke med noen. Det får da være grenser for caring.

Godt nytt delingsår!

Prinsen på erten

Old school vs 2015-vidunder. Illustrasjon Clas Ohlson og Jysk

Å være fotball-oppmann på turnering er tøffe saker. Du skal tåle mye. Stinkende drakter og bilen full av kunstressbiter. Tøffest er likevel livet på klasserommet. Oppmannen på old school luftmadrass. Gutta på 3 ganger 3 meter luftvidunder. Oppmanns-lefsa pumpes opp for hånd. 15-åringenes hightech-seng blåses opp ved å plugge kontakten i veggen. Før var lyden av turnerings-netter lyd fra kjip strandmadrass fra Mallorca. Nå er lyden av turnering en luftkompressor som blåser opp ni kubikk luftpalass.

Det er viktig å holde kontakt med grasrota, men for en sliten 41-åring må det være grenser. Sist helg, på turnering i Narvik, våknet jeg klokken 04.00. Luften hadde forlatt meg og mitt lattleie. En betong-seng var min nye venn. Det er utrolig hvor kald betong kan være når du måler temperatur med ryggsøyla. Minus 60 grader. Minst! En kulde så intens at den overgår lukta fra 30 par sure fotballsko, svette drakter og 30 snorkende ungdommer på ett klasserom!

For å unngå for mye nærkontakt med moder jord forsøkte jeg å fordele vekta på størst mulig flate i luftmadrassen. Som en seigmann lå jeg i full x med sprikende armer og ben. Det hjalp bare i femten minutter. Snart var jeg igjen i fullkontakt med verden. Nå med hele legemet.

Jeg vurderte å stå opp, men spillerne som ikke hadde fått chattet, skravlet og snappet seg i søvn før klokken 03 hadde jo akkurat sovnet. Prinsene på erten sov så søtt. Jeg led meg stille mot morgenen. Alt for idretten. Alt for ungdommen.

Straks dagen var i gang bar det til JYSK. Setevarmen var satt på anti-sibir. Jeg måtte jo tine opp ryggmargen. Ved ankomst hadde jeg fått livet i gave. Jeg var igjen i stand til å bøye ryggen.

Frykten for en ny natt på betong-seng var overhengende. Jeg kunne gitt bort bilen i bytte mot en MODERNE luftmadrass. Oppmannslivet skal være hardt, men det får være grenser. Jeg delte sovesal med gutter som sov på Champions League-nivå. Jeg var i Obos-ligaen. Med iskalde fingre slo jeg nummeret til min trenerkollega. Han hadde også stiftet kontakt med betonggulvet sist natt. – 275 spenn for et luftpalass på JYSK. Skal jeg kjøpe til deg også, spurte jeg. – Blir vi en av gutta da, kom det stille og lett nedkjølt fra den andre enden?

En av gutta blir vi nok neppe, men vi får satse på at vi en dag får cred for ikke ha tatt inn på hotell mens spillerne våre lå på skole. En plass må som sagt grensen gå!

En interNOSOnal suksess

NOSO i Musikverein, Wien. Jeg var der! Ikke på scenen, men jublende (inni meg) på siden.

I en sal fra 1870 satt 1799 musikkinteresserte sjeler og ventet på Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO), eller Arctic Philharmonic Orchestra som det heter i utlandet. 1799 sjeler, og jeg, i Musikverein i Wien. I den samme salen som Nyttårskonserten på NRK sendes fra. Vi var kommet for å høre nordnorske toppmusikere løfte tupeen på godt vante østerrikske kunstkjennere. Da det var over etter halvannen time var jeg like svett som dirigenten, sliten som førstefiolinisten, glad som orkesterdirektøren og lettet som alle andre nordlendinger. Østerrikerne takket for konserten med stående, evigvarende applaus.

I min oppvekst var de mest eksotiske instrument i hjemmet en gitar med fire slappe strenger og en blokkfløyte begravd nederst i skolesekken. I musikktimen ble jeg oftest plassert på rekka som fikk utlevert rytmepinner og kazoo. Det er begrenset hvor mye musikalsk skade du kan utrette med to trepinner og et blåseinstrument uten ventiler. Jeg skal derfor ikke påstå at mitt sete var gitt til en musikkjenner. Likevel var jeg som en del av orkesteret da det startet. Dette var jo «vårres kara», som min venninne fra universitetet sa før første sats.

Jeg vet ikke hvorfor jeg satt så spent ytterst på stolen. Med mindre mannen med pauker gikk fullstendig fra takt og tone ville jeg neppe merket om det ble spilt feil. Likevel hadde jeg vondt i magen som foran en straffespark-konkurranse i cupfinalen. Dette var viktig! I verden finnes det noen saler det er ekstra prestisjefylt å få spille i. Musikverein, eller musikkførreninga som vi nordlendinger fra nå av kan kalle den, er en av verdens fremste konsertsaler. Her kan gråhårede damer bue og hytte med neven om det ikke spilles riktig. Utsolgte hus som NOSO hadde på de fire konsertene i Salzburg og Wien er som å vinne fire renn på rad i den tysk-østerrikske hoppuka.

Orkesterleder Christian Lindberg er et fyrverkeri i seg selv. Aldri før har jeg sittet så lenge og stirret så fascinert på en annen manns rygg. En rygg som ble stadig svettere i det han lokket fantastiske toner av Grieg fra av sine sortkledde mestermusikanter. Med vekselvis store fakter og små fingerrykk og en smidighet som krever timer med daglig trening trakk han musikken sammen. Han var som edderkopp-kongen i et stort nett av vakker musikk.

Jeg lot blikket vandre over publikum. Menn i brune dresser og grønne lederhosen, damer med blått hår og gul cardigan. De satt med øynene igjen og levde med musikken. Ingen klappet. En gjør visst ikke det før etter fire satser hadde vi nordlendinger forstått. Det er derimot kan gjøre er å hoste og kremte. En holder seg til de få sekundene mellom satsene. Da er det tillatt å slippe ut det lille kremtet en har hold på gjennom Åses død. Ett kremt og skifte av sittestilling og så var vi klar for Dovregubbens hall.

Litt ut i Haydens trompetkonsert tok jeg meg i å stirre tomsete midt inn i orkesteret. Der satt mannen med det instrumentet jeg i et øyeblikks overmot kanskje ville trodd jeg kunne håndtere: Triangelet. Instrumentet som ofte var distribuert blant mine likesinnede i ungdomsskolens musikktimer. Orkestermannen satt klar med den lille metallpinnen og trekant-stålet. Dypt konsentrert. Et lite pling bar klokkeklart helt bak til rad 80. Dette måtte ikke gå galt! Jeg undret på hvordan holdt han kontroll på timingen i et sånt hav av musikk og forventninger. Jeg konkluderte med at jeg ikke ville hatt en sjanse. Ikke engang til å holde triangelet i ro. Enda mindre treffe med millimeterpresis letthet og timing. Mannen på triangel hadde i likhet med resten av orkesteret stålkontroll. Her var det bare å slappe av for en amatørpublikummer.

For å fyre opp det arktiske hadde dirigent Lindberg invitert den venezuelanske trompetisten Pacho Flores som solist. En smilende nordlending fra Sør-Amerika. Etter å ha levert soloprestasjoner i verdensklasse tok han etter pause plass som menig mann i orkesteret. Et tydeligere tegn på å være en av vårres kara kan en ikke finne.

Da alt var slutt kom den store applausen. Applaus som trakk dirigenten, solisten og orkesteret opp på gulvet fire-fem ganger. Som takk kvitterte Arctic Philharmonic Orchestra med Svalbardtema som ekstranummer. Melodien som har blitt Svalbards nasjonalsang har i mitt hode aldri vært spilt vakrere og til et riktigere publikum. Rett etter konserten hadde jeg ikke ord i vokabularet til å beskrive opplevelsen. Fantastisk blir for spett. Uforglemmelig var det utvilsomt. Vi som var med fra nord tørket tårer og klappet om hverandre.

Nå er det bare å glede seg til neste sats i NOSOs historie. Vårt nordnorske symfoniorkester som like gjerne spiller på Mo, i Longyearbyen, på Finnsnes eller i Alta er rigget for internasjonal suksess. Næringsliv, politikere, kulturliv og konsertpublikum fra nord kan glede seg og gjøre seg klar. Det er bare å bli med på neste konsert eller ut på neste reise. Det beste vi har i nord, enten det gjelder varer, mennesker eller musikk holder høy interNOSOnal klasse.

Hva gjør du i 2040?

Dette innlegget har stått på trykk i High North News 10. april 2015

Hvem vet hva de gjør i 2040? 25 år frem i tid er lenge til, og mye vil endre seg. Hvem vet hvordan vi lever da og om man i det hele tatt lever?

I følge SSB bor flere av oss i en by og vi lever lengre. Selv er jeg 67 år i 2040, men lite tyder på at jeg og mine jevnaldrende pensjonerer oss ved fylte 67 år. I 2040 er det nemlig svært mange og spreke 60 – 70 åringer som fortsatt kan bidra i arbeidslivet.

NHOs årskonferanse 2015 hadde #7 millioner som tittel, og hovedspørsmålet var: hva må vi gjøre for å kunne håndtere 7 millioner innbyggere i Norge i 2040?
7 millioner mennesker som forventer stadig høyere levestandard, som lever tre-fire år lengre og som må leve grønnere enn i dag. Men 25 år frem i tid… Det er jo krevende nok å huske 25 år tilbake!For 25 år siden var jeg 16 år og hadde en tidshorisont som strakk seg helt frem til neste helg. Min mest høyteknologiske eiendel var en Walkman, og ferien ble tilbrakt i Nord-Sverige.

Siden jeg var sen med å melde inn valgfagsønske hadde jeg maskinskriving som valgfag.
Jeg gjentar: Maskinskriving! Vi snakker 1990, men jeg ser nå at det ligner mest på 1890.

I 1990 var Claudia Schiffer den peneste dama i verden, drømmen var en russebil sammen med gutta, og målet var å få en anstendig utdannelse. Helst på Universitetet i Tromsø. Det var innenfor rekkevidde. Universitetet, altså. Bare en bussreise unna.

I 2040 vil ikke ungdommen i Nord-Norge først og fremst jakte på en utdanning i nord. De vil være opptatt av det de vil gjøre akkurat nå – og sånn cirka frem mot neste helg. De ser ingen begrensninger. De vil søke utdanning over hele verden og de vil søke det beste nivået som finnes. De vil definitivt ikke ha valgfag i maskinskriving!

For Nord-Norges del må vi tenke på 2040 allerede nå. Vi må løse våre strukturelle utfordringer slik at ungdommen finner spennende, meningsfulle og gode jobber i fremtidens bo- og arbeidsmarkedsregioner i nord. Vi skriver garantert ikke på maskin i 2040, men vi lever fortsatt av våre unike naturressurser som sjømat, energi, olje og gass, nordlys, og midnattssol.
De dyktige unge som har reist ut for å ta utdanning i Australia, USA eller i Hong Kong må vi lokke hjem, og sammen med dem må annen kompetent utenlandsk arbeidskraft hentes inn. De som har tatt sin utdannelse her må vi satse alt på å beholde.

I NHO ser vi på bedre samferdsel som en sentral nøkkel for et næringsliv i vekst. I sjømatnæringen sies det at ingen har det så travelt som en død fisk som skal ut i markedet. Jeg kan med egen erfaring skrive under på at det ikke stemmer helt.
Foreldre som er for sen til henting i barnehagen har det hakket mer travelt enn en laks som skal sendes til Asia.

Men, for all del: alle skal frem og helst både på en rassikker og godt vedlikehold vei, eller med en hurtigbåt, eller i et fly i rute. Derfor må vi satse på utvikling av samferdselsløsningene i nord.I følge tall fra Statens vegvesen tar planprosessen ved en stort veiprosjekt i gjennomsnitt ti år. De grelleste eksemplene på veiplanlegging tar opp mot 40. Og det er bare planlegginga, da har man ikke bygd en eneste meter med vei!

Innfartsveien til Tromsø gjennom Ramfjord har politikerne kranglet om i snart 30 år! Det er liten tvil om at det må være mulig å halvere planlegginga til et snitt på fem år. Med dagens byggetempo har folk flyttet to-tre ganger før den nye veien er klar, eller den nye kollektivfila er ferdig utbygd.

I tillegg til satsing på samferdsel er det nødvendig med storstilt boligbygging i Norge. Skal vår voksende befolkning sikres tak over hodet, må vi bygge 700.000 nye boliger mot år 2040.

Hjemme hos oss er ungdommen overbevist om at strøm på mobilen og tilgang til wi-fi tilhører de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide, men det er nok fortsatt slik at tak over hodet er et av våre mest grunnleggende behov.

Halvparten av de nye boligene vi trenger for å møte 7 millioner nordmenn i 2040 må bygges innen de ti neste årene. Det betyr et kjempeløft for nybygg og en massiv oppgiring av boligbyggingen.

Så hva gjør jeg i 2040? I følge de siste ukers oppslag er jeg som 67-åringer fleste opptatt av det gode liv og egne hobbyer. Jeg bor fortsatt i Nord-Norge, forhåpentligvis med den samme kona, og jeg er overbevist om at de siste teknologiske nyvinninger neppe kan overgås av noe nytt, mindre og bedre.

Sannsynlig vis tar jeg feil når det gjelder de fleste av mine spådommer om mitt liv i fremtiden. Jeg får imidlertid håpe jeg har rett når det gjelder kona!

Hvem tror du at du er?

– Det har klikket for pappa, sa min venninne over kaffekoppen.

– Han har begynt med slektsgransking. Han er ikke så sterk på data, men det er utrolig hva han får til å henge sammen. Siste nytt er at vi er i slekt med, tattarataa, sa hun og lagde en fanfare: Lord Nelson!

Å få tegnet opp sitt familietre er populære greier, men en vet aldri hvilke banditt-epler som dukker opp. (Illustrasjon Jens K. Styve)

Det er i vinden å spa opp gamle røtter. Ikke alle er så heldig at de «finner» en Lord i arvematerialet. Noen finner NS-sympatisører, banditter og søskenbarn født under «uklare» omstendigheter under krigen. Da hjelper det med litt selektiv søking.

– Han ringer nesten hver dag, fortsatte hun. Etter at jeg utfordret dette Nelson-opplegget driver han med avansert historieomskriving. Det er både uekte barn, kolera, strandede sjømenn og utvandrede enker fra Gudbrandsdalen. Jeg er sånn passelig begeistret. Vi heter nå engang det vi heter. Det er ikke akkurat Nelson, sa hun.

I Norge har vi gjerne kontroll på generasjonene tre-fire ledd bakover, vi har oversikt over søskenbarn og en viss formening om tremenninger. Vi hilser høflig om vi møtes på butikken, men kaffebesøk og lange samtaler med fjerne slekter kommer ikke på tale.

Da er det annerledes i USA. Der er alt som kan knyttes til slekta som «cousins» å regne. Sitter man et sted i Midtvesten og finner ut at en har et slikt søskenbarn i Norge, hiver en seg gjerne på flyet og blir noen uker. Ikke alle nordmenn har en søskenbarn på Gjøvik, men alle har en cousin i Amerika!

Vår amerikanske cousin dukket opp i Tromsø for noen år siden. Min mor var i mottakskomiteen og det gikk ut et bud om å møte i Tromsdalen sammen med min lille familie. Det var tid for å bli skrevet inn i manntallet.

Da vi ankom barndomshjemmet var slektstreet allerede rullet ut på stuebordet. I det mine to sønner ble skrevet inn som knopper på familietreet, var stemningen på nivå med da Ødegaard signerte for Real Madrid. Pressekorpset var ikke det samme, men å si at stemningen var elektrisk, ikke minst hos vår cousin, er ikke å ta hardt i.

Under innskrivingen var min far som vanlig noe avventende. Pappa er roligere enn nordlendinger flest. Som innflytter sørfra øver han fortsatt på nordnorsk spontanitet. Han hang på ingen måte over slektstreet og var mer opptatt av kaffekoppen enn av smalltalk om slektens gang.

Med på besøket og slektsturneen i Norge var også vår cousins samboer. Han hadde selvsagt også et slektstre, men det hadde kortere røtter enn sin samboer: Dessverre var hans røtter fra Helgelandskysten, og så langt har ikke engang råtne epler fra min mors familietre rullet.

Etter timer med krumkaker og multekrem var alle røtter og tilskudd fra min mors familie ajourført. Da var tiden kommet til å rulle ut slektstreet fra Helgeland. Nå var det Cousin-samboerens tur. Steder som Roervik, Doenna og Roedoey ble pumpet ut med usikker og nysgjerrig amerikansk uttale.

– My mother came from Roedoey, sa plutselig faren min, som bikket seg frem i sofaen for å ta slektstreet i øyesyn for første gang. Det var stille i stua da fatter’n lot blikket fare over Hansen-folk og Karlsen-er i syv, åtte ledd. – I think this is my mothers uncle, sa han og pekte. And this is Elias and Hedvik Sjåvik, my mothers parents, sa han og pekte på en tykk gren med navet til hans besteforeldre på midten av arket.

Amerikanerne så på i måpende stillhet mens pappa gjenkjente stadig flere slektninger fra 50-tallets sommerferier på Helgelandskysten. Tårene trillet fritt hos våre amerikanske gjester og pappa forsto ikke hvilket jordskjelv han utløste. Demningen skulle snart briste. Før han visste ordet av det var han omfavnet i en fuktig og svært amerikansk bamseklem. Han var «The missing link»!

Som en fortapt sønn ble han ønsket velkommen. Det vil være en underdrivelse å si at det var hjertelig. Det ble flere bamseklemmer, mer gråt, telefoner til US of A og nye tykke streker mellom de to slektskartene. I midten, både på arket og i stua, sto en overrumplet, småbrydd og nyutnevnt cousin i en overraskende hovedrolle.

Av og til trenger en ikke finne en Lord Nelson for å skape jubel. Det holder lenge med en enkel Sjaavik fra Roedoey, som inntil den dagen aldri hadde befattet seg med det store spørsmålet: «Hvem tror du at du er?»

———————————————————————————————————————————————————-

Illustrasjonene på denne siden er tegnet av min gode venn Jens K. Styve. Du finner hans mange bilder på www.jensk.no. Jens tegner både vakker og fort og i tillegg til å kjøpe bilder på nettsiden hans kan du også bestille illustrasjonsoppdrag.

Farvel til fisken

I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!

Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.

I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve

Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.

Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.

I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.

Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.

Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet, måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.

Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.

I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.

Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.

Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.

Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.

Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.

Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!

Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!

——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no

Hva er det vi driver med?

Svisj, svisj, svisj. Lyden av ski og staver mot snø. Monotont, urnorsk og vakkert. Helt i min egen verden suser jeg glisende av sted – inntil en bassrøst bak meg brøler. Et ungt par jeg nettopp har passert får klar beskjed om at fotgjengere skal komme seg helt til helvete ut på kanten av lysløypa slik at «folk kan gå på ski». «Folk» er gjerne menn i krise, i tettsittende, avslørende lycra som er så sint, så sint selv om de burde smile.

På engelsk er en mann i tights gjerne omtalt som MAMIL: middle-aged man in lycra. Menn i stramme trikot som presser seg til blodsmaken kjennes helt bakerst i jekslene, som sikler som Bjørndalen selv på en tirsdagsøkt og som kjører styggfort i nedoverbakken, om det så er trening, løp eller familier på søndagstur foran ham i traseen. Uansett hvor sliten og tungpustet han er, har han alltid reservepust nok til å rope «løype». Det er forresten ikke alltid han har trikot. Enkelte anorakk- og boblejakke-menn har også et uforklarlig sinnepotensiale.

Selvpinere av første klasse er ikke så langt unna medlemmene av SMIL, forening for sadomasochister, der de frivillig presser seg til det ytterste. Men hvorfor kan de ikke gjøre det med litt bedre humør? Det er jo så kjekt å møte folk i løypa som sier hei, enten det går fort eller sakte. Som ser ut som de liker det de holder på med. Som selv om de trener og vil sette en eller annen rekord, har tid til å hilse. Som husker å smile når de får lov til å gjøre det de kanskje liker alle best: Trene, trene og trene.

Hvor var det de mistet smilet – de sinte menn? Ja, for det er stort sett bare menn vi snakker om. Ikke alle menn, men en sintemann er nok til å gjøre en hel lysløype utrivelig. Var det i smørebodens lette fluor-rus at smilet forsvant? Var det da han innså at han ikke ble alene i lysløypa denne kvelden heller? Da han forsto at ikke ble ny løyperekord, eller da alle pakkene var åpnet og han konstaterte han ikke fikk det han ønsket seg mest: Enda ett par ski?

Kanskje mente han det ikke så voldsomt som det høres ut? Kanskje var noe kommet i klem eller skiene var bakglatt? Klarte han ikke å justere volumet fra innestemme til utestemme?

Bruk av utestemme er jo en kunst, og når pulsen slår i ørene kan det sikkert være vanskelig å justere volumet i tide. Kanskje ble et ydmykt «vær så snill» borte i et innpust? Kanskje var han bare redd for å kjøre på noen og ble litt vell brysk da han skulle si «beklager, men kunne Dere være vennlige å gå ut mot kanten så Dere ikke blir skadet».

Nei, sannelig om jeg vet. En skulle tro at snø er det mest verdifulle vi har. Som er så viktig at det ikke måtte brukes opp på fotgjengere, småunger og bikkjer i bånd.

Etter å ha måket snø tre ganger på en dag i romjula er jeg sikker på en ting – det er vidunderlig, myk, fersk og gratis snø nok. Det er bare å komme seg ut i skiløypa og det er bare å smile! Det er plass til oss alle!