Ledelse Arkiver

En mann ved navn Ove

Et av de mest minneverdige jobbmøtene det siste året skjedde ved et middagsbord på et hotell i Førde. Der satt Ove, helt nederst i bordenden. Hans firma er ledende i Norge på produksjon av el-tavler. Men Ove er helt i Norgestoppen når det gjelder å snakke om seg selv i små bokstaver.

Ove er leder for Eid Elektro, en bedrift lokalisert på tettstedet Nordfjordeid. Og som Ove med stolthet kaller elektrobygda Eid. Nordfjordeid er ingen metropol med sine 2.900 innbyggere og Ove og kollegene har for lenge siden forstått at flinke medarbeidere må finnes og utvikles av Eid Elektro selv. Eid Elektro har gått fra 9 ansatte i 1981 til 70 ansatte i 2017, og Ove er i særklasse når det gjelder å ta inn lærlinger. Eid Elektro har mer enn 15 lærlinger. Ove tar inn ungdom, flyktninger og innvandrere og er opptatt av at nye landsmenn raskt må lære seg norsk for å fungere godt på jobb og i samfunnet.

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove skryter ikke, men svarer når jeg spør. Han forteller om økt konkurranse, balansen mellom jobb og familietid og om hvordan Eid Elektro lykkes med å vinne store offshore og tunnell-anbud. Jeg spør og graver og langt uti hovedretten kommer det stille fra Ove: – Ja, forresten – også eier vi en skole…

Ove er en handlingens mann. Da kommunen ville legge ned skolen i bygda forsto Ove at det ville være en trussel for bedriften. Uten skole ville ikke hans ansatte lengre kunne bo i elektrobygda Eid! For første gang i måltidet kom noe som kunne ligne på skryt. – Jeg er ikke så verst på å regne anbud, og jeg så jo at det var mulig å drive en Montesorri-skole med tilskudd fra kommunen. Dersom vi i tillegg la inn en barnehage i kjelleren, så ville vi gå i pluss, sa Ove.

Plutselig var el-tavlesjefen også blitt skoletavle-sjef. – Det var først etter kjøpet av skolen at jeg oppdaget at opplæringsloven sier at skoleeier også er ansvarlig for det pedagogiske innholdet, fortalte Ove og lo. Han ansatte rektor og lærere, leste seg kraftig opp på fag og læreplaner og holder nå jevnlige møter med skoleledelsen og lærerne.

Ove er imponerende mann, og han ikke er alene. Jeg har møtt mange forskjellige Ove’r de siste årene. Det er de som skaper bedrifter, men de bidrar også til vekst i lokalsamfunnet. Disse Ove’ne sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet og bidrar til at mennesker opplever mestring, anerkjennelse og utvikling.

Denne uken arrangerte NHO sin årlige årskonferanse med tema «Verdien av arbeid». Ove var selvfølgelig invitert, men jeg er ikke sikker på om han hadde tid til å delta. Det er nemlig travelt å være Ove. Men, om han ikke kom, så skal han i alle fall ha en stor takk. Vi trenger sånne som Ove. Vi trenger de som ikke snakker om seg selv i store ord,men bare får ting til å gå i orden og om nødvendig tar ansvar for pedagogikken på skolen.

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Dagens ungdom har ville planer. De holder seg ikke lengre ved kjøkkenbenken hjemme for å se hva som skjer. Nå skal de bli noe alle sammen. Først skal de «bare» bygge et barnehjem i Nepal, finne opp en undervannsdrone, trene kampsport i Tasjkent, bli verdensmester i rørleggerfag eller gründe opp et firma som lager noe ingen har hørt om. Er det ikke fantastisk?

I min jobb treffer jeg mange superflinke ungdommer (merk at bloggeren er over 40 så alt under 35 er ungdom). Dette er folk som kan ufattelig mye og som vil masse. Noen av de flinkeste har jeg til og med ansatt. Mens jeg var på sommerferie «kuppet» våre to yngste medarbeidere kontoret og planla alle høstens aktiviteter. Da jeg kom tilbake etter to uker i Frankrike hadde de laget en 2 x 3 meter lang veggkalender med fargekoder, frister og ansvar. Mine oppgaver var skrevet på rosa postit-lapper. Veldig greit for da vet jeg hva jeg skal gjøre denne høsten.

Et annet imponerende ungdoms-initiativ er Ambassadørprogram til Agenda Nord-Norge. Nå lyser de ut 12 nye plasser til et årsprogram for folk mellom 25 og 35. Søknadsfristen er 10. august og alle som kommer fra, eller bor i Nord-Norge, og som brenner for landsdelen bør søke (se https://vimeo.com/172715557). Det første kullet er allerede gjennom fem av sine syv samlinger og prosjektet som eies av LO, NHO og Sparebank1 Nord-Norge er uten tvil en stor suksess. Å få møte disse unge og ambisiøse landsdelsambassadørene er både stimulerende og utfordrende. Stimulerende fordi ambassadørene har så mye å bidra med. Utfordrende fordi jeg skjønner at jeg må jobbe hardere for å henge med.

Vi gamlinger må skjerpe oss på så mange områder. Ord og uttrykk endrer seg, klesstilen forandres og forventninger til involvering og personlig utvikling skifter. Det kan være greit å tenke at du skal tilpasse deg, men neppe for mye. Om du er 40 + får du neppe økt gjennomslag som leder ved å avslutte et allmøte med en dab eller å snakke om teamet ditt som «squad’en min». (Vet du ikke hva dab’ing er skal kan du spørre en ungdom eller smugkikke her https://en.wikipedia.org/wiki/Dab_(dance))

Tidligere var firmaets største verdi gjerne kombinasjonen av maskiner og mennesker. I dag er menneskene den største verdien i flere bedrifter. Den ansatte kan ta med seg hodet sitt og gå til andre arbeidsgivere om en ikke er fornøyd. Det kan derfor være greit å vurdere om caps og t-skjorte har blitt ok arbeidsantrekk, om rutiner kan endres og nye verktøy bør innføres. Er det IKKE greit er det tilsvarende viktig at du sier det. Ungdom i dag tåler godt tilbakemelding, forstår gode begrunnelser og trenger veiledning slik du trengte det (og trenger det). God ledelse har alltid vært viktig for å skape en god bedrift og organisasjon, men i dag er godt lederskap på alle nivå viktigere enn noen gang. Lederskapet skal sikre at du holder på, utvikler og samler kunnskap og energi fra de ansatte.

Jeg traff for en tid tilbake sjefen for en av Asias største post-selskap. Han fortalte at når han kom på jobb sto alltid to av hans nærmeste direktører ventende utenfor kontordøra. En dag smatt en juniorkonsulent inn døra før de to 55-årige direktørene fikk stokket beina og papirbunkene. Ungdommen slo seg ned i gjestestolen som om det var godstolen hjemme, leverer en sylskarp analyse av selskapets problemer og hva som var løsningen. På vei ut døra stoppet han opp, så på sin lett sjokkerte sjef og spurte når han ville bli forfremmet til visepresident i selskapet med 8000 ansatte.

Slike ungdommer er fremtiden. Vår jobb som gamlinger er å gi dem tilstrekkelig motstand, utfordringer og medvind. Samtidig må vi «gamlinger» jobbe hardere for å holde tritt. «Gamlingene» som ventet på gangen i eksemplet over, og alle vi andre, må gire opp for å henge med og gi ungdommen nok utfordring. Det er hva vi skal gjøre med ungdommen!

Og hva ville jeg gjort om jeg var ungdom? Da ville jeg søkt Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. Var jeg ikke gammel nok ville jeg gledet meg til 25-årsdagen slo inn så jeg var klar til å søke. Fristen i år er 10. august!

God ungdommelig sensommer!

Sharing is caring

Det går en delingsbølge over kloden. Vi deler bilder, reisetips, matoppskrifter, sykdomshistorier og samlivsproblemer. Det finnes knapt den problemstillingen vi ikke kan lufte for så å få en haug av råd, formaninger og advarsler. Spør twitter og facebook og du skal få svar. Rett eller galt, men svar får du.

Delingsbølgen er krevende for mange. For min mor på 67 var det krevende nok å dele det første profilbildet på facebook. Hun hadde jo ikke ordnet seg på håret. At vi kunne hente et gammelt bilde fra en telefon falt henne ikke inn. Selv etter noen raske forsikringer forsvant hun inn på badet like vel. Det var best å være sikker på at en så skikkelig ut når en skulle dele noe med offentligheten.

I fremtiden står vi foran nye og større delingsutfordringer. Delingsøkonomi, big data og robotisering utfordrer muttern like mye som norske bedrifter og vårt arbeidsliv.

I følge Finn.no står en norsk familiebil ubrukt i snitt 23 timer og 20 minutter i døgnet. Fleksibiliteten bilen gir binder samtidig opp kapital i det enkelte hjem. Det gir grobunn for bildelingssider, Über og førerløse biler. Det utfordrer bilbransje så vel som taxinæringen. I tillegg gir det Skatteetaten grå hår. Hvordan skal vi sikre skatteinngangen som finansierer vår velferdsstat når etablerte selskaper utfordres av privat salg av småtjenester?

Førerløse biler er allerede på veien i California og kan snarere enn vi tror være en realitet på glatta over Kvænangsfjellet og i bykjøring i Harstad. For oss som stadig får påpakninger for uvettig kjøring fra co-piloten i passasjersetet vil det være en drøm å kunne lene seg bakover og overlate lukeparkeringa til google.

Norske familier har allerede åpnet opp døren for roboten. Enn så lenge er det begrenset til støvsugere og gressklippere som svinser rundt og gjør sitt arbeid mens vi gjør andre ting. Der min onkel før brukte halve helga på å klippe plenen på hytta kan han følge roboten Bjarne som systematisk holder den nordnorske moseplenen nede. Når Bjarne blir sliten, eller retter sagt strømsvak, kjører han bare hjem til «huset» sitt og setter seg selv på lading. Samtidig sitter onkel på lading i godstolen.

I asiatiske styrerom er allerede den første roboten tatt inn som styremedlem. IBMs superdatamaskin Watson går allerede på legestudiet. Den nøyer seg ikke med å lese legepensum for dødelige. Den tygger seg like godt gjennom alt tilgjengelig stoff innen legevitenskap. Det tar nok tid til vi omtaler styrelederen og doktoren som Hr. Robot, men automatisering og digitalisering er nødvendig i mange deler av norsk arbeidsliv. Vår arbeidskraft er dyr, begrenset og høyt udannet. Da er det en fordel at vi har roboter som kan stable fiskekasser med laks og hjelpe oss med tunge løft på aldershjem. En stadig mer teknologitrygg befolkning vil sette pris på å kunne styre sine arbeidsverktøy og hjelpemidler i hjemmet selv uten å måtte be om hjelp fra andre.

Med økt datakraft og datamengder flyttes også makt. Hotellenes hjemmesider og salgsavdelinger utfordres kraftig av nye maktfaktorer i reiselivet. Hotels.com og Tripadvisor styrer stadig flere valg av reisemål, hotell og aktiviteter. Å beherske de nye løsningene, utfordre dem og utvikle egne tilbud blir en nødvendighet for å overleve i fremtidens arbeidsmarked. Uten en slik tilpasning til teknologi og handlemønster i andre deler av norsk næringsliv ville du ikke lest denne artikkelen på nett. Fremveksten av nettaviser, bloggformat og krysninger mellom tradisjonelle og nye medier gir mediebransjen store muligheter og utfordringer.

Å eie en bil som står i ro 23 timer i døgnet, en gaffeltruck som brukes en gang i måneden eller en hytte som brukes to ganger i året er problematisk for mange. Bildelingssider, Finn.no/småjobb og AirBnB gjør det mulig å leie ut og tjene penger på det du har og det du kan. Mange norske familier har i jula diskutert muligheten for å dele mer. Også hjemme hos oss har spørsmålet om å leie ut familiehytta i Lyngen på AirBnB vært oppe til debatt. Jeg argumenterer for at sharing is caring, men kona er ikke overbevist om at lykken kommer gjennom å dele sengetøy med en skiturist fra Mellom-Europa.

Torsdag 7. januar arrangerer NHO den store årskonferansen. I 2016 løfter vi blikket mot de muligheter og utfordringer som teknologien gir oss. Jeg har stor tro på fremtidens muligheter, men en plass går grensen også for min deling. Kona deler jeg ikke med noen. Det får da være grenser for caring.

Godt nytt delingsår!

Røverhistorierer fra Svalbard

Helt nord i havet, på 78 grader nord, ligger Norges minste storby. Longyearbyen har «alt» en storby trenger. Eget Universitetssenter, 4G, fiber til alle hjem, egen internasjonal flyplass, ølbryggeri, spisesteder på toppnivå, førsteklasses skole, tre barnehager og en historie som er imponerende. I tillegg har de en hjørnestensbedrift med store utfordringer. Kullprisene er lave, Store Norske sliter med lønnsomheten og styret møttes torsdag 3. september for å bestemme selskapets videre utvikling.

Svalbard er en arktisk juvel i ordspråket til lokalstyreleder Christin Kristoffersen. En juvel som funkler i sommerlyset og gløder i mørketiden. En reise til Svalbard er eksotisk. Ved mitt siste besøk til Longyearbyen hadde den ensomme japanske turisten jeg satt med brukt selfiestick’en minst ti ganger FØR avgang fra Tromsø. Bagasjebåndet hadde sluttet å gå da han var ferdig å foto-dokumentere de 22 meterne fra flydøra til ankomsthallen. Japaneren er ikke enestående i sin begeistring for det polare nord. Lonely Planet har kåret det arktiske Norge til en av verdens topp-ti regioner å besøke i 2015. Veksten i antallet turister til Svalbard er på 20 % og antallet utenlandske gjester økte med 150 % sist år. Mange kommer i håp om å møte isbjørn, men reiser overbegeistret og fornøyd omså med bilder av en polarmåke. En har jo tross alt tatt bilde av måken på SVALBARD!

Svalbard har vært eventyrerne, lykkejegerne og de hardtarbeidende gruvesluskenes tumleplass. De har avløst hverandre i jakten på rikdom, råvarer og eventyr. I kjølvannet av de som kom for økonomisk gevinst kom ekspedisjonene. Heroiske polarfremstøt startet gjerne på Svalbard. Noen mer gjennomtenkte enn andre. I boka Svalbards historie forteller professor Thor Bjørn Arlov levende om vågale fremstøt av menn som Nansen, Amundsen, italienske Nobile og svenske Andre. I dagens sofakropp- og EU-sand i sandkassa-samfunn er det vanskelig å fatte hva de tenkte på de som la ut fra Svalbard mot Nordpolen.

Nansen og Hjalmar Johansen hadde sikkert en vanntett plan på vei til Nordpolen, men hadde ikke all verden av backup da de snudde ved 86 grader nord og håpet å treffe land lengre sør. Det gikk på det berømte håret. Etter tall-løse nær døden opplevelser og en noe alternativ Fedon-diett av sel, bjørn og hund ble de reddet av ett av få skip som passerte Franz Josefs land. Da hadde de forresten ganske nylig blitt du’s. Det var jo på tide. Det er litt upraktisk å være formelle og bruke «De» når du ligger 15 måneder i samme stinkende sovepose for å holde varmen.

Norge har hentet mye nasjonale stolthet i polare strøk. Det har også våre svenske naboer. Likevel er det ikke til å unnslå at det gikk dårlig med den svenske polarhelten Salomon Andre. Og det enda han var forberedt på det meste! I ballongen «Ørnen» pakket han både galla-uniform og hvite hansker da han forlot Virgohavna i 1896. I tillegg hadde han en slags plan for seilasen etter polpunktet. I tillegg til festantrekk hadde nemlig både dollar og rubler med seg! Bare så synd at han ikke kom mer enn noen kilometer fra Svalbard før han gikk i isen. To ganger prøvde svensken med like dårlig hell og til slutt ble det fatalt. Han og mannskapet ble borte i isen og ble først funnet omkommet i 1930.

I dag er Svalbard ikke først og fremst tumlested for fremstøt mot polen. Det er en by som vokser, utvikler seg og omstiller seg. Mye er annerledes enn for 20-30 år siden, stadig mer er likt en by på fastlandet, men fortsatt er Svalbard fascinerende spesiell. Dagens eventyrere i Longyearbyen satser på egen bedrift, nye næringer eller forsøke å finne muligheter for hjørnestensbedriften Store Norske. Risikoen er mindre enn for Andre og Amundsen, men fortsatt er kampene hard og det er viktigere enn noen gang at det prøves. Om ingen satser i isødet blir det fort stille i gruvebyen. Da ender det med fordums røverhistorier og ikke nye, stolte historier om utvikling, fremdrift og stabil norsk bosetning på Svalbard.

En storsjekkers bekjennelse

Forrige søndag forlot jeg familien med ett mål for øyet: Å gjennomføre så mange stevnemøter som mulig på kortest mulig tid. Kona ønsket meg lykke til og ba meg lære mye. Så dro jeg i vei mot Nord-Troms. For sikkerhets skyld tok jeg med meg en kommunikasjonsrådgiver.

Som storsjekkere flest har jeg en hang til både å overdrive og å legge lista høyt. Tidlig i april hadde jeg derfor annonsert at jeg skulle speed-date 50 bedrifter på fem dager. 50 medlemsbedrifter i NHO som alle kunne gi et innblikk i hverdagen til eiere, ledere og ansatte i nordnorske bedrifter. Kun 30 minutter var avsatt til hvert besøk, men med raske bein går det bra. Som Frode på Eco-Tech på Furuflaten sa: Ta på joggesko, så løper vi gjennom lokalet.

Vi startet speed-date turneen i Nordreisa. Med levende lys, god mat og god samtale møtte jeg fem bedrifter i Nord-Troms på søndagsmiddag på BIOS. Du kan lære mye over en middag. Alt fra viktigheten av forutsigbare rammevilkår for næringslivet, til at BIOS er forkortelsen for «Bil inn og spis». Næringslivet snakket og jeg noterte. Kommunikasjonsrådgiveren fotograferte og filmet. Stevnemøtet ble behørig dokumentert. Slik er sjekking i 2015!

Om du vil være en god storsjekker må du ha en dose lakenskrekk. De beste stevnemøtene skjer når andre sover. På Storslett hadde sjefen for Fristelsen bakeri invitert til brødbaking, men allerede i invitasjonen konkluderte hun med at vi neppe ville komme. De starter nemlig arbeidsdagen allerede klokken 04.30. Litt i tidligste laget for NHO, kanskje? Vel, man skal ikke skue NHO-direktøren på morrasveisen. Klokka lenge før ståopptid stilte vi sterk og klar til baking og interessante diskusjoner over noen hundre kilo brøddeig. Min respekt for gründere er stor. Den ble ikke mindre etter å ha møtt Silje og hennes lille team.

For både sjekkere og Nord-Norge er vei viktig. Veien over Kvænangsfjellet nord for Storslett har vært stengt hele 220 timer sist vinter. Når fjellovergangen er stengt er omkjøringen på 700 kilometer og går via EU. Vi besøkte Avfallsservice og Statens Vegvesen for å snakke med om lastebil, ÅDT og veivedlikehold. Jeg visst ikke at ÅDT var årsdøgnstrafikk, eller gjennomsnitt av antall kjøretøy i året, men jeg var jo på sjekker’n og latet som ingen ting. Kommunikasjonsrådgiver Ragnhild filmet lastebiler, folk og natur. Vegvesenet har fått tildelt 120 millioner til forbedring av veien og rassikring. Behovet er langt større, i neste nasjonale transportplan må det bevilges minst 1 milliard kroner til tunell gjennom Kvænangsfjellet! https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/955260217831515/?type=2&theater

Et møte med bedrifter er først og fremst et møte med mennesker. I attføringsbedriften Nordtro arbeider Terje, en moderne leder med stor energi, pågangsmot, skaperkraft og kjærlighet til bedriften og sine ansatte. Bedriften produsere faktisk flere militære produkthemmeligheter. Kombinasjonen av litt grønn hysj-hysj og fortellerglede, innovasjonskraft og innsats for de som står utenfor arbeidslivet, gjorde meg direkte nyforelsket i Nordtro og Terje. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/953635901327280/?type=2&theater

Innerst i Lyngenfjorden ligger sjekkeplassene tett som hagel. I disse byggene, som for forbipasserende ser kjedelige og nøytrale ut, finnes mennesker, maskiner og historier som begeistrer. Hva er det som gjør at Lyngen har så mange industrisuksesser innen plast, stål, fiskeolje, vaskeri og turisme? Er det naturen, noe i vannet, arv eller miljø? Akva-Ren har satset mye på utdanning av ansatte, og på å kombinere ulik kompetanse for å omdanne fiskeslog til høyverdig råstoff. Dersom Lyngen kommune får fart på tomteutviklingen er Akva-Ren klar for å bygge nye lokaler. Det er nemlig store penger i fiskeslog!

I Tromsø finnes landsdelens største sjekkemarked. 45 % av medlemsbedriftene i NHO ligger i Nord-Norges største by. Vi byttet fra joggesko til dressko, og startet som mange sjekkere før oss på et av byens hoteller. Med hotellsjef Aid som vertinne og NRK på slep skjenket vi kaffe og diskuterte hotelldrift, mens vi var direkte på NRK radio. Deretter økte sjekketempoet og vi møtte utallige bedrifter innen reiseliv, rådgivning og bemanning. Vi traff knoppskytere i Forskningsparken, og fikk til en god dialog med Tromsø kommune.

Vi sjekket inn hos Sonja Blomster, der jeg laget min første blomsterbukett noen sinne! Like suksessfull som min første blomsterbinding, var Marit sin erfaring med NHOs advokatservice. Vår advokat Juha hadde vært svært god støttespiller og rådgiver i en vanskelig sak for blomsterbutikken. Med det resultat at Sonjas Blomster betaler medlemskontingenten med stor glede i mange år fremover. Juha skal få blomster han også! Buketten jeg laget ble for øvrig med til neste date hos Tromsøs imponerende satellittmiljø: Kongsberg Satellite Services og Kongsberg Spacetec.

Tromsøoppholdet skulle avsluttes på restaurant. Pål Einar fra Casa Inferno sto klar ved pizzarestaurantens oppvaskbenk. La meg slå fast med en gang: Sliter du med sjekkingen (og med forholdet) er oppvasken den beste stedet å starte. Kona hadde på forhånd en stort ønske om at jeg skulle bli satt i oppvasken i mange timer for å lære om stabling, effektivitet, nøyaktighet og flid på kjøkkenet. «Dessverre» ble det opprykk etter kun en time i oppvasken. Jeg ble nemlig forfremmet til servitør! Restaurantgulvet er et sjekke-mekka! Verdens skjønneste kolleger lærte bort triks for mersalg, hvordan vi rydder, om øl-skjenkingens ABC og om den viktige alkohollovgivningen.

Ny dag, ny by, nye muligheter. I Harstad ligger de store oljeselskapene. Attraktive sjekkeobjekter for mange. Goliat-plattformen er nylig ankommet Hammerfest og oljeoptimismen i nord er stor. Jeg var heldig og fikk møte bl.a Det Norske, Total, Aibel, KUPA, Harstad Maskin og Harstad Næringsforening. Budskapene er tydelige: Næringslivet ønsker større kommuner, flere lærlinger, samarbeid i klynger, ryddigere offentlige anbud og snart er det Arctic Race! Arctic Race vil være sommerens største idrettsbegivenhet i nord, og vil bidra til fulle hoteller og økt omsetning for næringslivet.

Jeg måtte haste videre. Vi hadde nemlig hørt om en juvel i Grovfjord. Grovfjord Mekaniske Verksted har en ordrereserve på 300 millioner kroner, og her er stor aktivitet kl 6 – 23, seks dager i uka. Oppdraget er å sette åtte aluminiumsbåter i produksjon. I hver luke vi tittet inn i fant vi en arbeider. Bårds gode hjelpere skrur, sveiser, lodder og banker for å bygge best mulig båt til oppdrett og vindkraftanlegg til havs.

Vi avsluttet dagen med en tåreperser av et stevnemøte. Hos Jon Henrik og Salangen Nyheter møtte vi hele styret. Fra et vanskelig utgangspunkt som autist har Jon Henrik bygd opp sin egen mediebedrift i den lille bygda. Salangen Nyheter kan skilte med 8000 daglige lesere, egen tv-kanal og salg av strømmetjenester for konferanser. I møte med mennesker som får ting til – på tross av motgang og motstand – blir selv storsjekkere stum. Vi er imponert, fascinert og ydmyke. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/954793931211477/?type=2&theater

Mot slutten av speed-date turneen møtte vi ansatte og ledere fra Troms Kraft, Forsvaret og 20 bedrifter i Bardu og Målselv. En svipptur til Finnsnes og Senja ga oss interessante stevnemøter med smelteverk og sjømatsaktører, samt produsenter av både vinduer og trapper. Små og store industrieventyr og suksesshistorier basert på innovasjonskraft og stayer-evne.

Helt til slutt måtte vi sjekke Balsfjord. Der lager Tine Nord verdens beste Norvegia- og geitost. Veien til mannens hjerte går via magen. Med magen full av ost var vi lett å sjarmere og imponere over produksjon og merkevarebygging av nordnorsk mat og drikke; vann fra Lyngen, råstoff fra Nord-Norge, teknologi fra verden og kompetanse fra nordlendinger.

Etter fem dager på veien, nesten 1000 kilometer i bil og båt og hele 90 bedriftsmøter var turneen over. Vi var overhodet ikke sliten, men veldig, veldig inspirert. De tre viktigste lærdommene som jeg vil ta med meg i mitt videre arbeid: Næringslivet og landsdelen trenger et betydelig løft på samferdsel og bedre og tryggere veier. Næringslivet er opptatt av, og avhengige av, fortsatt kompetansebygging innen både akademiske fag og yrkesfag. I tillegg vil de fortelle om og løfte frem de utrolige historiene om nordnorske produkter i verdensklasse. Historien om 50 bedriftsbesøk som til slutt ble til 90 er et eksempel på en slik historier om og fra det moderne Nord-Norge. Flere historier vil følge. Verken sjekkere eller bedrifter i Nord-Norge har tid til å hvile. Verden er full av lovende jaktmarker.

God helg!

Farvel til fisken

I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!

Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.

I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve

Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.

Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.

I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.

Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.

Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet, måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.

Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.

I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.

Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.

Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.

Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.

Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.

Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!

Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!

——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no

Ledelse – er det så vanskelig?

Helt uten forvarsel skjøt armen min i været. Jeg må ha fått drypp. Jeg var 19 år gammel og en tynn spjæling i en flokk med menn. Jeg hørte meg selv rope, litt for høyt og til min overraskelse: – Jeg tar ledelsen.

Det var i juli 1993 og jeg hadde vært på opptak til Befalsskolen for Infanteriet i Sør-Norge i noen uker. Så langt hadde opptaket vært preget av ordrer, smått meningsløse ting som måtte læres, tunge tak og klare oppfordringer om «å ta ansvar». Mitt ledelsesøyeblikk inntraff etter en lang dag på skytebanen. Plutselig ropte en av instruktørene, eller kanskje mer brølte, at et helikopter hadde styret på andre siden av bygget. – Dere må gjøre noe!, kommanderte instruktøren.

Skolens motto "følg meg" er enkelt, men effektivt. Ledelse handler om å vise vei. — Skolens motto «følg meg» er enkelt, men effektivt. Ledelse handler om å vise vei.

Ingen protesterte da jeg sa de magiske ord – Jeg tar ledelsen! Skolens motto var tross alt «Følg meg» og nå var det en som var ustabil nok til å ta sjansen på å lede vei. Kanskje tenkte de «la nå Nordlendingen få prøve seg»?

Uansett: Nå var det meg alle så på. Ikke fordi jeg var den fødte leder, men fordi jeg hadde tatt initiativet. Jeg fordelte roller og prioritere oppgaver etter beste evne. Hodet forsøkte å tvinge pipstemmen til å holde et stødig toneleie. Det lille jeg husket fra undervisningen, jeg hadde tross alt slag, var at jeg måtte holde oversikt og ikke bli involvert som førstehjelper. Rundt meg i skogholtet lå vrakdeler og blødende pasienter. De fleste markørene hadde åpne, blodige sår. Noen rallet. Andre var helt stille. Som vanlig på Forsvarets sanitetsøvelser ravet noen rundt og lagde maks trøbbel.

Til tross for litervis med kunstig blod, trøbbelmakerne, mitt umodne lederskap og mitt mildt sagt lunkne forhold til blod gikk oppgaven rimelig greit. Jeg revolusjonerte ikke norsk skadestedsledelse. Likevel fikk jeg klar melding om at jeg hadde bestått min første lederoppgave. Jeg hadde fått tro på at jeg hadde ledelse i meg og at skoleplassen var innen rekkevidde.

Øvelsen med helikopterhavariet har vært med meg siden. Den har vært nyttig i alt fra tøffe diskusjoner på jobben til de gangene jeg har vært i førstemann etter en trafikkulykke. Ledelse er et fag som læres gjennom praksis og repetisjon og vilje til å ta ledelsen er en forutsetning for å få erfaring. Selv 21 år sener gjøre jeg fortsatt feil og kjenner på usikkerhet rundt det å være leder, men det tror jeg er sunt. Jeg tror faktisk vi snakker, tenker og diskuterer for lite om ledelse. Hva er det egentlig, hvem kan være leder og er det lett eller vanskelig?

Ledelse handler ikke om å få folk til å jobbe hardere eller «å være leder». Ledelse handler om å peke ut retning, prioritere og beslutte. Ledelse er å veilede og hjelpe medarbeiderne til å utvikle alle sine egenskaper. Ledelse handler også om å bygge team og skape enheter som jobber for og med hverandre.

Å være leder betyr å ta beslutninger. Ledelse handler derfor også om å tåle å være upopulær. Alternativet er mye verre. En leder som ikke tar beslutninger kan vinne smil og solskinn en periode, men vil alltid tape i det lange løp. Selv de som minst liker å ledes misliker å jobbe et sted hvor det ikke fattes beslutninger og gjøres prioriteringer.

En leder skal gå foran både som eksempel og veiviser. En leder som ikke får sine folk med seg, er ingen leder. Singapores landsfader og president fra 1959 til 1990, Lee Kuan Yew har sagt: «I think you are born a leader or you are not a leader. You can teach a person to be a manager, but not a leader.»

Det finnes bare en måte å finne ut om du er en leder. Neste gang velforeningen trenger en dugnadsansvarlig, en ulykke krever en skadestedsleder, foreldreutvalget trenger en leder eller firmaet trenger en prosjekteier: Kast handa i været og si: – Jeg tar ledelsen! Du vil bli overrasket over effekten.

—————————————————-

Denne bloggposten er deler av forarbeidet til et foredrag på Gründerhuset FLOW i Tromsø den 21. januar. 2015 klokken 08.00

Har du synspunkter om det jeg skriver, vil diskutere, kommentere eller gi innspill til noe jeg bør snakke om er det bare å gjøre det her på bloggsiden. Du kan også sende meg en epost på cc@seafood.no eller en melding på Facebook eller Twitter.

Ønsker du å høre mitt foredrag er jeg sikker på at du er svært velkommen! Det er bare å kontakte Vibeke Engen på vibeke@flownorway.com.

Går vi glipp av talenter?

Går vi glipp av talenter?

Times Magazine hadde for et par år siden et forsidebilde med fem eks-offiserer, med overskriften “The New Greatest Generation”. Alle offiserene hadde tjenestegjort i det amerikanske forsvaret, og alle hadde erfaring av internasjonale operasjoner. Ifølge Times vil disse forme fremtidens USA. Forsiden var lik en artikkelen i Forbes noen måneder tidligere som fortalte at Wal-Mart, Pepsi Co og amerikanske finansinstitusjoner ansatte stadig flere offiserer. De var erfarne, kunnskapsrike, besluttsomme og evnet å få det beste ut av sine medarbeider. De var drømmeledere i amerikanske bedrifter.

Forskjellene på det norske og det amerikanske samfunn og forsvar til tross: Norge har også en stor gruppe kvinner og menn med utdanning og erfaring som ikke kan erverves på lesesalen. Over 100 000 nordmenn har nå erfaring fra oppdrag utenfor Norge. Betyr det at vi også har en generasjon som med sine erfaringer fra tiden i uniform kan forme morgendagens Norge?

Svaret er ja fordi Forsvarets kompetanse aldri har vært mer relevant og nivået på de som utdannes og trenes aldri har vært høyere. Samtidig må det ryddes i gamle forestillinger om militær utdannelse og lederskap utenfor Forsvaret. Da jeg søkte min første sivile jobb ble jeg spurt om jeg som offiser ville ha problemer med å være leder for homofile medarbeidere. Jeg ble så indignert at jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha jobben om jeg fikk den.

Sommeren 2013 meldte Forsvaret at rekordmange søkte på opptak til befalsskolen. Antallet som vil bli spesialsoldater er historisk høyt. Det er konkurranse om å avtjene verneplikten. Sjøforsvaret patruljerer like naturlig i Nord-Norge som i Aden-bukta, Luftforsvaret har flydd krevende oppdrag i Libya og i Hæren øves det ikke lengre på å stoppe Sovjetunionen ved Lyngenlinja. Nå er Hærens offiserer og soldater veiledere for afghanske militæravdelinger.

Dette gjør selvsagt noe med kompetansen. Der Norge før var verdensmestere i vente- og vintertjeneste er de militære i verdenstoppen på kulturforståelse og konflikthåndtering. Likhetstrekken mellom sivile og militære fag og fagfolk øker. I dag kan militær kompetanse nyttiggjøres om du er ingeniør på et veiprosjekt, i jobb som personalkonsulent i en kommune eller som sikkerhetsansvarlig i Statoil.

Går vi 30 år tilbake i tid var mange villig til å bløffe på seg alvorlige lidelser for å slippe militærtjeneste. Simulantene er nå erstattet av unge som har forberedt seg godt for å slippe til. I dag får nemlig bare en av fire gjennomføre førstegangstjenesten. Fra årskullet 1997 innføres det allmenn verneplikt og da kommer også jentene for fullt. Dette vil endre vårt bilde av Forsvaret og av de som tjenestegjør som soldater og befal. Personell med militær utdannelse vil utgjøre et viktig tillegg til de vi utdanner gjennom det øvrige utdannelsessystem.

Fortsatt har Forsvaret en jobb å gjøre. Evnen og viljen til å formidle verdien av utdanningssystemet og leveranse av kompetanse til samfunnet har vært for liten. Et svært positiv signal er Hærens samarbeid med sykkelrittet Arctic Race. Hæren bidro over en uke i august med 350 spesialister innenfor logistikk, vakthold, militærpoliti og sanitet. Arrangement som Arctic Race sikrer erfaringsdeling, utvikling og et tettere forhold mellom Forsvaret og resten av samfunnet.

Det er en utfordring at mange potensielle arbeidsgivere har liten erfaring med militær kompetanse. I den grad HR-sjefer og andre har kunnskap om Forsvaret, stammer erfaringen gjerne fra den kalde krigen. Den gangen var militær ledelse preget av skrik og skrål, angst for individualisme og nesten manisk fokus på støvtørk. En militær tjenesteuttalelse, eller CV om du vil, oppga resultater fra 3000-meter testløp og var ellers en samling militære fremmedord. Skal anseelsen øke ytterligere må innholdet i tjenesten formidles på et språk som kan forstås. Flere militære ledere må også bli synlig i samfunnsdebatten, som kommunikatører utenfor «menighetsbladene» til forsvarsforeningene. Det var et godt tegn å se general Robert Mood som trekkplaster under Kommunikasjonsforeningens siste høstkonferanse. Nå venter jeg bare på at den første offiseren skal begynne å blogge!

Siviil/militær erfaringsoverføring i praksis. Foto: Ole-Sverre Haugli/Hæren

—————————————————————————————————————————————————————–For ordens skyld klargjøres det at bloggeren er hylende inhabil ettersom han har brorparten av sin utdannelse og yrkeserfaring fra befalsskole, Krigsskole og tjeneste i Hæren i Norge og Afghanistan i perioden 1993-2007.

I love dugnad!

Et av de fineste ordene som finnes er dugnad. Ordet som i 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord hører på en måte våren til. Med snøsmeltingen kommer både søppel, hundeskit og dugnadsinnkallingene frem. Selv om dugnadsoppslag på postkassestativet fremkaller brekninger hos enkelte digger jeg dugnad!

I følge Wikipedia er dugnad felles utført frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, men også nasjonalt og jammen også internasjonalt. Oppslagsverket Wikipedia, som det også er all mulig grunn til å digge, er også et dugnadsprosjekt.

I mange land har de ikke oppdaget dugnadens velsignelse for lokalmiljøet. Lite tyder på at de kommer til å gjøre det i årene som kommer. Utenfor Norge betales det nemlig oftere for proff hjelp. Om barna vil drive med organisert aktivitet leies det inn folk som har trening som yrke eller bi-inntekt. Vedlikehold og plenklipping av fellesområder utføres av firma. I Norge er foreldre frivillige oppmenn, trenere og dugnadsledere. Den norske dugnads- og frivillighetsmodellen gjør at alle kan være med. Ungene får utfolde seg i aktiviteter, alle bidrar litt på fellesskapets områder og nabolaget velsignes med tettere bånd mellom barn og voksne.

Jeg liker ikke utviklingen i Norge som viser at stadig flere kjøper inn trenere til ungene. Kanskje blir øvelsene litt bedre, men limet i lokalmiljøet svekkes. Selv om vi liker å tro at vi er travlere enn før trenger vi en sterk dugnadsånd om vi skal bevare noe av det vakreste vi har, nemlig fellesskapet. Det kan hende vi går glipp av noen fotballproffer i England og en turnstjerne som kan vises på Eurosport om mora til Ivar og faren til Grete er trenere. Den prisen mener jeg vi kan betale. Dessuten tror jeg ikke på at vi er så mye travlere enn før og at dugnaden derfor må outsources. De som bygde landets samfunnshus for hånd, ryddet skiløyper med øks og trente Jallis, Kuppern og Wirkola gjorde det etter dagens dont på gården eller fabrikken. Dugnadsjobbing ble utført av kvinner som alene oppdro nitten, tjue unger på et småbruk uten innlagt vann og strøm, bønder som drepte rovdyr med bare hendene og veiarbeider som hogg ned fjell med slegge!

Nylig var det dugnad i «Alvevegen vel», velforeningen i vårt boligfelt på Tromsøya. Mange av huseierne har for lengst sendt ungene på universitetet, men de stiller fortsatt opp på dugnad. Listen over oppgaver er like forutsigbar som at det serveres lunken kaffe og svette vafler. Søppelrydding, maling av lekeapparater, fiksing av dukkehuset og ny sand i sandkassene. I beste Gerhardsen-ånd yngler det med folk som mer eller mindre målrettet gjør en jobb for fellesskapet.

Selv om mange dugnadsarbeidere burde holdes unna både sirkelsag, motorisert gressklipper og minigraver er tilsynelatende alt lov på dugnad. Når farlige maskiner betjenes av glade amatører under ledelse av en som vanligvis ikke leder kan alt skje! Det har vært sagt at fiskere har verdens farligste yrke. Om dugnadsarbeid var en fulltidsjobb tror det hadde vært helt oppe i ryggen på yrkesfiskerne. I Alvevegen var den farligste maskinen i bruk en bil med henger så vi unngikk de store farer.

Årets dugnad ble ledet av en kjekk nabo jeg aldri har sett før. Jeg vet ikke hvilke rolle han har i vellet, men liker å tro at han ble utpekt på grunn av antrekket sitt. Han hadde han nemlig proffe snekkerbukse med sånne innebygd knebeskytter og belte med masse fancy verktøy. Det så til og med ut som verktøyet var godt brukt! Dette var åpenbart en med spisskompetanse for snekkerbukse med knær er ikke for folk som leker dugnad. Superflink til å lede var han også.

Dugnadsgeneralen hanket meg inn akkurat i det jeg var i ferd med å innkassere en velfortjent kopp lunken dugnadskaffe etter å ha plukket sneiper, truseinnlegg og russekort opp av en 800 meter lang sumpgrøft. Sammen med en nabo fikk jeg i oppgave å feste en ny basketkurv på stolpe som minst var 12 meter høy. Tilsynelatende en grei jobb, selv for en kontorpung som meg og i alle fall for naboen som både er matematiker og en praktiker av rang. Likevel ble oppdraget raskt til et «mission impossible» da vi oppdaget at det manglet bolter for å henge opp herligheten. Jeg meldte lydig utfordringen til sjefen og la til at det var 10 minutter til de lørdagsåpne butikkene stengte. Kanskje vi måtte utsette oppgaven? Før jeg hadde fullført setningen var dugnadssjefen i fullt firsprang til sin handyman-farkost og snart fløy vi to lavt over fartsdumpene på vei mot nærmeste byggevareforretning. Mr. Håpløs hadde møtt Mr. Fixit og selvsagt fikset vi bolter ett minutt etter stengetid. Dugnadsgeneraler har nemlig lov til å utfordre både fartsgrenser, innkjøring forbudt-skilt og oppslag om åpningstider!

Mens jeg og generalen kjørte Rally Nord-Norge var resten av dugnadsgjengen samlet rundt basketstativet. To menn var blitt til fire menn og en dame som med beundring så matematikeren beregne hvor skruehullene skulle borres. Hans utregninger er tatt var på av Riksantikvaren for de kan trolig gi han både Nobelprisen i fysikk og matematikk!

Etter litt akademisk runddans om skruedimensjoner og fysiske lover fikk vi opp ikke mindre enn tre stiger mot samme stolpe. I en kraftanstrengelse som får det berømte bildet fra Marinekorpsets flaggheising på Ivo Jima til å se ut som en søndagstur festet vi basketkurven med de nyinnkjøpte boltene.

Festing av basketkurv er nesten like krevende som en militær operasjon, men bare nesten... — Festing av basketkurv er nesten like krevende som en militær operasjon, men bare nesten…

Med high fives og løssluppen stemning feiret vi vår enorme dugnadssuksess og at vi alle hadde kommet fra risikoprosjektet med liv og lemmer i behold. Dugnadslederen serverte rikelige mengder ros og oppmuntring så da jeg stabbet meg hjem med favnen full av stiger og utstyr følte jeg meg som en nordnorsk fetter av tøffingen Mc Gyver.

Basketbanen er igjen klar for moro og fri lek uten betalt trener. Vi voksne har fått enda en grunn til å hilse og smile lurt når vi møtes tilfeldig ved postkassa en grytidlig morgen i desember. Sammen har vi jo utført dugnadsmirakler! Jeg får bare håpe at naboene tilgir min noe ledige beskrivelse av dugnaden slik at jeg ikke blir satt til å plukke hundeskit på neste dugnad. Skjer det lover jeg ta det med et smil, for som sagt: I love dugnad!