Livet, havet og kjærligheten Arkiver

Det er ikke flaks. Det er dyktighet!

Det er privilegert, på grensen til flaks, å få møte næringslivsledere over hele landet. Men ikke alle er like fascinert over hva som møter dem i omgivelsene. En bedriftsleder i Finnmark fortalte at han ofte ble møtt med: «Det er lett for deg å si – du som har en bedrift som går av seg selv». Det var selvsagt mange sjømil unna hans virkelighetsbilde. Dette var langt fra bare flaks.

Det var sikkert flaks at den første fiskeeksportøren lykkes, men det er ikke flaks at vi i dag er best i verden på fisk . Illustrasjon; Jens K. Styve

I søndagens Aftenposten skriver professor Einar Lie dette om det norske oljeeventyret. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ingen-kan-gjenta-den-norske-oljesuksessen-Ikke-engang-vi-selv–Einar-Lie-620587b.html

Lie hevder at det var en rekke heldige omstendigheter, og ikke dyktighet alene, som ga oss en norskeid oljeindustri og enorme inntekter til staten gjennom oljefondet. Professoren skriver at vi neppe kunne gjentatt suksessen i dagens Norge. Til det har vi hatt altfor mye flaks med funn, politikk og oljepriser. Men om det var flaks var det i så fall noe vi hadde kvalifisert oss til å ha ifølge Lie.

Vi er heldige i dette landet. Vi har vakker natur, enorme naturressurser, fred og stabilitet. Der det for noen hundre år siden var armod og mismot, er det nå vekst, fremgang, dobbelgarasje og to årlige sydenturer. Ofte omtales også dette norske økonomiske mirakelet som flaks. Det er ikke er flaks. Det er dyktighet!

La meg ta noen eksempler:

Vi har selvfølgelig tidenes skog av gullhår når nordlyset velger å legge seg som en grønn bølge akkurat over det landet vi bor i. Det er selvfølgelig en slags flaks at mørketida er så inn i hampen mørk at vi enkelt kan se det grønne lyset danse på himmelen i januar. Men det er ikke nordlys-flaks alene som gjør at turistene kommer til Nord-Norge. Det skyldes at kompetente og hardtarbeidende mennesker har satset penger og tid på å utvikle nordlysturer og andre vinteropplevelser. Det er dyktighet knyttet til produktutvikling, markedsføring og samarbeid som gjør at turistene velger Nord-Norge foran Finland, Island og Alaska.

Det er flaks at iPhone og Samsung-telefoner tar så gode bilder at selv bestemor kan vise bilder av nordlyset på Instragram og #northernlights og #auroraborealis trender i sosiale medier. Det er flaks at folk i Asia har penger til å reise til Gokk. (I en måling hos avisa iTromsø er Gokk navnet som hårfint foran Mordor har fått flest stemmer blant navneforslagene på en ny nordnorsk region, men det er ren uflaks! http://www.itromso.no/nyheter/2017/05/07/Viral-kampanje-for-at-TromsFinnmark-skal-hete-Mordor-14695291.ece)

Det norske lakseeventyret er et annet eksempel. Selvsagt er det flaks at den norske badetemperaturen egner seg bedre for fisk enn for folk flest. Og kalde, klare farvann gir den beste fisken! Det er flaks at Norge har tusenvis av fjorder og holmer som gir ly mot vinterstormer og som er perfekt for oppdrett av laksen. Men det er dyktighet som gjør at vi har funnet opp vaksiner mot sykdommer og lager fiskefôr som gir sunn fisk. Det er ikke flaks, men sabla god merkevarebygging og distribusjon som gjør at Norwegian Salmon er en av våre sterkeste merkevarer.

Det samme gjelder for vannkraft, rom – jord og tunnelbygging. Du blir ikke best i verden på å produsere vindmølle-komponenter med flaks alene. Du må først og fremst være dyktig og hardtarbeidende. Så må du og de ansatte evne å stå i krevende situasjoner over tid: lavkonjunktur, kompetansemangel, tilsyn eller markedssvikt. Disse utfordringene bekjempes ikke med flaks, men med innbitt pågangsmot og jernvilje. Jeg tror det er tungt for næringslivsledere å smile tappert når de i debatter og diskusjoner får høre at de bare har hatt flaks. Jeg kjenner ingen som har en bedrift som er bygd bare på flaks eller som går av seg selv. Det ville i så fall vært kjempeflaks!

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Dagens ungdom har ville planer. De holder seg ikke lengre ved kjøkkenbenken hjemme for å se hva som skjer. Nå skal de bli noe alle sammen. Først skal de «bare» bygge et barnehjem i Nepal, finne opp en undervannsdrone, trene kampsport i Tasjkent, bli verdensmester i rørleggerfag eller gründe opp et firma som lager noe ingen har hørt om. Er det ikke fantastisk?

I min jobb treffer jeg mange superflinke ungdommer (merk at bloggeren er over 40 så alt under 35 er ungdom). Dette er folk som kan ufattelig mye og som vil masse. Noen av de flinkeste har jeg til og med ansatt. Mens jeg var på sommerferie «kuppet» våre to yngste medarbeidere kontoret og planla alle høstens aktiviteter. Da jeg kom tilbake etter to uker i Frankrike hadde de laget en 2 x 3 meter lang veggkalender med fargekoder, frister og ansvar. Mine oppgaver var skrevet på rosa postit-lapper. Veldig greit for da vet jeg hva jeg skal gjøre denne høsten.

Et annet imponerende ungdoms-initiativ er Ambassadørprogram til Agenda Nord-Norge. Nå lyser de ut 12 nye plasser til et årsprogram for folk mellom 25 og 35. Søknadsfristen er 10. august og alle som kommer fra, eller bor i Nord-Norge, og som brenner for landsdelen bør søke (se https://vimeo.com/172715557). Det første kullet er allerede gjennom fem av sine syv samlinger og prosjektet som eies av LO, NHO og Sparebank1 Nord-Norge er uten tvil en stor suksess. Å få møte disse unge og ambisiøse landsdelsambassadørene er både stimulerende og utfordrende. Stimulerende fordi ambassadørene har så mye å bidra med. Utfordrende fordi jeg skjønner at jeg må jobbe hardere for å henge med.

Vi gamlinger må skjerpe oss på så mange områder. Ord og uttrykk endrer seg, klesstilen forandres og forventninger til involvering og personlig utvikling skifter. Det kan være greit å tenke at du skal tilpasse deg, men neppe for mye. Om du er 40 + får du neppe økt gjennomslag som leder ved å avslutte et allmøte med en dab eller å snakke om teamet ditt som «squad’en min». (Vet du ikke hva dab’ing er skal kan du spørre en ungdom eller smugkikke her https://en.wikipedia.org/wiki/Dab_(dance))

Tidligere var firmaets største verdi gjerne kombinasjonen av maskiner og mennesker. I dag er menneskene den største verdien i flere bedrifter. Den ansatte kan ta med seg hodet sitt og gå til andre arbeidsgivere om en ikke er fornøyd. Det kan derfor være greit å vurdere om caps og t-skjorte har blitt ok arbeidsantrekk, om rutiner kan endres og nye verktøy bør innføres. Er det IKKE greit er det tilsvarende viktig at du sier det. Ungdom i dag tåler godt tilbakemelding, forstår gode begrunnelser og trenger veiledning slik du trengte det (og trenger det). God ledelse har alltid vært viktig for å skape en god bedrift og organisasjon, men i dag er godt lederskap på alle nivå viktigere enn noen gang. Lederskapet skal sikre at du holder på, utvikler og samler kunnskap og energi fra de ansatte.

Jeg traff for en tid tilbake sjefen for en av Asias største post-selskap. Han fortalte at når han kom på jobb sto alltid to av hans nærmeste direktører ventende utenfor kontordøra. En dag smatt en juniorkonsulent inn døra før de to 55-årige direktørene fikk stokket beina og papirbunkene. Ungdommen slo seg ned i gjestestolen som om det var godstolen hjemme, leverer en sylskarp analyse av selskapets problemer og hva som var løsningen. På vei ut døra stoppet han opp, så på sin lett sjokkerte sjef og spurte når han ville bli forfremmet til visepresident i selskapet med 8000 ansatte.

Slike ungdommer er fremtiden. Vår jobb som gamlinger er å gi dem tilstrekkelig motstand, utfordringer og medvind. Samtidig må vi «gamlinger» jobbe hardere for å holde tritt. «Gamlingene» som ventet på gangen i eksemplet over, og alle vi andre, må gire opp for å henge med og gi ungdommen nok utfordring. Det er hva vi skal gjøre med ungdommen!

Og hva ville jeg gjort om jeg var ungdom? Da ville jeg søkt Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. Var jeg ikke gammel nok ville jeg gledet meg til 25-årsdagen slo inn så jeg var klar til å søke. Fristen i år er 10. august!

God ungdommelig sensommer!

Costa del Snyskavla

I 40 år har tusenvis av vinterbleike nordlendinger reist til Syden på jakt etter sol. Nå har det snudd: Solbrune europeere og langreiste asiater kommer til Nord-Norge på jakt etter mørke og kulde. Samtidig holder stadig flere nordmenn seg i Norge om vinteren. Den før så forhatte mørketiden har blitt big business.

– Please Sir, can you help, ropte damen fra Mumbai til meg fra bilen utenfor Sommarøy Hotell. Hun var ikke i livsfare, men skal en dømme etter røyklukta var det nok like før det tok fyr i clutchen hun hadde forgrepet seg stygt på. Kjæresten hadde reddet seg selv og sto på trygg avstand til ulmebrannen i girkassa. – I have never had a car with manual gearshift and it’s my first time on ice. I don’t even know how to get it into reverse… At hun hadde kommet seg den timeslange kjørturen fra Tromsø til Sommarøy var litt av en prestasjon og sikkert litt av et eventyr å skrive hjem om (can you imagine – they even have special winter tires…). Mens jeg rygget bilen inn på den romslige parkplassen snakket hun ustanselig om horder av ville reinsdyr på veien og hvorfor det var viktig å komme seg ut av byen for å få best mulig nordlyseffekt. Alt dette hadde hun som god inder og sikkert kjempedyktig på IT allerede lest seg opp på via internett.

Inderne jeg møtte kommer ikke alene. Veksten i hotellovernattingene i Nord-Norge var i 2015 på ni prosent. Før var det beste vi hadde å tilby turister de lyse midnattssolnetter. Et perfekt tilbud til bobil- og busserturister med god tid og elgklistremerke på bakvinduet. På få år har vår attraktive sommer blitt vår svake venstrearm, mens den neglisjerte vinternatta har blitt dronningen av nordnorsk reiseliv. Vinteropplevelser og nordlys har rett og slett blitt vårt største pluss.

Indere, kinesere, japanere og spanjoler: De kommer i flokk og følge og oppførere seg stort sett som nordmenn i Syden (med unntak av den mye omtalte harryoppførselen). De spiser brorparten av måltidene på restaurant, booker en haug med aktiviteter og kjøper nye klær og nytt utstyr.

Der nordmenn kjøper luftmadrasser og oppblåsbare delfiner på Mallorca kjøper turistene akematter og rumpeakebrett. Så står de der oppmarsjert med sine Hamax 2000 sklimatter utenfor Norrønnabutikken de akkurat har raidet for vinterklær. Der venter de på rutebussen som skal ta dem til den kommunale skilekplassen for timer med barnlig moro. Der venter gratis, uforglemmelig lek forevig foreviget med minst 1000 bilder på instagram.

-Ungene våre har aldri lekt på snø før og nå vi får dem ikke med oss herfra. Vi må nok komme tilbake i morgen også, sa den spanske turisten som NRK Troms intervjuet i romjula. Familien hadde lagt juleferien til snøskavla nær «nordpolen» og tok i bruk vinterlekens muligheter sammen med nordnorske barnefamilier.

Nå har også de fleste nordlendinger sluttet å snakke om vinter og mørketid som noe negativt. Før var armod og vemod da sola forsvant. Nå ser folk bare muligheter i mørket. Nordlendingen anno 2016 har nemlig kjøpt seg hodelykt, toppturski og skifeller og slår følge med de mange som vil oppleve vinteren til fulle. Det vi før mente vi hadde alt for mye av har blitt blant våre mest verdifulle ressurser. Stadig flere oppdager også at vi kan tjene gode penger på vinteren!

I Levi i Finland lar de folk betale for å frese med snøfreser, men den nordnorske innovasjonskraften ligger ikke langt etter. Nå kan du betale 890 kroner for å få ett totimers skikurs, en kopp kaffe og en lefsebit. I Finnmark er det reiselivsaktører som tar betalt for at gjestene får gå tur med en huskey-valp og gjestene står visstnok i kø. Vinter, snø og innovasjonskraft har blitt gull verd her i Costa del Snyskavla.

Sharing is caring

Det går en delingsbølge over kloden. Vi deler bilder, reisetips, matoppskrifter, sykdomshistorier og samlivsproblemer. Det finnes knapt den problemstillingen vi ikke kan lufte for så å få en haug av råd, formaninger og advarsler. Spør twitter og facebook og du skal få svar. Rett eller galt, men svar får du.

Delingsbølgen er krevende for mange. For min mor på 67 var det krevende nok å dele det første profilbildet på facebook. Hun hadde jo ikke ordnet seg på håret. At vi kunne hente et gammelt bilde fra en telefon falt henne ikke inn. Selv etter noen raske forsikringer forsvant hun inn på badet like vel. Det var best å være sikker på at en så skikkelig ut når en skulle dele noe med offentligheten.

I fremtiden står vi foran nye og større delingsutfordringer. Delingsøkonomi, big data og robotisering utfordrer muttern like mye som norske bedrifter og vårt arbeidsliv.

I følge Finn.no står en norsk familiebil ubrukt i snitt 23 timer og 20 minutter i døgnet. Fleksibiliteten bilen gir binder samtidig opp kapital i det enkelte hjem. Det gir grobunn for bildelingssider, Über og førerløse biler. Det utfordrer bilbransje så vel som taxinæringen. I tillegg gir det Skatteetaten grå hår. Hvordan skal vi sikre skatteinngangen som finansierer vår velferdsstat når etablerte selskaper utfordres av privat salg av småtjenester?

Førerløse biler er allerede på veien i California og kan snarere enn vi tror være en realitet på glatta over Kvænangsfjellet og i bykjøring i Harstad. For oss som stadig får påpakninger for uvettig kjøring fra co-piloten i passasjersetet vil det være en drøm å kunne lene seg bakover og overlate lukeparkeringa til google.

Norske familier har allerede åpnet opp døren for roboten. Enn så lenge er det begrenset til støvsugere og gressklippere som svinser rundt og gjør sitt arbeid mens vi gjør andre ting. Der min onkel før brukte halve helga på å klippe plenen på hytta kan han følge roboten Bjarne som systematisk holder den nordnorske moseplenen nede. Når Bjarne blir sliten, eller retter sagt strømsvak, kjører han bare hjem til «huset» sitt og setter seg selv på lading. Samtidig sitter onkel på lading i godstolen.

I asiatiske styrerom er allerede den første roboten tatt inn som styremedlem. IBMs superdatamaskin Watson går allerede på legestudiet. Den nøyer seg ikke med å lese legepensum for dødelige. Den tygger seg like godt gjennom alt tilgjengelig stoff innen legevitenskap. Det tar nok tid til vi omtaler styrelederen og doktoren som Hr. Robot, men automatisering og digitalisering er nødvendig i mange deler av norsk arbeidsliv. Vår arbeidskraft er dyr, begrenset og høyt udannet. Da er det en fordel at vi har roboter som kan stable fiskekasser med laks og hjelpe oss med tunge løft på aldershjem. En stadig mer teknologitrygg befolkning vil sette pris på å kunne styre sine arbeidsverktøy og hjelpemidler i hjemmet selv uten å måtte be om hjelp fra andre.

Med økt datakraft og datamengder flyttes også makt. Hotellenes hjemmesider og salgsavdelinger utfordres kraftig av nye maktfaktorer i reiselivet. Hotels.com og Tripadvisor styrer stadig flere valg av reisemål, hotell og aktiviteter. Å beherske de nye løsningene, utfordre dem og utvikle egne tilbud blir en nødvendighet for å overleve i fremtidens arbeidsmarked. Uten en slik tilpasning til teknologi og handlemønster i andre deler av norsk næringsliv ville du ikke lest denne artikkelen på nett. Fremveksten av nettaviser, bloggformat og krysninger mellom tradisjonelle og nye medier gir mediebransjen store muligheter og utfordringer.

Å eie en bil som står i ro 23 timer i døgnet, en gaffeltruck som brukes en gang i måneden eller en hytte som brukes to ganger i året er problematisk for mange. Bildelingssider, Finn.no/småjobb og AirBnB gjør det mulig å leie ut og tjene penger på det du har og det du kan. Mange norske familier har i jula diskutert muligheten for å dele mer. Også hjemme hos oss har spørsmålet om å leie ut familiehytta i Lyngen på AirBnB vært oppe til debatt. Jeg argumenterer for at sharing is caring, men kona er ikke overbevist om at lykken kommer gjennom å dele sengetøy med en skiturist fra Mellom-Europa.

Torsdag 7. januar arrangerer NHO den store årskonferansen. I 2016 løfter vi blikket mot de muligheter og utfordringer som teknologien gir oss. Jeg har stor tro på fremtidens muligheter, men en plass går grensen også for min deling. Kona deler jeg ikke med noen. Det får da være grenser for caring.

Godt nytt delingsår!

Lyden av et smil

– Nå skal vi spille den aller fineste sangen, sa syngedamen fra scenen. Publikum ventet i spenning. Da den første gjenkjennelige tonen av Nordnorsk julesalme lød kunne du høre det: Lyden av 70 smil. Publikum som lente seg bakover, senker skuldrene, slapp pusten og smilte. Lydløst, men likevel fullt hørbart. Ute falt det lett snø. Ingen tenkte på snøskuffa som ventet, at det kom til å bli en sen kveld eller julegaven som skulle vært pakket inn. Alle smilte. For seg selv, mot sidemannen og mot bandet.

Alle som har stått på en talestol og sett utover en forsamling av stumme, uttrykksløse ansikter kjenner den enorme verdien av et smil. Ett smil blant 100 som ser på deg og sier: «ja dette er spennende – jeg følger med». Ett slikt smil er nok og det er gull verd. Foredragsholder Solfrid Flateby forteller i sine foredrag om en som i oppgitthet over mangel på smil og oppmerksomhet gikk fra scenen og ned til nærmeste zombie og spurte «koser du deg?». Zombien våknet fra dagdrømmen og stotret frem ett usikker ja. «Da synes jeg du skal fortelle det til tryne ditt» sa foredragsholderen og fortsatte sin presentasjon.

Lokalavisa iTromsø hadde nylig en artikkel om ansatte i serviceyrker som opplever sure kunder hver dag. Kunder som røsker seg til bæreposer, sukker oppgitt over hun som plages med kassa eller han som ikke finner pakken i postens hylle. De som gjør sitt for at vi skal få matvarene vi vil ha sent på kvelden, maten på bordet, innkjørselen brøytet og veggen malt fortjener alle våre smil.

I min familie har mange av oss så mye tannflate at det er vanskelig å ikke tro at vi er utrustet med litt flere tenner enn gjennomsnittet. For å gi plass til mye tenner på liten plass er i alle fall mine plassert stort sett hulter til bulter i front. Noen synes sikkert jeg burde gjort mer for å legge lokk på disse viltre tannebissene, men tenner er til for å smile med! Alle sammen samtidig!

Husk det når du nå skal fotografers et par tusen ganger i jula: Si til ansiktet at det skal smile med alle tennene. Lyden av et smil når nemlig ufattelig langt. Du risikerer til å med å få smil i retur.

Så enkelt og så greit: Husk å smile! God jul!

Illustrasjon: Jens K. Styve

Røverhistorierer fra Svalbard

Helt nord i havet, på 78 grader nord, ligger Norges minste storby. Longyearbyen har «alt» en storby trenger. Eget Universitetssenter, 4G, fiber til alle hjem, egen internasjonal flyplass, ølbryggeri, spisesteder på toppnivå, førsteklasses skole, tre barnehager og en historie som er imponerende. I tillegg har de en hjørnestensbedrift med store utfordringer. Kullprisene er lave, Store Norske sliter med lønnsomheten og styret møttes torsdag 3. september for å bestemme selskapets videre utvikling.

Svalbard er en arktisk juvel i ordspråket til lokalstyreleder Christin Kristoffersen. En juvel som funkler i sommerlyset og gløder i mørketiden. En reise til Svalbard er eksotisk. Ved mitt siste besøk til Longyearbyen hadde den ensomme japanske turisten jeg satt med brukt selfiestick’en minst ti ganger FØR avgang fra Tromsø. Bagasjebåndet hadde sluttet å gå da han var ferdig å foto-dokumentere de 22 meterne fra flydøra til ankomsthallen. Japaneren er ikke enestående i sin begeistring for det polare nord. Lonely Planet har kåret det arktiske Norge til en av verdens topp-ti regioner å besøke i 2015. Veksten i antallet turister til Svalbard er på 20 % og antallet utenlandske gjester økte med 150 % sist år. Mange kommer i håp om å møte isbjørn, men reiser overbegeistret og fornøyd omså med bilder av en polarmåke. En har jo tross alt tatt bilde av måken på SVALBARD!

Svalbard har vært eventyrerne, lykkejegerne og de hardtarbeidende gruvesluskenes tumleplass. De har avløst hverandre i jakten på rikdom, råvarer og eventyr. I kjølvannet av de som kom for økonomisk gevinst kom ekspedisjonene. Heroiske polarfremstøt startet gjerne på Svalbard. Noen mer gjennomtenkte enn andre. I boka Svalbards historie forteller professor Thor Bjørn Arlov levende om vågale fremstøt av menn som Nansen, Amundsen, italienske Nobile og svenske Andre. I dagens sofakropp- og EU-sand i sandkassa-samfunn er det vanskelig å fatte hva de tenkte på de som la ut fra Svalbard mot Nordpolen.

Nansen og Hjalmar Johansen hadde sikkert en vanntett plan på vei til Nordpolen, men hadde ikke all verden av backup da de snudde ved 86 grader nord og håpet å treffe land lengre sør. Det gikk på det berømte håret. Etter tall-løse nær døden opplevelser og en noe alternativ Fedon-diett av sel, bjørn og hund ble de reddet av ett av få skip som passerte Franz Josefs land. Da hadde de forresten ganske nylig blitt du’s. Det var jo på tide. Det er litt upraktisk å være formelle og bruke «De» når du ligger 15 måneder i samme stinkende sovepose for å holde varmen.

Norge har hentet mye nasjonale stolthet i polare strøk. Det har også våre svenske naboer. Likevel er det ikke til å unnslå at det gikk dårlig med den svenske polarhelten Salomon Andre. Og det enda han var forberedt på det meste! I ballongen «Ørnen» pakket han både galla-uniform og hvite hansker da han forlot Virgohavna i 1896. I tillegg hadde han en slags plan for seilasen etter polpunktet. I tillegg til festantrekk hadde nemlig både dollar og rubler med seg! Bare så synd at han ikke kom mer enn noen kilometer fra Svalbard før han gikk i isen. To ganger prøvde svensken med like dårlig hell og til slutt ble det fatalt. Han og mannskapet ble borte i isen og ble først funnet omkommet i 1930.

I dag er Svalbard ikke først og fremst tumlested for fremstøt mot polen. Det er en by som vokser, utvikler seg og omstiller seg. Mye er annerledes enn for 20-30 år siden, stadig mer er likt en by på fastlandet, men fortsatt er Svalbard fascinerende spesiell. Dagens eventyrere i Longyearbyen satser på egen bedrift, nye næringer eller forsøke å finne muligheter for hjørnestensbedriften Store Norske. Risikoen er mindre enn for Andre og Amundsen, men fortsatt er kampene hard og det er viktigere enn noen gang at det prøves. Om ingen satser i isødet blir det fort stille i gruvebyen. Da ender det med fordums røverhistorier og ikke nye, stolte historier om utvikling, fremdrift og stabil norsk bosetning på Svalbard.

Hold ut! Sommeren kommer

Vi nordlendinger er opplært til å ta været som det kommer, men internett, radio og tv har lært oss at det meste er bedre lengre sør. Av ren høflighet vandrer vi derfor rundt med stive, påklistrede smil hele vinteren.

Vi møter all verdens nordlysturister og later som om det er topp med bekmørke, svinkalde vinternetter og ei sol som har forlatt oss. Det som holder oss oppe er drømmen om en varm sommer.

Men, når vi midt i juni fortsatt bare har fire grader lunkent vårvær, da begynner håpet å svinne. Snøen ligger godt ned i skogen og lua brukes fortsatt flittig. Dette begynner rett og slett å tære på kreftene.

Vi beklager teknisk feil. Sommer 2.0 laster nå og vil snart lanseres i Nord-Norge (Foto: Geir Håvard Hansen)

Du skal ha gode gener for å overleve i nord. Mens det friseres hekker i sør fjerner naboen den siste vintersnøen fra plenen med snøfreser.

-Vi må jo hjelpe våren i gang, sier nordlendingen med et litt fårete smil, vel vitende om at det er et uttrykk du neppe hører sør for Saltfjellet.

Det sikreste vårtegnet i nord er ikke hestehov og tropiske fuglearter, men utenlandske steinleggere på besøk i gata. Har du noe så gammeldags som grus i innkjørselen har du gjerne besøk av fem-seks steinleggere i uka. De tilbyr seg å legge stein mer eller mindre systematisk i innkjørselen din. Rasende fort og rasende billig.

De har dårlig tid disse gutta med stein, tidsvinduet for anleggsarbeid er lite her nordpå. I tillegg jakter Skatt Nord på både moms og tillatelse. Langt fra alle har rent mel i posen, eller «rene steiner i boet» som det sikkert heter på curlingspråket.

Grus i innkjørselen er forresten et godt triks for selvberging i nord. Det kommer godt med å ha grus for hånden når du skal spinne deg ut av oppkjørselen i junisnøen.

Som nordmenn flest har vi nordlendinger plassert vinterdekkene på nymotens dekkhotell. Supert konsept, men farlig for nordlendinger. Når snøfallet kommer som små sjokkbølger langt inn i den sørnorske sommeren er det nemlig risikosport å ha dekkene lagret øverst, bakerst og innerst i en stor, låst lagerhall. Skulle du få behov for å få dem ut kan du nemlig være sikker på at callsenteret er plassert i sør. Der har de innført sommertid på grunn av den varme sommeren. Det er bare å glemme å få dem ut på kort varsel.

Men det lever vi greit med. Vi er vant til å klare oss selv i nord. Dessuten må vi uansett skifte tilbake til sommerdekk dagen etter. Det er best å beholde roen.

En av de få tingene som kan få nordlendingen ut av fatning er meteorologenes varsel om «høytrykk over Kola» og meldinger om «russervarme» i avisa. Da vet vi at vi har noe godt i vente, at temperaturen kan komme opp i tosifrede antall plussgrader og at stillongsen kan legges til vask.

Når temperaturen så, brått og oppsiktsvekkende, stiger til over ti grader koker det over for nordlendingen. Da skroter vi alle middagsplaner og raser inn på nærmeste matbutikk. Der river vi med oss det som måtte finnes av grillvarer og utstyr.

At vi bare har vær til å bruke grillen én dag i året hindrer ikke nordlendingen i å ha ALT i grillutstyr. Det vi mangler i kompetanse tar vi igjen i entusiasme. Med gass under høytrykk og kull dynket i litervis med tennvæske gir vi oss i kast med den nordnorske ekstremsporten grillmiddag.

Med lav grillfrekvens er det lett å begå skjebnesvangre feil. Om du bare steker kjøtt med tolv måneders mellomrom er det jo ikke lett å vite at den lille plastmappen nederst i kjøttpakken skal fjernes før grilling og konsum.

Ikke få nordnorske familier har fått beskjed om å slutte å klage og nyte grillmaten.

– Det er sånn det skal smake, sier den nordnorske grilleksperten mens han i høyt tempo gafler i seg lunken biff med smak av plastikk og tennvæske.

Det er sinnsykt kaldt i «solveggen», så her gjelder det å få måltidet fort ned. En kan ikke la seg hefte med småprat om hvordan maten burde smake. Måltidet må avsluttes raskt, slik at familien kan komme seg inn til panelovnen.

Skal en overleve i nord må en kontinuerlig jobbe med egne survival-skills. En må lytte til erfarne nordlendinger.

Som ellers i livet kommer de beste rådene fra mor. Min mor har den unike evnen til å fokusere på temperaturen som nyyydelig. Begrepet brukes ukritisk om både høy og lav temperatur og kan anvendes selv ved sludd i august.

En venn av meg har en mor som uansett hvor grått det er mener å se et «opplett» på himmelen. «Opplettet» består som regel i et lite felt med litt mindre grått enn resten av den grå horisonten. Det gir seg sjelden utslag i form av sol og varme, men gir i det minste håp om at det en gang i fremtiden kan bli sol.

Det tærer på kreftene å beholde det stive smilet fra i vinter langt inn i det som skulle være sommer. Men, vi har lært på skolen at det er viktig å beholde fatningen i krisesituasjoner. Vi puster dypt og later som at boblejakke er sommermoten også i år. Vi har til og med døpt den tynne dunjakken «sommerboblejakke» for å få det til å fremstå som et helt naturlig valg i juli.

Kollektiv ro motvirker panikk, men det forhindre ikke at enkelte familier bryter sammen og river i en svindyr pakketur til Costa del-ett-eller-annet til 60 000 kroner.

– Stakkars folk, tenker den standhaftige nordlendingen, som i ren patriotisme og nedarvet evne til å glemme har bestemt seg for å feriere i nord.

Hun vet jo at det før eller siden kommer varmegrader. Da gjelder det å være hjemme slik at en kan ta bilder av sine melkehvite legger mot nordnorsk sommersnø.

Etter uker med radiotaushet på Facebook skal vi igjen bombardere venner i sør og nordlendinger på sydenferie med oppdateringer.

Mens vi venter lider vi i stillhet, lader våre telefoner og hamstrer hagemøbler. Vi vet at den nordnorske sommeren kommer og da skal vi være klar. Det er bare å holde ut.

Jeg har hørt rykter om at det snart skal bli russervarme…

Prinsen på erten

Old school vs 2015-vidunder. Illustrasjon Clas Ohlson og Jysk

Å være fotball-oppmann på turnering er tøffe saker. Du skal tåle mye. Stinkende drakter og bilen full av kunstressbiter. Tøffest er likevel livet på klasserommet. Oppmannen på old school luftmadrass. Gutta på 3 ganger 3 meter luftvidunder. Oppmanns-lefsa pumpes opp for hånd. 15-åringenes hightech-seng blåses opp ved å plugge kontakten i veggen. Før var lyden av turnerings-netter lyd fra kjip strandmadrass fra Mallorca. Nå er lyden av turnering en luftkompressor som blåser opp ni kubikk luftpalass.

Det er viktig å holde kontakt med grasrota, men for en sliten 41-åring må det være grenser. Sist helg, på turnering i Narvik, våknet jeg klokken 04.00. Luften hadde forlatt meg og mitt lattleie. En betong-seng var min nye venn. Det er utrolig hvor kald betong kan være når du måler temperatur med ryggsøyla. Minus 60 grader. Minst! En kulde så intens at den overgår lukta fra 30 par sure fotballsko, svette drakter og 30 snorkende ungdommer på ett klasserom!

For å unngå for mye nærkontakt med moder jord forsøkte jeg å fordele vekta på størst mulig flate i luftmadrassen. Som en seigmann lå jeg i full x med sprikende armer og ben. Det hjalp bare i femten minutter. Snart var jeg igjen i fullkontakt med verden. Nå med hele legemet.

Jeg vurderte å stå opp, men spillerne som ikke hadde fått chattet, skravlet og snappet seg i søvn før klokken 03 hadde jo akkurat sovnet. Prinsene på erten sov så søtt. Jeg led meg stille mot morgenen. Alt for idretten. Alt for ungdommen.

Straks dagen var i gang bar det til JYSK. Setevarmen var satt på anti-sibir. Jeg måtte jo tine opp ryggmargen. Ved ankomst hadde jeg fått livet i gave. Jeg var igjen i stand til å bøye ryggen.

Frykten for en ny natt på betong-seng var overhengende. Jeg kunne gitt bort bilen i bytte mot en MODERNE luftmadrass. Oppmannslivet skal være hardt, men det får være grenser. Jeg delte sovesal med gutter som sov på Champions League-nivå. Jeg var i Obos-ligaen. Med iskalde fingre slo jeg nummeret til min trenerkollega. Han hadde også stiftet kontakt med betonggulvet sist natt. – 275 spenn for et luftpalass på JYSK. Skal jeg kjøpe til deg også, spurte jeg. – Blir vi en av gutta da, kom det stille og lett nedkjølt fra den andre enden?

En av gutta blir vi nok neppe, men vi får satse på at vi en dag får cred for ikke ha tatt inn på hotell mens spillerne våre lå på skole. En plass må som sagt grensen gå!

En storsjekkers bekjennelse

Forrige søndag forlot jeg familien med ett mål for øyet: Å gjennomføre så mange stevnemøter som mulig på kortest mulig tid. Kona ønsket meg lykke til og ba meg lære mye. Så dro jeg i vei mot Nord-Troms. For sikkerhets skyld tok jeg med meg en kommunikasjonsrådgiver.

Som storsjekkere flest har jeg en hang til både å overdrive og å legge lista høyt. Tidlig i april hadde jeg derfor annonsert at jeg skulle speed-date 50 bedrifter på fem dager. 50 medlemsbedrifter i NHO som alle kunne gi et innblikk i hverdagen til eiere, ledere og ansatte i nordnorske bedrifter. Kun 30 minutter var avsatt til hvert besøk, men med raske bein går det bra. Som Frode på Eco-Tech på Furuflaten sa: Ta på joggesko, så løper vi gjennom lokalet.

Vi startet speed-date turneen i Nordreisa. Med levende lys, god mat og god samtale møtte jeg fem bedrifter i Nord-Troms på søndagsmiddag på BIOS. Du kan lære mye over en middag. Alt fra viktigheten av forutsigbare rammevilkår for næringslivet, til at BIOS er forkortelsen for «Bil inn og spis». Næringslivet snakket og jeg noterte. Kommunikasjonsrådgiveren fotograferte og filmet. Stevnemøtet ble behørig dokumentert. Slik er sjekking i 2015!

Om du vil være en god storsjekker må du ha en dose lakenskrekk. De beste stevnemøtene skjer når andre sover. På Storslett hadde sjefen for Fristelsen bakeri invitert til brødbaking, men allerede i invitasjonen konkluderte hun med at vi neppe ville komme. De starter nemlig arbeidsdagen allerede klokken 04.30. Litt i tidligste laget for NHO, kanskje? Vel, man skal ikke skue NHO-direktøren på morrasveisen. Klokka lenge før ståopptid stilte vi sterk og klar til baking og interessante diskusjoner over noen hundre kilo brøddeig. Min respekt for gründere er stor. Den ble ikke mindre etter å ha møtt Silje og hennes lille team.

For både sjekkere og Nord-Norge er vei viktig. Veien over Kvænangsfjellet nord for Storslett har vært stengt hele 220 timer sist vinter. Når fjellovergangen er stengt er omkjøringen på 700 kilometer og går via EU. Vi besøkte Avfallsservice og Statens Vegvesen for å snakke med om lastebil, ÅDT og veivedlikehold. Jeg visst ikke at ÅDT var årsdøgnstrafikk, eller gjennomsnitt av antall kjøretøy i året, men jeg var jo på sjekker’n og latet som ingen ting. Kommunikasjonsrådgiver Ragnhild filmet lastebiler, folk og natur. Vegvesenet har fått tildelt 120 millioner til forbedring av veien og rassikring. Behovet er langt større, i neste nasjonale transportplan må det bevilges minst 1 milliard kroner til tunell gjennom Kvænangsfjellet! https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/955260217831515/?type=2&theater

Et møte med bedrifter er først og fremst et møte med mennesker. I attføringsbedriften Nordtro arbeider Terje, en moderne leder med stor energi, pågangsmot, skaperkraft og kjærlighet til bedriften og sine ansatte. Bedriften produsere faktisk flere militære produkthemmeligheter. Kombinasjonen av litt grønn hysj-hysj og fortellerglede, innovasjonskraft og innsats for de som står utenfor arbeidslivet, gjorde meg direkte nyforelsket i Nordtro og Terje. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/953635901327280/?type=2&theater

Innerst i Lyngenfjorden ligger sjekkeplassene tett som hagel. I disse byggene, som for forbipasserende ser kjedelige og nøytrale ut, finnes mennesker, maskiner og historier som begeistrer. Hva er det som gjør at Lyngen har så mange industrisuksesser innen plast, stål, fiskeolje, vaskeri og turisme? Er det naturen, noe i vannet, arv eller miljø? Akva-Ren har satset mye på utdanning av ansatte, og på å kombinere ulik kompetanse for å omdanne fiskeslog til høyverdig råstoff. Dersom Lyngen kommune får fart på tomteutviklingen er Akva-Ren klar for å bygge nye lokaler. Det er nemlig store penger i fiskeslog!

I Tromsø finnes landsdelens største sjekkemarked. 45 % av medlemsbedriftene i NHO ligger i Nord-Norges største by. Vi byttet fra joggesko til dressko, og startet som mange sjekkere før oss på et av byens hoteller. Med hotellsjef Aid som vertinne og NRK på slep skjenket vi kaffe og diskuterte hotelldrift, mens vi var direkte på NRK radio. Deretter økte sjekketempoet og vi møtte utallige bedrifter innen reiseliv, rådgivning og bemanning. Vi traff knoppskytere i Forskningsparken, og fikk til en god dialog med Tromsø kommune.

Vi sjekket inn hos Sonja Blomster, der jeg laget min første blomsterbukett noen sinne! Like suksessfull som min første blomsterbinding, var Marit sin erfaring med NHOs advokatservice. Vår advokat Juha hadde vært svært god støttespiller og rådgiver i en vanskelig sak for blomsterbutikken. Med det resultat at Sonjas Blomster betaler medlemskontingenten med stor glede i mange år fremover. Juha skal få blomster han også! Buketten jeg laget ble for øvrig med til neste date hos Tromsøs imponerende satellittmiljø: Kongsberg Satellite Services og Kongsberg Spacetec.

Tromsøoppholdet skulle avsluttes på restaurant. Pål Einar fra Casa Inferno sto klar ved pizzarestaurantens oppvaskbenk. La meg slå fast med en gang: Sliter du med sjekkingen (og med forholdet) er oppvasken den beste stedet å starte. Kona hadde på forhånd en stort ønske om at jeg skulle bli satt i oppvasken i mange timer for å lære om stabling, effektivitet, nøyaktighet og flid på kjøkkenet. «Dessverre» ble det opprykk etter kun en time i oppvasken. Jeg ble nemlig forfremmet til servitør! Restaurantgulvet er et sjekke-mekka! Verdens skjønneste kolleger lærte bort triks for mersalg, hvordan vi rydder, om øl-skjenkingens ABC og om den viktige alkohollovgivningen.

Ny dag, ny by, nye muligheter. I Harstad ligger de store oljeselskapene. Attraktive sjekkeobjekter for mange. Goliat-plattformen er nylig ankommet Hammerfest og oljeoptimismen i nord er stor. Jeg var heldig og fikk møte bl.a Det Norske, Total, Aibel, KUPA, Harstad Maskin og Harstad Næringsforening. Budskapene er tydelige: Næringslivet ønsker større kommuner, flere lærlinger, samarbeid i klynger, ryddigere offentlige anbud og snart er det Arctic Race! Arctic Race vil være sommerens største idrettsbegivenhet i nord, og vil bidra til fulle hoteller og økt omsetning for næringslivet.

Jeg måtte haste videre. Vi hadde nemlig hørt om en juvel i Grovfjord. Grovfjord Mekaniske Verksted har en ordrereserve på 300 millioner kroner, og her er stor aktivitet kl 6 – 23, seks dager i uka. Oppdraget er å sette åtte aluminiumsbåter i produksjon. I hver luke vi tittet inn i fant vi en arbeider. Bårds gode hjelpere skrur, sveiser, lodder og banker for å bygge best mulig båt til oppdrett og vindkraftanlegg til havs.

Vi avsluttet dagen med en tåreperser av et stevnemøte. Hos Jon Henrik og Salangen Nyheter møtte vi hele styret. Fra et vanskelig utgangspunkt som autist har Jon Henrik bygd opp sin egen mediebedrift i den lille bygda. Salangen Nyheter kan skilte med 8000 daglige lesere, egen tv-kanal og salg av strømmetjenester for konferanser. I møte med mennesker som får ting til – på tross av motgang og motstand – blir selv storsjekkere stum. Vi er imponert, fascinert og ydmyke. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/954793931211477/?type=2&theater

Mot slutten av speed-date turneen møtte vi ansatte og ledere fra Troms Kraft, Forsvaret og 20 bedrifter i Bardu og Målselv. En svipptur til Finnsnes og Senja ga oss interessante stevnemøter med smelteverk og sjømatsaktører, samt produsenter av både vinduer og trapper. Små og store industrieventyr og suksesshistorier basert på innovasjonskraft og stayer-evne.

Helt til slutt måtte vi sjekke Balsfjord. Der lager Tine Nord verdens beste Norvegia- og geitost. Veien til mannens hjerte går via magen. Med magen full av ost var vi lett å sjarmere og imponere over produksjon og merkevarebygging av nordnorsk mat og drikke; vann fra Lyngen, råstoff fra Nord-Norge, teknologi fra verden og kompetanse fra nordlendinger.

Etter fem dager på veien, nesten 1000 kilometer i bil og båt og hele 90 bedriftsmøter var turneen over. Vi var overhodet ikke sliten, men veldig, veldig inspirert. De tre viktigste lærdommene som jeg vil ta med meg i mitt videre arbeid: Næringslivet og landsdelen trenger et betydelig løft på samferdsel og bedre og tryggere veier. Næringslivet er opptatt av, og avhengige av, fortsatt kompetansebygging innen både akademiske fag og yrkesfag. I tillegg vil de fortelle om og løfte frem de utrolige historiene om nordnorske produkter i verdensklasse. Historien om 50 bedriftsbesøk som til slutt ble til 90 er et eksempel på en slik historier om og fra det moderne Nord-Norge. Flere historier vil følge. Verken sjekkere eller bedrifter i Nord-Norge har tid til å hvile. Verden er full av lovende jaktmarker.

God helg!