Livet, havet og kjærligheten Arkiver - Side 2 av 4

Hva gjør du i 2040?

Dette innlegget har stått på trykk i High North News 10. april 2015

Hvem vet hva de gjør i 2040? 25 år frem i tid er lenge til, og mye vil endre seg. Hvem vet hvordan vi lever da og om man i det hele tatt lever?

I følge SSB bor flere av oss i en by og vi lever lengre. Selv er jeg 67 år i 2040, men lite tyder på at jeg og mine jevnaldrende pensjonerer oss ved fylte 67 år. I 2040 er det nemlig svært mange og spreke 60 – 70 åringer som fortsatt kan bidra i arbeidslivet.

NHOs årskonferanse 2015 hadde #7 millioner som tittel, og hovedspørsmålet var: hva må vi gjøre for å kunne håndtere 7 millioner innbyggere i Norge i 2040?
7 millioner mennesker som forventer stadig høyere levestandard, som lever tre-fire år lengre og som må leve grønnere enn i dag. Men 25 år frem i tid… Det er jo krevende nok å huske 25 år tilbake!For 25 år siden var jeg 16 år og hadde en tidshorisont som strakk seg helt frem til neste helg. Min mest høyteknologiske eiendel var en Walkman, og ferien ble tilbrakt i Nord-Sverige.

Siden jeg var sen med å melde inn valgfagsønske hadde jeg maskinskriving som valgfag.
Jeg gjentar: Maskinskriving! Vi snakker 1990, men jeg ser nå at det ligner mest på 1890.

I 1990 var Claudia Schiffer den peneste dama i verden, drømmen var en russebil sammen med gutta, og målet var å få en anstendig utdannelse. Helst på Universitetet i Tromsø. Det var innenfor rekkevidde. Universitetet, altså. Bare en bussreise unna.

I 2040 vil ikke ungdommen i Nord-Norge først og fremst jakte på en utdanning i nord. De vil være opptatt av det de vil gjøre akkurat nå – og sånn cirka frem mot neste helg. De ser ingen begrensninger. De vil søke utdanning over hele verden og de vil søke det beste nivået som finnes. De vil definitivt ikke ha valgfag i maskinskriving!

For Nord-Norges del må vi tenke på 2040 allerede nå. Vi må løse våre strukturelle utfordringer slik at ungdommen finner spennende, meningsfulle og gode jobber i fremtidens bo- og arbeidsmarkedsregioner i nord. Vi skriver garantert ikke på maskin i 2040, men vi lever fortsatt av våre unike naturressurser som sjømat, energi, olje og gass, nordlys, og midnattssol.
De dyktige unge som har reist ut for å ta utdanning i Australia, USA eller i Hong Kong må vi lokke hjem, og sammen med dem må annen kompetent utenlandsk arbeidskraft hentes inn. De som har tatt sin utdannelse her må vi satse alt på å beholde.

I NHO ser vi på bedre samferdsel som en sentral nøkkel for et næringsliv i vekst. I sjømatnæringen sies det at ingen har det så travelt som en død fisk som skal ut i markedet. Jeg kan med egen erfaring skrive under på at det ikke stemmer helt.
Foreldre som er for sen til henting i barnehagen har det hakket mer travelt enn en laks som skal sendes til Asia.

Men, for all del: alle skal frem og helst både på en rassikker og godt vedlikehold vei, eller med en hurtigbåt, eller i et fly i rute. Derfor må vi satse på utvikling av samferdselsløsningene i nord.I følge tall fra Statens vegvesen tar planprosessen ved en stort veiprosjekt i gjennomsnitt ti år. De grelleste eksemplene på veiplanlegging tar opp mot 40. Og det er bare planlegginga, da har man ikke bygd en eneste meter med vei!

Innfartsveien til Tromsø gjennom Ramfjord har politikerne kranglet om i snart 30 år! Det er liten tvil om at det må være mulig å halvere planlegginga til et snitt på fem år. Med dagens byggetempo har folk flyttet to-tre ganger før den nye veien er klar, eller den nye kollektivfila er ferdig utbygd.

I tillegg til satsing på samferdsel er det nødvendig med storstilt boligbygging i Norge. Skal vår voksende befolkning sikres tak over hodet, må vi bygge 700.000 nye boliger mot år 2040.

Hjemme hos oss er ungdommen overbevist om at strøm på mobilen og tilgang til wi-fi tilhører de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide, men det er nok fortsatt slik at tak over hodet er et av våre mest grunnleggende behov.

Halvparten av de nye boligene vi trenger for å møte 7 millioner nordmenn i 2040 må bygges innen de ti neste årene. Det betyr et kjempeløft for nybygg og en massiv oppgiring av boligbyggingen.

Så hva gjør jeg i 2040? I følge de siste ukers oppslag er jeg som 67-åringer fleste opptatt av det gode liv og egne hobbyer. Jeg bor fortsatt i Nord-Norge, forhåpentligvis med den samme kona, og jeg er overbevist om at de siste teknologiske nyvinninger neppe kan overgås av noe nytt, mindre og bedre.

Sannsynlig vis tar jeg feil når det gjelder de fleste av mine spådommer om mitt liv i fremtiden. Jeg får imidlertid håpe jeg har rett når det gjelder kona!

Hvem tror du at du er?

– Det har klikket for pappa, sa min venninne over kaffekoppen.

– Han har begynt med slektsgransking. Han er ikke så sterk på data, men det er utrolig hva han får til å henge sammen. Siste nytt er at vi er i slekt med, tattarataa, sa hun og lagde en fanfare: Lord Nelson!

Å få tegnet opp sitt familietre er populære greier, men en vet aldri hvilke banditt-epler som dukker opp. (Illustrasjon Jens K. Styve)

Det er i vinden å spa opp gamle røtter. Ikke alle er så heldig at de «finner» en Lord i arvematerialet. Noen finner NS-sympatisører, banditter og søskenbarn født under «uklare» omstendigheter under krigen. Da hjelper det med litt selektiv søking.

– Han ringer nesten hver dag, fortsatte hun. Etter at jeg utfordret dette Nelson-opplegget driver han med avansert historieomskriving. Det er både uekte barn, kolera, strandede sjømenn og utvandrede enker fra Gudbrandsdalen. Jeg er sånn passelig begeistret. Vi heter nå engang det vi heter. Det er ikke akkurat Nelson, sa hun.

I Norge har vi gjerne kontroll på generasjonene tre-fire ledd bakover, vi har oversikt over søskenbarn og en viss formening om tremenninger. Vi hilser høflig om vi møtes på butikken, men kaffebesøk og lange samtaler med fjerne slekter kommer ikke på tale.

Da er det annerledes i USA. Der er alt som kan knyttes til slekta som «cousins» å regne. Sitter man et sted i Midtvesten og finner ut at en har et slikt søskenbarn i Norge, hiver en seg gjerne på flyet og blir noen uker. Ikke alle nordmenn har en søskenbarn på Gjøvik, men alle har en cousin i Amerika!

Vår amerikanske cousin dukket opp i Tromsø for noen år siden. Min mor var i mottakskomiteen og det gikk ut et bud om å møte i Tromsdalen sammen med min lille familie. Det var tid for å bli skrevet inn i manntallet.

Da vi ankom barndomshjemmet var slektstreet allerede rullet ut på stuebordet. I det mine to sønner ble skrevet inn som knopper på familietreet, var stemningen på nivå med da Ødegaard signerte for Real Madrid. Pressekorpset var ikke det samme, men å si at stemningen var elektrisk, ikke minst hos vår cousin, er ikke å ta hardt i.

Under innskrivingen var min far som vanlig noe avventende. Pappa er roligere enn nordlendinger flest. Som innflytter sørfra øver han fortsatt på nordnorsk spontanitet. Han hang på ingen måte over slektstreet og var mer opptatt av kaffekoppen enn av smalltalk om slektens gang.

Med på besøket og slektsturneen i Norge var også vår cousins samboer. Han hadde selvsagt også et slektstre, men det hadde kortere røtter enn sin samboer: Dessverre var hans røtter fra Helgelandskysten, og så langt har ikke engang råtne epler fra min mors familietre rullet.

Etter timer med krumkaker og multekrem var alle røtter og tilskudd fra min mors familie ajourført. Da var tiden kommet til å rulle ut slektstreet fra Helgeland. Nå var det Cousin-samboerens tur. Steder som Roervik, Doenna og Roedoey ble pumpet ut med usikker og nysgjerrig amerikansk uttale.

– My mother came from Roedoey, sa plutselig faren min, som bikket seg frem i sofaen for å ta slektstreet i øyesyn for første gang. Det var stille i stua da fatter’n lot blikket fare over Hansen-folk og Karlsen-er i syv, åtte ledd. – I think this is my mothers uncle, sa han og pekte. And this is Elias and Hedvik Sjåvik, my mothers parents, sa han og pekte på en tykk gren med navet til hans besteforeldre på midten av arket.

Amerikanerne så på i måpende stillhet mens pappa gjenkjente stadig flere slektninger fra 50-tallets sommerferier på Helgelandskysten. Tårene trillet fritt hos våre amerikanske gjester og pappa forsto ikke hvilket jordskjelv han utløste. Demningen skulle snart briste. Før han visste ordet av det var han omfavnet i en fuktig og svært amerikansk bamseklem. Han var «The missing link»!

Som en fortapt sønn ble han ønsket velkommen. Det vil være en underdrivelse å si at det var hjertelig. Det ble flere bamseklemmer, mer gråt, telefoner til US of A og nye tykke streker mellom de to slektskartene. I midten, både på arket og i stua, sto en overrumplet, småbrydd og nyutnevnt cousin i en overraskende hovedrolle.

Av og til trenger en ikke finne en Lord Nelson for å skape jubel. Det holder lenge med en enkel Sjaavik fra Roedoey, som inntil den dagen aldri hadde befattet seg med det store spørsmålet: «Hvem tror du at du er?»

———————————————————————————————————————————————————-

Illustrasjonene på denne siden er tegnet av min gode venn Jens K. Styve. Du finner hans mange bilder på www.jensk.no. Jens tegner både vakker og fort og i tillegg til å kjøpe bilder på nettsiden hans kan du også bestille illustrasjonsoppdrag.

Farvel til fisken

I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!

Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.

I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve

Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.

Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.

I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.

Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.

Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet, måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.

Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.

I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.

Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.

Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.

Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.

Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.

Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!

Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!

——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no

Hva er det vi driver med?

Svisj, svisj, svisj. Lyden av ski og staver mot snø. Monotont, urnorsk og vakkert. Helt i min egen verden suser jeg glisende av sted – inntil en bassrøst bak meg brøler. Et ungt par jeg nettopp har passert får klar beskjed om at fotgjengere skal komme seg helt til helvete ut på kanten av lysløypa slik at «folk kan gå på ski». «Folk» er gjerne menn i krise, i tettsittende, avslørende lycra som er så sint, så sint selv om de burde smile.

På engelsk er en mann i tights gjerne omtalt som MAMIL: middle-aged man in lycra. Menn i stramme trikot som presser seg til blodsmaken kjennes helt bakerst i jekslene, som sikler som Bjørndalen selv på en tirsdagsøkt og som kjører styggfort i nedoverbakken, om det så er trening, løp eller familier på søndagstur foran ham i traseen. Uansett hvor sliten og tungpustet han er, har han alltid reservepust nok til å rope «løype». Det er forresten ikke alltid han har trikot. Enkelte anorakk- og boblejakke-menn har også et uforklarlig sinnepotensiale.

Selvpinere av første klasse er ikke så langt unna medlemmene av SMIL, forening for sadomasochister, der de frivillig presser seg til det ytterste. Men hvorfor kan de ikke gjøre det med litt bedre humør? Det er jo så kjekt å møte folk i løypa som sier hei, enten det går fort eller sakte. Som ser ut som de liker det de holder på med. Som selv om de trener og vil sette en eller annen rekord, har tid til å hilse. Som husker å smile når de får lov til å gjøre det de kanskje liker alle best: Trene, trene og trene.

Hvor var det de mistet smilet – de sinte menn? Ja, for det er stort sett bare menn vi snakker om. Ikke alle menn, men en sintemann er nok til å gjøre en hel lysløype utrivelig. Var det i smørebodens lette fluor-rus at smilet forsvant? Var det da han innså at han ikke ble alene i lysløypa denne kvelden heller? Da han forsto at ikke ble ny løyperekord, eller da alle pakkene var åpnet og han konstaterte han ikke fikk det han ønsket seg mest: Enda ett par ski?

Kanskje mente han det ikke så voldsomt som det høres ut? Kanskje var noe kommet i klem eller skiene var bakglatt? Klarte han ikke å justere volumet fra innestemme til utestemme?

Bruk av utestemme er jo en kunst, og når pulsen slår i ørene kan det sikkert være vanskelig å justere volumet i tide. Kanskje ble et ydmykt «vær så snill» borte i et innpust? Kanskje var han bare redd for å kjøre på noen og ble litt vell brysk da han skulle si «beklager, men kunne Dere være vennlige å gå ut mot kanten så Dere ikke blir skadet».

Nei, sannelig om jeg vet. En skulle tro at snø er det mest verdifulle vi har. Som er så viktig at det ikke måtte brukes opp på fotgjengere, småunger og bikkjer i bånd.

Etter å ha måket snø tre ganger på en dag i romjula er jeg sikker på en ting – det er vidunderlig, myk, fersk og gratis snø nok. Det er bare å komme seg ut i skiløypa og det er bare å smile! Det er plass til oss alle!

To blog or not to blog

For ett år siden gjorde jeg det førtiåringer neppe bør gjøre: Jeg begynte å blogge. Et år etter har jeg skrevet 38 saker og hatt 110 000 sidevisninger på www.chramer.no. Det er ikke flere bloggposter og lesere enn det rosabloggere med navn som Vanilla Chamilla og Maria Magdalena har på en uke, men det gjør ingen ting. For meg har året vært rene bloggfesten. Som vanlig når førtiåringer opplever en god fest lurer de på hva som traff dem og hva som gjorde festen så god. Jeg er intet unntak.

Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen "fiskebolle". Illustrasjon Jens K. Styve — Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen «fiskebolle». Illustrasjon Jens K. Styve

Her er min sekspunkts blogghistorie, og med den forklaringen på hvorfor blogging også kan være noe for deg:

1) Du kan skrive en hyllest til mamma uten at det blir kleint

Mammaen min, og sikkert også din, fortjener både blomster, kort og en telefonoppringning på bursdagen. I år fikk mamma egen bloggpost! Der fikk masse folk lese hvor god mutter’n er. Det eneste minus var at fatter’n ble litt muggen.

Mamma ble fremstilt som Tromsdalens Mor Theresa, men pappa fikk ingen takk. Han er jo tross alt den som stadig opplever at jakkene, ullgenserne og vinterskoene er gitt bort til flyktninger som fryser. Smilende og tålmodig kjøper han nye vinterklær gang etter gang. Når våren kommer opplever han at mamma har gitt bort også sykkelen til en som trenger den mer, men fatter’n er like blid.

2) Du kan skrive om ingenting og likevel komme på radio

Den bloggposten som er lest av flest handler om ingenting – norsk ingenting. Hemmeligheten til 25 000 sidevisninger av en sak er at jeg name-droppa Arne Hjeltnes tidlig i saken. Nordmenn liker Arne like godt som brunost og brunt brennevin. Det gjorde at NRK ringte, og jeg fikk snakke på Nitimen om nettopp verdien av ingenting.

3) Du kan fortelle røverhistorier som ingen kan sjekke

I tolv år har jeg jobbet med seriøse pressemeldinger. På min egen blogg får jeg fjase og tulle så mye jeg vil. En opplevelse med fulle nordmenn på fly kan bli en hel historie om nordmenn på fylla i Thailand. Ingen reiste med meg, ingen kan stille spørsmål og historien blir bedre og sannere for hver gang jeg forteller den.

4) Du kan være tøff i trynet mot kona og komme unna med det

I sommer bygde jeg ny veranda. Full av selvmedlidenhet skrev jeg en offerblogg om stakkars meg som brukte ferien på å få byggverket i vater. Bloggen ble også trykt i lokalavisa, og på shopping i byen ble vi stoppen av en fremmed dame på 70 år. Hun ba kona strengt om å være snillere med sin hardtarbeidende mann og ikke alltid være så grådig negativ… Jeg burde nok advart kona om innholdet i bloggposten og trykkingen i Nordlys før byturen, men jeg kom unna med det.

5) Du kan få ris og ros

Samme uke som jeg fikk ny jobb i NHO, hvor frisørbedrifter er en viktig medlemsgruppe, skrev jeg en tulleblogg om frisøropplevelser. En sinnamann (og den enste sure tilbakemeldingen jeg har fått på et år) skrev at det var det dummeste han hadde lest og at jeg var en mann helt uten stil. Da var det enda godt at sjefsfrisøren i en av de større kjedene i nord skrev at hun bruker blogginnlegget i opplæringen av lærlinger.

6) Du kan skrive om det du selv vil, når du selv vil

Bloggen min hadde ikke blitt noe av uten fantastiske illustrasjoner av Jens K. Styve, og språkvask og humorsparring med kona mi Anne Berit og kollega Geir Bakkevoll. Bloggingen kan rett og slett være et energiprosjekt og en samarbeidsarena. Jeg opplever også at jeg har trigget observasjonsevnen og fyrt opp fortellergleden. Jeg tar meg stadig i å tenke: «dette kan jammen bli en bloggsak». Det er ikke alltid det passe. For eksempel bør du ha mer fokus på å løpe mot mål i et halvmaraton enn å tenke «dette er jo perfekte sitater til en blogg» om den heseblesende samtalen med en medløper.

I tillegg er bloggen som en stor huskeliste. Dersom du selv skulle glemme at du har avgitt godteløfte er det jo greit at du har delt det på bloggen din. Du faller ikke for fristelsene til Candy King når du har 6000 lesere som kjenner til «kampen mot godtekongen» og følger med hva som ligger i handlevogna di.

Da det ble klart at jeg fra 1. februar skal være NHOs regiondirektør for Troms og Svalbard fikk jeg flere spørsmål om jeg måtte slutte å blogge. Jeg har ikke spurt min nye sjef om blogging er ok i NHO, men jeg håper at også min nye arbeidsgiver kan like en blogg om livet, havet, døden og kjærligheten.

For meg har dette vært en bloggfest og jeg håper jeg har fortalt gode historier til inspirasjon og til glede. Jeg håper du også vil ta en utfordring.

I 2015 håper jeg å se blogger av seriegründer Kim Daniel Arthur, en blogg fra livet i Hæren av Vegar Gystad, en lege-blogg fra landslagslege Jorid Degerstrøm, en innovasjonsblogg fra Siw Bang Larsen, en Bukta og «se opp for dette bandet»-blogg fra Lasse Pettersen og en bankmannblogg fra Lars N. Sæthre i Handelsbanken. Til alle dere andre: dere er utfordret dere også! Om ikke annet kan du jo skrive et bloggbrev til mora di.

Beklager, Knut-Eirik!

Jeg har lært hjemme at jeg skal beklage når jeg gjør noe feil. Jeg gjør ofte feil og beklager tilhørende ofte. I dag går beklagelsen til Mr. Arctic Race, Knut-Eirik Dybdal. Jeg hadde ikke troen, jeg sa nei – og jeg tok feil!

Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger "se sykkelritt på tv" fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless! — Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger «se sykkelritt på tv» fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless!

Alle som har møtt Knut-Eirik vet at han er pågående som en nordlending fem minutter før diskoteket stenger. Han prater fort som en fiskeselger i Tokyo, og mens praten går, viser han sin presentasjon så raskt at den burde vært merket med advarsel for epileptikere.

Til tross at jeg var både sjarmert og svimmel, var jeg skeptisk. Ideen om et arktisk sykkelritt etter modell av Tour de France, vokst ut av Tour de Andørja, var spinnvill. Andørja og Ibestad er jammen ikke Paris og Champs Elysees. Sykkelritt var full av doping, og arrangørene hadde ikke mange partnere med på laget. Jeg mente derfor Sjømatrådet måtte si nei.

I Sparebank1 Nord-Norge hadde Knut-Eirik derimot fått ja. Det er jammen godt gjort. Vi vet jo at banker finner større glede i å ta inn enn å dele ut penger. De må ha latt seg imponere, eventuelt blitt kjørt i senk i siste langspurt. Dybdal hadde fått 1 million blanke kroner til et sykkelritt i nord. Damen eller mannen i banken som dro resonnementet til ja burde hatt Kongens fortjenestemedalje.

Samtidig ser jeg for meg hvordan det skjedde. Dybdal hadde pratet så mye at selv sindige bankfolk ble svett og begeistret. Og mens alt revisorvett forsvant, som Lance Armstrong ut av sykkelsportens Hall of fame, ga de Dybdal pengene. Jeg tok feil. Banken hadde rett.

Med pengene fra banken dro Dybdal videre. Han fikk med Statoil, TV2, fylkeskommuner, Innovasjon Norge, dataselskaper og kommuner. Tilslutt landet han A.S.O, organisasjonen som arrangerer Tour de France og sikkert tusen andre idrettsarrangement verden over. På Dybdalsk vis hadde han lurt dem nordover og latt dem se Lofoten, torsken, hurtigruta og midnattsola. Knallharde franske forretningsmenn ble mo i knærne av begeistring og beit villig på kroken. Da tv-bildene viste målgang i Harstad med Thor Hushovd som vinner sommeren 2013, rant tårene så kraftig at jeg fikk trøbbel med væskebalansen. Ikke bare var det stor idrett. Det var også folkefest og hjemlengsel.

Sykkelritt er jo egentlig fryktelig kjedelig. Til forveksling ligner det min seksuelle debut. Du venter i det som virker som en evighet. Når det så skjer noe, går det fort, det er uoversiktlig, du er både glad og redd – og så er det over. Tilbake står du og tenker: Var det alt? Likevel er du klar for mer og sikker på at dette er noe av det best som har hendt både deg og verden.

Nordlendinger er sindig, men vi evner å la oss begeistre når vi bare får litt varsling. Da Arctic Race 2014 gikk av stabelen hadde Finnmarkinger og folk i Troms lært av Lofoten og Vesterålen. Det var gamlinger med rullatorer i grøfta, skolefri og sur hornmusikk, traktorer med «Velkommen til Yttersia» på grabben og folk med sydvest, oljehyre og en torsk i armene som jaget opp bakken bak rytterne. Selvsagt holdt han i torsken – den hjelper jo mot alt!

I tiden etter 2014-utgaven har jeg møtt Knut Eirik nesten oftere enn min kone. Som en nordnorsk messias begeistrer han redaktører, næringslivsfolk og byråkrater på møterom etter møterom. Han ble Årets Nordlending i 2013 og jeg tror jammen han går for «The double». Vi som tok feil kan bare bekjenne våre synder, håpe på tilgivelse og love å stå klar når messias fra Andørja kommer neste gang. Kjenner jeg Knut-Eirik rett er det ikke lenge til han står der med noe helt nytt. Jeg er klar og jeg sover med ungdomstrøya fra Arctic Race på mens jeg venter. Jeg var ung og tok feil, men jeg har lært.

Beklager Knut-Eirik! Det skal ikke gjenta seg!

KISS – Keep It Simple Stupid

– Vi må møtes. Det er krise, sa kameraten min.

– Vi har fått vunnet en kontrakt på et utendørs VIP-opplegg for 80 kinesere og har ikke peiling hva vi skal gjøre. Du har vært mye i Asia og er det nærmeste jeg kommer en ekspert på asiater. Du må hjelpe oss, sa han.

Et bål i skogen kan være den store lykken

Gjestene fra Kina skulle fly inn til Tromsø for åtte timers villmarksopplevelse. Kompisen min trodde man måtte diske opp med luksusmat, nordlysgaranti, flislagte toalett med varmekabler for føtter av begge kjønn. Han hadde ingen av delene, og fokuserte på det. Det han hadde var derimot en stor skog, en lavvo og en gigantisk bålplass.

Mitt råd var klart: Tenk KISS – Keep it simple stupid! En KISS-skisse ble raskt meislet ut: Ta dem ut i skogen, lær dem å fyre bål, la dem koke kaffe og fortell røverhistorier som nesten er helt sanne. Etter en times kaffeprat var kompisen min mindre preget av panikkangst. Dette skulle han få til!

I det gjestene, iført ti-tolv lag med klær, veltet ut av bussen noen uker senere, var nordlyset i fri utfoldelse over himmelen. Det første kamerabatteriet var flatt like snart som de første gledestårene måtte tørkes. Etter en time med ny kinesisk verdensrekord i nordlys-selfies var det klart for kveldens andre høydepunkt: bålkaffe.

Moderne bymennesker i Kina er ikke akkurat av Lars Monsen-kaliber. Kompisen min forklarte detaljert og med innlevelse om hvordan han som ung hadde måtte lære å fyre bål, ja, ganske enkelt for å overleve – for det er jo lov å ovedrive litt. Videre fortalte han, mens kineserne tok bilder og noterte på sine smarttelefoner, hvordan de etter å ha fyrt bålet skulle koke kaffe. Han tok seg ned til viskestemme da han forklarte hvor sinnsykt viktig det var å la kaffen trekke korrekt.

Det var stille som i Maos mausoleum da han instruerte hvordan kaffe-kjelen måtte heves og senkes syv ganger for å få gruten til å falle. At kjelen til slutt MÅ vris en kvart omdreining til høyre, er nå barnelærdom i Kina.

Etter å ha drukket litervis med verdens beste, egenkokte kaffe måtte den første gjesten på do. Kameraten min med dokapasitet kun for damer var godt forberedt! Han tok den mannlige gjesten ut og anviste retning til dodøra. Midt ute i skogen hadde han satt opp en enkel dørkarm med døra på gløtt. Bak døra var det ingenting annet enn åpen skog så langt øyet kunne se. På døra hadde han festet en plakat med teksten: Water Closet – Sorry, water is frozen. Det var jo helt sant, for skogen var dekket av snø.

Kineseren, ja, han ble så begeistret for både plakaten og snøtoalettet at han glemte at han skulle på do.

——————————————————————————————————————————————————

Sluttbemerkning:

Jeg tror på ingen måte at det er kjempelett å lykkes med reiseliv. En nestor i reiselivsnæringen i nord en gang sa: – Æ bruke å si tell alle som vil begynne med reisliv og som trur det e så lætt at det e sinnsykt vanskelig. Bli heller tannlæge eller læge. Det e lætt i forhold tell å lykkes med reiseliv.

Jeg tror de som lykkes med reiseliv gjør det fordi de har et konsept som fungerer, evner å ta seg betalt for kvalitet, byr på et unikt produkt og våger å tenke enkelhet. Dette har jeg blant annet skrevet om her: http://www.chramer.no/mindfullness-pa-norsk/

Død over Kongen!

Norge er et fritt og udelelig kongerike, men nå er det nok. Jeg er ikke med lengre. Den onde Kongen er i ferd med å ta over landet. Jeg går til krig. Jeg går til krig mot Candy King, smågodtkongen som lover partystemning, men som ikke gir oss annet en kulemage og råtne tenner.

Godterikongen har inntatt butikken og frister svake sjeler som meg. Men jeg gir meg ikke uten kamp!

Kongen må dø, og jeg må bekjempe han! Kampen startet på hjemmefronten, og ved middagsbordet er det avlagt et høytidelig «godeløfte»: Ingen godterier før til jul! Gode forbilder er viktig, men barna i familien er svært avventende til krigen mot smågodtkongen. Kona ble heldigvis ble med og hjemmefronten etablert, om enn noe svekket. Fortsatt er barna, halvparten av befolkningen i hjemmet, Kongens villige femtekolonister.

Min kollega Geir er derimot med i min godis frigjøringshær og han er mer ytterliggående enn meg. Både i godterifilosofi og distriktsfundamentalisme. Han har erklært krig, ikke bare mot smågodt, men også mot Diplom-is, Hennig Olsen (jeg trodde lenge han het Henning Olsen) og kaker. Kaker dog med et snedig forbehold: Det er lov å spise kake i tilfeller det er sosialt belastende å stå over. Vår fundamentalist er altså ikke helt rabiat, men ofrer seg for å glede gamle tanter. Han kommer tross alt fra Andenes hvor en middag ikke er en middag før den er etterfulgt av minst to kakestykker.

Min kamp (tok du den Knausgård?) har bare pågått noen dager, men til gjengjeld utkjempes den på flere fronter. Hvor hen du går i by og land: Kongen har oppmarsjert sine styrker farlig nært kassa på Rema, Shell, Seven elleven og Coop. Hans onde lakeier og slue agenter pøser på med sukkerbomber og himmelsk fargegodis i metervis. Med skjeer så store som kullskuffer og poser på størrelse med skipskister blir «et par biter» fort til et godisberg med sukker nok til å kickstarte en hel barneskole. Men ikke for meg! Jeg har kastet ut Kongen, men han angriper fortsatt.

På kontoret har han medløpere i alle avdelinger. Når blodsukkeret er lavt er tilbudene mange og forsvarsviljen svakere enn i Sverige. Over år har jeg jo utviklet en slepen teknikk. Hånden aka. snapphansken kan nappe opp 5-6 biter i en bevegelse. Hurtigheten jeg har manglet i skisporet har jeg tatt igjen i godteriangrep. Det var utrolig hvor raskt jeg kunne flytte meg fra stolen til midten av bordet om godteskåla sto framme.

Det er det nå slutt på! Frist meg ikke! Jeg har erklært fullskala godterikrig og akter å vinne. Om jeg skulle sprekker, faller jeg ikke alene. Da skal jeg dra med meg flere hundre rosa jordbærvingummi. Jeg elsker, elsker dem og tenker: Det er jo ikke så lenge til jul!

Kanskje kan jeg og "Kongen" komme til en fredsavtale til jul? En våpenhvile hvor det igjen er lov å spise jorbærgummi. — Kanskje kan jeg og «Kongen» komme til en fredsavtale til jul? En våpenhvile hvor det igjen er lov å spise jordbærgummi.

Bønder i byen

Norway Cup er uka da norske bønder fyller hovedstaden. Jeg tenker ikke på spillerne. Dagens unge er jo globale verdensborgere. Jeg tenker på foreldre i utvasket Adidas-shorts, lagdrakter med «mamma’n til Iver» på ryggen, tatoveringer fra Aya Napa og campingstoler nok til alle campingplasser i Nord-Sverige.

Gutta røyk ut i 16-dels finalen. Til neste år må mødrene også på vårt lag også øve inn koreografi. Kanskje det hjelper? — Våre gutter røk ut i 16-delsfinalen. Til neste år må også mødrene på vårt lag også øve inn dans. Kanskje det hjelper?

På Ekeberg er tiden for illsinte fedrene på sidelinja er over. Nå er tilskuerne godt oppdratt i idrettens foreldrevettregel. Det heies på både med- og motspillere og det er pliktmessig oppmøte for tre generasjoner. Ikke bare på kamp. Besteforeldre, småsøsken og foreldre er tilskuere også på trening. Norske småbutikker kan stenge under Norway Cup. Da spiller nemlig hele bygda kamper på Ekebergsletta.

Ungene synes ikke å bry seg særlig om supportergjengen. De skal stor sett «naile» en Ronaldo-finte eller få til et raid langs sidelinja. At mor og ei venninne danser til «Salsa Tequila»-sangen med innøvd koreografi, løfter ikke prestasjonen på banen. I følge ungene er foreldre de mest ukule mennesker på jorden. Unntaket er selvsagt om det skal kjøpes noe, eller når de trenger påfyll på kontantkortet. I alle fall er det slik i vår familie. Vår håpefulle skulle nok sett at vi var i nabofylket mens han var med i Norway Cup.

Kona lurer stadig på om ikke arveprinsen vil flytt inn på hotell med familien, men det er like attraktivt som å spise gift. Det er på skolen, sammen med resten av laget, det skjer etter kampene. Der er det jo damer!

Våre nordnorske ungdommer har fått en solid leksjon i hva det vil si å bli parkert under Norway Cup. Jentene fra Vestlandet syntes nordlendingene var spennende en kort stund, men da en busslast brasilianske kjekkaser ankom skolen, var det bråstopp. «Det ble jo klining etter tre minutter» sukket en oppgitt 14-åring. Han kunne konstatere at det ikke var noen fra hans breddegrader som var involvert i klininga.

I Norway Cup er det drama også på hotellene i sentrum. En morgen kolliderte jeg med en dame i hotell-lobbyen. Skaden var ikke stor, men hun var dypt indignert over min oppførsel. Mine beklagelser falt på stengrunn. -Bønder på bytur, ropte dama fra Steigen etter meg.

Jeg var i ferd med å snu meg for å fortelle at jeg var fra selveste 9000 Tromsø-byen, men besinnet meg. Hun hadde jo rett. Jeg er jo en av de mange «bønder» som reiser til Oslo for å følge arvingens spark på fotballen. Men, rød Adidas-shorts og drakt med «Pappa Chramer» nede på ryggen har jeg ikke. En plass må grensen gå selv for en bone på bytur.

Påkobling eller avkobling?

I hovedstadspressen snakkes det om avkobling og digital ferie. I år er det et høyst unødvendig tema i Nord-Norge. Sommeren 2014 er ikke tiden for å undres på om det er best å være på- eller avkoblet. I nord driver vi nå med aktiv påkobling, for eksempel av vannslanger i hager som til nå ikke har behøvd annet enn naturvanning. Og vi skulle så gjerne koblet oss på nett, hvis vi der kunne finne svarene på de evige spørsmål om hvor gressklipperen ble plassert i høst, hvorfor nøkkelen til takstativet aldri ble merket og hvem som fikk låne vannsprederen i 2009.

"Verdensvateren" kan nå kalibreres etter verandaen min — «Verdensvateren» kan nå kalibreres etter verandaen min

Det meste av sommerutstyret er som sunket i jorden, for så å dukke opp i det øyeblikket du kommer hjem med tom konto og fullt bagasjerom – etter at du har erstattet det gamle med noe nytt. Her i huset har vi nå intet mindre enn to gressklippere, tre stikksager og fem flasker rødsprit etter at det savnede utstyret på magisk vis dukket opp etter en rydding i boden.

Vi kobler oss på prosjekter vi har utsatt til en godværsdag eller ti, som nå kom på rekke og rad. I mitt tilfelle begynte det som en uskyldig forespørsel fra kona om å endre litt på veranda-rekkverket. «Småjobben» har utviklet seg til en toukers totalentreprise. Byggherren (kona) har alle rettigheter, mens jeg, en simpel håndverker, kan få fyken når som helst.

Byggherren er stadig ute med forslag til effektiviseringstiltak, krav om tempoøkning og påpekninger av «slurv». I tillegg fremheves «tilbyders ansvar for sluttresultat». Det mer enn antydes at snekkeren ikke har satt seg godt nok inn i «kontraktens kompleksitet» . Blant annet påsto byggherren at tre lag med maling var alt for lite i arktiske strøk. På ordre er verandaen nå malt med så mange strøk at tykkelsen på malingslagene overgår tykkelsen på treverket. Det eneste som nå mangler, er at byggherren ombestemmer seg på fargevalg og vil ha en «litt dusere farge». Denne gangen vil det tross alt bare gjelde verandaen. Sist gang var det jo hele huset som måtte gis et nytt strøk etter at det oppsto tilstrekkelig tvil hos byggherren om fargevalget.

Selv er jeg, som alle selvbyggere, svært fornøyd med prosjektets utvikling. I følge mitt vaterblikk er rekkverk så rett at folk fra Vaterinstituttet i Bern bør komme opp til Tromsø for å kalibrere «verdensvateret» etter praktverket på vår veranda. Byggherren er så langt ikke helt enig. Jeg satser på at en vinter med kraftig telehiv skal vippe verandaen, rekkverket og diskusjonen i min favør.

I Nord-Norge er ingen selvfølge å kunne jobbe utendørs i juli uten stillongs og lue. Nå som forholdene er gode, må det jobbes. I morgen kan det snu. Det har sunket inn både her i huset, hos alle naboer og hos alle naboers byggherrer. Det bores, sages, kuttes og graves på alle kanter. Jeg er sikker på at det gjøres med helt passelig entusiasme av de fleste menn. Omgang med særlig farlig redskap, som drill og minigraver, tar hardt på sarte kontornerver.

Jeg vil tro at en digital påkobling vil være å foretrekke for de fleste som i disse dager panisk leter etter verktøy og strever med å få ting i vater. Fikk en lov til å koble seg på jobben for å lese e-post, ville alt bli mye enklere. I tillegg kunne en da trekke inn i skyggen. Med tropesolen som har hengt over Nord-Norge de siste ukene er det jo ikke mulig å lese hva som står på dataskjermen.

Fordelen med å jobbe utendørs denne sommeren er dog at vi kan opparbeide oss noe så uvanlig som en nordnorsk brunfarge. For nordlendinger flest, meg inkludert, er solkrem forbeholdt landet Syden. Det er derfor ikke få lag med rødsvidd hud som skal skalles av fra kroppen i ukene som kommer.

Der jeg bor og for tiden altså arbeider, kan jeg med steiksola i ansiktet se flyene som tar av fra vidunderlige Nord-Norge badet i sol. I mitt stille sinn tenker jeg på de stakkars folkene som må forlate landsdelen nå som forholdene er så fantastiske.

Og mens jeg ser opp grunner jeg litt på de store spørsmålene: Ser de verandaen min der oppe fra den skyfrie himmelen? Ser de at den er i vater – og litt til? Og synes de at fargen burde vært litt dusere?

God sommer!