Sjømat Arkiver

Det er ikke flaks. Det er dyktighet!

Det er privilegert, på grensen til flaks, å få møte næringslivsledere over hele landet. Men ikke alle er like fascinert over hva som møter dem i omgivelsene. En bedriftsleder i Finnmark fortalte at han ofte ble møtt med: «Det er lett for deg å si – du som har en bedrift som går av seg selv». Det var selvsagt mange sjømil unna hans virkelighetsbilde. Dette var langt fra bare flaks.

Det var sikkert flaks at den første fiskeeksportøren lykkes, men det er ikke flaks at vi i dag er best i verden på fisk . Illustrasjon; Jens K. Styve

I søndagens Aftenposten skriver professor Einar Lie dette om det norske oljeeventyret. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ingen-kan-gjenta-den-norske-oljesuksessen-Ikke-engang-vi-selv–Einar-Lie-620587b.html

Lie hevder at det var en rekke heldige omstendigheter, og ikke dyktighet alene, som ga oss en norskeid oljeindustri og enorme inntekter til staten gjennom oljefondet. Professoren skriver at vi neppe kunne gjentatt suksessen i dagens Norge. Til det har vi hatt altfor mye flaks med funn, politikk og oljepriser. Men om det var flaks var det i så fall noe vi hadde kvalifisert oss til å ha ifølge Lie.

Vi er heldige i dette landet. Vi har vakker natur, enorme naturressurser, fred og stabilitet. Der det for noen hundre år siden var armod og mismot, er det nå vekst, fremgang, dobbelgarasje og to årlige sydenturer. Ofte omtales også dette norske økonomiske mirakelet som flaks. Det er ikke er flaks. Det er dyktighet!

La meg ta noen eksempler:

Vi har selvfølgelig tidenes skog av gullhår når nordlyset velger å legge seg som en grønn bølge akkurat over det landet vi bor i. Det er selvfølgelig en slags flaks at mørketida er så inn i hampen mørk at vi enkelt kan se det grønne lyset danse på himmelen i januar. Men det er ikke nordlys-flaks alene som gjør at turistene kommer til Nord-Norge. Det skyldes at kompetente og hardtarbeidende mennesker har satset penger og tid på å utvikle nordlysturer og andre vinteropplevelser. Det er dyktighet knyttet til produktutvikling, markedsføring og samarbeid som gjør at turistene velger Nord-Norge foran Finland, Island og Alaska.

Det er flaks at iPhone og Samsung-telefoner tar så gode bilder at selv bestemor kan vise bilder av nordlyset på Instragram og #northernlights og #auroraborealis trender i sosiale medier. Det er flaks at folk i Asia har penger til å reise til Gokk. (I en måling hos avisa iTromsø er Gokk navnet som hårfint foran Mordor har fått flest stemmer blant navneforslagene på en ny nordnorsk region, men det er ren uflaks! http://www.itromso.no/nyheter/2017/05/07/Viral-kampanje-for-at-TromsFinnmark-skal-hete-Mordor-14695291.ece)

Det norske lakseeventyret er et annet eksempel. Selvsagt er det flaks at den norske badetemperaturen egner seg bedre for fisk enn for folk flest. Og kalde, klare farvann gir den beste fisken! Det er flaks at Norge har tusenvis av fjorder og holmer som gir ly mot vinterstormer og som er perfekt for oppdrett av laksen. Men det er dyktighet som gjør at vi har funnet opp vaksiner mot sykdommer og lager fiskefôr som gir sunn fisk. Det er ikke flaks, men sabla god merkevarebygging og distribusjon som gjør at Norwegian Salmon er en av våre sterkeste merkevarer.

Det samme gjelder for vannkraft, rom – jord og tunnelbygging. Du blir ikke best i verden på å produsere vindmølle-komponenter med flaks alene. Du må først og fremst være dyktig og hardtarbeidende. Så må du og de ansatte evne å stå i krevende situasjoner over tid: lavkonjunktur, kompetansemangel, tilsyn eller markedssvikt. Disse utfordringene bekjempes ikke med flaks, men med innbitt pågangsmot og jernvilje. Jeg tror det er tungt for næringslivsledere å smile tappert når de i debatter og diskusjoner får høre at de bare har hatt flaks. Jeg kjenner ingen som har en bedrift som er bygd bare på flaks eller som går av seg selv. Det ville i så fall vært kjempeflaks!

Farvel til fisken

I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!

Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.

I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve

Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.

Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.

I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.

Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.

Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet, måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.

Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.

I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.

Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.

Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.

Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.

Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.

Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!

Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!

——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no

Norsk småttisme

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!

Smått er godt i Norge. Når det satses på markedsføring og utvikling av markeder spørres det sjelden om hva som er oppnådd, men alltid om hva det koster. Er kostnaden tilstrekkelig lav og målsetningen middels ambisiøs, er det meste greit. Satses det derimot stort møtes det ofte med skepsis. – Han skulle nok ikke prøvd seg på dette med langdistansefly, er allerede dommen over Kjos. – Kunne han ikke bare holdt seg til Norge isteden for å tenke så stort? Samtidig hadde ikke Leiv Eriksen oppdaget Amerika om han nøyde seg med å seile langs fjæra. Steve Jobs hadde aldri lagd iPhone om han trodde at finske eksperter på bildekk og støvler allerede hadde laget verdens beste mobiltelefon.

Smått og trygt legges ikke merke til og tar oss ikke videre. Ingen husker konferansen om den er helt lik de fem foregående. Den huskes derimot om du åpner med et lokalt rockeband som blåser tupeen av gjestene. Serverer du lunch utenfor hotellets mørkebrune spisesal kan det til og med hende gjestene vil komme igjen neste år.

Et eksempel på å gjøre ting større og villere er Norges sjømatråd og norske klippfisk-eksportørers sponsing av en sambaskole i Brasil. Under karnevalet i Rio danset og sang 4500 brasilianere om norske folkeeventyr og den norske klippfiskhistorien i opptoget. Alt ble vist live på en av klodens meste sette programmer som en times tv- reklame for norsk klippfisk. Billig var det ikke, men i jubelen glemte selv sindige nordmenn å spørre hva det kostet. Den målbare merkevare-effekten og opplevelsen trumfet all tvil om at det var verd selv store penger.

Jeg bladde nylig i gammelt reklamemateriell her i Singapore. I haugen av brosjyrer kom jeg over en kampanje for norsk laks fra 1991. På den tiden produserte vi ikke mer laks i hele Norge enn vi i dag gjør i et mellomstort norsk lakseselskaper. Eksporten til Asia var noen beskjedne paller i uka. Likevel var budskapet på brosjyren fra ‘91 knalltøff. I store bokstaver sto det: «The King has arrived». Det er uvanlig tøffe ord fra et lite norsk selskap i utlandet.

Å snakke i store bokstaver faller seg ikke lett for oss nordmenn. Det stokker seg når vi skal ta i, men du verden som det fungerer når vi våger å tenke, snakke og gjøre store ting. «Konge»-kampanjen er fortsatt en snakkis i restaurantbransjen i Singapore. Ikke på grunn av slagordet alene, men fordi vi fløy asiatiske kokker til Norge, arrangerte konkurranser med skikkelige premier og fortalte historien om «The King» som var perfekt for Singapores nasjonalretter.

I USA heter det «go large or go home». Det er både befriende og mye mer inspirerende enn drive på med alt som er smått. Mitt mål for 2014 er å drive mindre med småttisme og satse større. Samtidig håper jeg Bjørn Kjos får flyene i rute slik at det blir enda lettere å heie på en som virkelig tør satse.

Velkommen til hestens år

I februar feirer den kinesiske delen av verden inngangen til et nytt år. Etter deres kalender går vi nå inn i hestens år. I Singapore hvor majoriteten av innbyggerne er singapore-kinesere er det hester over alt. I løpet av noen få uker har byen gått fra å være full av glorete julepynt til å bli fullstendig hestegal. Rex Rodney ville blitt æresborger om han fortsatt levde og et hjem uten et hestemotiv på inngangsdøra er tydelig vis ikke et hjem.

Jeg kan berolige alle hesteelskere med at hesten ruler i bybildet, men glimrer med sitt fravær på tallerkenen. Der dominerer den norske laksen. Laksen fra Norge brukes i lykkeretten Yu Sheng som består av strimlede grønnsaker, rå laks og saus. Alt blandes sammen mens en fremsier åtte lykkeønskninger. Som finale brukes spisepinner til å kaster litt mat i luften mens en ønsker hverandre godt nytt år. Høye kast gir stor lykke.

Da jeg spiste Yu Sheng for første gang tolket jeg kastingen av maten veldig bokstavelig, Jeg tenkte mine kinesiske venner ville bli imponert over mitt nordnorske underarmskast og henrykt over mine lykke-ambisjoner på deres vegne. Med litt flaks med spisepinnen ville jeg kunne bringe masse lykke til bordet, firmaet, storfamilien og landet. Etter å ha kastet halvparten av tallerkenen i takhøyde fikk jeg høflig beskjed om at det ikke var nødvendig. De ville jo gjerne spise laksen, ikke måtte skrape den ned fra takplatene. Laksen skulle løftes, ikke kastes!

I Singapore er det hestebilder, hestemodeller og hestesymboler på hvert gatehjørne og i alle butikker. Det vil glede medlemmer av Penny-klubben, klubben for hesteinteressert gutter og jenter, å se hestens enorme popularitet. En skulle tro det var duket for verdenskongress for heste-fans. I butikkene kan du kjøpe Kit Kats heste-sjokolade, Carlsberg øl med hestemotiv og til og med «hestekondomer». Riktignok har jeg lest i Aftenposten at hestejenter med sin ansvarsfølelse og selvstendighet kommer til å ta over verden, men det får da være måte på gjennomslagskraft. Folk kjøper inn heste-produkter i et imponerende tempo. Selvsagt skrus prisene opp til fullblodshest-priser etter hvert som vi nærmere oss nyttår. Heste-greier er big business og noe alle må ha, nesten som en tatovering på korsryggen om du er fra Nord-Troms.

Et tredje element som er svært synlig i Singapore er appelsiner og mandariner som alltid er en del av nyttårsfeiringen. Av tall-magiårsaker serveres de aldri som oddetall. Suksessrike selskaper gir sine ansatte en hel kasse appelsiner, rikt dekorert med gullskrift, ornamenter og rødt fløyelsfòr.

Peter, min gode singaporeanske venn, har siden forrige nyttårsfeiring kjørt rundt med to appelsiner og enn tøy-slange på dashbordet. Slangen måtte være med fordi 2013 var slangens år. Etter ett år i solsteiken er appelsinene pillråtten og ormen slapp, men Peter er overbevist om at det fortsatt bringer stor lykke. Nå som slanger er ut og hester inn regner jeg med at det kommer inn to friske appelsiner og en liten figur fra «My little pony». Da kommer jeg til å gå over til drosje. Det får være måte på tvilsom hestetransport! To menn i en knøttliten Honda som ser ut som de skal på et hestestevne i Malaysia og ikke et viktig forretningsmøte blir for drøyt.

At den norske laksen har blitt en naturlig del av kinesisk nyttår er imponerende. Det er som om vi nordmenn skulle bytte bort lam med Peking-and til påske. Forklaringen til Norges laksesuksessen ligger i smart markedsføring. Men vi får god dra hjelp i laksens farge da rødt betyr lykke for kinesere. En tallerken med hundre gram laks og grønnsaker kan koste så mye som 500 kroner og må deles med kolleger, familiemedlemmer og venner i løpet av to intense uker fra 30. januar til 15. februar. Ingen lakserett – ingen lykke! For en befolkning med stor tro på ånder, lykketall og det vi i Norge ville kalle overtro, er valget enkelt: Det blir laks til middag for mange kinesere i februar!

Godt nytt heste-år! Eller som jeg øver meg på å si på kinesisk: Gong Xi Fa Chai!

Yu Sheng retter slik de selges som "take away" på min lokale matbutikk. — Yu Sheng retter slik de selges som «take away» på min lokale matbutikk.

————————————————————————————————————————————————-Illustrasjon: Jens K. Styve.

Du kan abonnere på mine blogginnlegg ved å legge inn e-postadressen din i kolonnen til høyre. Det er bare å dele i vei om du har lyst at andre skal lese det jeg skriver. Hest er best, ingen protest! Hilsen Christian

Å leve med en merkevare

Jobben min er å få folk til å spise norsk sjømat. Da må jeg selvsagt gå foran som et godt eksempel. Jeg må rett å slett leve ut merkevaren. En enkel jobb med gode produkter, men likevel en krevende balanse i familiehverdagen. Her er noen historier om hva som kan gå galt når man forsøker å “live the brand”.

Mange av mine kolleger er vandrende sjømatmisjonærer og oppslagsverk om livet i havet. Det foredras om oppskrifter på torsketunger, gytemønsteret til norsk sild og hvor mange som spiser klippfisk i påsken. Alle som vil høre får mengder av sjømatinfo. De som ikke vil høre får sin dose, de også. En av mine gode venner fortalte at hver gang hun lager fisk til middag får hun lyst til å ringe meg for å avlegge rapport. (Det er bare å ringe, Hilde – skryt skal du få!). En kamerat klagde på at ni av ti statusoppdateringer i sosiale medier handler om fisk, men fikk til svar at sånn må det bare være. Jeg må jo «live the brand»!

På den andre siden er det ikke slik at mine kamerater får en kjeft for å spise kjøttkaker eller at ansatte i Norges sjømatråd får skriftlig advarsel for å spise ribbe på julaften. Så tøff er ikke sjømatjustisen (men du legger ikke ut et bilde av ribba på Facebook). Likevel har mine barn en far som unngår å spise på Mc Donalds, og de har fått sin dose med sjømatpropaganda og serveringer av «torske-taco» på en fredag. Ikke alltid jublende fornøyd, men familien stiller lojalt opp og spiser seg gjennom rettene fra stadig nye oppskriftshefter. Sånn er det å leve med en merkevare.

En gang hadde jeg to svenske dokumentarjournalister på besøk i Tromsø. På grunn av tidsnød måtte vi innom barnehagen for å hente min yngste sønn. Journalistene var av det gravende slaget og var både opptatt av lakseoppdrett og min militære bakgrunn. «Hadde jeg tatt liv? Hendte det at jeg truet folk?» og andre merkelige spørsmål var besvart i løpet av dagen. Etter å ha plukket opp arvingen og plassert han i baksetet tok det ikke lang tid før graverne var i gang med kryssforhøret av også den unge Chramer.

– Jaha Magnus, eter ni fisk hemma, spurte journalisten fra Sveriges televisjon? Min da fem år gamle sønn svarte som sant var: -Ja, vi spis masse fesk førr visst vi ikkje gjør det sir han pappa at vi blir kokko i hauet. Det var ikke nødvendig med oppfølgingsspørsmål.

Barnehage-erfaringen burde lært meg at det er smart å balansere markedsføringen ovenfor lettpåvirkelige barn. Det skulle nemlig bli verre. Litt senere på året og på vei hjem fra barnehagen fortalte Magnus at det hadde oppstått ytterligere fiskeproblemer. Med stort alvor kunne han berette at det «ikkje kommer til å gå bra med ho Ida». Jeg hadde en anelse av hva som kom, men spurte om hva som var galt med den ellers kjekke jenta. «Ho kommer til å bli kokko i hauet, førr ho spis jo ikkje fisk». Jeg håpet det ville være tid nok til å hanke inn min lille sjømatsjarmør og sa: – Dette må vi snakke litt om, men han var på hugget nå. – Vi træng ikkje snakke om det pappa, førr æ har allerede sagt det tell ho. Å si at det var «kald krig»-stemning i barnehagegarderoben i ukene som fulgte ville være en underdrivelse.

Det går ikke an å jobbe for Cola og drikke Pepsi, å være ICA-kjøpmann og gjøre helgehandel på Coop eller å selge el-biler, men kjøre SUV. For meg og mine kolleger i Norges sjømatråd faller det seg helt naturlig å leve slik en snakker både på jobb og privat. Jeg har til og med en kollega som har tapetsert soveromsveggen med bildet av en fiskehjell og har brukt jula til å sy sofaputer med tørrfisk-motiv.

Garderobeskap med tørrfiskhjell på soverommet. Jobber du i Sjømatrådet må du live and sleep with the brand så i jula har fru Bakkevoll, mora til min kollega Geir sydd sofaputer med tørrfiskmotiv til sofakroken.

Alle må ikke ta fisken opp i sofakroken, men det er et selvsagt spørsmål på jobbintervju i Sjømatrådet om en spiser sjømat. På den måten unngår vi å måtte ta i bruk mafia-metoder for å stramme inn eventuelle utro medarbeidere. Det skulle tatt seg ut om vi byttet ut «hestehode i senga»-trikset fra Gudfaren-filmene med et knippe torskehoder i dobbeltsenga til eventuelle «tvilere». Å «sove med fiskene» ville da fått en ny betydning. Det ville sikkert medføre klager både fra Amnesty og fra medpassasjerer på bussen som syntes fiskelukten ble sjenerende. Klager fra Amnesty skal en selvsagt ta på største alvor. Skulle det bli klaging på lukt får vi si som da sildolje-tankene til Kræmer i Tromsø ble beskyld for å spre fiskelukt i byen: – Ikkje klag – det lukte pænga!

————————————————————————————————————————————————

Glimrende illustrasjon: Jens K. Styve. Vil du følge bloggen min fast kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Del gjerne innlegget om du ønsker