Samtalene rundt middagsbordet i vår familie kan innimellom bli litt polarisert. Som regel er det de to eldste i familien som har feil. Typiske tabber er manglende teknologisk innsikt, feil bruk av slang eller å tro at noe som var kult høsten 2025 fortsatt er «in» våren 2026.
Men nylig snudde det endelig i min favør. Jeg kunne stolt vise den siste videoen mine kollegaer i Sjømatrådet hadde laget. I samarbeid med Haaland skulle reklamen for norsk sjømat og «Haaland vs 100 gorillaer» snart på lufta.
Kona mi var ikke helt overbevist. Haaland mot 100 gorillaer spiller på SoMe-farsottene «kunne hundre mann vunnet over en gorilla» og med påfølgende forslag til tvekamper hvor gorillaen trolig ville vunnet. Disse synes i liten grad å ha kommet opp i hennes feed. Der dominerer nyheter om krig i Gulfen, den nye Disney-serien «Love story» om Kennedy og Besset og nordnorsk næringsutvikling. Hun lurte strengt tatt på om folkene mine egentlig hadde kontroll på dette med trender…
Husets sønner på 21 og 25 var overbevist om at dette kom til å bli en hit. Og for en gangs skyld, i alle fall i noen minutter, var jeg ikke helt dust rundt middagsbordet. Om jeg ikke nødvendig vis var blitt kul for noen minutter var de i alle fall overbeviste om at de jeg jobbet sammen med er rimelig geniale.
Noen uker etter lansering til Haalands 40 millioner følger på Instagram, på våre nettsider og SoMe-flater er filmen sett 5,8 millioner ganger!
Blant 210 000 delinger og 1200 kommentarer er dette min favoritt:
Sjømatrådet har på vegne av den norske sjømatnæringen signert en ny Haaland-avtale som varer til høsten 2028. Det gir oss nye muligheter til å nå ut til flere med budskapet om sunn, næringsrik og norsk sjømat.
Om det blir mer «Haaland vs 100 gorillaer» er usikkert, men i kampen rundt middagsbordet føles det i alle fall godt å ha vunnet spørsmålet om videoen treffer. Nå skal vi sammen med Haaland og Norges fotballforbund vinne plass for sjømat på enda flere middagsbord. For reklame virker!
Som en far skrev til meg da vi lanserte avtalen: Nå er ikke jeg noen stor fan av reklamer, men 6-åringen min begynte faktisk å spise laks kun fordi Haaland gjorde det. Så takk til vårt fotballidol, Norwegian Seafood Council og Norges Fotballforbund!
Det går mot en ny normal, men det kan fortsatt bli tøffe tider. Illustrasjon Jens. K Styve
24. februar 2020 gikk alarmen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). En bekymret byråkrat i Helsedepartementet hadde ringt. Landet trengte næringslivets hjelp til å sikre tilgang på smittevernutstyr som kunne finnes i, eller lages av norske bedrifter. Samme uke satt vi vår beredskapsstab. Dette er min oppsummering av 16 måneder med beredskapsledelse i NHO.
«Vi trenger et bilde som illustrerer at viruset henger over ryggen vår. Kan du fikse det?» Illustrasjon: Jens K. Styve
Gjennom hele pandemiperioden har vi drevet kriseledelse fra en sentral beredskapsgruppe i NHO. Det betyr, i hovedsak, ledelse av beredskapsarbeidet for de over 800 ansatte i NHO-fellesskapet, i Næringslivets Hus og ved våre ti regionkontor. I tillegg har beredskapsgruppa gjennomført en rekke koronawebinar for NHO-medlemmer gjennom pandemien. Mer om det senere.
Vi har snakket mye internt om samhold, kollegastøtte og lederrollen fra hjemmekontor. Illustrasjon: Jens K. Styve
Når korona-pandemiens klamme grep går mot slutten i Norge og før det blir glemt oppsummerer jeg her litt av det vi har gjort og det jeg har lært. Skal erfaringene ha verdi må den systematiseres, deles og diskuteres. Det er på den måten vi kan møte neste krise bedre forberedt enn den siste.
«Kan du fikse et bilde hjemmekontor med hjemmeskole, hjemmebarnehage og en full jobbhverdag?» Illustrasjon Jens K. Styve
Sett stab og samarbeid
Da vi satt vår stab i NHO, var det fortsatt to uker før Norge «stengte ned» 12. mars 2020. Vi hadde en operativ kriseledelse og risikoreduserende tiltak på plass fra første dag. Vi var ikke først med å se at krisen ville treffe, men vi var langt fra sist.
Det er en viktig lærdom at mange av NHOs medlemsbedrifter innen olje og gass, matvareproduksjon, råvareeksport, rådgivning og telekommunikasjon hadde identifisert trusselen for sin virksomhet og sine ansatte for mange måneder siden. Dette mener jeg alle må lære av. Vi må etablere bedre nettverk i næringslivet og mot norske myndigheter for å møte neste pandemi og neste krise. Summen av informasjon og ressurser må utnyttes bedre slik at vi kan møte sammensatte trusler tidligere og mer koordinert.
Vaksinene kommer frem etter vitenskapelige gjennombrudd og samarbeid mellom offentlige aktører og private selskaper. Illustrasjon: Jens K. Styve
Ta initiativet
I begynnelsen var informasjonsbehovet enormt både internt og eksternt. Vi gjennomført vårt første medlemsmøte om korona 2. mars 2020. På det tidspunktet føltes det litt vel offensivt å «tromme sammen» medlemmer til et beredskapsmøte om et influensalignende virus. Det skulle vise seg helt avgjørende å ta dette initiativet i en pandemi som ble så stor og langvarig.
Følelsen av å snakke til en tom sal er spesiell, men alt blir bedre med øvelse. Illustrasjon Jens K. Styve
Sammen med Helsedepartementet, Helsedirektoratet, FHI, Brønnøysundregistrene og mange andre har vi arrangert 35 koronaseminar for våre medlemmer. Det første var et fysisk møte. De 34 påfølgende har alle vært digitale. Skal du lede må du gå foran og sette kursen! Og du må regne med å gjøre det på en annen «plattform» enn det du hadde tenkt.
Nærmere jul 2020 trengte vi noe som viste at dette kom til å ordne seg. At vaksinene var på vei og at alt kom til å bli bra. Illustrasjon Jens K. Styve
Krisen treffer alle, men oppleves personlig
En krise som korona-krisen er på alle måter uvanlig. At den har vært så omfattende, langvarig og rammet oss alle er svært spesielt.
Når krisen varer så lenge som denne skal vi alle gjennom ulike faser. Det krever løpende kommunikasjon, større tilgjengelighet på kriseledelsen og mer dialog for å sikre at krisens lange varighet ikke tærer på tillit, beredskapsledelsen troverdighet og samarbeidet.
Vi illustrerte ventingen på gjenåpning slik sammen med Jens K. Styve
Gjør investeringer i beredskaps- og kommunikasjonssystemer
I vår organisasjon gikk diskusjonen om innføring av nytt intranett over mange år før pandemien. Vi hadde vært så nær å innføre Facebook-løsningen «Workplace» at ballongene var kjøpt inn til kickoff-arrangementet. Av gode grunner ble beslutningen utsatt så lenge at fest-ballongene med Facebook-logo var morkne da systemet ble innført høsten 2019. Det var altså lovlig sent å få på plass en bedre løsning enn et 90-talls intranettet vårt, men det kom i tide! Hadde vi ikke hatt en effektiv, lettvint og godt innarbeidet løsning for interninformasjon ville vi hatt store utfordringer i det interne beredskapsarbeidet.
I tillegg til Workplace har vi investert i beredskapssystemet CIM fra F24. Dette oppgraderer vi nå med bakgrunn i erfaringene fra koronaen slik at vi kan møte nye utfordringer i fremtidige kriser med et varsling og styringssystem for beredskapshendelser.
Vi var klar med en gjenåpningsplan. Nå trengte vi bare en dato fra Regjeringen . Illustrasjon Jens K. Styve
Tegneserie som hjelp
Vi har kommunisert svært hyppig til våre ansatte via allmøter og Workplace gjennom hele pandemien. Ganske tidlig hadde vi «brukt opp» den klassiske virus-illustrasjonen som «alle» brukte. Vi har publiserte et svært høyt antall interne innlegg om gjeldende interne smittevernregler, regler for kontorbruk og vurderinger for kommende periode. Med et snitt på syv interne info-innlegg i måneden måtte vi ha noe som fanget oppmerksomheten, som viste utvikling og som var gjenkjennbart.
I juli annonserte Oslo kommune at hjemmekontorpåbudet oppheves. Vi feiret med «velkommen tilbake»-bilde. Illustrasjon fra Jens K. Styve
Løsningen var å engasjere tegneserie-skaper Jens K. Styve som fast bidragsyter. Gjennom pandemien har han levert femten illustrasjoner hvor ideer er skapt sammen gjennom drodling av ideer med Jens som illustratør. Den mest brukte setningen har vært: «Tror du at du kunne illustrert at det kan bli krevende og…?». Jens har levert stilsikkert og vist hvorfor han er en av landets beste tegneserieskapere.
Om det har vært nødvendig med en egen «hustegner» skal jeg ikke si, men for vår organisasjon har illustrasjoner som er brukt i presentasjoner, Workplace-kommunikasjon og leder-kommunikasjon fungert svært godt.
Jeg tror på ingen måte vår kriseledelse har vært tegneserieaktig og jeg mener vi har gjort mye mer riktig enn feil underveis. Uansett har det vært en stor styrke å ha et skikkelig blikkfang og noe som med et skråblikk kan være støttende til skriftlig og muntlig kommunikasjonen over tid.
Gjør det du kan for å være i forkant
En kriseledelse må til enhver tid ha oversikt over konsekvenspotensialet i krisen. Det vil si tenke «hva om» og «i verste fall». Det må gjøres også over en pandemi som strekker seg over 16 måneder. Å ha en kjernegruppe i kriseledelsen som møtes ofte og som stadig utfordrer hverandre er viktig! Kriseledelsen og – staben har diskutert neste mulige hendelser, våre tiltak og våre posisjoner. Det har vært ekstremt nyttig. Særlig i en kriseledelse som har vart så lenge har det vært viktig å sikre at vi ikke glipper på store og små endringer i situasjonen.
Vi har endret litt på medlemmer av beredskapsstaben, men hatt en solid kjerne med HR, eiendom, kommunikasjon og virksomhetsstyring i ledelse og operativ gruppe. Hos oss har det fungert svært godt. I tillegg har vi hatt koordineringsgrupper med representanter for ulike deler av NHO-familien som i perioder har møttes flere ganger i uken. I andre perioder har «koronakoordineringsgruppen» møttes en til to ganger pr. måned.
For mange fungerer hjemmekontor med arbeidsro og effektive jobbdager godt, men undersøkelser viser at det ikke passer for alle. Illustrasjon: Jens K. Styve
Ta beslutninger
Kriseledelse handler om å ta valg basert på den kunnskap du har, de ressurser du besitter og de scenario du anser som mest sannsynlig. Ofte må du treffe valg på et begrenset beslutningsgrunnlag, men valgene må tas. Jeg er overbevist om at den beste beslutningen vi har tatt på 16 måneder var å sette krisestab 28. februar. Uten en slik beslutning hadde vi vært for sen inn i det meste våren 2020 og vi ville hatt en betydelig svakere tillit til vår kriseledelse og -kommunikasjon internt og eksternt.
Viruset bekjempes med avstand, håndsprit og vaksine. Men for NHO’ere også med tastatur og blyant. Illustrasjon Jens K. Styve
I sum er inntrykkene mange og erfaringene like tallrike som det har vært oppturer og nedturer gjennom pandemien. Det viktigste jeg sitter igjen med har jeg oppsummert i denne bloggteksten. Mye handler om strukturer, planer, systemer og organiserer. Samtidig er ledelse som ligge i forkant, som sikrer at organisasjonen samarbeider godt og som kommuniserer hyppig og systematisk kanskje det aller viktigste. Det er noe som må øves og utvikles over tid og ikke kan kjøpes eller hurtig innføres når krisen treffer. Ikke alt har vært perfekt, men mye har vært bra. Og som en god tegneserie har det vært både alvor og latter gjennom en lang beredskapsperiode.
Jeg håper det nå går mot slutten og vi snart kan oppløse beredskapsledelsen og -staben, men om vi igjen må stramme til får vi sende Jens K. Styve en ny melding og be om en ny tegning.
Hva med deg? Hva har du lært? Har du noen erfaringer å dele? Hva mener du har vært mest lærerikt under koronapandemien?
Om noen «falt bakover» har kolleger bak for å støtte. Illustrasjon Jens K. Styve
Det er først når noe er borte at vi virkelig ser det. Når vi savner turistene i gatene, fulle fly og et yrende folkeliv i bygatene og på bygdebutikken. Nå ser vi hvor viktig tilreisende gjester er for jobbene våre, for tilbudene vi nyter godt av og for livene vi lever. Og nå ser vi kanskje bedre enn noen gang hvor viktig reiselivsbransjen er for Norge.
Fisken, nordlyset, villsnøen, butikkene og folkene er her fortsatt. Snart kan endelig turistene komme tilbake (Illustrasjon Jens K. Styve)
Det er utvilsomt slik at i store deler av landet er reiselivet en viktig del av grunnlaget for øvrig næringsliv. På hotellene bor det ikke bare turister, men også besøkende og arbeidere i lokale bedrifter. Og reiselivet skaper grunnlag for veibygging, Hurtigruteanløp, servering, matleverandører og flyruter som vi alle nyter godt av.
Norge har «alltid» vært et reiselivsland. Engelske lakselorder har besøkt elver fra Altaelva i nord til Lågen i sør i hundrevis av år. Keiser Wilhelm var på Nordkapp og i Lofoten som den første turist allerede i 1889. Reiselivet har skapt livsgrunnlag «innerst i fjorden og øverst i dalen» for generasjoner av nordmenn. Og de siste årene har reiselivet tatt av lengst nord i landet. Jakten på nordlyset og drømmen om å se det, fotografere det og legge det ut på Instagram sender gjester nordover. Gjerne til plasser så øde at bare de mest lokale har et navn på stedet.
For noen år siden spådde en ekspert på radio at nordlyseventyret gikk mot slutten. Nå hadde alle kinesere vært i nord, mente vedkommende. Riktig nok har det vært en kraftig vekst fra Kina og Asia med 280 000 reisende asiater til Norge i 2017, men det er fortsatt en og annen av Kinas 1,4 milliarder innbyggere å ta av. Det er ikke sikkert at alle har nordlyset på sin «bucket list», men det holder lenge med et par prosent…
Nå er det knalltøffe tider. Koronapandemien treffer storbyhotellet like hardt som den lokale puben og den nystartede hundekjørerbedriftene. Ti måneder med motgang har bøyd nakken på mange av de stolte ansatte og eiere i reiselivsnæringen. Kreativiteten er fortsatt stor og «lån en hund», «take away taco» og «digital stand up» har skapt et lite pusterom for noen av bedriftene, men det tærer på kreftene å stå opp mot det hissigste viruset verden har møtt på 100 år.
Det er nå vi sammen skal bidra til at både reiselivsbransjen og andre kommer gjennom virus-året 2021. For der bransjen kan være stolt av de produktene de tilbyr, kvaliteten som er bygd opp og jobbene de skaper kan vi andre være stolt av det reiselivsbedriftene tilfører oss alle.
Det er bygd tonnevis med stolthet i fjellheimen over at byfolk vil bo på hotell og hytter i litt bortgjemte daler. Det er skapt ny respekt for fisken vår når folk fra hele verden gråter av glede av å få en torsk på kroken. Og det er skapt kulturopplevelser i bygd og by fordi det spel, konserter festivaler apellerer til flere enn de fastboende.
Det er ikke så lett å bidra når vi alle skal holde oss mest mulig hjemme. Men det er mye god kraft i et vennlig ord og en oppmuntring til de som står på for å holde åpent. Det er fortsatt mulig å bestille take away og man kan booke seg til Svalbard, Stavanger og Sjusjøen litt frem i tid. Skal båten bære må vi bestille og politikken stille opp. Reiselivsnæringen trenger forutsigbarhet gjennom bestillinger i boka og forlenget permittering og støtteordninger.
For pandemien skal en dag gå over. Da trenger vi at reiselivets folk har beholdt trua på at vi kommer tilbake og at en reisehungrig verden igjen vil besøke oss. Det nærmer seg slutten på de seigeste månedene vi noen gang vil oppleve. Vi ser nødutgangen nærme seg og vi må stå løpet ut helt til døra. Nå handler det om å sikre det vi skal leve av. Og det handler om å se alt det vi skal leve for! Ser du det nå?
PS! God take away-middag når den tid kommer! Min middag skal hentes hos Ida og teamet på Clarion Hotel The Edge. Det blir en smak av England i Tromsø: https://www.facebook.com/events/414490199864283/
Kilde til antall reisende fra Kina: https://avinor.no/globalassets/_konsern/om-oss/rapporter/menon-publikasjon-utenlandske-flyreisende—omfang-og-betydning-for-okonomien-i-norske-regioner.pdf
Kilde til keiser Wilhelms reiser: https://www.lofoten.com/nb/lofoten/historie/keiser-wilhelm-i-digermulen
Min gamle bestemor tok imot oss på trappa med klemmer og et stort smil. Jeg var sånn passe interessant. Det ble gjort svært klart at min nye kjæreste var hovedpersonen under besøket. Hovedgjesten ble geleidet inn til hedersplassen ved kjøkkenbordet hvor bestemors rullesigarett på størrelse med en trompet glødet like varmt som hjertet. Bestemor hadde ikke sluppet hånden til hedersgjesten siden vi kom. Vel plassert ved bordet stirret hun kjæresten min inn i øynene og spurt: Korrdan e han mot dæ? Før gjesten fikk sagt ett ord, formodentlig om at jeg var en grei kar, la bestemor den andre hånden over den første, stirret kjæresten inn i øynene og sa med alvorlig mine: Hold ut!
Alt blir bra, men det kommer til å ta litt tid. I mellomtiden må vi øve oss på å holde ut (Illustrasjon Jens K. Styve)
De kloke, om enn noe pessimistiske, ordene fra min bestemor har vært med oss i over tjue år og fortsatt er «hold ut» et uttrykk som sitter godt hjemme hos oss. Oppfordringen om å holde ut gjelder nå mer en noen gang. Ikke bare hjemme hos oss, men hjemme hos alle.
Det føles allerede som lenge siden vi møtte koronapandemien med gode tiltak, solidarisk opptreden og gullende rene hender. Vi har holdt motet oppe gjennom 2020 og nå må vi trå til igjen langt inn i 2021. Det gjelder selv om vi har god grunn til å være optimistiske – på litt lengre sikt. Forskere, de private vaksineprodusentene, statlige aktører og dyktige helsefagarbeidere, logistikkfolk og lastebilsjåfører jobber på spreng. Målet er å nå frem til akkurat din arm med en vaksine så raskt som mulig.
Men, det kommer til å ta tid. Tid vi så gjerne skulle ha brukt til andre ting enn å holde avstand og holde ut. Tid vi skulle brukt til å holde rundt våre venner og holde verdens beste jobbmøter, konferanser og kundearrangement. Tid vi skulle brukt til å legge planer for ferieturer, tid som kunne vært brukt til spontane besøk og tid til feiring av små og store anledninger.
Vi er ikke så gode på tålmodighet. Å vente hører ikke til det moderne menneskets mest utviklede egenskaper. Trenger vi noe kjøper vi det og savner vi noe reiser vi til det vi savner. Det gjelder særlig om det vi savner er sola. Når dette en gang er over vil sangriaprodusenter, stråhattmakere og grisefestarrangører på Solkysten av Spania gå lyse tider i møte…
Før vi kommer så langt må vi øve oss og et nytt år er en god tid for å sette seg treningsmål. På starten av det nye året må vi rett i mengdetreningsmodus i øvelsen «hold ut». Vi må øve oss på å tenke at koronapandemiens svanesang tar tid. Det kommer fortsatt til å bli bratt motbakke frem mot sommeren, og kanskje også lengre. Men det blir heldig vis ikke bare motbakker.
Innimellom blir det både medvind, unnabakke og og solskinn, men ikke hele tiden. Fortsatt må pandemien møtes slik vi møtte den i vår, med tålmodighet, avstand, hygiene og klokskap. Og budskapet er like kort som det er enkelt: Hold ut! Alt blir bra! Tilslutt!
Jeg vil aldri glemme følelsen av usikkerhet jeg hadde i mars og april for hvor hardt koronapandemien ville ramme oss. Jeg vil heller ikke glemme hvor krevende det har vært å omstille hodet til å tenke langt nok frem. Alle gangene vi har håpet at det var over til sommeren, kanskje til høstferien eller tenkt at det kanskje ble bedre over jul. Jeg vil heller ikke glemme den ukjente følelsen å starte dagen med å kjenne etter om formen er god. Alle de gangene jeg har tenkt på om «rusk i halsen» bare er rusk eller om det er bekreftelsen på at det usynlige viruset har kommet.
Tillit er vissheten om at «noen» fanger deg om du faller (Illustrasjon: Jens K. Styve)
Jeg vil aldri glemme hvor redd jeg har vært og er for mine nærmeste, de eldste i familien, for jobbene til venner og familie og for oss alle. Jeg vil heller aldri glemme hvor bekymret våre ungdommer har vært i møte med det ukjent: en utfordring vi ikke har kunne møte på sedvanlig vis: med litt tålmodighet, litt ekstra innsats eller litt ekstra god hjelp. Koronapandemien kommer vi garantert ikke til å glemme, og fortsatt står vi midt i det, men jeg tror det er viktig at vi også nå reflekterer over det vi har vært gjennom. Hva har vi lært? Hva forstår vi bedre? Hva kan vi gjøre bedre neste gang?
For meg står en fredag i april som det aller sterkeste minnet fra 2020 og noe jeg aldri skal glemme. Etter to sammenhengende uker på jobb med koronakrisen landet jeg i Tromsø en sen fredag. Vanligvis er husets ungdommer svært uinteressert i når jeg kommer hjem. Denne gangen satt hele familien samlet på kjøkkenet. Yngstemann på 16 var svært bekymret og eldstemann på 20 brøt isen: – Hvor tøft kommer dette til å bli pappa? Kommer vi til å greie oss? Kan du eller mamma miste jobben?
Den samtalen vi hadde rundt kjøkkenbordet den kvelden er blant de mest krevende, men også flotteste vi har hatt i vår familie. Troen på at det kommer til å gå bra, tryggheten i at det hjelper å holde sammen og vissheten om at vi har ansvarlige ledere ble sakte bygd opp hos våre yngste. Og jeg tror jammen det var godt for de to eldste også å få pratet gjennom dette. Før vi brøt opp kom det raskt fra Magnus på 16: Men hva med foreldrene til kompisene mine? Kommer de til å klare seg? Han ramset opp 10-12 kamerater og for første gang var han opptatt av hvem som arbeidet hvor, hvem som var deres arbeidsgiver og om selskapene var solide nok til å stå gjennom krisen.
I de ni månedene som har gått siden pandemien traff oss har vi opplevd en ledighet vi ikke har sett siden 20-tallet, en usikkerhet som vi ikke har opplevd siden krigen og et samhold som kommer frem kun i de tøffeste kriser. Vi har sett hvor viktig jobben er for oss. For de som har blitt ledig og permitterte har vi sett hva våre sikkerhetsnett betyr. For de som har måtte søke støtte og kompensasjonsordninger har vi sett hvor viktig det er at det jobbes raskt nok og at løsningene virker så snart som mulig. Vi har sett hvor viktig det er å jobbe sammen for å møte krisen, få frem varer, begrense smitte og få hjulene til å gå rundt. Vi må aldri glemme de ansatte som har gått på jobb, tatt personlig risiko og står i det gjennom krisen. Sykepleiere og leger på sykehus, de som utfører renholdsjobbene, vekterne, lastebilsjåføren eller de som sitter i kassa på Rema 1000. De som vi ikke ser i det daglige, de som vi plutselig så i vår og som vi ikke må glemme, men fortsette å se og si takk til også i tiden som kommer. Det er disse som gjør at samfunnet fungerer og at vi ikke enkeltvis eller som samfunn faller bunnløst bakover når en krise treffer oss.
Har du deltatt på et par jobbkurs har du garantert deltatt på tillitsøvelser hvor du med lukkede øyne skal falle bakover og la kolleger fange deg før du treffer gulvet. Slik øvelser kan vi nå la ligge noen år. De aller fleste av oss har kjent verdien av å ha et usynlig nettverk av venner, familie og kolleger som står bak oss enten vi står eller faller. Vi har også kjent verdien av arbeidsplassen, kommunen og landet som fanger oss opp om vi faller bakover. Jeg tror pandemien har gjort at flere har kjent verdien av tillit til hverandre og til storsamfunnet. Tillit til at fagfolk, politikere, arbeidsgivere og våre nærmeste ledere tar gode beslutninger på våre vegne og tilliten til at vi vil hverandre godt. Derfor hamstrer vi ikke, vi presser oss ikke frem i køa på teststasjonen og vi jobber hjemmefra når vi får beskjed. Når vaksinene nå kommer lurer vi ikke på om vi får vaksinene så fort som mulig og i den rekkefølgen som er best for oss alle. Vi har tillit til at det jobbes fort og godt og at det jobbes etter en plan som skal ivareta oss alle. Den tilliten er bygd opp over generasjoner og er vårt beste vern om vi faller bakover. Tilliten er ingen selvfølge, den må vi alle jobbe for å bevare og styrke. Vi gjør det gjennom å støtte hverandre, stå solidarisk sammen og gjennom å gjøre vårt beste i møte med utfordringene. Tillit er det som skal ta oss gjennom krisen. Det må vi aldri glemme!
Da koronapandemien traff oss i vår rigget vi raskt om i NHO. I løpet av en travel første uke i mars arrangerte vi tre medlemsmøter om smittevern, beredskap og kriseledelse. Da fysiske møter ble umulig skiftet vi til digitale webinar. Dette er oppsummering av hvordan det har vært å snakke til en tom sal, men tenke seg til at du har et fulltallig publikum. Og hvorfor det er viktig å arrangere møter selv om publikum sitter bak en skjerm hjemme og ikke på en stol i en konferansesal.
– Jeg har følt meg så utrolig alene i denne pandemien, skrev en ansatt i en medlemsbedrift etter et webinar i mai. – Men, med de felles møteplassene dere tilbyr har jeg funnet en arena hvor jeg kan sitte hjemme og være sammen uten egentlig å være sammen.
Slike medlemmer måtte vi se for oss da vi ønsket velkommen til koronawebinar nummer 20 like før jul. De som ikke har en stor kommunikasjonsavdeling, men også de som har det. De som selv er beredskapsledelsen i sin lille tremannsbedrift og de som leder beredskapsarbeidet i en større organisasjon. Rett og slett de som trenger oppdatert informasjon, troverdige kilder og tilgang på fagfolk i toppklasse. De som er litt mindre alene når vi er digitalt sammen.
Som arrangør og foredragsholder er det krevende å snakke til en tom sal. Pulsen stiger ikke i takt med publikumstilstrømningen slik det gjør på et vanlig seminar. Er du heldig og har proff support teller en tekniker ned fra tre og så er du på lufta. Når du ikke kan se publikums reaksjoner i salen må du innbille deg at det er hver enkelt du ser inn i øynene når du fester blikket i kameralinsen. Du får ikke sett om publikum nikker tilbake til gode poeng, blir urolige om tidsskjemaet sprekker eller fikler med telefonen om du ikke fanger deres oppmerksomhet. Du må stole på at det du presentere holder. Mister du troen, mister du også publikum. At ingen ler av vitsene dine kan jo umulig bety at det ikke treffer. Det skyldes bare at du ikke høre publikum le…
Etter hvert som webinar-tilbudet har økt fra mange ulike leverandører har vi alle blitt mer drevne webinar-konsumenter. Vi logger på, men hører bare etter med «et halvt øre» mens vi gjør noe annet. Da blir talernes stemme, tempo, presentasjonene og lengden på innleggene viktigere. Etter hvert som publikum blir mer selektive på hva de deltar på må arrangørene utvikle tilbudet. De beste sjonglerer sømløst fra plenumssamlinger til digitale grupperom og tilbake i plenum igjen. De variere lengden og tilbyr mer variert innhold.
På våre koronawebinar i NHO har smittevern vært et høyt prioritert tema. Derfor har helsedirektør Bjørn Guldvog, landets mest kjente «fungass» Espen Nakstad, FHI-sjefen Camilla Stoltenberg og helseminister Bent Høie vært de som oftest har snakket til våre medlemmer. Helsetoppene har alltid vært villig til å bringe siste oppdaterte kunnskap til våre bedrifter. Jeg tror rett og slett det har vært en viktig årsak til at vi har klart å etablere en så stor lojalitet til de nasjonale tiltakene. At eksperter og ledere innen helse og smittevern har stilt opp, forklart og svart på spørsmål har vært avgjørende for å bygge tillit.
Enkelte ganger har viktig, nasjonal informasjon blitt delt hos oss først. Da helsedirektøren på et av våre webinar sa at vi måtte forberede oss på hjemmekontor til over jul ble det toppsak på VG. I dag har vi både vent oss til den tanken og kjent realiteten i budskapet om hjemmekontor på kroppen. Da det ble sagt var det et viktig varsel om at dette kommer til å vare lenge og det slo ned som en bombe!
Da krisen var på sitt mest intense i vår og informasjonen var som mest etterspurt logget 1500 deltakere seg på NHOs koronawebinar. På det siste møtet før jul hadde vi 180 påmeldte. Uansett størrelse på det digitale publikumet må du som foredragsholder eller konferansier feste blikket i kamera, minne deg selv om at publikum trenger informasjonen du skal dele og for vår del i NHO huske at 180 publikummere ville vært er en smekkfull sal i vårt største møterom. For selv om du føler deg litt alene på podiet i en helt tom sal må du tenke at de som sitter i den andre enden er enda mer ensom, men det var helt til de slo på pc’en og hørte deg si: «Velkommen til et nytt webinar! Vi har følgende topp-liste av foredragsholdere»
Da er alle litt mindre alene og litt bedre forberedt til å møte neste fase i krisen. Den kommer nemlig like sikkert som at vi lover å levere flere webinar i 2021. Da også med «digitale grupperom» og det aller nyeste av innsikt, tips, kunnskap og tjenester.
Vi ses snart igjen! På en pc-skjerm nær deg og for et fulltallig publikum! Og om vi alle er dyktige kan vi om noen måneder igjen møtes i en fullsatt konferansesal og snakke sammen slik vi liker det aller best: Ansikt til ansikt og ikke fra skjerm til skjerm.
Det er mulig regionreformen i nord ikke har rom for så mye humor. I alle fall ikke enda. Likevel kan jeg ikke dy meg. Til det passer navnet på de to gode vennene fra Mark Twain-bøkene om Tom Sawyer og Huckleberry Finn for godt. Jeg drister meg til å omskrive navnet på to gamle venner i nord, Troms og Finnmark. Eller Troms Sawyer og Huckleberry Finnmark.
De to gode vennene Troms Sawyer og Huckleberry Finnmark kan ikke la regionrefomen seile forbi. (Illstrasjon Jens K. Styve)
Det er lenge siden jeg leste om disse to kompisene fra Mississippi. Det er mulig den ene kompisen var større, mens den andre var sterkere eller klokere. Jeg husker ikke helt, men jeg husker at de to holdt sammen i tykt og tynt. Når det ble tøffe tider og store oppgaver måtte løses, da sto de sammen. De passet godt på hverandre og ingenting kunne komme mellom dem.
I regionreformen i nord snakkes det mye om rekkefølge på vedtak, lokalisering, oppgavefordeling og hvem som snakker hverandre ned. Det skrives avisinnlegg om hvem som vil være sammen med hvem. Men aller mest skrives det om dem som aldri kunne tenke seg å være sammen med noen andre enn seg selv. Gode venner krangler vel ikke om slikt? Gode venner holder sammen, jobber sammen og står sammen når det er krevende.
I en av historiene om Hucklebery Finn og Tom Sawyer må de to vennene løse en vanskelig oppgave og sikre at byens skatter kommer tilbake. I Nord-Norge er Huckleberry Finnmark og Troms Sawyers rike godt forsynt med naturressurser, og potensialet for vekst er enormt. Men nøkkelen til å ta ut vekstpotensialet er å løse oppgavene sammen! En forutsetning for vekst og utvikling av næringslivet i nord er tilgang til arbeidstakere med nok og rett kompetanse. Skal vi sikre vekst, må Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer samarbeide om å hindre frafall i videregående skole. Uten kompetent arbeidskraft, stopper Nord-Norge, og her har Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer en kjempeviktig oppgave!
Videre er Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer helt sentale når det gjelder effektiv samferdselsutvikling, de to kompisene må jobbe systematisk med å utvide arbeidsmarkedsregionene ved å utbedre infrastruktur og stimulere til økt mobilitet. I stedefor å krangle seg imellom, må de finne gode løsninger for at flyplasser, havner, fiskemottak, oppdrettsanlegg og transportveier er tilpasset både bedriftenes, innbyggernes og fremtidens behov.
Ikke vet jeg om Huckleberry Finnmark og Troms Sawyer må vente på at tante Polly skulle løse opp i konflikten og ikke skal jeg våge meg på å utpeke en tante Polly i 2018-versjonen av historien. Det beste er nok om de to vennene sammen finner veien ut på nye eventyr, og enes om at det er sammen vi best løser fremtidens utfordringer.
For to år siden befant jeg meg i samme situasjon som nå. Jeg hadde verdens beste jobb i sjømatbransjen, men jeg hadde likevel takket ja til ny jobb. Å slutte i jobben var som å påføre seg selv akutt kjærlighetssorg. Jeg skrev av meg «sorgen» gjennom bloggteksten «et farvel til fisken». Nå har jeg gjort det igjen: Jeg har sagt opp en super jobb og fra desember skal jeg pendle for å være kommunikasjonsdirektør i NHO. Jeg har skrevet meg ut av denne overgangen også. Denne bloggteksten er ikke et farvel, men en takk til Nord-Norge!
Jeg vil sende en varm takk til Bjarte i Burfjord. Han lager verdens letteste toppturski og supersterke hodelykter. Gode kontakter i Kina, internettilgang og et kjapt og dristig hode gjør det mulig å bo i Burfjord og selge sportutstyr til verden. Bjarte styrer alt fra sin egen garasje. Han er gullkunde hos Posten. Når sesongen svinger og det kniper tar han jobb i kassa på Prix. Bjarte er et førsteklasses bilde på den 4. industrielle revolusjon som gir enorme muligheter i nord. Vi som bor lengst unna har aldri hatt markedet nærmere.
Jeg sender også en varm takk til alle nordnorske historiefortellere. Den aller beste jeg kjenner er Kjell Ove på Sommarøy hotell. Mannen som i likhet med sin sambygding Svein Ludvigsen kan trollbinde et publikum uansett størrelse og uansett språk. Kjell Ove viser verdien av det gode vertskap, rekkevidden av den gode historien og hvor lenge et smil varmer. Å fortelle de gode historiene blir fremtidens gull. Alle som vil lære og bli bedre retorikere bør legge turen ofte til Sommarøya.
Jeg sender en varm takk til Svalbard og folk og bedrifter i Longyearbyen. Jeg var 40 år før jeg reiste til Svalbard. Det var minst 20 år for sent! Svalbard er en utpost i Norge, men sentrum i Arktis. High tech i maskiner, datakraft og utstyr. Low tech og menneskelig i all sin varme. Det er ingen selvfølge at Svalbard alltid «vinner» i innsamlede beløp i Tv-aksjonen, men for folk på Svalbard er det en selvfølge. Alle skal bidra og Dugnads-Norge lever i beste velgående på 78 grader nord. Svalbards stilling kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Vår jobb er å sørge for at vi på fastlandet følger opp og bidrar i utviklingen av nærings- og samfunnsliv. Har du enda ikke vært der bør du dra i morgen!
Det er kanskje ikke så vanlig å takke til Stortinget, men våre 20 nordnorske stortingspolitikere fortjener en takk. Jeg var ikke bare 40 år før jeg reiste til Svalbard. Jeg var også 40 år første gang besøkte Stortinget. Det var minst 10 år for sent. På Stortinget og i nord har jeg møtt politikere fra alle tre fylker som er kunnskapsrike, kunnskapstørste og opptatt av å utvikle Nord-Norge. Av en av dem har jeg lært noe ekstra viktig: «Kom ikke med problemer. Kom med løsninger. Ingen politikere liker å være på taperlaget. Skal du få noe gjort må du komme med en vinnerløsning!». Det rådet har jeg tenkt å følge også i fortsettelsen.
Jeg sender en takk til Lisbeth ved INKO i Harstad. Sammen med Tromsprodukt og Nordtro jobber de utrettelig med NHOs medlemmer for å få flere i arbeid. Gjennom Ringer i Vannet får vi unge og voksne inn i jobb. Jeg kommer aldri til å glemme besøket til Marcussens metallstøperi. Der traff vi sjefen Hilde som hadde gitt Stian, han som nesten var gitt opp av alle, en mulighet til å prøve seg i arbeid. Stian er gutten med så mye energi «til overs» at han hadde gått fra Kvæfjord til Harstad for å finne jobb. Det er nesten 50 kilometer!
Takk også til Bård i Grovfjord som bygger havets Tesla, til Hans-Olav i Balsfjord som bygger opp reiselivsselskaper i rekordfart, til Silje på Fristelsen bakeriet i Nordreisa for viljen til å satse, til Rita som bygger på Husøya og til Anne som viser vei på UiT Norges arktiske universitetet. Takk til alle som har vært uenig med meg, men som likevel har debattert skikkelig og åpent, takk til alle som har åpnet opp sine dører, vist, tegnet og forklart. Takk til alle som vil bidra til å bygge fremtidens Nord-Norge.
På vei til ny jobb i Oslo tar jeg med meg alt jeg har lært og historiene til alle jeg har møtt. Alt er viktig, men den viktigste læresetning kommer fra ungdomshuset TVIBIT. Jeg lover å ta med meg deres slagord hver eneste dag i fortsettelsen: «Glem aldri hvor du kommer fra!».
Fra jeg var svært ung har jeg hatt stor respekt for SpareBank1 Nord-Norge. Der jobbet flinke, men litt alvorlige foreldre til gutter og jenter i klassen min. De alvorstyngede foreldrene satt i skranken, var sjef eller jobbet i «magasinet». At de var preget av alvor var helt naturlig. De passet mine oppsparte kroner, som var nøysomt samlet på en Solan Gundersen-sparebøsse.
Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for den mest desperate småsparer utrustet med smørkniv.
Respekten for banken var stor, men ikke større enn at pengene i sparebøssa var mest mine. Jeg og brutter’n gjorde det til en kunstform å lirke ut penger ved hjelp av smørkniv og finslepen risteteknikk. Drømmen var å få ut en seddel. Fasit var at det oftest ble med kronestykker. Ikke sjeldent angret jeg grovt på at jeg hadde brettet den verdifulle seddelen ned i bøssa.
Sparebøssa var mitt første møte med logoen til Sparebanken. Bankens navn sto tydelig preget i gullbokstaver på sparebøssa. Den hadde hedersplass på gutterommet. Nest etter bildet av Samantha Fox på veggen var nok bøssa det som fikk mest oppmerksomhet fra mitt blå blikk. Sedlene i sparebøssa og Samantha var like uoppnåelige.
Under den årlige Sparebank-uka, hvor mine penger brått ble litt «våre», rullet alltid logomaskineriet til banken over meg med full tyngde. Jeg forlot som regel banken med tom bøsse, full mage og reflekser nok til å bli sett på mils avstand. Jeg var glad og lykkelig, på tross av tom sparebøsse, nettopp fordi jeg nå var utstyrt med hundrevis av bankens give-aways med fargesprakende logoer.
På 2000-tallet var jeg ikke lengre sparebøssegutt, men familiemann med lån. SpareBank1 var blitt mer enn en logo. Jeg hadde gått fra sparing til forbruk, og SpareBank1 var gått fra logo til merkevarebygging. Banken fortalte at jeg «skulle sette det på huset». Jeg ble ikke helt fortrolig med denne oppfordringa, og jammen tror jeg banken likte det dårlig selv. Slagordet forsvant i alle fall like fort som det kom.
Deretter kom slagordet «Vit at vi er der». Det ble også veid og funnet for lett. Både av banken og publikum. Våren 2005 skulle nemlig SpareBank1 sitt kampsponsorat på Alfheim stadion gis til et godt formål. Mandelas HIV/AIDS-arbeid skulle få oppmerksomhet og inntekter i pausen på TIL-kampen. Jeg var ansvarlig for PR-arbeidet til Mandela-konserten, og ble innkalt på møte i Rødbankens høyeste etasjer. På dette møtet var også kampens konferansier Kristian Fr. Figenschow til stede. Vi lyttet nøye til bankmedarbeiderens foredrag, som avsluttet med en oppfordring om å bruke slagordet «vit at vi er der».
Da tok Figenschow løs. -Det der det e jo ren terror», utbrøt Kristian Figenschow. – Hvess æ e skyldig banken litt pænga, så vil dokker at æ skal gå rundt å være redd og vite at dokker e dær og jakte på mæ?
Dama fra kommunikasjonsavdelingen forsøkte å forklare teatermannen. – Nei du misforstår. Vi mener det jo ikke helt konkret! Det er mer i overført betydning, sa merkevaredamen. – I overført betydning?!? Det e jo enda værre! Det e psykisk terror, nesten ropte Figenshow over møtebordet og hadde stor moro med bankens slagord.
Bankdamene hadde det ikke like gøy. Humoren i banksektoren hadde ikke hatt samme rivende utvikling som sparebøsser, bankprodukter og slagord. Vi ble derfor enig om droppe hele slagordet og heller minne Alfheim-publikumet om at SpareBank1 Nord-Norge var kampsponsor.
I dag går alt så mye bedre. Bankfolk har begynt med humor, og konsernsjefen forteller vitser under sine foredrag med søylediagram og konjunktursvingninger. Samtidig har Sparebank1 fått et slagord som virker. Ingen kan mislike «for Nord-Norge». I alle fall ikke gutter som har vokst opp med sparebøsse fra banken på nattbordet og Fox-plakater på veggen.
For banken gjelder det bare å passe på slagordet og utvikle verdiene og selskapet i takt med slagordet. Dersom banken ikke gir slagordet troverdig innhold blir det like hult som en tom sparebøsse og like uinteressant som dagens utgave av Samantha Fox. Jeg tror SpareBank1 Nord-Norge klarer det godt. Vi er i alle fall mange som heier på Nord-Norge!
Dette innlegget er skrevet på oppfordring til SpareBank1 Nord-Norges internblogg og senere publisert etter avtale. Jeg håper den faller i smak både hos bankfolk og andre.
Jeg har debutert. Debutert i et terrengsykkelritt i godt voksen alder. Jeg kom fra det med livet i behold, men det var bare såvidt. Jeg burde konsentrert meg mer om å holde hjulene i gang og mindre om bloggskriving. Da hadde alt gått mye bedre og raskere i Lavkarittet.
Blid fyr på dyr sykkel. Lett og fin i beina så lenge noen holdt opp et kamera Foto: Magnar Slåtto
-Nå kommer du sikkert til å skrive blogg om alle de sure gubbene du møter, ropte en venn av meg da jeg passerte henne i en av de første bakkene.
Men den eneste sure gubben jeg møtte var meg selv. Jeg var småirritert fordi jeg ikke kom opp bakkene uten å trille.
Litt senere, i en av Lavkarittets langbakker passerte jeg en annen terrengsyklist. – Jeg synes dere henger sammen som en, du og sykkelen, ropte hun med henvisning til et tidligere blogginnlegg jeg har skrevet. Der har jeg utbrodert om sykkelselgerens lovnad om at vi ville bli som én: Jeg og sykkelen med de fancy klikkpedalene.
Jeg kan skrive under på at det stemmer at vi var som én. «Vi» hadde allerede hatt en grunnstøting, eller «grunnberøring» som de kaller totalhavari i Sjøforsvaret. Vi kjørte nemlig forhjulet kontant inn i en kampestein. Med føttene fastlimt til pedalen var vi fortsatt «som én» da vi fant oss selv igjen godt nedi ura. Blodig og forslått kom vi oss opp på stien igjen.
Blodet rant i strie strømmer fra mitt skrubbsår på armen. Heldigvis så jeg en førstehjelpspost på bakkekammen. «Her skal det bli omsorg» tenkte jeg og konstaterte at damene fra Røde Kors sto på «min» side av veien. De hadde garantert fullt innsyn til mitt åpne risp på albuen. Mens jeg tråkket så det sang i bena tenkte jeg at Røde Kors-damene ville ile til med omtanke og enkeltmannspakker, mens jeg skulle takke barskt nei og sykle videre. Da jeg kom til posten var damene opptatt med å snakke på radio, de overså glatt mitt blodige sår. Skuffet måtte jeg tråkke videre mot matstasjonen mens jeg blødde flere liter. Minst!
Her skal vi endelig få det litt hyggelig, tenkte jeg på vei inn mot første stasjon. «Dere burde si ting som: Dere ser fresh og fin ut» sa jeg til mannen fra Nord-Troms som generøst delte ut banan og saft. «Kan ikke dere si: dere leder med minst fem minutter?» fortsatte jeg med et stort smil for å sikre at ironien nådde frem. Mannen i 60-årene så rart på meg og svarte: «Men dere gjør jo ikke det, så det ville være løgn». Det hadde han jo helt rett i. Såpass selvinnsikt hadde jeg der jeg halset videre med hjelmen på skråss. Jeg syklet skuffet, blødende, men realitetsorientert videre.
Bena gikk sånn passe fort. Jeg burde sikkert hatt «fokus på arbeidsoppgaver» som det heter i toppidretten. Jeg hadde fokus på alt annet. På vei over fjellet fikk jeg tid til å tenke på en regning jeg ikke hadde betalt, litt småting på jobben og et bryllup jeg nettopp hadde vært gjest i. I bryllupet sa presten at ekteskapet er som en tur hvor ekteparet skal leie hverandre. Jeg og terrengsykkelen min var også som ektepar på tur, tenkte jeg. Mer som et tvangsekteskap hvor store summer er involvert. Medgiften er høy og lenge har jeg vært godt over 1000-lappen i snittpris på hver gjennomførte tur på sykkelen.
Dette tenkte jeg selvsagt på der jeg syklet over digre fjell og lurte på om ikke treningsgrunnlaget var litt spinkelt. Så tenkte jeg litt mer på dette bryllupet og sammenligningen med en tur og ekteskap. Vi var på tur sykkelen og jeg også. Men helst burde vi nok ikke trille slik vi måtte gjøre i bakken. Vi burde helst sykle!
Sykle gjorde jeg da jeg passerte min kamerat Magnar. Plutselig kom jeg på at jeg måtte smile OG sykle. Jeg var aldri freshere på det 6 mil lange Lavkarittet enn da Magnar dro frem kameraet. I noen små sekunder, med drahjelp i heiing fra Magnar, hadde jeg både medvind og nedoverbakke. I neste ritt skal jeg plassere familie og venner med 100 meters mellomrom. Da kommer det til å gå fort!
Det er forresten ikke bare ironi som kan være krevende å få grep om i Nord-Troms. Dialektuttrykk kan også være litt spesielle. I det jeg kom inn mot mål på det utrolig velorganisert og hyggelige Lavkarittet hørte jeg speakeren rope: «Der kommer startnummer 341 mot mål. Han har heftet 3 timer og 45 minutter.» Heftet? Ja, det hadde han jo helt rett i, men han hadde ikke trengt å kringkaste det til tusenvis av folk i Skibotn sentrum.
Min terrengsykkeldebut i Lavkarittet ga absolutt mersmak. Storslått natur, dyktige arrangører og passelig tøff og krevende løype for alt fra toppatleter til mosjonister. Jeg kommer garantert tilbake. Jeg lover å ikke hefte noen!
