Da norsken, svensken og dansken skulle hjem til jul

Det hendte i de dager, rundt 2004, at Forsvaret mente det var smart å fly norsk soldater til og fra Afghanistan sammen med militære fra andre nordiske land. At det betød avstikkere til «halve norden» før flyet landet i Oslo betydde lite for generalene på Akershus festning. At pilotene ikke kunne fly om vinteren var også mindre viktig. Men for passasjerene ombord på akkurat denne flyvningen var det viktig å komme hjem til jul. Det var tross alt den 23. desember.

Allerede ved første landing gikk det galt. I flyets litt for hurtige møte med den finske vinterkrig-asfalten ble halve understellet slått av og flyet ble slept til terminalen i Tampere som en skadeskutt kråke. Strek i regninga for utålmodige familiefolk. Men i følge flykapteinen skulle det være fort gjort å finne reservedeler.

Passasjerene ble lastet av og gikk over i en av militærlivets nobleste kunstformer;  venting. Det var i denne fasen dette blir fortellingen om norsken, dansken og svensken og hvordan vi takler utfordringer på ulike måter. Finnene var jo også med, men siden flyet landet i Tampere var «Pekka» allerede på full fart mot nærmeste badstue.

Over det litt skranglete callinganlegget ble det stadig annonsert at reservedelene snart var lokalisert og på vei mot Tampere. Allerede her trådte danskene frem som vinnere i initiativ-klassen. Dansker er vant til å ordne opp og de hadde liten tro på et julemirakel i flydel-bransjen. De ringte til det danske hovedkvarteret og fikk klar ordre: «Alle dansker skal hjem til jul, om så på første klasse! Glædelig jul!». Pottitt-Nordmenn og Medel-Svensons stirret apatisk på Holger Danske der han toget mot billettskranken med utsikter til førsteklasses champagne og en lang juleferie.

Andreplassen i «initiativ-klassen» gikk til svenskene. De svenske soldatene og offiserene konkluderte med at ingen ville betale for å få dem hjem til jul og enda mindre gi dem champagne. Her var det bare en ting å gjøre: Innta utenlandsterminalen og kjøpe sin tax-freekvote med øl og brennevin for deretter å drukne sine sorger.

Mens svenskene drakk, var Ola Nordmann kasteball i norsk ubesluttsomhet. Ingen hjemme i Norge kunne ta en avgjørelse  og julaften kom stadig nærmere. De av nordmennene som var fra Finnmark sjekket kartet, leide bil og kjørte hjem. Avstanden Tampere –  Alta er bare 1150 kilometer og har du ikke sett kona og ungene på syv måneder er jo det som en liten svipptur å regne. Folk i Finnmark er vant til å kjøre 10 mil for å gå på bygdefest, så 115 mil for å slippe å feire jul i Tampere mente finnmarkingene var overkommelig.

Våre svenske våpenbrødre var stadig innom den norske delegasjonen for å sjekke om vi ville bli med på festen. De var overbevist om at heller ikke de norske soldatene var særlig savnet i hjemlandet. Men godt over midnatt kom svaret fra Norge: Nordmennene kunne leie buss til Helsinki og derfra ta seg hjem på Forsvarets regning.

Sjelden har en militær opplasting på buss vært mindre organisert. Hva som kom med og hva som ble igjen var noe uklart da bussen rullet mot Helsinki.

Tidlig på julaftens morgen svingte bussen opp foran flyplassen i Helsinki. Nordmennene jublet! Vi var over kneika og snart på vei ut av Finland. I jubelbrølet vekket vi en svensk soldat! Han hadde ubemerket kommet seg om bord i bussen og sovnet under en haug med jakker og bagger i baksetet. Den fulleste mannen noen sinne var kraftig dehydrert da han søkksvett og nesten livløs ble gravd frem. Ikke hadde han pass, ikke hadde han sitt våpen og ikke kunne han gjøre rede for seg. Viljen til å melde seg frivillig for å fly svensken hjem til en by han ikke kunne uttale navnet på var laber. Det var ingen annen råd enn å sende han med leiebussen tilbake til festkameratene i Tampere. Med seg på ferden fikk han det eneste han kunne uttale noenlunde klart; vatten.

I motsetning til svensken kom jeg meg forbi de siste hindre: Etter 40 timer på reise fikk jeg fly til Oslo, plass på siste julefly til Bardufoss og kom akkurat hjem til julemiddagen hos svigers. Jeg sovnet ved bordet før første servering av ribba og måtte gå rett i seng. Da var stemningen så dårlig i heimen at jeg kanskje like godt kunne blitt med svensken tilbake til Tampere.

GOD JUL!