De fleste bekymringer blir det ingenting av

Vi formes av det miljøet vi vokser opp i og i mitt oppvekstmiljø flyttet ikke folk rundt i verden. Familier flyttet stort sett bare dersom man ble skilt og på 70-tallet ble en ikke det. I alle fall ikke i mitt nabolag i Tromsdalen.

I Norges sjømatråd bor én av fire kollegaer utenfor Norge. Selv om jeg har reist mye til våre utekontor, og sett at det virker både spennende og flott å bo utenfor Norge, har tanken på å flytte til utlandet aldri vært særlig fremtredende. Det finnes jo så mye flott i Norge, så hvorfor vil en bo i Boston, Rio, Moskva eller Tokyo? Ikke kan en dra på hytta i helgene og skoleveien er neppe trygg. I tillegg er det jo sykt langt til nærmeste bestemor og til skiløypa på toppen av Tromsøya.

I dag husker jeg ikke helt hvordan den første diskusjonen mellom meg og min kone artet seg. Men det var for to-tre år siden at den for oss revolusjonerende ideen om at vi KANSKJE kunne flytte utenlands meldte seg. Tanken var så skremmende at den fort ble blokkert av et trillebårlass av motforestillinger. Det er nesten ikke mulig å tenke seg alle skremselsbilder en gjennomsnittlig opplyst norsk familie kan ha mot å bevege seg ut over fylkesgrensen. Tenk om barna ikke trives! Er skolen er god nok? Hva om vi ikke får noen venner? Kommer ungene til å lære seg engelsk? Hvordan skal det gå med den som ikke jobber? Og ikke minst: Hvem skal passe på at doen på hytta ikke fryser?

I Sjømatrådet dukker det stadig opp ledige stillinger i utlandet. Én av de som kunne være aktuell var jobben som markedsansvarlig i Singapore. Der hadde vi venner fra før, og vi hadde jo sett at ungene deres virket både harmonisk, veloppdragne og ikke syntes å være særlig traumatisert. Kanskje kunne Singapore-jobben være noe for et år? Ett år måtte det være – maks! Vi måtte jo ha en retrettmulighet. Et år med lidelse skulle vi alltids kunne klare.

Nå har det snart gått to, og vi bor fortsatt i Singapore. Ungene snakker snart engelsk bedre enn norsk, begge lærer kinesisk med stor glede, det er venner i massevis både for voksne og barn, og hverken ekteskapet eller hyttedoen har frosset. Snarere tvert imot.

Det skal sies at ikke alt har vært en dans på roser. Det å se sin yngste sønn stå fortapt og alene i en skolegård med 3800 støyende og løpende unger, er litt skremmende. Det er hjerteskjærende å vite at han i ukesvis føler seg helt utenfor fordi han ikke forstår hva læreren sier eller vet hvor han skal. Men alt slikt er forbigående. Nå loser både 9-åringen og 13-åringen gjester fra Norge verdensvant rundt i storbyen. Ingen tegn til traumer, men mange tegn på trivsel og utvikling.

Jeg skriver dette fordi stillingen som markedsansvarlig i Singapore nå er ledig og skal besettes av en ny nordmann. Mange potensielle søkere har ringt og spørsmålene er mange av de samme som vi hadde før vi reiste ut (kanskje med unntak av dette med hytte-doen). Vi nordmenn har det jo så godt i Norge så hvorfor skal vi da flytte til utlandet? Grunnene til å reise ut er mange: Nye opplevelser, utvikling i jobben, familietid, spenning, mestring, kulturforståelse og læring er bare noen få gode grunner. I tillegg kommer en økt bevissthet om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du setter pris på, hva du ønsker å gjøre fremover og ikke minst et klarere bilde av alt som er bra i Norge. Jeg har aldri før tenkt så mye på hvor inderlig glad jeg er i frisk luft, hvor heldig vi er som har et godt sosialt nettverk i hjembyen vår og den storslåtte naturen i nord. Lite ante jeg at jeg faktisk ville savne oppoverbakker nesten like mye som familie og vårt gode nabolag.

Jeg tror ikke det finnes èn fasit for alle nordmenn som flytter til utlandet, men jeg vet èn ting helt sikkert etter to år i Singapore: De fleste bekymringer blir det ingenting av!