Posted on 07/05/2016 by

De som bare gjør det

Søndag 8. mai mottar en håndfull norske soldater, sersjanter og offiserer St. Olavsmedaljen, Krigsmedaljen eller Krigskorset for heltemodig innsats på fremmed jord. De som mottar medaljene på Akershus festning er mennesker som tar ledelsen og risikerer eget liv for å redde andre når alt går galt.

Forsvaret

Jeg har mange ganger lurt på om jeg har det i meg. Om jeg selv kunne trå til om situasjonen skulle kreve det. Å være den som redder folk ut av en brennende bygning, tar ledelsen ved en ulykke eller stuper uti for å redde noen fra drukningsdøden. De tankene er jeg ikke alene om å ha. Det krever sin kvinne eller mann å holde hodet kaldt, våge sitt eget liv og ta riktige avgjørelser selv når situasjonen virker umulig. For de fleste av oss blir det heldigvis med troen og tvilen på egne evner.

Mange av våre 100 000 veteraner fra internasjonale operasjoner har opplevd farlige og særdeles krevende hendelser. Mange har trådt frem og tatt ledelsen, løst oppdraget og samtidig tatt vare på sine kolleger. Noen av disse får sine svært velfortjente medaljer i morgen. Disse heltene representerer en stor gruppe soldater eller offiserer som har hatt som jobb å risikere sitt eget liv for at andre mennesker skal få en bedre fremtid. For mange av de som har vært på krevende oppdrag har prisen vært høy. Noen har mistet livet, noen er blitt lemlestet, andre sliter med nervene. Medaljene som deles ut er derfor også en medalje til våre våpenbrødre og –søstre som ikke kom tilbake til hverdagen etter tjenesten.

Det finnes ingen oppskrift på heltemot. Likevel er det spennende å se etter personlighetstrekk hos de «som bare gjøre det». Mange av våre fremste medaljemottagere er mer opptatt av å gjøre enn å snakke. De er alltid fremst blant likemenn og de er selvsagt svært dyktige fagfolk. De har tilbragt tusenvis av timer i trening på ulike situasjoner og oppdrag, og de setter alltid andre foran seg selv. De er krystallklar på rett og galt, og de føler seg som regel mer hjemme i skogen enn på kontoret. De har alltid smilet på lur og vil aldri skryte av egne evner eller fortreffelighet.

For meg er Veterandagen en anerkjennelse til alle våre veteraner og deres familier. Derfor er det helt på sin plass at familiene til medaljemottagerne har en sentral plass under søndagens seremoni på Akershus Festning. Jeg gleder meg til å se kjente smil hos folk som jeg har enorm respekt for. Jeg er takknemlig som har fått jobbe med så mange flinke og dyktig mennesker som «bare gjør det». De er fortsatt mine idealer som jeg forsøker å strekke meg mot og som vi kan lære av.

Ikke alle synes medaljer for tapperhet i strid er noe som burde deles ut. Leser du kommentarene på Forsvarets 8. mai-innlegg på Facebook, vil du se at noen mener oppdragene i Afghanistan er noe Norge ikke burde deltatt i. Ei heller belønne innsatsen med medaljer. For våre veteraner og mottakerne av medaljene den 8. mai betyr gruff i sosiale medier lite. Anerkjennelse fra regjeringen, forsvarsledelsen og medsoldater betyr mye, mye mer. Det er på sin plass å minne om at våre soldater og offiserer i Forsvaret gjør sin tjeneste for å sikre at vi alle skal få beholde vår rett til å ytre oss og vår frihet.

«I disapprove of what you say, but I will defend to death your right to say it». Evelyn Beatrice Hall