Posted on 13/12/2013 by

Den norske friheten

– Hvor skal alle folkene?

Den singaporeanske journalisten sitter ved vindusbordet på restauranten og ser Tromsø tømmes for folk. Stresskoffert og trillekoffert, shorts og sommerkjoler. Alle raser forbi restaurantvinduet med stor fart. Klokka er bare tre på en fredag, men helga er allerede i gang. Smørblide nordmenn  på vei mot sitt helgeparadis. De har ikke et sekund å miste. Singaporeaneren rister sakte på hodet. Dette landet er jammen ikke til å tro, her tar folk helgefri allerede fredag formiddag.

Dagene i Norge hadde vært preget av mange overraskelser for min gjest fra Asia. Journalisten fra Singapore hadde stusset over ansatte på 20 år som snakket til lakseselskapets toppsjef  som om de var gamle venner (det var de kanskje også). Han hadde opplevd at hotellets ansatte glatt hoppet over regler og lot frokostbuffeten vare en time lengre fordi noen av gjestene kom sent i gang med dagen. Min asiatiske gjest hadde vært vitne til båtkapteiner som plutselig hoppet i Barentshavet for et lite bad midt under båtturen mens båten gikk på tomgang. Alt ganske utenkelig i et regelstyrt og hierarkisk asiatisk arbeidsliv.

På pressebesøkets siste dag besøkte vi bygda Ersfjord utenfor Tromsø. Hos Bryggejentene  møtte jeg tre  venninner. Til min gjests beundring og forundring var også disse damene iført tights. Han hadde tidligere konstatert at «alle» norske damer går i tights enten de skal trene, har trent eller vurderer å trene. De tre spreke tights-damene, som han mente måtte ha trent hardt de 20 siste årene, jobber alle i markedsavdelingen i avisa Nordlys. Markedsjentene drakk de te mens de diskuterte og utviklet nye kampanjeplaner.

– Er de ikke på jobb, spurte gjesten min.

– Joda, svarte jeg, de har bare gått en fjelltur på formiddagen og nå har de planleggingsmøte.

– Men hva sier sjefen når de ikke er på kontoret?

– God tur, svarte jeg.

Journalisten, som nok er vant til en redaktør som utelukkende snakker i store bokstaver og freser trykksverte og flammer over sine ansatte, ristet oppgitt på hodet. Han fyrte av et forventningsfullt oppfølgingsspørsmål:

– Men etterpå skal de vel tilbake på jobb?

– Nei, da er det helg sa jeg.

– Men hva sier sjefen da?

– God helg, svarte jeg.

Journalisten var mildt sjokkert over den norske fleksibiliteten.

Jeg forsøkte å forklare at nordmenn er hardtarbeidende og ærekjære arbeidstakere, men det prellet av på min gjest. Jeg sa at selv om nordmenn går hjem  klokken fire jobber veldig mange hjemmefra både ettermiddag og kveld. Men slike forsikringer var som popmusikk for pensjonist-ører. I et øyeblikks panikk «pyntet jeg brura» ved å fortelle at mange til og med har internett på hytta. Det hadde ingen effekt. Bare singaporeanske storkarer som kan jobbe lite og sjefe mye har råd til et ekstra hus. Selvsagt har de da også wi-fi! At min beste hurtigoversettelse for hytte var «country house» bidro neppe til å skape et bilde av liten rødmalt stue i skogen hvor hardtarbeidende nordmenn lader batteriene.

For en asiat er den norske friheten svært fremmed. I Singapore jobbes det på kontoret til dagen er over og jobben er gjort. Det er sjefen som bestemmer når det er kveld og når en kan gå. I Japan er æres- og fryktkulturen enda sterkere. Der går INGEN hjem før sjefen! En kan være så trøtt en bare vil, men du blir ved ditt arbeidsbord til sjefen har gått. Først da, og aller helst ti minutter senere, kan du snuble deg ut i kveldsmørket og stime mot pendlertoget. Blir du for trøtt på jobb får du heller spenne deg fast i en «tryne-hviler» som du kan montere på pulten.

Japansk ansiktshviler

Japansk ansiktshviler

Min gjest hadde vært i Norge en uke og var full av inntrykk da vi gjorde oss klar til å skille lag. På turen langs norskekysten hadde vi snakket mest om laks, men nesten like mye om hvordan det er å bo i dette rare landet i nord. Da vi tok farvel på flyplassen så han nok at jeg hadde det travelt. Han smilte godt da han tok meg i hånden og sa at han gjerne skulle bodd i et land hvor det er så fritt og sjefen ikke er opptatt av hvor du er, men at jobben blir gjort. Han smilte enda bredere da han sa: – Men nå må du skynde deg, herfra klarer vi oss selv. Du skal sikkert på hytta?

Han hadde så inderlig rett. Bilen hadde vært ferdigpakket siden kvelden før. Klokka var allerede «kvart over hytta» og jeg hadde ingen tid å miste. Familien satt klar i bilen og var klar for ukas høydepunkt – helga på hytta. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jammen kona hadde på seg tights.

————————————————————————————————————————————————–

Om du vil abonnere på oppdateringer fra bloggen min kan du legge inn e-postadresse i feltet til høyre.

Liker du innlegget må du gjerne dele!

Illustrasjon: Alltid like dyktige Jens K. Styve