Posted on 19/04/2015 by

En interNOSOnal suksess

NOSO i Musikverein, Wien. Jeg var der! Ikke på scenen, men jublende (inni meg)  på siden.

NOSO i Musikverein, Wien. Jeg var der! Ikke på scenen, men jublende (inni meg) på siden.

I en sal fra 1870 satt 1799 musikkinteresserte sjeler og ventet på Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO), eller Arctic Philharmonic Orchestra som det heter i utlandet. 1799 sjeler, og jeg, i Musikverein i Wien. I den samme salen som Nyttårskonserten på NRK sendes fra. Vi var kommet for å høre nordnorske toppmusikere løfte tupeen på godt vante østerrikske kunstkjennere. Da det var over etter halvannen time var jeg like svett som dirigenten, sliten som førstefiolinisten, glad som orkesterdirektøren og lettet som alle andre nordlendinger. Østerrikerne takket for konserten med stående, evigvarende applaus.

I min oppvekst var de mest eksotiske instrument i hjemmet en gitar med fire slappe strenger og en blokkfløyte begravd nederst i skolesekken. I musikktimen ble jeg oftest plassert på rekka som fikk utlevert rytmepinner og kazoo. Det er begrenset hvor mye musikalsk skade du kan utrette med to trepinner og et blåseinstrument uten ventiler. Jeg skal derfor ikke påstå at mitt sete var gitt til en musikkjenner. Likevel var jeg som en del av orkesteret da det startet. Dette var jo «vårres kara», som min venninne fra universitetet sa før første sats.

Jeg vet ikke hvorfor jeg satt så spent ytterst på stolen. Med mindre mannen med pauker gikk fullstendig fra takt og tone ville jeg neppe merket om det ble spilt feil. Likevel hadde jeg vondt i magen som foran en straffespark-konkurranse i cupfinalen. Dette var viktig! I verden finnes det noen saler det er ekstra prestisjefylt å få spille i. Musikverein, eller musikkførreninga som vi nordlendinger fra nå av kan kalle den, er en av verdens fremste konsertsaler. Her kan gråhårede damer bue og hytte med neven om det ikke spilles riktig. Utsolgte hus som NOSO hadde på de fire konsertene i Salzburg og Wien er som å vinne fire renn på rad i den tysk-østerrikske hoppuka.

Orkesterleder Christian Lindberg er et fyrverkeri i seg selv. Aldri før har jeg sittet så lenge og stirret så fascinert på en annen manns rygg. En rygg som ble stadig svettere i det han lokket fantastiske toner av Grieg fra av sine sortkledde mestermusikanter. Med vekselvis store fakter og små fingerrykk og en smidighet som krever timer med daglig trening trakk han musikken sammen. Han var som edderkopp-kongen i et stort nett av vakker musikk.

Jeg lot blikket vandre over publikum. Menn i brune dresser og grønne lederhosen, damer med blått hår og gul cardigan. De satt med øynene igjen og levde med musikken. Ingen klappet. En gjør visst ikke det før etter fire satser hadde vi nordlendinger forstått. Det er derimot kan gjøre er å hoste og kremte. En holder seg til de få sekundene mellom satsene. Da er det tillatt å slippe ut det lille kremtet en har hold på gjennom Åses død. Ett kremt og skifte av sittestilling og så var vi klar for Dovregubbens hall.

Litt ut i Haydens trompetkonsert tok jeg meg i å stirre tomsete midt inn i orkesteret. Der satt mannen med det instrumentet jeg i et øyeblikks overmot kanskje ville trodd jeg kunne håndtere: Triangelet. Instrumentet som ofte var distribuert blant mine likesinnede i ungdomsskolens musikktimer. Orkestermannen satt klar med den lille metallpinnen og trekant-stålet. Dypt konsentrert. Et lite pling bar klokkeklart helt bak til rad 80. Dette måtte ikke gå galt! Jeg undret på hvordan holdt han kontroll på timingen i et sånt hav av musikk og forventninger. Jeg konkluderte med at jeg ikke ville hatt en sjanse. Ikke engang til å holde triangelet i ro. Enda mindre treffe med millimeterpresis letthet og timing. Mannen på triangel hadde i likhet med resten av orkesteret stålkontroll. Her var det bare å slappe av for en amatørpublikummer.

For å fyre opp det arktiske hadde dirigent Lindberg invitert den venezuelanske trompetisten Pacho Flores som solist. En smilende nordlending fra Sør-Amerika. Etter å ha levert soloprestasjoner i verdensklasse tok han etter pause plass som menig mann i orkesteret. Et tydeligere tegn på å være en av vårres kara kan en ikke finne.

Da alt var slutt kom den store applausen. Applaus som trakk dirigenten, solisten og orkesteret opp på gulvet fire-fem ganger. Som takk kvitterte Arctic Philharmonic Orchestra med Svalbardtema som ekstranummer. Melodien som har blitt Svalbards nasjonalsang har i mitt hode aldri vært spilt vakrere og til et riktigere publikum. Rett etter konserten hadde jeg ikke ord i vokabularet til å beskrive opplevelsen. Fantastisk blir for spett. Uforglemmelig var det utvilsomt. Vi som var med fra nord tørket tårer og klappet om hverandre.

Nå er det bare å glede seg til neste sats i NOSOs historie.  Vårt nordnorske symfoniorkester som like gjerne spiller på Mo, i Longyearbyen, på Finnsnes eller i Alta er rigget for internasjonal suksess. Næringsliv, politikere, kulturliv og konsertpublikum fra nord kan glede seg og gjøre seg klar. Det er bare å bli med på neste konsert eller ut på neste reise. Det beste vi har i nord, enten det gjelder varer, mennesker eller musikk holder høy interNOSOnal klasse.