Posted on 28/06/2014 by

En nattløpers bekjennelse

I 25 år har det hjemsøkt byen min. Dette nattløpet som i navnet påstår at det avvikles i idyllisk midnattssol. I sannheten avvikles Midnight Sun Marathon alltid under en stålgrå himmel og en Balsfjordvind som blåser husdyr på havet. Midnattssola har ikke vært å se på 25 gjennomføringer så varmen må komme fra publikum og terrassevarmere. Vi som stiller til start, lurer på hvorfor vi gjør dette. Det gjør også arrangørene.

I mål på MSM 2014. Sportsmannen i midten...  (Foto: Terje Håkstad, MSM)

I mål på MSM 2014. Sportsmannen i midten… (Foto: Terje Håkstad, MSM)

Jeg var der i år igjen. Klar til start på MSMs halve maratondistanse. Flere hundre andre var ute i samme ærend. På sidelinjen sto ektefeller, foreldre, kamerater og kjærester. Klar alle sammen. Noen klarere enn andre. De hadde brukt uker til forberedelser. Sjekket antrekk, løpt inn nye sko og justert sine løpeklokker, både tilskuere og løpere. I startområdet luktet det tigerbalsam og surt treningstøy. Langs løypa luktet det motvind.

Idet startskuddet går, møtes du av jubelen fra publikum. Mange er i byen, andre er  på byen. Begge gruppene heier, enten målrettet og strategisk eller mer som måkene langs Strandkanten, høyt og støyende.  Å få følge noen meter av en dresskledd 20-åring med 20 i promille er eksotisk, særlig for de utenlandske løperne. Får de ikke sett sola ved midnatt, får de i alle fall møte en solnedgang.

Det går alltid fort i starten. Alt for fort for de fleste. Noen løper synes å være nær døden før det har gått tre kilometer. Det pustes, peses, hostes og harkes. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd jeg hadde kolspasienter med på tur. De som har trent mye, svever som greske guder gjennom løypa. Vi andre har blytunge steg, som hester med hofteproblemer.

Farten justeres, og roen senker seg. Snart høres bare sko mot våt asfalt og pusten til mannen på siden. Det eneste som bryter idyllen er lyden av et titalls pulsklokker. Det piper, durer, ringer og summer fra pulsklokker nok til å justere verdensklokken i London. Er farten for høy, for lav eller akkurat passe? Det piper som i en sal på hospitalet med pasienter under nøye overvåking. Klokkene sjekkes hver hundrede meter for siste oppdaterte hjertefrekvens. Er vi over, under eller på skjema?

«Heng på Ivar. Dette klarer du lett», roper en ivrig kjæreste som har tatt seg frem i feltet på sykkel. Ivar ser ikke ut til å være enig. Han er sikkert glad i kjæresten sin, men ikke akkurat nå. Innerst inne ønsker han nok at hun skal punktere slik at han kan få lide i fred.

Vi har kommet halvveis og tar igjen en som har overskudd til litt løpehumor. Han snur seg mot forfølgerne og strekker hånden i været. «Følg etter meg gutter. Jeg vet hvor vi skal». Absolutt festlig, men ingen har pust til å le.

Ute på flanken har en italiener løpt over evne i lang tid. På høyde med Aakre er det strekk og full stopp. I feltet er det også strekk, men det går fortsatt unna. Italieneren får klare seg selv.

På tur inn mot byen kjenner jeg at jeg ikke er fra Kenya. Noen langløpsgaselle blir jeg aldri. Gater som fra bilen ser ut til å være flat er lange motbakker sett fra et par joggesko. Visste du for eksempel at det i Storgata går svært bratt oppover fra Domkirka til Rødbanken?

På oppløpssiden speider jeg etter 20-åringen i dress, men han er ikke å se. Han har nok også åpnet for hardt på et av byens utsteder. Det er lett å gå på en smell om en vil for mye. Selv har jeg ikke villet så mye de siste tre kilometerne, men en fra Tromsø Løpeklubb maner energisk til kollegial innsats, så jeg ville visst litt til likevel.

Idet jeg er over mål, får sportsmannen fra Løpeklubben et slitent, men varmt håndtrykk som takk. Av arrangørene får jeg medalje og et sånn romfarts-teppe i aluminium for å holde varmen. Jeg føler meg proff der jeg og NASA-folien sjangler mot teltet med sportsdrikk og banan.

Arrangørstaben kan ses over alt. Det er gule vester og gode hjelpere så langt øyet kan se. På tross av sludd, regn og sviktende løpeinteresse har de holdt ut i 25 år. I år fikk ildsjelene sin velfortjente takk i form av deltakerrekord og et prikkfritt arrangement for over 5000 løpere. Jeg var ikke helt i stand til å si det til arrangørene da jeg kom i mål. Men her er en nattløpers bekjennelse: Tusen takk!

—————————————————————————————————————————————————————–

Om du vil lese flere innlegg om dugnadsånd finner du blant annet ett her: http://www.chramer.no/i-love-dugnad

Dersom du vil abonnere på bloggen min kan du legge inn e-postadressen i rubrikken på høyre side.