Posted on 12/10/2016 by

Et slagord som slår

Fra jeg var svært ung har jeg hatt stor respekt for SpareBank1 Nord-Norge. Der jobbet flinke, men litt alvorlige foreldre til gutter og jenter i klassen min. De alvorstyngede foreldrene satt i skranken, var sjef eller jobbet i «magasinet». At de var preget av alvor var helt naturlig. De passet mine oppsparte kroner, som var nøysomt samlet på en Solan Gundersen-sparebøsse.

Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for de mest desperate småsparere.

Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for den mest desperate småsparer utrustet med smørkniv.

Respekten for banken var stor, men ikke større enn at pengene i sparebøssa var mest mine. Jeg og brutter’n gjorde det til en kunstform å lirke ut penger ved hjelp av smørkniv og finslepen risteteknikk. Drømmen var å få ut en seddel. Fasit var at det oftest ble med kronestykker. Ikke sjeldent angret jeg grovt på at jeg hadde brettet den verdifulle seddelen ned i bøssa.

Sparebøssa var mitt første møte med logoen til Sparebanken. Bankens navn sto tydelig preget i gullbokstaver på sparebøssa. Den hadde hedersplass på gutterommet. Nest etter bildet av Samantha Fox på veggen var nok bøssa det som fikk mest oppmerksomhet fra mitt blå blikk. Sedlene i sparebøssa og Samantha var like uoppnåelige.

Under den årlige Sparebank-uka, hvor mine penger brått ble litt «våre», rullet alltid logomaskineriet til banken over meg med full tyngde. Jeg forlot som regel banken med tom bøsse, full mage og reflekser nok til å bli sett på mils avstand. Jeg var glad og lykkelig, på tross av tom sparebøsse, nettopp fordi jeg nå var utstyrt med hundrevis av bankens give-aways med fargesprakende logoer.

På 2000-tallet var jeg ikke lengre sparebøssegutt, men familiemann med lån. SpareBank1 var blitt mer enn en logo. Jeg hadde gått fra sparing til forbruk, og SpareBank1 var gått fra logo til merkevarebygging. Banken fortalte at jeg «skulle sette det på huset». Jeg ble ikke helt fortrolig med denne oppfordringa, og jammen tror jeg banken likte det dårlig selv. Slagordet forsvant i alle fall like fort som det kom.

Deretter kom slagordet «Vit at vi er der». Det ble også veid og funnet for lett. Både av banken og publikum. Våren 2005 skulle nemlig SpareBank1 sitt kampsponsorat på Alfheim stadion gis til et godt formål. Mandelas HIV/AIDS-arbeid skulle få oppmerksomhet og inntekter i pausen på TIL-kampen. Jeg var ansvarlig for PR-arbeidet til Mandela-konserten, og ble innkalt på møte i Rødbankens høyeste etasjer. På dette møtet var også kampens konferansier Kristian Fr. Figenschow til stede. Vi lyttet nøye til bankmedarbeiderens foredrag, som avsluttet med en oppfordring om å bruke slagordet «vit at vi er der».

Da tok Figenschow løs. -Det der det e jo ren terror», utbrøt Kristian Figenschow. – Hvess æ e skyldig banken litt pænga, så vil dokker at æ skal gå rundt å være redd og vite at dokker e dær og jakte på mæ?

Dama fra kommunikasjonsavdelingen forsøkte å forklare teatermannen. – Nei du misforstår. Vi mener det jo ikke helt konkret! Det er mer i overført betydning, sa merkevaredamen. – I overført betydning?!? Det e jo enda værre! Det e psykisk terror, nesten ropte Figenshow over møtebordet og hadde stor moro med bankens slagord.

Bankdamene hadde det ikke like gøy. Humoren i banksektoren hadde ikke hatt samme rivende utvikling som sparebøsser, bankprodukter og slagord. Vi ble derfor enig om droppe hele slagordet og heller minne Alfheim-publikumet om at SpareBank1 Nord-Norge var kampsponsor.

I dag går alt så mye bedre. Bankfolk har begynt med humor, og konsernsjefen forteller vitser under sine foredrag med søylediagram og konjunktursvingninger. Samtidig har Sparebank1 fått et slagord som virker. Ingen kan mislike «for Nord-Norge». I alle fall ikke gutter som har vokst opp med sparebøsse fra banken på nattbordet og Fox-plakater på veggen.

For banken gjelder det bare å passe på slagordet og utvikle verdiene og selskapet i takt med slagordet. Dersom banken ikke gir slagordet troverdig innhold blir det like hult som en tom sparebøsse og like uinteressant som dagens utgave av Samantha Fox. Jeg tror SpareBank1 Nord-Norge klarer det godt. Vi er i alle fall mange som heier på Nord-Norge!

———————————————————————————————————————————————————————————————————————————————–

Dette innlegget er skrevet på oppfordring til SpareBank1 Nord-Norges internblogg og senere publisert etter avtale. Jeg håper den faller i smak både hos bankfolk og andre.