Posted on 22/12/2013 by

Fine greier

Skal jeg være helt ærlig så har jeg aldri sett på Lenangsøyra som særlig billedskjønn (sorry, Lenangsværinger). Men da jeg pekte ut hytta vår på den andre siden av fjorden måtte jeg medgi at det var en riktig så «nice place to have a cabin». Fem rørslige portugisere, som sov vekselvis i en Fiat Punto og i ei rorbu ment for tre, skrøt uhemmet av den lille bygda med glissen bebyggelse, rekefabrikk og Jokerbutikk.

Portugiserne hadde klatret opp Stetind om formiddagen og kjørt ned fjellsida i puddersnø. De var sikkert både sultne og tørste. Det var derfor helt unødvendig av meg å avslutte samtalen med å si at jeg måtte skynde meg hjem fordi vi skulle ha bacalao til middag. Gutta fra det bacalao-elskende landet smilte tappert, men jeg er sikker på at en av dem dro polvotten over kinnet og tørket bort en tåre.

Da jeg satt i bilen og hadde forlatt gutta fra Portugal kjente jeg på lykkefølelsen etter dagens fjelltur. Snøen var fin og svingene satt greit, men det var ikke grunnen til mitt gode humør. Årsaken var den barnslige gleden over at jeg hadde noe som andre ville ha.

Det ligger muligens i menneskets arvemateriale å glede seg over slikt. I Hamsuns «Benoni» snakkes det om en stein i fjæra som er lik alle andre når du passerer, men som blir uendelig vakker og attraktiv om noen andre tar den opp og vil ha den.

Den Hamsunske lykkefølelsen jeg opplevde finnes også i vår nyoppdagede glede over nordlyset. I millioner av år har nordlyset flammet over himmelen på Nordkalotten. Da mine besteforeldre var barn var nordlyset farlige greier. Det siste du måtte gjøre var å vifte til det med et lommetørkle, for da kom nordlyset og tok deg. Fenomenet var blitt noe mindre farlig i min barndom, men vi kjørte ikke tulling rundt i distriktet for å finne steder for nordlys-fotografering. På 80- og 90-tallet var det bare rare japanere som lå i bobledress i snøskavla og så opp på himmelen eller dro på fotosafari i ødemarka. Nå jager til og med lokalbefolkningen i Nord-Norge rundt med kamera og mobiltelefoner som om hver nordlyskveld kan være den siste. Egentlig mer komisk enn kosmisk hele greia. Som roboter på autopilot spøles det rundt med blikket festet på app’en som skal fortelle om det er sjanser for å se nordlys på himmelen. Mens det grønnblåe lyset belyser oss i topplokket, er vi blå i trynet av lyset fra mobiltelefonen som varsler om «rimelig gode sjanser for nordlys».

Selvsagt er det flott at vi har lært oss å sette pris på naturen og kommer oss ut. Men det er merkelig at det ikke ble skikkelig fint før andre fortalte oss at det er unikt. Først da Joanna Lumley fra BBC (http://bit.ly/1fQHmlk) lagde et tv-program om det vakre nordlyset, og japanerne hadde fått selskap av briter, kinesere og folk fra Hong Kong fikk vi øynene opp. Da stimet vi ut i flokk og følge, og dokumenterte nordlys-opplevelsene på Twitter, Facebook og Instagram.

Det er bare sånn med oss mennesker. Ting blir ekstra fine når andre forteller oss at de er fine. Dama du sa nei til på skolen blir plutselig fin når kameraten din blir sammen med henne. Genseren du ikke kjøpte på salg blir et savn når kollegaen dukker opp med den på jobben.

Så om gaven du får på julaften ikke faller helt i smak og svoren på ribba ikke er kjempesprø er jeg overbevist om at det hjelper om din gave blir kveldens mest omtalte og om gjestene likevel roser kokekunsten. Sånn er det bare. Fint blir enda finere når du hører det fra andre.

God, fin jul!

———————————————————————————————————————————————–

Illustrasjon: Jens K Styve

Vil du ha neste blogg fra www.chramer.no på e-post kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Synes du bloggposten er «fine greier» og ønsker å dele den er det bare å dele i vei!