Går vi glipp av talenter?
Times Magazine hadde for et par år siden et forsidebilde med fem eks-offiserer, med overskriften “The New Greatest Generation”. Alle offiserene hadde tjenestegjort i det amerikanske forsvaret, og alle hadde erfaring av internasjonale operasjoner. Ifølge Times vil disse forme fremtidens USA. Forsiden var lik en artikkelen i Forbes noen måneder tidligere som fortalte at Wal-Mart, Pepsi Co og amerikanske finansinstitusjoner ansatte stadig flere offiserer. De var erfarne, kunnskapsrike, besluttsomme og evnet å få det beste ut av sine medarbeider. De var drømmeledere i amerikanske bedrifter.
Forskjellene på det norske og det amerikanske samfunn og forsvar til tross: Norge har også en stor gruppe kvinner og menn med utdanning og erfaring som ikke kan erverves på lesesalen. Over 100 000 nordmenn har nå erfaring fra oppdrag utenfor Norge. Betyr det at vi også har en generasjon som med sine erfaringer fra tiden i uniform kan forme morgendagens Norge?
Svaret er ja fordi Forsvarets kompetanse aldri har vært mer relevant og nivået på de som utdannes og trenes aldri har vært høyere. Samtidig må det ryddes i gamle forestillinger om militær utdannelse og lederskap utenfor Forsvaret. Da jeg søkte min første sivile jobb ble jeg spurt om jeg som offiser ville ha problemer med å være leder for homofile medarbeidere. Jeg ble så indignert at jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha jobben om jeg fikk den.
Sommeren 2013 meldte Forsvaret at rekordmange søkte på opptak til befalsskolen. Antallet som vil bli spesialsoldater er historisk høyt. Det er konkurranse om å avtjene verneplikten. Sjøforsvaret patruljerer like naturlig i Nord-Norge som i Aden-bukta, Luftforsvaret har flydd krevende oppdrag i Libya og i Hæren øves det ikke lengre på å stoppe Sovjetunionen ved Lyngenlinja. Nå er Hærens offiserer og soldater veiledere for afghanske militæravdelinger.
Dette gjør selvsagt noe med kompetansen. Der Norge før var verdensmestere i vente- og vintertjeneste er de militære i verdenstoppen på kulturforståelse og konflikthåndtering. Likhetstrekken mellom sivile og militære fag og fagfolk øker. I dag kan militær kompetanse nyttiggjøres om du er ingeniør på et veiprosjekt, i jobb som personalkonsulent i en kommune eller som sikkerhetsansvarlig i Statoil.
Går vi 30 år tilbake i tid var mange villig til å bløffe på seg alvorlige lidelser for å slippe militærtjeneste. Simulantene er nå erstattet av unge som har forberedt seg godt for å slippe til. I dag får nemlig bare en av fire gjennomføre førstegangstjenesten. Fra årskullet 1997 innføres det allmenn verneplikt og da kommer også jentene for fullt. Dette vil endre vårt bilde av Forsvaret og av de som tjenestegjør som soldater og befal. Personell med militær utdannelse vil utgjøre et viktig tillegg til de vi utdanner gjennom det øvrige utdannelsessystem.
Fortsatt har Forsvaret en jobb å gjøre. Evnen og viljen til å formidle verdien av utdanningssystemet og leveranse av kompetanse til samfunnet har vært for liten. Et svært positiv signal er Hærens samarbeid med sykkelrittet Arctic Race. Hæren bidro over en uke i august med 350 spesialister innenfor logistikk, vakthold, militærpoliti og sanitet. Arrangement som Arctic Race sikrer erfaringsdeling, utvikling og et tettere forhold mellom Forsvaret og resten av samfunnet.
Det er en utfordring at mange potensielle arbeidsgivere har liten erfaring med militær kompetanse. I den grad HR-sjefer og andre har kunnskap om Forsvaret, stammer erfaringen gjerne fra den kalde krigen. Den gangen var militær ledelse preget av skrik og skrål, angst for individualisme og nesten manisk fokus på støvtørk. En militær tjenesteuttalelse, eller CV om du vil, oppga resultater fra 3000-meter testløp og var ellers en samling militære fremmedord. Skal anseelsen øke ytterligere må innholdet i tjenesten formidles på et språk som kan forstås. Flere militære ledere må også bli synlig i samfunnsdebatten, som kommunikatører utenfor «menighetsbladene» til forsvarsforeningene. Det var et godt tegn å se general Robert Mood som trekkplaster under Kommunikasjonsforeningens siste høstkonferanse. Nå venter jeg bare på at den første offiseren skal begynne å blogge!
—————————————————————————————————————————————————————–For ordens skyld klargjøres det at bloggeren er hylende inhabil ettersom han har brorparten av sin utdannelse og yrkeserfaring fra befalsskole, Krigsskole og tjeneste i Hæren i Norge og Afghanistan i perioden 1993-2007.
Interessant artikkel, Christian. Som rekrutterer stiller jeg meg bak din påstand om at mange potensielle arbeidsgivere har liten erfaring med militær kompetanse. Unntaket er – ikke overraskende – når de selv har militær bakgrunn. Da tenderer man i tillegg til å velge de som er lik en selv.
Meget bra, Christian!
Det er klart det kan være vanskelig å forklare en potensiell arbeidsgiver hvorfor min «Cand. Kanon» kan være nyttig for henne/ham/hin…….
Samtidig skjønner jeg skepsisen mange kanskje har til offiserer, enten det kommer fra egenopplevde dårlige erfaringer, eller fra mediaskapte forestillinger om skyteglade drapsmenn med potensiale for PTSD. Så ja; vi må bli flinkere til å fortelle og forklare om oss og hva vi kan, gjør og er.
Jeg liker utfordringen din Christian!
Hei Kristin! Så flott at teksten var interessant for rekrutteringsbransjen.
Jeg tror det kan gjøres mye for å vise mer av hva en militær utdannelse og karriere rommer. Kommer gjerne en dag på en kaffe for å prate rekruttering.
Ingen helg uten gode ord fra «ukesbrevet». Riktig god stemning og grunnlag for å få en god selvreflekterende tankerekke.
Det er ikke vanskelig å forstå frustrasjonen, og det interessant tema ettersom jeg har gode venner og bekjente med tilsvarende militær bakgrunn. Det sivile arbeidsliv kan nok være like blinde for verdifull ikke-formalisert kompetanse i forsvaret som forsvaret er blinde for tilsvarende ikke-formalisert kompetanse i det sivile liv, og i konkurransen om jobbene – hvor ulikt stiller man?
Gjennom engasjementer, verv i organisasjoner og yrkesliv har jeg jobbet med svært ulike mennesker. Noen med bakgrunn fra førstegangstjenesten, befalskolen, krigsskolen eller utenlandsoppdrag. Hvem som viser seg å være de beste har liten, eller ingen, sammenheng med militær bakgrunn, selv om det kan være jobber hvor militær erfaring kan gi fordeler.
Det er mange situasjoner som gir svart belte i både logistikk, lederevner og psykologi. Kronisk sykdom eller handikap kan gi tilsvarende eller bedre innsikt enn en militær karriere. Å være lærer for en utfordrende klasse på videregående trinn kan gi samme forståelse og lederevner på høyde med forsvaret. Å trøste og motivere mennesker bygger på det samme, enten det er en tøff øvelse eller et turbulent hjem man skal hjelpe folk igjennom.
Å vurdere mennesker ut fra en selv er ikke ukjent, og det gjør folk i forsvaret like ofte som sivilister. Jeg har en del handikap og møter like ufine holdninger fra ansatte i forsvaret som fra «mannen i gata». På sesjon trodde forsvaret jeg løy til dem fordi jeg på tross av handikap fikk gode karakterer. Uprofesjonell vurdering av personer som skiller seg ut fra de som er der fra før går begge veier.
Å bli spurt om hvordan man tidligere befal forholder seg til homofile er forståelig nok provoserende, men helt dagligdagse situasjoner for mange av oss, men det er i nettopp slike situasjoner man med sin militære bakgrunn har mulighet til å vise man tilhører verdenstoppen i kulturforståelse og konflikthåndtering, i stedet for å bli fornærmet og trekke seg unna.