Posted on 14/02/2015 by

Hvem tror du at du er?

– Det har klikket for pappa, sa min venninne over kaffekoppen.

– Han har begynt med slektsgransking. Han er ikke så sterk på data, men det er utrolig hva han får til å henge sammen. Siste nytt er at vi er i slekt med, tattarataa, sa hun og lagde en fanfare: Lord Nelson!

Å få tegnet opp sitt familietre er populære greier, men en vet aldri hvilke banditt-epler som dukker opp. (Illustrasjon Jens K. Styve)

Å få tegnet opp sitt familietre er populære greier, men en vet aldri hvilke banditt-epler som dukker opp. (Illustrasjon Jens K. Styve)

Det er i vinden å spa opp gamle røtter. Ikke alle er så heldig at de «finner» en Lord i arvematerialet. Noen finner NS-sympatisører, banditter og søskenbarn født under «uklare» omstendigheter under krigen. Da hjelper det med litt selektiv søking.

– Han ringer nesten hver dag, fortsatte hun. Etter at jeg utfordret dette Nelson-opplegget driver han med avansert historieomskriving. Det er både uekte barn, kolera, strandede sjømenn og utvandrede enker fra Gudbrandsdalen. Jeg er sånn passelig begeistret. Vi heter nå engang det vi heter. Det er ikke akkurat Nelson, sa hun.

I Norge har vi gjerne kontroll på generasjonene tre-fire ledd bakover, vi har oversikt over søskenbarn og en viss formening om tremenninger. Vi hilser høflig om vi møtes på butikken, men kaffebesøk og lange samtaler med fjerne slekter kommer ikke på tale.

Da er det annerledes i USA. Der er alt som kan knyttes til slekta som «cousins» å regne. Sitter man et sted i Midtvesten og finner ut at en har et slikt søskenbarn i Norge, hiver en seg gjerne på flyet og blir noen uker. Ikke alle nordmenn har en søskenbarn på Gjøvik, men alle har en cousin i Amerika!

Vår amerikanske cousin dukket opp i Tromsø for noen år siden. Min mor var i mottakskomiteen og det gikk ut et bud om å møte i Tromsdalen sammen med min lille familie. Det var tid for å bli skrevet inn i manntallet.

Da vi ankom barndomshjemmet var slektstreet allerede rullet ut på stuebordet. I det mine to sønner ble skrevet inn som knopper på familietreet, var stemningen på nivå med da Ødegaard signerte for Real Madrid. Pressekorpset var ikke det samme, men å si at stemningen var elektrisk, ikke minst hos vår cousin, er ikke å ta hardt i.

Under innskrivingen var min far som vanlig noe avventende. Pappa er roligere enn nordlendinger flest. Som innflytter sørfra øver han fortsatt på nordnorsk spontanitet. Han hang på ingen måte over slektstreet og var mer opptatt av kaffekoppen enn av smalltalk om slektens gang.

Med på besøket og slektsturneen i Norge var også vår cousins samboer. Han hadde selvsagt også et slektstre, men det hadde kortere røtter enn sin samboer: Dessverre var hans røtter fra Helgelandskysten, og så langt har ikke engang råtne epler fra min mors familietre rullet.

Etter timer med krumkaker og multekrem var alle røtter og tilskudd fra min mors familie ajourført. Da var tiden kommet til å rulle ut slektstreet fra Helgeland. Nå var det Cousin-samboerens tur. Steder som Roervik, Doenna og Roedoey ble pumpet ut med usikker og nysgjerrig amerikansk uttale.

– My mother came from Roedoey, sa plutselig faren min, som bikket seg frem i sofaen for å ta slektstreet i øyesyn for første gang. Det var stille i stua da fatter’n lot blikket fare over Hansen-folk og Karlsen-er i syv, åtte ledd. – I think this is my mothers uncle, sa han og pekte. And this is Elias and Hedvik Sjåvik, my mothers parents, sa han og pekte på en tykk gren med navet til hans besteforeldre på midten av arket.

Amerikanerne så på i måpende stillhet mens pappa gjenkjente stadig flere slektninger fra 50-tallets sommerferier på Helgelandskysten. Tårene trillet fritt hos våre amerikanske gjester og pappa forsto ikke hvilket jordskjelv han utløste. Demningen skulle snart briste. Før han visste ordet av det var han omfavnet i en fuktig og svært amerikansk bamseklem. Han var «The missing link»!

Som en fortapt sønn ble han ønsket velkommen. Det vil være en underdrivelse å si at det var hjertelig. Det ble flere bamseklemmer, mer gråt, telefoner til US of A og nye tykke streker mellom de to slektskartene. I midten, både på arket og i stua, sto en  overrumplet, småbrydd og nyutnevnt cousin i en overraskende hovedrolle.

Av og til trenger en ikke finne en Lord Nelson for å skape jubel. Det holder lenge med en enkel Sjaavik fra Roedoey, som inntil den dagen aldri hadde befattet seg med det store spørsmålet: «Hvem tror du at du er?»

———————————————————————————————————————————————————-

Illustrasjonene på denne siden er tegnet av min gode venn Jens K. Styve. Du finner hans mange bilder på www.jensk.no. Jens tegner både vakker og fort og i tillegg til å kjøpe bilder på nettsiden hans kan du også bestille illustrasjonsoppdrag.