Posted on 01/06/2014 by

I love dugnad!

Et av de fineste ordene som finnes er dugnad. Ordet som i 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord hører på en måte våren til. Med snøsmeltingen kommer både søppel, hundeskit og dugnadsinnkallingene frem. Selv om dugnadsoppslag på postkassestativet fremkaller brekninger hos enkelte digger jeg dugnad!

I følge Wikipedia er dugnad felles utført frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, men også nasjonalt og jammen også internasjonalt. Oppslagsverket Wikipedia, som det også er all mulig grunn til å digge, er også et dugnadsprosjekt.

I mange land har de ikke oppdaget dugnadens velsignelse for lokalmiljøet. Lite tyder på at de kommer til å gjøre det i årene som kommer. Utenfor Norge betales det nemlig oftere for  proff hjelp. Om barna vil drive med organisert aktivitet leies det inn folk som har trening som yrke eller bi-inntekt. Vedlikehold og plenklipping av fellesområder utføres av firma. I Norge er foreldre frivillige oppmenn, trenere og dugnadsledere. Den norske dugnads- og frivillighetsmodellen gjør at alle kan være med. Ungene får utfolde seg i aktiviteter, alle bidrar litt på fellesskapets områder og nabolaget velsignes med tettere bånd mellom barn og voksne.

Jeg liker ikke utviklingen i Norge som viser at stadig flere kjøper inn trenere til ungene. Kanskje blir øvelsene litt bedre, men limet i lokalmiljøet svekkes. Selv om vi liker å tro at vi er travlere enn før trenger vi en sterk dugnadsånd om vi skal bevare noe av det vakreste vi har, nemlig fellesskapet. Det kan hende vi går glipp av noen fotballproffer i England og en turnstjerne som kan vises på Eurosport om mora til Ivar og faren til Grete er trenere. Den prisen mener jeg vi kan betale. Dessuten tror jeg ikke på at vi er så mye travlere enn før og at dugnaden derfor må outsources. De som bygde landets samfunnshus for hånd, ryddet skiløyper med øks og trente Jallis, Kuppern og Wirkola  gjorde det etter dagens dont på gården eller fabrikken. Dugnadsjobbing ble utført av kvinner som alene oppdro nitten, tjue unger på et småbruk uten innlagt vann og strøm, bønder som drepte rovdyr med bare hendene og veiarbeider som hogg ned fjell med slegge!

Nylig var det dugnad i «Alvevegen vel», velforeningen i vårt boligfelt på Tromsøya. Mange av huseierne har for lengst sendt ungene på universitetet, men de stiller fortsatt opp på dugnad. Listen over oppgaver er like forutsigbar som at det serveres lunken kaffe og svette vafler. Søppelrydding, maling av lekeapparater, fiksing av dukkehuset og ny sand i sandkassene. I beste Gerhardsen-ånd yngler det med folk som mer eller mindre målrettet gjør en jobb for fellesskapet.

Selv om mange dugnadsarbeidere burde holdes unna både sirkelsag, motorisert gressklipper og minigraver er tilsynelatende alt lov på dugnad. Når farlige maskiner betjenes av glade amatører under ledelse av en som vanligvis ikke leder kan alt skje! Det har vært sagt at fiskere har verdens farligste yrke. Om dugnadsarbeid var en fulltidsjobb tror det hadde vært helt oppe i ryggen på yrkesfiskerne. I Alvevegen var den farligste maskinen i bruk en bil med henger så vi unngikk de store farer.

Årets dugnad ble ledet av en kjekk nabo jeg aldri har sett før. Jeg vet ikke hvilke rolle han har i vellet, men liker å tro at han ble utpekt på grunn av antrekket sitt. Han hadde han nemlig proffe snekkerbukse med sånne innebygd knebeskytter og belte med masse fancy verktøy. Det så til og med ut som verktøyet  var godt brukt! Dette var åpenbart en med spisskompetanse for snekkerbukse med knær er ikke for folk som leker dugnad. Superflink til å lede var han også.

Dugnadsgeneralen hanket meg inn akkurat i det jeg var i ferd med å innkassere en velfortjent kopp lunken dugnadskaffe  etter å ha plukket sneiper, truseinnlegg og russekort opp av en 800 meter lang sumpgrøft. Sammen med en nabo fikk jeg i oppgave å feste en ny basketkurv på stolpe som minst var 12 meter høy. Tilsynelatende en grei jobb, selv for en kontorpung som meg og i alle fall for naboen som både er matematiker og en praktiker av rang. Likevel ble oppdraget raskt til et «mission impossible» da vi oppdaget at det manglet bolter for å henge opp herligheten. Jeg meldte  lydig utfordringen til sjefen og la til at det var 10 minutter til de lørdagsåpne butikkene stengte. Kanskje vi måtte utsette oppgaven? Før jeg hadde fullført setningen var dugnadssjefen i fullt firsprang til sin handyman-farkost og snart fløy vi to lavt over fartsdumpene på vei mot nærmeste byggevareforretning.  Mr. Håpløs hadde møtt Mr. Fixit og selvsagt fikset vi bolter ett minutt etter stengetid. Dugnadsgeneraler har nemlig lov til å utfordre både fartsgrenser, innkjøring forbudt-skilt og oppslag om åpningstider!

Mens jeg og generalen kjørte Rally Nord-Norge var resten av dugnadsgjengen samlet rundt basketstativet. To menn var blitt til fire menn og en dame som med beundring så matematikeren beregne hvor skruehullene skulle borres. Hans utregninger er tatt var på av Riksantikvaren for de kan trolig gi han både Nobelprisen i fysikk og matematikk!

Etter litt akademisk runddans om skruedimensjoner og fysiske lover fikk vi opp ikke mindre enn tre stiger mot samme stolpe. I en kraftanstrengelse som får det berømte bildet fra Marinekorpsets flaggheising på Ivo Jima til å se ut som en søndagstur festet  vi basketkurven med de nyinnkjøpte boltene.

Festing av basketkurv er nesten like krevende som en militær operasjon, men bare nesten...

Festing av basketkurv er nesten like krevende som en militær operasjon, men bare nesten…

Med high fives og løssluppen stemning feiret vi vår enorme dugnadssuksess og at vi alle hadde kommet fra risikoprosjektet med liv og lemmer i behold. Dugnadslederen serverte rikelige mengder ros og oppmuntring så da jeg stabbet meg hjem med favnen full av stiger og utstyr følte jeg meg som en nordnorsk fetter av tøffingen Mc Gyver.

Basketbanen er igjen klar for moro og fri lek uten betalt trener. Vi voksne har fått enda en grunn til å hilse og smile lurt når vi møtes tilfeldig ved postkassa en grytidlig morgen i desember.  Sammen har vi jo utført dugnadsmirakler! Jeg får bare håpe at naboene tilgir min noe ledige beskrivelse av dugnaden slik at jeg ikke blir satt til å plukke hundeskit på neste dugnad. Skjer det lover jeg ta det med et smil, for som sagt: I love dugnad!