Ingen dans på roser

Det er ikke lett for en mann med gigantiske føtter å danse på roser. Er du innehaver av sko i størrelser over 46 må du være innstilt på å trampe rundt på jorden i tilårskomne joggesko og skisko, like fjernt fra dagens tekniske standard som en Lada-eier.

Nå skal det sies at storfotlivet stort sett er til å holde ut i Norge. Her regnes ikke sko over 45 som fottøy for folk med særskilte utfordringer. Helt annerledes er det ute i den globaliserte joggesko-verden. På en reise til Kina, joggeskoenes fødestue, spurte jeg engang en Nike-ansatt etter sko i størrelse 47. Butikkmedarbeideren forsvant med et Østens smil og jeg var sikker på at hoffet som fulgte med fra lageret bar med seg gull, røkelse og joggesko. Men neida! Følget på fem kom bare ut for å se på den forvokste nordmannen med absurd store ben. Og for å le av meg!

Med mine gamle joggesko i bagasjen dro jeg hjem til Norge med punkterte luftputer i joggeskoen og skadeskutt stolthet. Etter mange kvelder i terapi hos min bror med skostørrelse 48 kjempet jeg meg tilbake til hverdag. Det gikk bra helt til høsten og en etterlengtet oppgradering av telemarkutstyret sto for tur.

De relativt nye Rottefella NTN sto øverst på ønskelista og jeg dro til min skibutikk for å investere i fremtidens utstyr. Like før skisnekkeren skulle skru bindingene inn i de nye skiene mine stilte jeg kontrollspørsmålet om de også hadde NTN-sko i størrelse 47. Drillebevegelsen stoppet og mannen så på meg i måpende overraskelse. «Duee kompis: Æ trur ikkje det finns NTN førr sånne pajlabba». Jeg kjente tårene presse på. Skulle det igjen komme folk ut fra lageret for å le av meg?

Skiselgeren slapp drillen tilbake i holderen i beltet som en cowboy som hadde møtt opp til en avlyst duell. Nå bladde han i en katalog med en intensitet du kun ser hos gutter i 12 års-alderen som har funnet et ulovlig blad bak bokhylla til brutter’n. «Nææi du skjønne, Degosen (han mente nok Italienere som lager mesteparten av verdens skisko) har jo ikkje så store føtter.»

Hva inn i syke granskuaen er dette, tenkte jeg? «Har vi begynt å spørre Fredrico, Mario og Luigi om hvilke størrelser det passer dem å produser helnorske telemarksko?» Pusheren mumlet  noe om størrelse på markedet, kjøpekraft og markedsdynamikk som han sikkert hadde lest i et brevkurs om markedsføring. Jeg og pajlabbene mine forlot butikken med en oppmuntrende melding om at «de kanskje får inn til neste år».

Jeg tenkte umiddelbart hvordan jeg kunne hevne meg på Italienerne som var ansvarlig for at jeg skulle ha en ny sesong med antikvarisk utstyr. Kunne jeg lage veisperringer som hindret italienske skiturister å komme til «min» del av Lyngsalpene? Kunne jeg få noen tørrfiskeksporterende kamerater til sende fisken til alle andre steder enn Italia? På den andre siden har jo min mor lært meg at hevn ikke løser noen ting.

Veisperringene ble derfor ikke etablert og nordnorske eksportører sender fortsatt sin stoccafisso til Italia. Fortsatt trår jeg rundt i et par morkne telemarksko fra tidlig 2000-tall og har skibindinger som vil skape gledesutbrudd og OL-floke hos nikkersadelen på Skimuseet. Mitt forhold til italienske skoprodusenter er like kjølig som nordlendingers forhold til Oslo-OL, men jeg har stålsatt meg for en ny sesong. En ny sesong hvor jeg igjen kan skylde på gammelt utstyr og kan sende glovarme tanker til Italia når jeg ligger på hodet i en nydelig, nordnorsk snøskavl.

De italienske discodass-gutta derimot har ingen unnskyldninger om de skulle ramle med sine nymotens NTN-bindinger og moderne telemarksko. Skulle jeg treffe en italiensk disco-prins i fjellsiden i Lyngen er det mulig han må ligge litt før han får en hjelpende hånd, men ikke så lenge at han blir syk og kald. Det kan jo være det er han som skal produsere NTN-sko i størrelse klumpfot til 2015-sesongen. Det er jo lov å håpe også for oss med «pajlabber».