Vår 13 år gamle sønn er familiens nettverkskonge. Vi har ikke før snublet over dørstokken på en restaurant eller et kjøpesenter før han fisker opp mobilen og sjekker stedets trådløse status. Det er ikke oljepriser, New York-børsen eller galopperende e-postmeldinger som må sjekkes. Nei, ungdommen må bare være online. Når bølgesignalet øverst på skjermen viser at han er tilkoblet verden, kan roen igjen senke seg.
Dagens voksengenerasjon snakker om ungdommens online-nød med bekymring. Det har blitt en sannhet at barn og ungdommer aldri har lært å kjede seg. Av den oppskrytte kjedsomhet skal det komme både kreativitet, sjelebot og oppdagertrang. I jakten på den magiske nostalgieffekten oppfordres det til og med til noe så gammeldags som rampestreker.
En venn av meg knep nylig tre slyngler på fersken mens de gnikket en isoporbit mot kjøkkenvinduet hans. Han skrev om det på Facebook og mottok over 100 likes og 20 kommentarer om at det fortsatt var håp i en verden hvor barn gjorde rampestreker. Hadde Facebook eksistert for 25 år siden hadde han fått flere støtteerklæringer om han ga slynglene buksevann for å ha laget infernalske gnikkelyder under middagshvilen.
«Da jeg var ung ringte vi på og stakk av hos naboene. Dagens unge kan ikke engang gå på slang eller «huke» bak en buss», sa en venn av meg før han tvang sønnene ut for å snekre trehytte. At det var han som sto for mesteparten av sagføringen fikk så være – ungene satt i alle fall ikke inne og hang over spillkonsollen. Nå hang de over verktøykassa og slik «kreativ kjedsomhet» skal visstnok fostre ny kreativitet og oppdagertrang.
Jakten på kjedsomheten (kanskje en fremtidig serietittel på TVNorge?) er litt av et paradoks. Før var lediggang roten til alt ondt. Nå er kjedsomhet på foreldremoten. Den mest effektive måten for å fremprovosere passelig dose arbeidslyst og kjedsomhet skal visstnok være å lage kode til husets trådløse nettverk. Nettverkspassordet leveres kun ut etter at bikkja er luftet, oppvaskmaskinen tømt og bare for noen timer av gangen. Rene terrorbalanse spør du meg, men du verden så effektivt. En hund biter ikke hånden som gir den mat. En nettverksjunkie motsier ikke den som kontrollerer koden til nettverket.
«Det er ikke farlig å kjede seg» hørte meg selv si til avkommet da vi nylig besøkte et museum. Samtidig fisket jeg med vante hender, og for 500. gang den dagen, opp min egen iPhone og spurte wifi-kongen om det var dekning. I det samme forsto jeg hvor han har fått nettverks-avhengigheten fra. Heller ikke iPhone-eplet faller langt fra stammen.
Hahaha – her kjenner vi oss igjen. Vår 12 år gamle arving nekter å spise på restauranter der det ikke er free wifi!!!
Fornøyelig lesing