Posted on 23/11/2015 by

Jeg elsker det og jeg hater det

I morgen klokken 10.20 skal jeg snakke på årets IA-dag i Troms. Om «det gode liv på jobben». Full sal på the Edge i Tromsø. Jeg takket ja i en slags gledesrus over å bli invitert til å snakke. Nå angrer jeg noe grassat. Jeg har 30 minutter til rådighet og 700 stykker i salen. De har betalt for å høre på. De har neppe betalt så mye for mitt foredrag alene, men like fullt: De har betalt!

love my job

For å sikre stigning i programmet er jeg – amatøren, først. Etter meg kommer de proffe. Folk som tar millioner (minst) for hvert foredrag og som sikkert hentes på flyplassen med egen limmo. Det er slik jeg tenker på Solfrid Flateby og Halvor Haukerud som kommer etter meg. De som har foredrag som livsstil. De som sikkert ikke har ett eneste nedskrevet ord og som lirer av seg morsomheter på løpende bånd.

Amatøren har skrevet ned alt. Printet ut på laserprinter! Håndsvetten min i morgen vil få blekkprinter-bokstaver til å flyte ute. Da var vi like langt.

Amatøren har øvd. Kjerring og unger har blitt jaget til den andre enden av huset, far har stått på kjellergulvet med stoppeklokke, powerpoint-pc og jukselapp (den fra laserprinter’n). Jeg har sett at klokka går alt for sakte. Jeg skal jo fylle minst 30 minutt! I følge arrangørene hos NAV bør jeg helst være morsom. Jeg drømmer om publikum som ler så de mister pusten slik at jeg må ta lange pauser. Da går klokka i alle fall fort!

Snakk sakte, sier kona alltid. Det passer ekstra godt nå. 20 powerpoint-bilder skal fylle 30 minutter. Likevel er det å snakke sakte en hårfin balansegang. Jeg kan jo ikke snakke så sakte at publikum slår fast at jeg er utrustet med mindre «bagasje».

Om ikke annet er bildene jeg skal bruke fine. De har jeg i panikk funnet på familiens 17 forskjellig eksterne harddisker. Alle pent spredt i geografien rundt hos svigers, hos brutter’n, på loftet og på hytta. Det hjelper lite med backup når du har så mange backup rundt omkring i slekta at du ikke finner noe. Natt til mandag fant jeg det siste bildet. Det var lovlig sent.

For å sikre fallhøyden skal nemlig foredraget tolkes «live» av to døvetolker. De ville helst se materialet før helgen. Det er jo ikke så lett å stunt-tolke en nordlending som snakker sakte for å få tiden til å gå. Nå har jeg gitt dem grusomt dårlig tid til forberedelser. Beklager!

Konferansen «Det gode liv på jobben» nærmer seg. Mer enn en gang de siste ukene har jeg lurt på hvorfor jeg lot meg lokke til å snakke der. Det har jo vært alt annet enn «det gode liv» de siste dagene. Jeg har skrevet, kuttet, lest høyt og kuttet. Samtidig vet jeg svaret på hvorfor jeg sa ja. Jeg skal begynne med det i morgen: Jeg sa ja fordi det er så utrolig mye gøyere å si ja enn å si nei. Samtidig skal det gjøre litt vondt i magen. Vi har alle godt av å utfordre oss selv – også på jobben.

Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal fylle de siste fem minuttene av foredraget mitt. Nødløsningen blir å lese høyt fra dette blogginnlegget…
Har du forslag til en god vits jeg bør fortelle er det bare å sende over. Det blir sikkert tid til den!