Posted on 16/07/2014 by

Mammablogg

Dette blogginnlegget er privat og bør ikke leses av alle. Det handler om mamma og passer bare for dem som enten har en mor, har hatt eller vurderer å anskaffe en. Dere andre kan surfe videre.

Min mamma Eli har bursdag i dag. Hun runder 67 år. Mora mi er super – så super at hun fortjener et eget blogginnlegg. Mamma er ikke syk eller nede for telling så dette er ikke en «takk for alt»- eller en «bli frisk»-hilsen. Det er mer en «takk for alt du er»-hilsen.

Min mor Eli. Ei knakende bra dame

Min mor Eli. Ei knakende bra dame

Mammaen min har alltid mange prosjekter. Ikke i losjer eller frueforeninger, men prosjekter som hjelper folk som trenger det. For oss to biologiske sønner betyr det at vi tidvis må stå i kø bak andre når det gjelder hjelp og oppmerksomhet; rusmisbrukere, bostedsløse og unge asylsøkere. Spør jeg for eksempel om barnevakt en mandag er det bare å glemme. Mandager jobber hun som frivillig på Kirkens Bymisjon. Avslår hun en forespørsel om barnevakt, er hun likevel raskt ute med et nytt tilbud: «Hva med middag på torsdag?». Torsdag har hun nemlig allerede invitert fire unge afghanske asylsøkere på middag. Da passer det godt at broren min og jeg kommer med til sammen fire barn, for da blir det 12-13 til bords. Akkurat passe, ifølge mora mi. Mammas livsmotto er «den som gir blir aldri fri».

Da faren min, også en fin fyr forresten, skiftet stasjonsvogna ut med en småbil ble mora mi svært opprørt. Hvordan skulle hun nå kunne kjøre brukte møbler til flyktningfamilier som trenger hjelp? Da far min like etter kjøpte kassebil, var sorgen slukket. Nå kunne hun ta steget opp i de barmhjertiges Champions League. En kassebil betyr hjelp til flere!

Da jeg var ung ble det ofte sagt at jeg lignet på min mor. Det passet meg svært dårlig. De fleste gutter vil ligne på far – min var militær, sterk og kunne kjøre truck. Mammaen min jobbet i flyktningbarnehage, på krisesenteret og på barnehjemmet. Det var ikke spesielt kult.

Mora mi er utrolig glad i folk. Og hun elsker å bli kjent med nye personer. For noen år siden fant hun et forkomment dansk ektepar på hurtigbåtkaia på Senja. Siste rutebuss var gått og den etterlengtede rundturen på eventyrøya lå an til å gå i vasken. Da inviterte mamma på hjemmelagde vafler på hytta med påfølgende guidet omvisning på Senja. Selvsagt med min stakkars far som sjåfør. Om kvelden ble de kjørt til kaia slik at de rakk siste båt til Tromsø. Fortsatt mottar mamma årlige invitasjoner til Danmark og honning fra gården i Danmark i julegave.

Det største likhetstrekket mellom mamma og meg er en mildt sagt uryddig tannstilling. En tannstilling som kan sikre kjeveortopeden en ny hytte på fjellet. Om han bare slipper til. Men på min tannstilling slapp ingen til. Mora mi, som har omsorg nok til tusen, fortalte meg at jeg hadde store fine tenner, som jeg burde smile med hele tiden. Tannregulering var ikke nødvendig, i følge henne! I dag ser jeg at mammas tannfaglige grunnlag var syltynt.… Men i selvtillitsbygging har mora mi alltid vært en ener. Mamma Eli sa jeg var OK – og da var det sånn! I dag tar jeg det som et kompliment om noen sier jeg ligner på mamma. Både i utseende og i opptreden.

Mamma har vært pensjonist i flere år, men hun er definitivt ikke ferdig med sin livsgjerning som er å hjelpe folk. Fortsatt er det noen som trenger ei seng, en klem, en middag eller en prat. Mamma har alltid tid og et nydelig, litt uryddig smil til alle.

Hun fortjener ekte og ærlig takk for alt hun er for meg og mine. Jeg vil samtidig passe på å si at jeg er glad i henne og glad for at hun er mora mi. Dersom du har lest helt til hit og også har en mor som fortjener en takk, så synes jeg du skal ringe til mora di og fortelle det til henne.