Maur på glass og øgle på pinne

Blir du syk i Singapore har du minst to kureringsalternativer. Du kan søke tilflukt i vestlig medisin eller følge den lokale, kinesiske medisinmannen. Medisinmannen skriver ut tørkede maur, grøtomslag av tusenben eller en kopp hjortefot-te. Blir du ikke frisk kan du i det minste svinne hen med et spennende siste måltid på kjøkkenbenken.

Jeg er ikke den som besøker legekontoret oftest, men da surklingen i brystet hadde vart i tre uker og jeg hostet som en gruveslusk fra Svalbard, bar det til legen. Jeg valgte sykehus etter eksteriør: Der hvor det står parkert flest Ferrari-er og Lamborghini-er på ansattes parkering. Jeg hadde ikke før fått sagt navnet mitt i resepsjonen så var behandlingen i gang. 10-12 sykepleiere målte alt fra kolesterol til høyde over havet mens oversykepleieren snakket ivrig i telefonen. Hun må ha sjekket forsikringsstatusen min med Europeiske Reiseforsikring, for jeg mener jeg kunne høre gråt og tungetale i den andre enden. Men for forsikringsagenten var det allerede for sent – behandlingen var allerede i gang.

Jeg ble pakket inn i en slåbrok, lagt på båre og ført inn i EKG-maskinen. Ferden mot dødsriket var i gang.

Etter å ha blitt målt, scannet og analysert i de fleste kanaler, fikk jeg endelig møte min dommer. Indiske Dr. Raj avsluttet den times lange grundige sykehussjekken med å lytte på brystet mitt og konkludere med at jeg var….. forkjølet…  Og jeg som trodde at jeg var startpunktet for en ny Ebola-pandemi. Jeg så for meg at jeg skulle få tilsnakk for å ha belastet helsevesenet unødvendig, men dr. Raj skulle snart vise seg som en sann Østens apostel.

– Jeg har egentlig ikke lov til å si dette, men jeg anbefaler deg å «gå asiatisk». Et øyeblikk trodde jeg doktor Raj foreskrev utenomekteskapelig aktivitet, men han var ikke på det sporet. Europeere spiser for mye hvete og drikker for mye melk, mente Dr. Raj. Dere burde heller spise Kylling Tikka, Nasi Goreng og C-vitamin. Jeg takket for rådet og sjanglet feberhet ut fra sykehuset med Singapores flotteste bilpark.

Etter å ha «gått asiatisk» i ei uke og spist nok C-vitamin til å få appelsinhud på lårene, var surklingen i brystet gått over til øredøvende ralling. Jeg måtte tilbake til legen. Denne gangen gikk jeg til en som var ekspert på europeere. Han lo godt da han hørte om C-vitaminkuren og oppjusterte diagnosen til «skjult lungebetennelse». Han skrev ut en kasse antibiotika og en pillekur som ville gjort selv Elvis, «the King of drugs», misunnelig. Da legen hadde skrevet ferdig resepten på tre sider, fisket han frem en ny og lurte på det var andre plager jeg ville ha kurert når han «først var i gang». Jeg takket nei og bestilte vare-taxi hjem for å få med meg medisinaldepotet.

En uke senere hadde jeg tatt knekken på medisinlageret, lungebetennelsen, immunforsvaret og selvrespekten og rotet meg tilbake til jobb. Et søk på doktoronline.no hadde nemlig fortalt meg at «skjult lungebetennelse» går over av seg selv.

Veien til jobben går forbi Chinatown, så jeg svingte innom en av de lokale «apotekene» for å se hva de kunne by på. I tusenvis av små kasser med hemmelig skrift, som sikkert ikke er hemmelig om du forstår kinesisk, oppbevares alt fra maur på glass til øgler på pinne. Jeg fikk tilbud om kopping, erotisk fotmassasje og en krukke med firfisler, men takket høflig nei.

Dersom behovet for lege skulle melde seg på nytt får jeg heller ringe fastlegen min i Tromsø. Hun kjører en 95-modell Toyota Corolla og skriver kun ut medisin om du er i terminalfasen av et sykdomsløp. Når du har beskrevet sykdomsbildet deler hun på to, ganger med 0,1 og tviler på resten før hun gir deg resepten – Tuxi hostesaft!  Det er ikke mye “gå asiatisk” der i gården, men jeg liker å tenke på det som Norges-modellen. Det du ikke dør av, har du ikke vondt av…

God bedring!