Hadde jeg vært reiselivsdirektør i Norge skulle jeg solgt ingenting. Absolutt ingenting, ispedd norsk gjestfrihet og hjemmelaga mat. La meg forsøke å forklare:
En gang i tiden var Arne Hjeltnes ansatt i Norges sjømatråd som markedsansvarlig i Sørøst-Asia. På en pressereise i Norge med journalister fra Hong Kong hadde Arne akkurat tatt en pause i pratingen. Etter en lang dag med fjell, fjord, Flåmsbane, familiehoteller og fisk, var bussen på vei over et øde fjellparti. Herfra var det lite spennende å melde. Da kom en av journalistene løpende frem til sjåføren med et krav om å stoppe bussen umiddelbart. Arne prøvde å fortelle at akkurat her var det var ingenting å se, men fikk til svar at det var selve poenget: «We have never seen nothing before»!
At «nothing» kan være noe å la seg begeistre av bør være lett å forstå. Vi nordmenn setter pris på en blikkstille fjord, et øde fjellvann og roen på hytta. Får vi besøk fra utlandet velger vi likevel å ta gjestene på byvandring, støyende restaurantbesøk eller på et museum med masse folk og lite informasjon på annet enn norsk.
Det siste året har jeg arrangert mange pressereiser fra Asia til Norge og forstått at jeg har mye å lære. Jeg trodde for eksempel at det var viktig å gi journalistene middag på noen av Norges beste restauranter. Det var til jeg oppdaget at gjestene ofte hadde spist på noen av verdens beste spisesteder. De lot seg rett og slett ikke imponere av kreative menyer og «molekylær gastronomi». Å by dem på hjemmelaget fiskegrateng og avkokt laks på Bondeheimen i Oslo vekker derimot stor begeistring.
På mine første pressereiser la jeg opp et heseblesende program for de stakkars journalistene. Som alle store slagplaner gikk også disse i dass i første møte med virkeligheten. Det kan bli svett stemning på så mange nivå når gjestene skal ta på varmedress før en tur på havet. Journalister flest, i alle fall utenlandske, trenger en time! Mange utledninger regner det trolig som en ekstremopplevelse bare å få på seg klær og utstyr som kreves for å ha det rimelig komfortabelt i Norge.
Når jeg tenker meg om er det meste «ekstremt» for våre gjester: Temperaturen, naturen, lyset, mangel på lys, folkene og for ikke å snakke om aktivitetene vi tar dem med på.
En journalist som aldri har vært i åpen båt før, kan lett tro at hans første båttur en vindfull nordnorsk høstdag også blir den siste. Det skal sies at det kanskje ikke var nødvendig å hoppe på hekkbølgen etter hurtigbåten fra Brønnøysund til Dønna. Kanskje skulle vi nøyd oss med en fem-minutters båttur i havnebassenget for gjestene fra Taiwan? De filmet og fotograferte uansett like energisk om de så ei kråke på kaia, eller en sau i fjæra.
Jeg blir stadig overrasket over hva som vekker oppsikt for mine gjester. Jeg har for eksempel aldri trodd at noen skulle finne ekstreme naturopplevelser på parkeringsplassen ved Tromsø lufthavn. Kvaløya er som kjent det første du ser når du kommer ut av ankomsthallen. Sjøl er jeg innprentet av min mor at Kvaløya ser ut som et «velta juletre». For en journalist fra Singapore var flyplassåpenbaringen magisk. Med hendene på kinnene som en asiatisk utgave av «Skrik» utbrøt journalisten at «dette er så vakkert at det gjør vondt!». Jeg våget ikke annet enn å si meg enig og droppet planen om å avsløre referansen til et velta juletre. At Kvaløya på folkemunne er kjent som «Monkey Island» lot jeg også forbli en lokal hemmelighet.
Etter at jeg hadde tatt journalistene fra Singapore med på Tromsøs severdigheter, deres livs første fisketur og besøk på et oppdrettsanlegg, inviterte jeg dem hjem til mine foreldre. Kaffe, vafler og bløtkake var en så stor suksess at jeg har innført «besøk en norsk familie» som fast innslag på mine pressereiser. Ingenting bringer mennesker nærmere enn å sitte rundt en families spisebord, spise hjemmelaget mat og bla i familiealbum. Så får det heller være at mine gjester får se avslørende bilder av familien Chramer anno 1980. Fatter’n med Tom Selleck-bart, mutter’n med oransje buksedress, brutter’n med tidenes bolleklipp. For ikke å snakke om mitt1.klasse-bilde hvor jeg har tatovert hendene med sprittusj Penol 500.
Jeg tror både Sjømatrådet og norske reiselivsbedrifter kan utnytte forskjellene mellom Asia og Norge. I dag er jo «mindfullness» et moteord for både fotballandslag og konsulentbransjen. Norge er selve essensen av «mindfullness» og dette er noe travle asiater vil betale mye for å oppleve. Vi kan aldri konkurrere i antallet fem-stjerners hoteller, Hermes-butikker eller pulserende storbyliv. Det vi har og kan ta betalt for er saktegående, unike opplevelser hvor pulsen tas ned og tilstedeværelse er viktig.
Reiselivs-Norge kan enkelt organisere turer hvor gjestene hyrer seg for vinteropplevelser, tenner sitt eget bål og koker seg en kopp kaffe. Blir du ikke mindfull av å stabbe ut i snøen, drikke glovarm bålkaffe og ligge på et reinskinn mens du kikker opp på det magiske nordlyset blir du det aldri.
Skulle nordlyset glimre med sitt fravær gjør det trolig ingen ting. Asiater flest er så sprekkeferdige av visuelle inntrykk hjemmefra at det å se «nothing» er en opplevelse. Kanskje det skulle vært Norges nye reiselivsslagord? «Visit Norway – see nothing like never before!». Kunne det vært noe, reiselivsdirektør Per-Arne Tuftin?
—————————————————————————————————————————————————-
Vil du ha e-postvarsling når det kommer nye innlegg på www.chramer.no? Da må du bare legge inn din e-postadresse i feltet du finner ved å scrolle nedover på høyresiden under «om bloggen» og lenkene til sosiale medier. Synes du innlegget er verd å dele må du svært gjerne gjøre det.
Frydefull høytlesning ved frokostbordet! Jeg skal bestemt tenke mer over hva «nothing» kan være og gi av inntrykk.
Takk for en nok en god start på dagen, Christian 🙂 Vi skulle hatt mer av ingenting til tider..
Til ettertanke for noen og enhver. Godt å lese i denne » mindfullnesstida «
Snakk om å treffe spikeren på hodet! 🙂
Konsis kommentar fra en japansk passasjer i bilen over Båtsfjordfjellet en kald januarkveld. No I am the japanese in the world longest away from other japanese. Malwelouse!
Dette er så levende og godt skrevet. Jeg lo hele veien. Du har gjort deg veldig gode observasjoner og treffer virkelig spikerhodet hele veien.
Kloke tanker om norsk reiseliv og reiselivsprodukter. Da æ va fjellstuevertskap hendte det at æ tok med gjester hjem til mine foreldre på middag, og der alle tidsrammer ble sprengt pga at gjestene fordypa seg i mammas fotoalbum med bildet av min bror i fullt cowboyutstyr ridende på en stakkars sau, min lillesøster fortannløs og barrumpa kun ikledd en skikkelig brun hjemmestrikka ullgenser med hals helt opp til haka og med småstøvlan på feil fot. Sjøl står æ sånn passelig fornøyd i bakgrunn ikledd moteriktig 70-talls brun-beige-grønt outfit med den allerførste kassettspillern i hånda som garantert hadde en abba-kassett i spillern. Å betrakte det bildet i fotoalbumet, i nipsnapsstua til mine foreldre stappmett av min mors hjemmelagde fantastiske sviskesuffle må virkelig kunne kalles mindfullness på norsk og ha vært en «fantastisk» turistopplevelse! Æ håpe bare ikke turistene som fikk oppleve dette har fotografisk hukommelse 😉
Fantatstisk bra skrevet om det særegne norske i reiselivet!
Ettertenksomt, og sjølopplevd 🙂
meget bra skrevet, som halveis asiat selv, når jeg kommer til nordnorge, så er det «stillheten» som er den største attraksjonen.
For en som har blitt dratt rundt på slike «journalistopplevelser» verden rundt, er det godt å høre at du ha tatt oss på kornet. Livet er blitt så hektisk at de stille og rolige opplevelsene er langt viktigere enn å få et nytt (kjede-) hotell, en flott restaurant, et kjempemåltid, en hektisk multimedia opplevelse og aktivitet, aktivitet….og flyplasser.
Jeg har f.eks. opplevd et hektisk arrangement i Lyon-område (kan vel kalles Frankrikes mathovedstad) som varte i over 2 døgn og hvor vi bare fikk servert kanapeer (og det var ikke variasjon i typene som ble servert) – beste opplevelsen på turen var en middag på flyplassen i Frankfurt på vei hjem. Fordi jeg fikk nyte middagen (helt grei, men ordinær biff) i ro og fred i tre timer. Vertskapet hadde nok oppnådd mer om de hadde roet ned tempoet, spandert en rolig middag og tatt seg tid til å prate med oss i små grupper…
Det gode vertskapet viser omtanke for sine besøkende, og lar de få puste og slappe av også. Å kunne slenge ut et snøre i en elv og stå med stanga på elvebredden og bare filosofere, er en opplevelse de fleste menneskene i verden ikke vil få. De fleste vil gå fra elva godt fornøyd, selv om fisken uteblir.
Reiselivsnæringen er nok ikke klar over at det er mange unike opplevelser i «Nothingness», og det er mange som vil betale godt for å oppleve lite. For ikke å oppleve, bare leve, er den store opplevelsen. Det er mange som bor i storbyer (mangemillionbyer) og som ikke kommer seg ut av byen mer enn noen få ganger i livet. Bor man tett og hektisk, blir «Nothingness» og personlig nærhet i Norge så langt unna dagliglivet man kan komme.
Man kan trolig også finne mange gode opplevelser til «Nothingness» i lokal historie og livet slik det var i gamle dager. Vikingemuseet Lofotr på Borg kan for eksempel danne grunnlag for en slik opplevelse, overnattingsgjester som sover på skinnfeller i et rom i høvdinghuset slik det ble gjort i gamle dager… rolig og nært, uten elektrisitet.
Håper reiselivet ser mulighetene i «Nothingness» – det er ikke mange nok milliardærer til å holde liv i bransjen, og kravene de har er gjerne hinsides. Da er det bedre å satse på kundene som vil ha ingenting.
Takk for det du skrev. Du satt ord på mine egen opplevelser. Håper næringa og de som skal markedsføre Norge også leser dine ord.
Tusen takk for alle de mange hyggelige tilbakemeldingene i løpet av dagen. Bloggposten leses tydeligvis «forskjellig» og der noen er mest opptatt av en nettopp kan finnne mer glede i «ingeting» har andre like opplevelser som journalist eller reiselivsaktør mens noen kjenner seg igjen i 80-tallets klamme bolleklipp. Så langt i dag er bloggen lest av over 3000 og delt over 1000 ganger på Facebook. Jeg hadde ikke sett det for meg da jeg la den ut på morgenen her i Singapore.
Jeg har i mange år latt meg imponere av hva reiselivsbedriftene får til i en sesongbasert krevende bransje med stor konkurranse både innen Norge, men vel så mye med Canada, Finland, Sverige, Island og alle verdens spennende storbyer.
De siste årene har det skjedd en stille revolusjon i både norsk reiseliv og i Norge. Vi er mange som er mer oppmerksom på det unike vi har rundt oss. Vi setter større pris på nordlys, midnattsol, stille fjord, hval, fjell, fiske og frisk luft. Gjennom denne økte verdiopplevelsen vokser naturglede, entrepenørskap og kreativitiet. Innonvasjon Norge, reiselivsselskapene og reiselivsbedriftenen har tatt mange av de grepene som skal til for å lykkes. Nå tror jeg det handler om å gjøre seg klar for den store bølgen. Det vi har er unikt og dette får stadig flere øynene opp for, både i Norge og utlandet.
Ha en fortsatt kanongod søndag!
Christian
Godt skrevet!
Hei, jeg er Osloguide, og jeg følger din tanke 100%! Er du i interessert i en flink guide, hvor som helst i Norge, bare spør! Kommer akkurat fra Lofoten hvor opplevelsen var vind og vær i mengder! Herlig!
Ikke nok med at du fikk meg til å le høyt, du fikk meg til å se mitt eget land i et nytt lys. Herlig. Takk!
Jeg er så enig, og dette var frydefull lesning. Så herlig at jeg bare MÅ dele. Takk 😀
Herlig innlegg!! Jeg eier og driver et eventfirma i Stavanger, Miit as. Dette du skriver er veldig i tråd med vår filosofi. 🙂 Vi hadde en gang en liten gruppe fra Japan som stod fast i snøstorm og fikk oppleve kolonnekjøring. Noe av det mest fantastiske de hadde opplevd. Jeg sier kanskje hei når jeg er i Singapore, har en ansatt der 🙂 Ønsker deg en fin adventstid.
Tusen takk Gry! Det bare å dele i vei. Ha en flott mandag!
Hei Marianne! Tusen takk for tilbakemeldingen og informasjon om ditt spennende eventfirma. Norges sjømatråd har svært mange pressereiser til Stavanger i løpet av et år så vi vil garantert ha mye å snakke om. Du er hjertelig velkommen innom på en kopp kaffe neste gang du er i Singapore. Du finner meg på den norske ambassaden. Ha en kanongod mandag! Christian
Du treffer godt her, CC. På en av mine utallige pressereiser hadde jeg med en internasjonal stor-kanon i matbransjen («edderkopp»), en eldre kar, på fiske i Lofoten. Det var kaldt og snødde. De fleste satt inne, men ikke han. Han satt godt innpakket i varmedressen og pattet på sin cubanske half corona – og stirret taust ut i været. Siden vi skulle være ute på skreifiske lenge, og han var en viktig kar, ble jeg litt bekymret over at den ellers svært så utadvendte spanjol satt så taus. Sjøsyk? Misfornøyd? Jeg tente en litt mindre sigar og satte meg sammen med han, og spurte om han hadde det bra. Svaret? Jo; «Helt fantastisk vakkert. Jeg har reist rundt hele verden, men aldri sett at det snør rett på havoverflaten og at snøen ligger i vannkanten». Han forteller enda om turen, og den enkle fiskesuppa ombord.
Fantastisk lesning – akkurat sånn jeg liker det! I helgen har jeg hatt besøk av en journalist fra Food and Travel i London, og etter å ha akt ned en liten bakke i snøstorm noen ganger, plumpet hun og ble søkkvåt i støvlene! Men, med fyr på peisen, nystekte kanelboller og kakao på Skistua like ved, var opplevelsen komplett – positivt! Trondheim er en fantastisk city-break destinasjon hvor man kan nyte livet og slappe av med god mat og drikke i sjarmerende atmosfære var hennes konklusjon!
Kommer du til Trondheim, ta kontakt!
Lisbeth – presseansvarlig Visit Trondheim 🙂
Flott å lese og heilt etter Vandrarpresten sitt hjarte: trivsel – oppmerksomhet- ettertanke.
Takk for innlegget! Som ansvarlig for reiselivsutdanningen ved Høgskolen i Buskerud har jeg «messet» om dette i flere år. Studentene på forholde seg til diverse undersøkelser som blant annet viser at de viktigste feriemotivene er «å slappe av», «gjøre ingenting», «komme bort fra stress og mas» osv og da i «norsk natur», «ren natur», «frisk luft» osv. Så studentenes oppgave er å «hvordan kommersialisere på ingenting»?
Ut fra spørsmålet får vi mange, livlige, heftige, engasjerte diskusjoner med mange gode løsninger. På torsdag skal vi til skogs på Holleia, søke tilhold i ei jakthytte, fortelle folkeeventyr med utgangspunkt i Asbjørnsen og Moe – ja, det Jørgen Moe år i år på Ringerike, servere rakafisk med mer sammen med to amerikanske professorer. Gjett om de gleder seg, både studenter og professorer!
Tankefull lesning Christian og jeg er helt enig i at det kanskje ikke var nødvendig å ta hekkbølgen etter Hurtigruta. Men jeg kunne ikke la være. Så var det jo også frydefullt å høre at det var bare gledeshyl og ingen angsthyl da vi landa på bølgetopp nummer to. Dine Taiwanske gjester hadde jo tross alt vært i båten kvelden før. Da iført lette aftenkjoler, ballerinasko og redningsvester. Det ble årets korteste RIB-tur tvers over Brønnøysundet og med en snittfart på 4,5 knop. Da fikk de servert nettopp ingenting. Ingen bølger, ingen fart og da sola gikk ned over Vega fikk de heller ikke sol. Mon tro hvilke tanker de sovna inn til den kvelden? Kanskje er det kombinasjonen av det råe og barske sammen med det myke og stille som slår an?
Som den gode reiselivsoperatøren du er Bjørn Erik forsikret du deg absolutt om at det var greit å gi litt fart på båten og jeg bekreftet det så ingen fare.
Jeg tror det meste av læringen i det jeg har skrevet ligger hos den som bestiller. Har en først reist fra Asia til Norge må det legges inn tid til å nyte det. Før jeg arrangerte mine egne pressereiser hadde jeg mindre forståelse for behovet for å roe ned og aklimatisere gjestene så de fikk kvittet seg med jetlag og justert seg til naturen og tempoet i Norge.
For gjestene som var så heldig å få besøke Helgelandskysten sammen med oss tror jeg kvelden etter dagen i Rib bød på rask søvn, men også varme tanker om en dag helt utenom det vanlige. Vi har blitt mye flinkere å evaluere og samle tilbakemeldinger fra gjestene våre de siste årene og ser at mange av programelementene vi hadde med var innertier. Ofte var det enkleste også vurdert som det beste. En svært lang middag på en topprestaurant i Oslo scoret ikke mye høyere enn fiskesuppe på Rorbuanlegget utenfor Sandnessjøen med dere.
Jeg tror kombinasjonen av råskap og trygghet står seg veldig god. Gjestene som jeg har hatt med har alle vært rimelig bereiste og erfarne, men da etter egen mening og ikke etter norske «erfaringsbegrep». Nordmenn og Europeere hopper gjerne i havet før en tur i badestamp, mens gjester fra Asia nøyer seg med å se på. I tillegg til å frys ihjel kan en jo sikkert bli spist av hval.
Hei Bjørn-Ove!
Høres ut som du har en fantastisk spennede jobb. De temaene som jeg har tatt opp og som jeg forstår dere diskuterer energisk finnes det vel neppe en fasit på. I tillegg til erfaringene jeg har delt på bloggen har jeg også opplevd at det å drive «reiseselskap» er krevende. Det som var riktig i en gruppe kan være helt feil i neste gruppe.
I tilegg til å se svært mange gode reiselivsoperatører i sving i Norge har jeg også erfart at de har en meget krevende jobb. Journalister som turister bestemmer seg for å ville gjøre noe annet i siste liten, de booker og avbestiller og vil ikke ha den maten de ville ha i går. Det er der viktigheten av vertskapsforståelse og -rollen blir viktig. I tillegg må en kjenne produktet sitt, forstå behov og tilrettelegge. Alt dette samtidig som en skal tjene penger, ha et eget liv og kunne gjøre det samme igjen 2-300 dager i året.
Det er ingen enkel jobb å lykkes med reislivssatsing, men jeg synes jeg ser kjempegode tendenser i norsk reiseliv. Jeg tror også vi kommer til å oppleve en kraftig veskt i etterspørselen etter det vi kan levere. Så er det bare å finne måter å ta seg betalt og kunne leverer over tid. Kvalitet er viktig, men det trenger kanskje ikke alltid å være så avansert for å bli «fakturerbart». En kopp kaffe kan koste 10 kroner, men å få koke kaffen selv selv kan godt koste 100 (og jeg tror at gjesten gladelig betaler). Kanskje det kan være noe å diskutere med studentene?
Ha en kanongod mandag og god tur til skogs. Jeg er sikker på at det blir masse tid til «nothing»!
Christian
Hei Arne, tusen takk for den hyggelige tilbakemeldingen og ikke minst: Takk for sist!
Det er godt å høre at våre erfaringene er like. Du har jo drevet med dette lengre enn meg og med flere og større grupper. Etter at du avsluttet jobben i Spania har vi forsøkt å nyttiggjøre oss kompetansen fra pressereisene på tvers av organisasjonene og også vært nøyere med å besøke fler bedrifter i sjømatnæringen og variere hvilke deler av landet vi besøker.
Som norske reiselivsbedrifter (og øvrig næringsliv) er vi i stadig utvikling og ikke utlært, men jeg tror vi nærmer oss noen viktige erkjennelser rundt pressereiser.
Det hadde vært trivelig å treffes for å diskutere dette mer. Du kunne tatt deg av sigarrøykingenm, for der er jeg ikke så sterk, men jeg kunne hjulpet deg med vinen.
Vi snakkes!
Christian
Godt skrevet! Vi hadde en kamerat over fra Skottland på besøk. Det var mars, gråvær og snø i luften, men vi tok mannen med opp i åsen og forlot ham. Der lå han, helt alene, med fjeset opp mot vinterhimmelen og en formidabel fjord-utsikt rett nedenfor seg.
Da vi hentet ham en stund senere, sa han at han aldri hadde opplevd stillhet på den måten. «Dere har en ufattelig skatt som dere må ta vare på», var hans kommentar om de øde heiene oppover fra fjorden.
Så: Du har helt rett. Vi har alt – i vårt ingenting.
Lill-Karin Nyland
Hei Lill-Karin og takk for tilbakemeldingen.
Stillhet er ingen selvfølge for en som kommer fra storbyer i Europa eller Asia. Som en skrev på facebook i dag kan stillheten til og med være «øredøvende» og uutholdelig for en som ikke er vant til det.
Nyt vinteren, stillheten og ingenting!
Vennlig hilsen
Christian
Hei. Jeg pleier å stoppe med turister et sted på vidda eller langs en fjord og sende bussen 500m lenger frem, så går vi til bussen i stillhet og bare lytter. Den opplevelsen nevnes alltid, så dette gjelder ikke bare asiater.:-) mvh Marit
Herlig lesning, tusen takk! Jeg arbeider selv med å utvikle reiselivs-kontakter mellom Finnmark og Japan, og det var en flott opplevelse å se at du setter ord på forhold som jeg selv enda bare aner. Tusen takk for hjelpen! 🙂
Så bra skrevet Christian. For en som kommer opprinnelig fra Manila (hvor ca 14 millioner bor) forstår jeg godt det du sier. Ingenting som skriker mer i ørene enn stillheten.
Dette kjenner æ igjen fra da mine foreldre dro med seg folk fra «hele verden» opp på den enkle lille hytta «Mygga» på Nygårdsfjellet ved Narvik. For folk som kom fra tettbefolkede og forurensede områder rundt omkring var det paradis å få være med på fisketurer enten i båten eller til fots, koke bålkaffe, plukke bær eller bare noe så enkelt som å trygt kunne drikke vannet i nærmeste bekk. Enkle og for dem eksotiske gleder Artig og tankevekkende lesing!
Hørte deg på Nitimen i morrest. Det var som å høre mine egne argumenter. Jeg vil selge stillheten, roen, brødskive med brunost, vandre langs stranda og høre bølgene, sitte stille, kjenne på å være,- ikke alltid lett å få Innovasjon Norge og investorer med på at dette er salgsvare. Skjelstad Kunst og Kulturgård er igang, det er akkurat dette vi selger. Nærhet, enkelhet ro. Så inderlig godt å høre ekkoet av meg selv, troen min på konseptet
økte. TAKK!
Takk for «nothing»
Ditt pespektiv er så nydelig og helt tatt på kornet! Deilig å lese!! Alle som reiser er på jakt etter det ekte, uberørte og tradisjonelle. Selvsagt trenger vi ikke å pakke det inn i fancy turisttull, vi kan bare være oss selv, vise frem vår vakre natur, rent og enkelt, det holder i massevis! Si fra hvis du vil ta gjestene dine med i skauen, jeg har en laftet tømmerkoie i Drammensmarka på 20 kvm, uten strøm og vann. Mitt ujålete og fredelig paradis, kom gjerne!!
Norway: The land of natural air-condition, fast-fish, christmas trees, real Milky Way and real milk, aurora borealis, drinking water in natura, women with real breasts (also with milk) and the worlds biggest SPA called skog & fjell, open cabins from DNT, strange food, fabulous costumes, wild berries, wild locals, wild moose and pop-bands called Smoky Mushrooms and AHA, trolls (yup), small nisser (the ancestors of Santa Claus), water falls (open 24/7/365), the worlds most daring car drivers, ski acrobats and ski hunters. Powered by kids, viking spirit, lumber jacks, aquavit and lutefisk. Welcome!
Her er det skrevet veldig mye bra. Interessant lesning. Jeg vil tilføye at til og med våre BAKKER er en verdifull «opplevelse’. Tenk hvor mange millioner som bor i «flate» land. Leste en reportasje om et middelaldrende, sprekt ektepar som uttalte at vi var heldige i Norge som hadde motbakker overalt. De eneste motbakkene de hadde, var på tredemølla innendørs.
Hei Christian, for en utrolig fin bloggpost! Tankene dine (og bekreftelsen fra så mange i feltet overfor) burde kanskje endre mye av strategien til turist-Norge? Det er jo ofte vanskelig å se noe en opplever daglig eller ukentlig i riktig perspektiv.
Jeg er så heldig å bo både i både Asia og Norge og de sterkeste naturopplevelsene fersk fra Changi Airport er å komme til hytta på Beitostølen og oppleve total (øredøvende) stillhet, fjellren luft og den svake duften av gress og blomster.