Posted on 01/12/2013 by

Mindfullness på norsk

Hadde jeg vært reiselivsdirektør i Norge skulle jeg solgt ingenting. Absolutt ingenting, ispedd norsk gjestfrihet og hjemmelaga mat. La meg forsøke å forklare:

En gang i tiden var Arne Hjeltnes ansatt i Norges sjømatråd som markedsansvarlig i Sørøst-Asia. På en pressereise i Norge med journalister fra Hong Kong hadde Arne akkurat tatt en pause i pratingen. Etter en lang dag med fjell, fjord, Flåmsbane, familiehoteller og fisk, var bussen på vei over et øde fjellparti. Herfra var det lite spennende å melde. Da kom en av journalistene løpende frem til sjåføren med et krav om å stoppe bussen umiddelbart. Arne prøvde å fortelle at akkurat her var det var ingenting å se, men fikk til svar at det var selve poenget: «We have never seen nothing before»!

At «nothing» kan være noe å la seg begeistre av bør være lett å forstå. Vi nordmenn setter pris på en blikkstille fjord, et øde fjellvann og roen på hytta. Får vi besøk fra utlandet velger vi likevel å ta gjestene på byvandring, støyende restaurantbesøk eller på et museum med masse folk og lite informasjon på annet enn norsk.

Det siste året har jeg arrangert mange pressereiser fra Asia til Norge og forstått at jeg har mye å lære. Jeg trodde for eksempel at det var viktig å gi journalistene middag på noen av Norges beste restauranter. Det var til jeg oppdaget at gjestene ofte hadde spist på noen av verdens beste spisesteder. De lot seg rett og slett ikke imponere av kreative menyer og «molekylær gastronomi». Å by dem på hjemmelaget fiskegrateng og avkokt laks på Bondeheimen i Oslo vekker derimot stor begeistring.

På mine første pressereiser la jeg opp et heseblesende program for de stakkars journalistene. Som alle store slagplaner gikk også disse i dass i første møte med virkeligheten. Det kan bli svett stemning på så mange nivå når gjestene skal ta på varmedress før en tur på havet. Journalister flest, i alle fall utenlandske, trenger en time! Mange utledninger regner det trolig som en ekstremopplevelse bare å få på seg klær og utstyr som kreves for å ha det rimelig komfortabelt i Norge.

Når jeg tenker meg om er det meste «ekstremt» for våre gjester: Temperaturen, naturen, lyset, mangel på lys, folkene og for ikke å snakke om aktivitetene vi tar dem med på.

En journalist som aldri har vært i åpen båt før, kan lett tro at hans første båttur en vindfull nordnorsk høstdag også blir den siste. Det skal sies at det kanskje ikke var nødvendig å hoppe på hekkbølgen etter hurtigbåten fra Brønnøysund til Dønna. Kanskje skulle vi nøyd oss med en fem-minutters båttur i havnebassenget for gjestene fra Taiwan? De filmet og fotograferte uansett like energisk om de så ei kråke på kaia, eller en sau i fjæra.

Jeg blir stadig overrasket over hva som vekker oppsikt for mine gjester. Jeg har for eksempel aldri trodd at noen skulle finne ekstreme naturopplevelser på parkeringsplassen ved Tromsø lufthavn. Kvaløya er som kjent det første du ser når du kommer ut av ankomsthallen.  Sjøl er jeg innprentet av min mor at Kvaløya ser ut som et «velta juletre». For en journalist fra Singapore var flyplassåpenbaringen magisk. Med hendene på kinnene som en asiatisk utgave av «Skrik» utbrøt journalisten at «dette er så vakkert at det gjør vondt!». Jeg våget ikke annet enn å si meg enig og droppet planen om å avsløre referansen til et velta juletre. At Kvaløya på folkemunne er kjent som «Monkey Island» lot jeg også forbli en lokal hemmelighet.

Etter at jeg hadde tatt journalistene fra Singapore med på Tromsøs severdigheter, deres livs første fisketur og besøk på et oppdrettsanlegg, inviterte jeg dem hjem til mine foreldre. Kaffe, vafler og bløtkake var en så stor suksess at jeg har innført «besøk en norsk familie» som fast innslag på mine pressereiser. Ingenting bringer mennesker nærmere enn å sitte rundt en families spisebord, spise hjemmelaget mat og bla i familiealbum. Så får det heller være at mine gjester får se avslørende bilder av familien Chramer anno 1980. Fatter’n med Tom Selleck-bart, mutter’n med oransje buksedress, brutter’n med tidenes bolleklipp. For ikke å snakke om mitt1.klasse-bilde hvor jeg har tatovert hendene  med sprittusj Penol 500.

1. klasse

Jeg tror både Sjømatrådet og norske reiselivsbedrifter kan utnytte forskjellene mellom Asia og Norge. I dag er jo «mindfullness» et moteord for både fotballandslag og konsulentbransjen. Norge er selve essensen av «mindfullness» og dette er noe travle asiater vil betale mye for å oppleve. Vi kan aldri konkurrere i antallet fem-stjerners hoteller, Hermes-butikker eller pulserende storbyliv. Det vi har og kan ta betalt for er saktegående, unike opplevelser hvor pulsen tas ned og tilstedeværelse er viktig.

Reiselivs-Norge kan enkelt organisere turer hvor gjestene hyrer seg for vinteropplevelser, tenner sitt eget bål og koker seg en kopp kaffe. Blir du ikke mindfull av å stabbe ut i snøen, drikke glovarm bålkaffe og ligge på et reinskinn mens du kikker opp på det magiske nordlyset blir du det aldri.

Skulle nordlyset glimre med sitt fravær gjør det trolig ingen ting. Asiater flest er så sprekkeferdige av visuelle inntrykk hjemmefra at  det å se «nothing» er en opplevelse. Kanskje det skulle vært Norges nye reiselivsslagord? «Visit Norway – see nothing like never before!». Kunne det vært noe, reiselivsdirektør Per-Arne Tuftin?

—————————————————————————————————————————————————-

Vil du ha e-postvarsling når det kommer nye innlegg på www.chramer.no? Da må du bare legge inn din e-postadresse i feltet du finner ved å scrolle nedover på høyresiden under «om bloggen» og lenkene til sosiale medier. Synes du innlegget er verd å dele må du svært gjerne gjøre det.