Om å bli gammel!

Chramer-bloggen ble lansert dagen før min egen 40-årsdag og er bevis på at jeg begynner å bli gammel. Bare «gamlinger» finner ut at de skal begynne å blogge fem år etter at blogging var på moten. Vi gamlinger er jo glad i å høre vår egen stemme og argumentasjon. Problemet er bare at stadig færre lytter. Løsningen på utfordringen er selvsagt å starte egen blogg.

Alt var så mye lettere da jeg var i de lyse 30-årene. Den gangen var det mulig å være ung og lovende. Det var ingen som maste om pensjonssparing og om ytelsesbasert eller innskuddsbasert modell. Jeg ble spurt om hva jeg skulle gjøre når jeg ble voksen. Et vanskelig spørsmål, men som så mye annet alvorlig, kunne det lett tulles bort. På den tiden trengte jeg ikke en blogg for å tulle heller.

Nå har jeg barn som i fullt alvor spør om hvordan det var da jeg var ung «i gamle dager» og venter at jeg skal svare. Som om jeg vet noe om «gamle dager». Det var jo før krigen, og så gammel er jeg jo ikke!

På 80-tallet var det en bok som het «Å være ung er for jævlig». Nå som jeg er ferdig med å være ung kan jeg si at min ungdomstid på ingen måte har vært jævlig. Det skal legges til at boka handlet om oppvekst med narkotika ved Berlins Banhof Zoo. I Tromsdalen var det nærmeste jeg var slike farer en kompis som ble sprekksyk av å røyke opp moras tobakkslager.

Den gangen jeg var ung var menn over 40 noen vi syntes synd på. Nå er jeg selv blitt en av dem som  har det meste av livet bak meg (forventet levealder for norske menn er 79 år, i følge Folkehelseinstituttet). De som var 40 da jeg var 20, forsøkte å være kul og spilte fotball med tunga ut av munnen og løp som om de debuterte for en spansk toppklubb. I virkeligheten var de mer som reservelagsspillere på Patetico Madrid. Som kolspasienter peste de frem og tilbake i korte drag. Etter å ha gitt maks i fem minutt sto de med kronisk hoftefeste mens de ropte på ballen som om de var Pele og kunne score umiddelbart bare de fikk en pasning.

Heldigvis er dagens 40-åringer mye piggere. De som er 40 nå har utstyret i orden og trener som om de er på landslaget. Jeg er en av dem. Jeg lurer egentlig på hvorfor? Åge Skinstad kommer jo ikke til å ringe. Skulle langrennssjefen ta kontakt er det ikke for å ta meg ut til World Cup-renn på Beitostølen. Det ville være for å høre om Sjømatrådet vil bli sponsor for Skilandslaget. Som den patetiske 40-åring jeg er ville jeg sikkert sagt ja bare for å få en opplevelse av å være «på landslaget». I tillegg kunne jeg kanskje fått en sånn overtrekksjakke med NORGE på ryggen. Det synes folk over 40 er knalltøft, mens de under 30 synes det er blodharry.

Ny treningsjakke trenger jeg vel egentlig ikke. Utstyret er det som sagt ingenting å si på. I Forsvaret spøkte vi med at «den som har mest utstyr når han dauer, har vunnet». Jeg og mange på min alder ligger helt i teten i dette kappløpet. Skulle Skinstad, Kagge eller Hushovd invitere til ei treningsøkt eller en ekspedisjon til Grønland, ville mange 40-åringer bare måtte svinge innom sportsboden for å være klare. Grunntreningen er jo på plass, selvinnsikten like dårlig som for 20 år siden og boden bugner av utstyr for alle årstider, idretter og værforhold.

Nå som jeg er 40 har jeg utstyr for alt fra tinderangling til balansering på slak line og down-hill-sykling. Samtidig som jeg er klar for ekstremsport, er jeg også medlem i en ny og helt annen kategori. Nå må jeg krysse samvittighetsfullt i «siste rubrikk» på tilsendte spørreskjema. Gruppen «40 til pensjonist» høres ikke veldig rocka ut.

Det siste jeg har merket nå som jeg er 40 er at vi eldre må passe på hva vi sier. Vi drar med oss historier og uttrykk som ungdommen ikke forstår noe av. For litt siden introduserte en kollega en foredragsholder som «Tause Birgitte». Vi over 40 smilte og tenkte på smekre Birgitte Seyffart fra «Casino». Våre yngre kolleger syntes det var rart å kalle den mannlige markedsdirektør noe så respektløs som en taus Birgitte, men smilte overbærende. For ungdommen blir «Birgitte»-referansen like fjernt som å skulle si at noen «hopper som Eddie The Eagle» eller å prate om «Kokken Tor» som om alle vet hvem det er.

Er det så noe som er bra med å fylle 40? Tja. Dagens 40-åringer har mye driv i seg. Vi legger oss ikke ned for å sove middagshvil slik 70-tallets 40-åringer gjorde. Vi er for travle for det, og det må da være bra? Jeg husker fortsatt hvor tragisk det var å skulle være muse stille fordi faren til en kompis skulle sove middag. En slik gamling skulle jeg aldri bli.

Dagens 40-åringer hører på P3 selv om det er en ungdomskanal og klart «ulovlig» i følge mine barn. 40-åringer flest kan liste opp Topp ti-sangene på radio og synger med på både Aviici og Katy Perrys låter. I tillegg er 40-åringer stort sett gode på data. 80-tallets 40-åringer hadde ikke engang kontroll på bruk av kalkulator.

En stort fordel med å bli 40 er at jeg ikke lengre er så opptatt av at alle er enig med meg. Det er jo en fordel når jeg har lansert min egen Chramer-blogg og helst skal mene noe spennende. Det å være «ung og lovende» kan vel også være slitsomt for de under 40? Kanskje blir det helt greit å bli 40, frisk og frittalende? Er det ikke slik at «gamlinger» kan si nesten hva som helst å komme unna med det? Jeg får gi det et forsøk. Alternativet til å bli 40 er jo tross alt mye verre.

PS! Det jeg sa om å være klar for en ekspedisjon eller ei treningsøkt på null komma niks er ikke sant. Som de fleste menn på 40+ føler jeg meg fri og klar til å fatte beslutninger på løpende bånd, men ringer Skinstad, Kagge eller bare kompisen min Magnar må jeg fortsatt spørre kona om det passer at jeg stikker ut. Og det enda jeg er 40 år!