Posted on 12/02/2016 by

Costa del Snyskavla

I 40 år har tusenvis av vinterbleike nordlendinger reist til Syden på jakt etter sol. Nå har det snudd: Solbrune europeere og langreiste asiater kommer til Nord-Norge på jakt etter mørke og kulde. Samtidig holder stadig flere nordmenn seg i Norge om vinteren. Den før så forhatte mørketiden har blitt big business.

BT– Please Sir, can you help, ropte damen fra Mumbai til meg fra bilen utenfor Sommarøy Hotell. Hun var ikke i livsfare, men skal en dømme etter røyklukta var det nok like før det tok fyr i clutchen hun hadde forgrepet seg stygt på. Kjæresten hadde reddet seg selv og sto på trygg avstand til ulmebrannen i girkassa. – I have never had a car with manual gearshift and it’s my first time on ice. I don’t even know how to get it into reverse… At hun hadde kommet seg den timeslange kjørturen fra Tromsø til Sommarøy var litt av en prestasjon og sikkert litt av et eventyr å skrive hjem om (can you imagine – they even have special winter tires…). Mens jeg rygget bilen inn på den romslige parkplassen snakket hun ustanselig om horder av ville reinsdyr på veien og hvorfor det var viktig å komme seg ut av byen for å få best mulig nordlyseffekt. Alt dette hadde hun som god inder og sikkert kjempedyktig på IT allerede lest seg opp på via internett.

Inderne jeg møtte kommer ikke alene. Veksten i hotellovernattingene i Nord-Norge var i 2015 på ni prosent. Før var det beste vi hadde å tilby turister de lyse midnattssolnetter. Et perfekt tilbud til bobil- og busserturister med god tid og elgklistremerke på bakvinduet. På få år har vår attraktive sommer blitt vår svake venstrearm, mens den neglisjerte vinternatta har blitt dronningen av nordnorsk reiseliv. Vinteropplevelser og nordlys har rett og slett blitt vårt største pluss.

Indere, kinesere, japanere og spanjoler: De kommer i flokk og følge og oppførere seg stort sett som nordmenn i Syden (med unntak av den mye omtalte harryoppførselen). De spiser brorparten av måltidene på restaurant, booker en haug med aktiviteter og kjøper nye klær og nytt utstyr.

Der nordmenn kjøper luftmadrasser og oppblåsbare delfiner på Mallorca kjøper turistene akematter og rumpeakebrett. Så står de der oppmarsjert med sine Hamax 2000 sklimatter utenfor Norrønnabutikken de akkurat har raidet for vinterklær. Der venter de på rutebussen som skal ta dem til den kommunale skilekplassen for timer med barnlig moro. Der venter gratis, uforglemmelig lek forevig foreviget med minst 1000 bilder på instagram.

-Ungene våre har aldri lekt på snø før og nå vi får dem ikke med oss herfra. Vi må nok komme tilbake i morgen også, sa den spanske turisten som NRK Troms intervjuet i romjula. Familien hadde lagt juleferien til snøskavla nær «nordpolen» og tok i bruk vinterlekens muligheter sammen med nordnorske barnefamilier.

Nå har også de fleste nordlendinger sluttet å snakke om vinter og mørketid som noe negativt. Før var armod og vemod da sola forsvant. Nå ser folk bare muligheter i mørket. Nordlendingen anno 2016 har nemlig kjøpt seg hodelykt, toppturski og skifeller og slår følge med de mange som vil oppleve vinteren til fulle. Det vi før mente vi hadde alt for mye av har blitt blant våre mest verdifulle ressurser. Stadig flere oppdager også at vi kan tjene gode penger på vinteren!

I Levi i Finland lar de folk betale for å frese med snøfreser, men den nordnorske innovasjonskraften ligger ikke langt etter. Nå kan du betale 890 kroner for å få ett totimers skikurs, en kopp kaffe og en lefsebit. I Finnmark er det reiselivsaktører som tar betalt for at gjestene får gå tur med en huskey-valp og gjestene står visstnok i kø. Vinter, snø og innovasjonskraft har blitt gull verd her i Costa del Snyskavla.

Posted on 10/01/2016 by

Er du klar for spa?

Årets julegave fra kona var det jeg ønsket meg aller minst: et spa-opphold på Rimi-Hagens nyåpnede The Well. En ettermiddag med spa, slåbrok, trang badebukse og flipflops kommer på samme plass på min ønskeliste som husvask – altså helt nederst.

En del av julegaven fra kona var selvsagt at hun skulle være med på turen. Hun gledet seg hemningsløst til en ettermiddag for oss på The Well. Jeg gledet meg mest til The Kvell for oss to på hotell.

 

En veldig klar for spa. Den andre litt mer skeptisk...

En veldig klar for spa. Den andre litt mer skeptisk…

La det være sagt: Stein Erik Hagens ny spa-anlegg på Kolbotn utenfor Oslo er et fantastisk sted. Det er dampende bad, romerske badstuer, japanske kilder og klinisk rent! Tar du tropisk sauna er det som å være omgitt av småfugler fra Amazonas. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd det satt en innleid indianer og slo rytmisk på to trepinner under benkene. I alle fall var det umulig å sove i kakofonien av lyder fra regnskogen. Det er nordlysbadstu, finsk badstu, grottedusj og troperegn. For nordlendinger med hjemlengsel er det til og med en tv-badstu som viser Hurtigruten minutt for minutt. For de som synes tiden i en badstu allerede går sakte kan den nå gå enda saktere.

Selve rosinen i pølsa skulle være konas forhåndsbooking av behandling. Selv skulle hun igjennom en behandling som jeg tror heter «facial treatement rejuvenating juvel clinical resereach». Jeg skulle få en times kroppsmassasje! Til daglig synes jeg det er mest stas om kona innimellom stryker ei hand over nakken min. At andre skal trykke og stryke på meg er jeg middels begeistret for.

Jeg lot meg motvillig overtale til «behandlingstimen». Jeg hadde håpet på en hvitkledd kvinnelig terapeut som varsomt skulle pjuske meg i søvn med små massasjestrøk. Realiteten ble en kraftkar av en fribryter fra Øst-Europa som trykket til såpass at det svartnet for øynene mine. Det var nok min egen feil. Jeg var ikke klar over at det å be om «hard massasje» på fagspråket betyr «trykk til som om en elefant danser jenka over ryggsøylen». Da øst-europeeren endelig var ferdig, var det som å få livet i gave!

Etter fire timer på The Well som besto i aktiviteter som inn og ut av bad, opplæring i dampbadstuens tips og triks og et uendelig antall ganger med dusjing var vi endelig i mål. Jeg var nyvasket, ren og klar for en avslutning på dagen sammen med kona. Stemningen hos kona var på topp etter en drømmedag på spa. Likevel var den dalende. På bussen inn til byen begynte nemlig fire timer i badstu mellom 40 til 100 varmegrader å gjøre seg gjeldene. Min date for ettermiddagen hang med hodet og ble stadig mer kveldstrøtt.

Tilbake på hotellet gjorde jeg mitt beste for å være lynrask på badet. Dusj var ikke nødvendig. Sjelden har jeg vært skrubbet, dampet og dynket mer ren enn denne kvelden. Da jeg snek meg inn under dyna oppdaget jeg til min store skuffelse at daten var sovnet….

Ettermiddagen på The Well ble dagens store beholdning. The Kvell ble noe amputert. Men jeg klager ikke. Det er som med gaver: det er tanken som teller! Og når det gjelder spa og massasje tror jeg jammen jeg kan la meg friste til å dra tilbake. En dag på spa gjør i alle fall kona svært glad.

Posted on 07/01/2016 by

Sharing is caring

Det går en delingsbølge over kloden. Vi deler bilder, reisetips, matoppskrifter, sykdomshistorier og samlivsproblemer. Det finnes knapt den problemstillingen vi ikke kan lufte for så å få en haug av råd, formaninger og advarsler. Spør twitter og facebook og du skal få svar. Rett eller galt, men svar får du.

Sharing is caring. Copyright Dragonimages/Istockphoto

Sharing is caring. Copyright Dragonimages/Istockphoto

Delingsbølgen er krevende for mange. For min mor på 67 var det krevende nok å dele det første profilbildet på facebook. Hun hadde jo ikke ordnet seg på håret. At vi kunne hente et gammelt  bilde fra en telefon falt henne ikke inn. Selv etter noen raske forsikringer forsvant hun inn på badet like vel. Det var best å være sikker på at en så skikkelig ut når en skulle dele noe med offentligheten.

I fremtiden står vi foran nye og større delingsutfordringer. Delingsøkonomi, big data og robotisering utfordrer muttern like mye som norske bedrifter og vårt arbeidsliv.

I følge Finn.no står en norsk familiebil ubrukt i snitt 23 timer og 20 minutter i døgnet. Fleksibiliteten bilen gir binder samtidig opp kapital i det enkelte hjem. Det gir grobunn for bildelingssider, Über og førerløse biler. Det utfordrer bilbransje så vel som taxinæringen. I tillegg gir det Skatteetaten grå hår. Hvordan skal vi sikre skatteinngangen som finansierer vår velferdsstat når etablerte selskaper utfordres av privat salg av småtjenester?

Førerløse biler er allerede på veien i California og kan snarere enn vi tror være en realitet på glatta over Kvænangsfjellet og i bykjøring i Harstad. For oss som stadig får påpakninger for uvettig kjøring fra co-piloten i passasjersetet vil det være en drøm å kunne lene seg bakover og overlate lukeparkeringa til google.

Norske familier har allerede åpnet opp døren for roboten. Enn så lenge er det begrenset til støvsugere og gressklippere som svinser rundt og gjør sitt arbeid mens vi gjør andre ting. Der min onkel før brukte halve helga på å klippe plenen på hytta kan han følge roboten Bjarne som systematisk holder den nordnorske moseplenen nede. Når Bjarne blir sliten, eller retter sagt strømsvak, kjører han bare hjem til «huset» sitt og setter seg selv på lading. Samtidig sitter onkel på lading i godstolen.

I asiatiske styrerom er allerede den første roboten tatt inn som styremedlem. IBMs superdatamaskin Watson går allerede på legestudiet. Den nøyer seg ikke med å lese legepensum for dødelige. Den tygger seg like godt gjennom alt tilgjengelig stoff innen legevitenskap. Det tar nok tid til vi omtaler styrelederen og doktoren som Hr. Robot, men automatisering og digitalisering er nødvendig i mange deler av norsk arbeidsliv. Vår arbeidskraft er dyr, begrenset og høyt udannet. Da er det en fordel at vi har roboter som kan stable fiskekasser med laks og hjelpe oss med tunge løft på aldershjem. En stadig mer teknologitrygg befolkning vil sette pris på å kunne styre sine arbeidsverktøy og hjelpemidler i hjemmet selv uten å måtte be om hjelp fra andre.

Med økt datakraft og datamengder flyttes også makt. Hotellenes hjemmesider og salgsavdelinger utfordres kraftig av nye maktfaktorer i reiselivet. Hotels.com og Tripadvisor styrer stadig flere valg av reisemål, hotell og aktiviteter. Å beherske de nye løsningene, utfordre dem og utvikle egne tilbud blir en nødvendighet for å overleve i fremtidens arbeidsmarked. Uten en slik tilpasning til teknologi og handlemønster i andre deler av norsk næringsliv ville du ikke lest denne artikkelen på nett. Fremveksten av nettaviser, bloggformat og krysninger mellom tradisjonelle og nye medier gir mediebransjen store muligheter og utfordringer.

Å eie en bil som står i ro 23 timer i døgnet, en gaffeltruck som brukes en gang i måneden eller en hytte som brukes to ganger i året er problematisk for mange. Bildelingssider, Finn.no/småjobb og AirBnB gjør det mulig å leie ut og tjene penger på det du har og det du kan. Mange norske familier har i jula diskutert muligheten for å dele mer. Også hjemme hos oss har spørsmålet om å leie ut familiehytta i Lyngen på AirBnB vært oppe til debatt. Jeg argumenterer for at sharing is caring, men kona er ikke overbevist om at lykken kommer gjennom å dele sengetøy med en skiturist fra Mellom-Europa.

 

Torsdag 7. januar arrangerer NHO den store årskonferansen. I 2016 løfter vi blikket mot de muligheter og utfordringer som teknologien gir oss. Jeg har stor tro på fremtidens muligheter, men en plass går grensen også for min deling. Kona deler jeg ikke med noen. Det får da være grenser for caring.

Godt nytt delingsår!

Posted on 21/12/2015 by

Lyden av et smil

– Nå skal vi spille den aller fineste sangen, sa syngedamen fra scenen. Publikum ventet i spenning. Da den første gjenkjennelige tonen av Nordnorsk julesalme lød kunne du høre det: Lyden av 70 smil. Publikum som lente seg bakover, senker skuldrene, slapp pusten og smilte. Lydløst, men likevel fullt hørbart. Ute falt det lett snø. Ingen tenkte på snøskuffa som ventet, at det kom til å bli en sen kveld eller julegaven som skulle vært pakket inn. Alle smilte. For seg selv, mot sidemannen og mot bandet.

CC_fiskeportrett2

Alle som har stått på en talestol og sett utover en forsamling av stumme, uttrykksløse ansikter kjenner den enorme verdien av et smil. Ett smil blant 100 som ser på deg og sier: «ja dette er spennende – jeg følger med». Ett slikt smil er nok og det er gull verd. Foredragsholder Solfrid Flateby forteller i sine foredrag om en som i oppgitthet over mangel på smil og oppmerksomhet gikk fra scenen og ned til nærmeste zombie og spurte «koser du deg?». Zombien våknet fra dagdrømmen og stotret frem ett usikker ja. «Da synes jeg du skal fortelle det til tryne ditt» sa foredragsholderen og fortsatte sin presentasjon.

Lokalavisa iTromsø hadde nylig en artikkel om ansatte i serviceyrker som opplever sure kunder hver dag. Kunder som røsker seg til bæreposer, sukker oppgitt over hun som plages med kassa eller han som ikke finner pakken i postens hylle. De som gjør sitt for at vi skal få matvarene vi vil ha sent på kvelden, maten på bordet, innkjørselen brøytet og veggen malt fortjener alle våre smil.

I min familie har mange av oss så mye tannflate at det er vanskelig å ikke tro at vi er utrustet med litt flere tenner enn gjennomsnittet. For å gi plass til mye tenner på liten plass er i alle fall mine plassert stort sett hulter til bulter i front. Noen synes sikkert jeg burde gjort mer for å legge lokk på disse viltre tannebissene, men tenner er til for å smile med! Alle sammen samtidig!

Husk det når du nå skal fotografers et par tusen ganger i jula: Si til ansiktet at det skal smile med alle tennene. Lyden av et smil når nemlig ufattelig langt. Du risikerer til å med å få smil i retur.

Så enkelt og så greit: Husk å smile! God jul!

Illustrasjon: Jens K. Styve

Posted on 23/11/2015 by

Jeg elsker det og jeg hater det

I morgen klokken 10.20 skal jeg snakke på årets IA-dag i Troms. Om «det gode liv på jobben». Full sal på the Edge i Tromsø. Jeg takket ja i en slags gledesrus over å bli invitert til å snakke. Nå angrer jeg noe grassat. Jeg har 30 minutter til rådighet og 700 stykker i salen. De har betalt for å høre på. De har neppe betalt så mye for mitt foredrag alene, men like fullt: De har betalt!

love my job

For å sikre stigning i programmet er jeg – amatøren, først. Etter meg kommer de proffe. Folk som tar millioner (minst) for hvert foredrag og som sikkert hentes på flyplassen med egen limmo. Det er slik jeg tenker på Solfrid Flateby og Halvor Haukerud som kommer etter meg. De som har foredrag som livsstil. De som sikkert ikke har ett eneste nedskrevet ord og som lirer av seg morsomheter på løpende bånd.

Amatøren har skrevet ned alt. Printet ut på laserprinter! Håndsvetten min i morgen vil få blekkprinter-bokstaver til å flyte ute. Da var vi like langt.

Amatøren har øvd. Kjerring og unger har blitt jaget til den andre enden av huset, far har stått på kjellergulvet med stoppeklokke, powerpoint-pc og jukselapp (den fra laserprinter’n). Jeg har sett at klokka går alt for sakte. Jeg skal jo fylle minst 30 minutt! I følge arrangørene hos NAV bør jeg helst være morsom. Jeg drømmer om publikum som ler så de mister pusten slik at jeg må ta lange pauser. Da går klokka i alle fall fort!

Snakk sakte, sier kona alltid. Det passer ekstra godt nå. 20 powerpoint-bilder skal fylle 30 minutter. Likevel er det å snakke sakte en hårfin balansegang. Jeg kan jo ikke snakke så sakte at publikum slår fast at jeg er utrustet med mindre «bagasje».

Om ikke annet er bildene jeg skal bruke fine. De har jeg i panikk funnet på familiens 17 forskjellig eksterne harddisker. Alle pent spredt i geografien rundt hos svigers, hos brutter’n, på loftet og på hytta. Det hjelper lite med backup når du har så mange backup rundt omkring i slekta at du ikke finner noe. Natt til mandag fant jeg det siste bildet. Det var lovlig sent.

For å sikre fallhøyden skal nemlig foredraget tolkes «live» av to døvetolker. De ville helst se materialet før helgen. Det er jo ikke så lett å stunt-tolke en nordlending som snakker sakte for å få tiden til å gå. Nå har jeg gitt dem grusomt dårlig tid til forberedelser. Beklager!

Konferansen «Det gode liv på jobben» nærmer seg. Mer enn en gang de siste ukene har jeg lurt på hvorfor jeg lot meg lokke til å snakke der. Det har jo vært alt annet enn «det gode liv» de siste dagene. Jeg har skrevet, kuttet, lest høyt og kuttet. Samtidig vet jeg svaret på hvorfor jeg sa ja. Jeg skal begynne med det i morgen: Jeg sa ja fordi det er så utrolig mye gøyere å si ja enn å si nei. Samtidig skal det gjøre litt vondt i magen. Vi har alle godt av å utfordre oss selv – også på jobben.

Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal fylle de siste fem minuttene av foredraget mitt. Nødløsningen blir å lese høyt fra dette blogginnlegget…
Har du forslag til en god vits jeg bør fortelle er det bare å sende over. Det blir sikkert tid til den!

Posted on 29/10/2015 by

Nord-Norge United

Jeg har stor tror på et sterkt Nord-Norge, et tettere nordnorsk samarbeid og at vi blir sterkere sammen. Førstkommende mandag samles 430 nordlendinger til Agenda Nord-Norge i Stormen, Nord-Norges nye storstue og Bodøs nye kulturhus. Målet for samlingen er å bli enda bedre i den krevende øvelsen nordnorsk samarbeid.

TIL

I høst har debatten gått i Nord-Norges to største byer. Er Bodø en tvilsom samarbeidspartner og er Tromsø en slem storebror? Enkelte har ment at ideen om samarbeid i nord bare er en ide. Jeg tilhører de som mener at ideen lever, at Bodø-Tromsødebatten ikke er viktigs og at samarbeidet har mer kraft og er viktigere enn noen gang. Forskjellene mellom de nordnorske byene og fylkene er færre enn det som forener oss. Arctic Race, ordførersamarbeidet 06 og samarbeid om samferdselsprosjekter viser at det vel verd å søke mer samarbeid i nord.

I NHOs konjunkturbarometer for 3. kvartal er det tydeligere enn noen gang at Nord-Norge er viktig for norsk økonomi. Med Nordland som eksportmotor og 19 milliarder i eksport så langt i år øker Nord-Norges andel av fastlandseksporten til 10.3 prosent. Eksportveksten fra nord er på over 23 prosent og bedre skal det bli! Våre råvarer og våre opplevelser blir stadig mer ettertraktet. Den gunstige valutasituasjonen gjør at reiselivsopplevelser og overnattinger kan kjøpes med en rabatt på 30 prosent fra USA og 20 prosent fra Eurolandene.

Vi er i ferd med å vokse på oss velfortjent selvtillit i nord. Nordlyset, torsken, laksen, gassen, industriproduktene og teknologitjenestene selges med stor etterspørsel og til stadig større verdi. Der geografi, spredt bosetning og store avstand før var en ulempe gjør vi nordnorsk kompetanse, råvarer og opprinnelse til et fortrinn. Et voksende satellitt-marked har ekstra gunstige vilkår fordi KSAT kombinerer perfekt antenne-lokaliteter med perfekt nordnorsk kompetanse. Slik er det med en rekke varer og tjenester: Der vi før for langt unna markedene kan vi nå frem til markedene lettere enn noen gang eller skape ny, egne markeder.

Nord-Norges fremtid ligger i de unge grenseløses som verken ser kommune-, by- eller landegrenser som avgjørende. 13 grenseløse ungdommer er plukket ut til Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. De utvalgte som er mellom 25 og 35 år har allerede hatt den første av seks samlinger. De har møtt ordførere, forskere, ledere og organisasjonsfolk på en reise mellom Bodø og Tromsø. De unge har stjerner i øynene, men det har jammen også de som har møtt ambassadørene. «Jeg skulle ønske det var meg» ble sagt av mange på veien, fordi det forstås at dette er unikt, viktig og nyttig.

Det sies ofte at vi i nord må samarbeide når vi kan og konkurrere når vi må. Førstkommende søndag møtes Bodø/Glimt og Tromsø IL til siste hjemmekamp i Eliteserien. For Glimt betyr kampen og «slaget om Nord-Norge» mindre enn på lenge. De har allerede gruset Tromsø på hjemmebane og ligger himmelhøyt over TIL på tabellen. For TIL betyr kampen alt! Vinner TIL er de så godt som sikret plass på øverste nivå også i 2016.

Selvsagt skal begge lagene spille for seier. Likevel håper jeg at Glimt er akkurat så god at TIL likevel vinner. Eller som Arthur Arntzen, en av tidenes mest kjente Glimt- og Tromsø-supportere sa det før cup-finalen i 1996: Måtte det beste laget vinne – over Bodø/Glimt.

Jeg ønsker oss alle lykke til i det videre samarbeidet. Ikke alle kan spille på Aspmyra og Alfheim, men alle kan være med i heiaropet for mer nordnorsk samarbeid og alle kan alle spille for det nye nordnorsk felleslaget!

Posted on 05/09/2015 by

Røverhistorierer fra Svalbard

Helt nord i havet, på 78 grader nord, ligger Norges minste storby. Longyearbyen har «alt» en storby trenger. Eget Universitetssenter, 4G, fiber til alle hjem, egen internasjonal flyplass, ølbryggeri, spisesteder på toppnivå, førsteklasses skole, tre barnehager og en historie som er imponerende. I tillegg har de en hjørnestensbedrift med store utfordringer. Kullprisene er lave, Store Norske sliter med lønnsomheten og styret møttes torsdag 3. september for å bestemme selskapets videre utvikling.

Svalbard panorama

Svalbard er en arktisk juvel i ordspråket til lokalstyreleder Christin Kristoffersen. En juvel som funkler i sommerlyset og gløder i mørketiden. En reise til Svalbard er eksotisk. Ved mitt siste besøk til Longyearbyen hadde den ensomme japanske turisten jeg satt med brukt selfiestick’en minst ti ganger FØR avgang fra Tromsø. Bagasjebåndet hadde sluttet å gå da han var ferdig å foto-dokumentere de 22 meterne fra flydøra til ankomsthallen. Japaneren er ikke enestående i sin begeistring for det polare nord. Lonely Planet har kåret det arktiske Norge til en av verdens topp-ti regioner å besøke i 2015. Veksten i antallet turister til Svalbard er på 20 % og antallet utenlandske gjester økte med 150 % sist år. Mange kommer i håp om å møte isbjørn, men reiser overbegeistret og fornøyd omså med bilder av en polarmåke. En har jo tross alt tatt bilde av måken på SVALBARD!

Svalbard har vært eventyrerne, lykkejegerne og de hardtarbeidende gruvesluskenes tumleplass. De har avløst hverandre i jakten på rikdom, råvarer og eventyr. I kjølvannet av de som kom for økonomisk gevinst kom ekspedisjonene. Heroiske polarfremstøt startet gjerne på Svalbard. Noen mer gjennomtenkte enn andre. I boka Svalbards historie forteller professor Thor Bjørn Arlov levende om vågale fremstøt av menn som Nansen, Amundsen, italienske Nobile og svenske Andre. I dagens sofakropp- og EU-sand i sandkassa-samfunn er det vanskelig å fatte hva de tenkte på de som la ut fra Svalbard mot Nordpolen.

Nansen og Hjalmar Johansen hadde sikkert en vanntett plan på vei til Nordpolen, men hadde ikke all verden av backup da de snudde ved 86 grader nord og håpet å treffe land lengre sør. Det gikk på det berømte håret. Etter tall-løse nær døden opplevelser og en noe alternativ Fedon-diett av sel, bjørn og hund ble de reddet av ett av få skip som passerte Franz Josefs land. Da hadde de forresten ganske nylig blitt du’s. Det var jo på tide. Det er litt upraktisk å være formelle og bruke «De» når du ligger 15 måneder i samme stinkende sovepose for å holde varmen.

Norge har hentet mye nasjonale stolthet i polare strøk. Det har også våre svenske naboer. Likevel er det ikke til å unnslå at det gikk dårlig med den svenske polarhelten Salomon Andre. Og det enda han var forberedt på det meste! I ballongen «Ørnen» pakket han både galla-uniform og hvite hansker da han forlot Virgohavna i 1896. I tillegg hadde han en slags plan for seilasen etter polpunktet. I tillegg til festantrekk hadde nemlig både dollar og rubler med seg! Bare så synd at han ikke kom mer enn noen kilometer fra Svalbard før han gikk i isen. To ganger prøvde svensken med like dårlig hell og til slutt ble det fatalt. Han og mannskapet ble borte i isen og ble først funnet omkommet i 1930.

I dag er Svalbard ikke først og fremst tumlested for fremstøt mot polen. Det er en by som vokser, utvikler seg og omstiller seg. Mye er annerledes enn for 20-30 år siden, stadig mer er likt en by på fastlandet, men fortsatt er Svalbard fascinerende spesiell. Dagens eventyrere i Longyearbyen satser på egen bedrift, nye næringer eller forsøke å finne muligheter for hjørnestensbedriften Store Norske. Risikoen er mindre enn for Andre og Amundsen, men fortsatt er kampene hard og det er viktigere enn noen gang at det prøves. Om ingen satser i isødet blir det fort stille i gruvebyen. Da ender det med fordums røverhistorier og ikke nye, stolte historier om utvikling, fremdrift og stabil norsk bosetning på Svalbard.

Posted on 12/06/2015 by

Hold ut! Sommeren kommer

Vi nordlendinger er opplært til å ta været som det kommer, men internett, radio og tv har lært oss at det meste er bedre lengre sør. Av ren høflighet vandrer vi derfor rundt med stive, påklistrede smil hele vinteren.

Vi møter all verdens nordlysturister og later som om det er topp med bekmørke, svinkalde vinternetter og ei sol som har forlatt oss. Det som holder oss oppe er drømmen om en varm sommer.

Men, når vi midt i juni fortsatt bare har fire grader lunkent vårvær, da begynner håpet å svinne. Snøen ligger godt ned i skogen og lua brukes fortsatt flittig. Dette begynner rett og slett å tære på kreftene.

Vi beklager teknisk feil. Sommer 2.0 laster nå og vil snart lanseres i Nord-Norge (Foto: Geir Håvard Hansen)

Vi beklager teknisk feil. Sommer 2.0 laster nå og vil snart lanseres i Nord-Norge (Foto: Geir Håvard Hansen)

Du skal ha gode gener for å overleve i nord. Mens det friseres hekker i sør fjerner naboen den siste vintersnøen fra plenen med snøfreser.

-Vi må jo hjelpe våren i gang, sier nordlendingen med et litt fårete smil, vel vitende om at det er et uttrykk du neppe hører sør for Saltfjellet.

Det sikreste vårtegnet i nord er ikke hestehov og tropiske fuglearter, men utenlandske steinleggere på besøk i gata. Har du noe så gammeldags som grus i innkjørselen har du gjerne besøk av fem-seks steinleggere i uka. De tilbyr seg å legge stein mer eller mindre systematisk i innkjørselen din.  Rasende fort og rasende billig.

De har dårlig tid disse gutta med stein, tidsvinduet for anleggsarbeid er lite her nordpå. I tillegg jakter Skatt Nord på både moms og tillatelse. Langt fra alle har rent mel i posen, eller «rene steiner i boet» som det sikkert heter på curlingspråket.

Grus i innkjørselen er forresten et godt triks for selvberging i nord. Det kommer godt med å ha grus for hånden når du skal spinne deg ut av oppkjørselen i junisnøen.

Som nordmenn flest har vi nordlendinger plassert vinterdekkene på nymotens dekkhotell. Supert konsept, men farlig for nordlendinger. Når snøfallet kommer som små sjokkbølger langt inn i den sørnorske sommeren er det nemlig risikosport å ha dekkene lagret øverst, bakerst og innerst i en stor, låst lagerhall. Skulle du få behov for å få dem ut kan du nemlig være sikker på at callsenteret er plassert i sør. Der har de innført sommertid på grunn av den varme sommeren. Det er bare å glemme å få dem ut på kort varsel.

Men det lever vi greit med. Vi er vant til å klare oss selv i nord. Dessuten må vi uansett skifte tilbake til sommerdekk dagen etter. Det er best å beholde roen.

En av de få tingene som kan få nordlendingen ut av fatning er meteorologenes varsel om «høytrykk over Kola» og meldinger om «russervarme» i avisa. Da vet vi at vi har noe godt i vente, at temperaturen kan komme opp i tosifrede antall plussgrader og at stillongsen kan legges til vask.

Når temperaturen så, brått og oppsiktsvekkende, stiger til over ti grader koker det over for nordlendingen. Da skroter vi alle middagsplaner og raser inn på nærmeste matbutikk. Der river vi med oss det som måtte finnes av grillvarer og utstyr.

At vi bare har vær til å bruke grillen én dag i året hindrer ikke nordlendingen i å ha ALT i grillutstyr. Det vi mangler i kompetanse tar vi igjen i entusiasme. Med gass under høytrykk og kull dynket i litervis med tennvæske gir vi oss i kast med den nordnorske ekstremsporten grillmiddag.

Med lav grillfrekvens er det lett å begå skjebnesvangre feil. Om du bare steker kjøtt med tolv måneders mellomrom er det jo ikke lett å vite at den lille plastmappen nederst i kjøttpakken skal fjernes før grilling og konsum.

Ikke få nordnorske familier har fått beskjed om å slutte å klage og nyte grillmaten.

– Det er sånn det skal smake, sier den nordnorske grilleksperten mens han i høyt tempo gafler i seg lunken biff med smak av plastikk og tennvæske.

Det er sinnsykt kaldt i «solveggen», så her gjelder det å få måltidet fort ned. En kan ikke la seg hefte med småprat om hvordan maten burde smake. Måltidet må avsluttes raskt, slik at familien kan komme seg inn til panelovnen.

Skal en overleve i nord må en kontinuerlig jobbe med egne survival-skills. En må lytte til erfarne nordlendinger.

Som ellers i livet kommer de beste rådene fra mor. Min mor har den unike evnen til å fokusere på temperaturen som nyyydelig. Begrepet brukes ukritisk om både høy og lav temperatur og kan anvendes selv ved sludd i august.

En venn av meg har en mor som uansett hvor grått det er mener å se et «opplett» på himmelen. «Opplettet» består som regel i et lite felt med litt mindre grått enn resten av den grå horisonten. Det gir seg sjelden utslag i form av sol og varme, men gir i det minste håp om at det en gang i fremtiden kan bli sol.

Det tærer på kreftene å beholde det stive smilet fra i vinter langt inn i det som skulle være sommer. Men, vi har lært på skolen at det er viktig å beholde fatningen i krisesituasjoner. Vi puster dypt og later som at boblejakke er sommermoten også i år. Vi har til og med døpt den tynne dunjakken «sommerboblejakke» for å få det til å fremstå som et helt naturlig valg i juli.

Kollektiv ro motvirker panikk, men det forhindre ikke at enkelte familier bryter sammen og river i en svindyr pakketur til Costa del-ett-eller-annet til 60 000 kroner.

– Stakkars folk, tenker den standhaftige nordlendingen, som i ren patriotisme og nedarvet evne til å glemme har bestemt seg for å feriere i nord.

Hun vet jo at det før eller siden kommer varmegrader. Da gjelder det å være hjemme slik at en kan ta bilder av sine melkehvite legger mot nordnorsk sommersnø.

Etter uker med radiotaushet på Facebook skal vi igjen bombardere venner i sør og nordlendinger på sydenferie med oppdateringer.

Mens vi venter lider vi i stillhet, lader våre telefoner og hamstrer hagemøbler. Vi vet at den nordnorske sommeren kommer og da skal vi være klar. Det er bare å holde ut.

Jeg har hørt rykter om at det snart skal bli russervarme…

Posted on 06/06/2015 by

Prinsen på erten

Old school vs 2015-vidunder. Illustrasjon Clas Ohlson og Jysk

Old school vs 2015-vidunder. Illustrasjon Clas Ohlson og Jysk

Å være fotball-oppmann på turnering er tøffe saker. Du skal tåle mye. Stinkende drakter og bilen full av kunstressbiter. Tøffest er likevel livet på klasserommet. Oppmannen på old school luftmadrass. Gutta på 3 ganger 3 meter luftvidunder. Oppmanns-lefsa pumpes opp for hånd. 15-åringenes hightech-seng blåses opp ved å plugge kontakten i veggen. Før var lyden av turnerings-netter lyd fra kjip strandmadrass fra Mallorca. Nå er lyden av turnering en luftkompressor som blåser opp ni kubikk luftpalass.

Det er viktig å holde kontakt med grasrota, men for en sliten 41-åring må det være grenser. Sist helg, på turnering i Narvik, våknet jeg klokken 04.00. Luften hadde forlatt meg og mitt lattleie. En betong-seng var min nye venn. Det er utrolig hvor kald betong kan være når du måler temperatur med ryggsøyla. Minus 60 grader. Minst! En kulde så intens at den overgår lukta fra 30 par sure fotballsko, svette drakter og 30 snorkende ungdommer på ett klasserom!

For å unngå for mye nærkontakt med moder jord forsøkte jeg å fordele vekta på størst mulig flate i luftmadrassen. Som en seigmann lå jeg i full x med sprikende armer og ben. Det hjalp bare i femten minutter. Snart var jeg igjen i fullkontakt med verden. Nå med hele legemet.

Jeg vurderte å stå opp, men spillerne som ikke hadde fått chattet, skravlet og snappet seg i søvn før klokken 03 hadde jo akkurat sovnet. Prinsene på erten sov så søtt. Jeg led meg stille mot morgenen. Alt for idretten. Alt for ungdommen.

Straks dagen var i gang bar det til JYSK. Setevarmen var satt på anti-sibir. Jeg måtte jo tine opp ryggmargen. Ved ankomst hadde jeg fått livet i gave. Jeg var igjen i stand til å bøye ryggen.

Frykten for en ny natt på betong-seng var overhengende. Jeg kunne gitt bort bilen i bytte mot en MODERNE luftmadrass. Oppmannslivet skal være hardt, men det får være grenser. Jeg delte sovesal med gutter som sov på Champions League-nivå. Jeg var i Obos-ligaen. Med iskalde fingre slo jeg nummeret til min trenerkollega. Han hadde også stiftet kontakt med betonggulvet sist natt. – 275 spenn for et luftpalass på JYSK. Skal jeg kjøpe til deg også, spurte jeg. – Blir vi en av gutta da, kom det stille og lett nedkjølt fra den andre enden?

En av gutta blir vi nok neppe, men vi får satse på at vi en dag får cred for ikke ha tatt inn på hotell mens spillerne våre lå på skole. En plass må som sagt grensen gå!

Posted on 16/05/2015 by

En storsjekkers bekjennelse

Forrige søndag forlot jeg familien med ett mål for øyet: Å gjennomføre så mange stevnemøter som mulig på kortest mulig tid. Kona ønsket meg lykke til og ba meg lære mye. Så dro jeg i vei mot Nord-Troms. For sikkerhets skyld tok jeg med meg en kommunikasjonsrådgiver.

Som storsjekkere flest har jeg en hang til både å overdrive og å legge lista høyt. Tidlig i april hadde jeg derfor annonsert at jeg skulle speed-date 50 bedrifter på fem dager. 50 medlemsbedrifter i NHO som alle kunne gi et innblikk i hverdagen til eiere, ledere og ansatte i nordnorske bedrifter. Kun 30 minutter var avsatt til hvert besøk, men med raske bein går det bra. Som Frode på Eco-Tech på Furuflaten sa: Ta på joggesko, så løper vi gjennom lokalet.

Vi startet speed-date turneen i Nordreisa. Med levende lys, god mat og god samtale møtte jeg fem bedrifter i Nord-Troms på søndagsmiddag på BIOS. Du kan lære mye over en middag. Alt fra viktigheten av forutsigbare rammevilkår for næringslivet, til at BIOS er forkortelsen for «Bil inn og spis». Næringslivet snakket og jeg noterte. Kommunikasjonsrådgiveren fotograferte og filmet. Stevnemøtet ble behørig dokumentert. Slik er sjekking i 2015!

Om du vil være en god storsjekker må du ha en dose lakenskrekk. De beste stevnemøtene skjer når andre sover. På Storslett hadde sjefen for Fristelsen bakeri invitert til brødbaking, men allerede i invitasjonen konkluderte hun med at vi neppe ville komme. De starter nemlig arbeidsdagen allerede klokken 04.30. Litt i tidligste laget for NHO, kanskje? Vel, man skal ikke skue NHO-direktøren på morrasveisen. Klokka lenge før ståopptid stilte vi sterk og klar til baking og interessante diskusjoner over noen hundre kilo brøddeig. Min respekt for gründere er stor. Den ble ikke mindre etter å ha møtt Silje og hennes lille team.

For både sjekkere og Nord-Norge er vei viktig. Veien over Kvænangsfjellet nord for Storslett har vært stengt hele 220 timer sist vinter. Når fjellovergangen er stengt er omkjøringen på 700 kilometer og går via EU. Vi besøkte Avfallsservice og Statens Vegvesen for å snakke med om lastebil, ÅDT og veivedlikehold. Jeg visst ikke at ÅDT var årsdøgnstrafikk, eller gjennomsnitt av antall kjøretøy i året, men jeg var jo på sjekker’n og latet som ingen ting. Kommunikasjonsrådgiver Ragnhild filmet lastebiler, folk og natur. Vegvesenet har fått tildelt 120 millioner til forbedring av veien og rassikring. Behovet er langt større, i neste nasjonale transportplan må det bevilges minst 1 milliard kroner til tunell gjennom Kvænangsfjellet! https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/955260217831515/?type=2&theater

Et møte med bedrifter er først og fremst et møte med mennesker. I attføringsbedriften Nordtro arbeider Terje, en moderne leder med stor energi, pågangsmot, skaperkraft og kjærlighet til bedriften og sine ansatte. Bedriften produsere faktisk flere militære produkthemmeligheter. Kombinasjonen av litt grønn hysj-hysj og fortellerglede, innovasjonskraft og innsats for de som står utenfor arbeidslivet, gjorde meg direkte nyforelsket i Nordtro og Terje. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/953635901327280/?type=2&theater

Innerst i Lyngenfjorden ligger sjekkeplassene tett som hagel. I disse byggene, som for forbipasserende ser kjedelige og nøytrale ut, finnes mennesker, maskiner og historier som begeistrer. Hva er det som gjør at Lyngen har så mange industrisuksesser innen plast, stål, fiskeolje, vaskeri og turisme? Er det naturen, noe i vannet, arv eller miljø? Akva-Ren har satset mye på utdanning av ansatte, og på å kombinere ulik kompetanse for å omdanne fiskeslog til høyverdig råstoff. Dersom Lyngen kommune får fart på tomteutviklingen er Akva-Ren klar for å bygge nye lokaler. Det er nemlig store penger i fiskeslog!

I Tromsø finnes landsdelens største sjekkemarked. 45 % av medlemsbedriftene i NHO ligger i Nord-Norges største by. Vi byttet fra joggesko til dressko, og startet som mange sjekkere før oss på et av byens hoteller. Med hotellsjef Aid som vertinne og NRK på slep skjenket vi kaffe og diskuterte hotelldrift, mens vi var direkte på NRK radio. Deretter økte sjekketempoet og vi møtte utallige bedrifter innen reiseliv, rådgivning og bemanning. Vi traff knoppskytere i Forskningsparken, og fikk til en god dialog med Tromsø kommune.

Vi sjekket inn hos Sonja Blomster, der jeg laget min første blomsterbukett noen sinne! Like suksessfull som min første blomsterbinding, var Marit sin erfaring med NHOs advokatservice. Vår advokat Juha hadde vært svært god støttespiller og rådgiver i en vanskelig sak for blomsterbutikken. Med det resultat at Sonjas Blomster betaler medlemskontingenten med stor glede i mange år fremover. Juha skal få blomster han også! Buketten jeg laget ble for øvrig med til neste date hos Tromsøs imponerende satellittmiljø: Kongsberg Satellite Services og Kongsberg Spacetec.

Tromsøoppholdet skulle avsluttes på restaurant. Pål Einar fra Casa Inferno sto klar ved pizzarestaurantens oppvaskbenk. La meg slå fast med en gang: Sliter du med sjekkingen (og med forholdet) er oppvasken den beste stedet å starte. Kona hadde på forhånd en stort ønske om at jeg skulle bli satt i oppvasken i mange timer for å lære om stabling, effektivitet, nøyaktighet og flid på kjøkkenet. «Dessverre» ble det opprykk etter kun en time i oppvasken. Jeg ble nemlig forfremmet til servitør! Restaurantgulvet er et sjekke-mekka! Verdens skjønneste kolleger lærte bort triks for mersalg, hvordan vi rydder, om øl-skjenkingens ABC og om den viktige alkohollovgivningen.

Casa Inferno Pizzaassistent og to pizzadronninger

Ny dag, ny by, nye muligheter. I Harstad ligger de store oljeselskapene. Attraktive sjekkeobjekter for mange. Goliat-plattformen er nylig ankommet Hammerfest og oljeoptimismen i nord er stor. Jeg var heldig og fikk møte bl.a Det Norske, Total, Aibel, KUPA, Harstad Maskin og Harstad Næringsforening. Budskapene er tydelige: Næringslivet ønsker større kommuner, flere lærlinger, samarbeid i klynger, ryddigere offentlige anbud og snart er det Arctic Race! Arctic Race vil være sommerens største idrettsbegivenhet i nord, og vil bidra til fulle hoteller og økt omsetning for næringslivet.

Jeg måtte haste videre. Vi hadde nemlig hørt om en juvel i Grovfjord. Grovfjord Mekaniske Verksted har en ordrereserve på 300 millioner kroner, og her er stor aktivitet kl 6 – 23, seks dager i uka. Oppdraget er å sette åtte aluminiumsbåter i produksjon. I hver luke vi tittet inn i fant vi en arbeider. Bårds gode hjelpere skrur, sveiser, lodder og banker for å bygge best mulig båt til oppdrett og vindkraftanlegg til havs.

Vi avsluttet dagen med en tåreperser av et stevnemøte. Hos Jon Henrik og Salangen Nyheter møtte vi hele styret. Fra et vanskelig utgangspunkt som autist har Jon Henrik bygd opp sin egen mediebedrift i den lille bygda. Salangen Nyheter kan skilte med 8000 daglige lesere, egen tv-kanal og salg av strømmetjenester for konferanser. I møte med mennesker som får ting til – på tross av motgang og motstand – blir selv storsjekkere stum. Vi er imponert, fascinert og ydmyke. https://www.facebook.com/261456303878580/videos/vb.261456303878580/954793931211477/?type=2&theater

Mot slutten av speed-date turneen møtte vi ansatte og ledere fra Troms Kraft, Forsvaret og 20 bedrifter i Bardu og Målselv. En svipptur til Finnsnes og Senja ga oss interessante stevnemøter med smelteverk og sjømatsaktører, samt produsenter av både vinduer og trapper. Små og store industrieventyr og suksesshistorier basert på innovasjonskraft og stayer-evne.

Helt til slutt måtte vi sjekke Balsfjord. Der lager Tine Nord verdens beste Norvegia- og geitost. Veien til mannens hjerte går via magen. Med magen full av ost var vi lett å sjarmere og imponere over produksjon og merkevarebygging av nordnorsk mat og drikke; vann fra Lyngen, råstoff fra Nord-Norge, teknologi fra verden og kompetanse fra nordlendinger.

Etter fem dager på veien, nesten 1000 kilometer i bil og båt og hele 90 bedriftsmøter var turneen over. Vi var overhodet ikke sliten, men veldig, veldig inspirert. De tre viktigste lærdommene som jeg vil ta med meg i mitt videre arbeid: Næringslivet og landsdelen trenger et betydelig løft på samferdsel og bedre og tryggere veier. Næringslivet er opptatt av, og avhengige av, fortsatt kompetansebygging innen både akademiske fag og yrkesfag. I tillegg vil de fortelle om og løfte frem de utrolige historiene om nordnorske produkter i verdensklasse. Historien om 50 bedriftsbesøk som til slutt ble til 90 er et eksempel på en slik historier om og fra det moderne Nord-Norge. Flere historier vil følge. Verken sjekkere eller bedrifter i Nord-Norge har tid til å hvile. Verden er full av lovende jaktmarker.

God helg!

Newer Posts
Older Posts
%d bloggere liker dette: