Posted on 12/10/2016 by

Et slagord som slår

Fra jeg var svært ung har jeg hatt stor respekt for SpareBank1 Nord-Norge. Der jobbet flinke, men litt alvorlige foreldre til gutter og jenter i klassen min. De alvorstyngede foreldrene satt i skranken, var sjef eller jobbet i «magasinet». At de var preget av alvor var helt naturlig. De passet mine oppsparte kroner, som var nøysomt samlet på en Solan Gundersen-sparebøsse.

Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for de mest desperate småsparere.

Sparebøssa var sikker som banken, men mulig å dirke opp for den mest desperate småsparer utrustet med smørkniv.

Respekten for banken var stor, men ikke større enn at pengene i sparebøssa var mest mine. Jeg og brutter’n gjorde det til en kunstform å lirke ut penger ved hjelp av smørkniv og finslepen risteteknikk. Drømmen var å få ut en seddel. Fasit var at det oftest ble med kronestykker. Ikke sjeldent angret jeg grovt på at jeg hadde brettet den verdifulle seddelen ned i bøssa.

Sparebøssa var mitt første møte med logoen til Sparebanken. Bankens navn sto tydelig preget i gullbokstaver på sparebøssa. Den hadde hedersplass på gutterommet. Nest etter bildet av Samantha Fox på veggen var nok bøssa det som fikk mest oppmerksomhet fra mitt blå blikk. Sedlene i sparebøssa og Samantha var like uoppnåelige.

Under den årlige Sparebank-uka, hvor mine penger brått ble litt «våre», rullet alltid logomaskineriet til banken over meg med full tyngde. Jeg forlot som regel banken med tom bøsse, full mage og reflekser nok til å bli sett på mils avstand. Jeg var glad og lykkelig, på tross av tom sparebøsse, nettopp fordi jeg nå var utstyrt med hundrevis av bankens give-aways med fargesprakende logoer.

På 2000-tallet var jeg ikke lengre sparebøssegutt, men familiemann med lån. SpareBank1 var blitt mer enn en logo. Jeg hadde gått fra sparing til forbruk, og SpareBank1 var gått fra logo til merkevarebygging. Banken fortalte at jeg «skulle sette det på huset». Jeg ble ikke helt fortrolig med denne oppfordringa, og jammen tror jeg banken likte det dårlig selv. Slagordet forsvant i alle fall like fort som det kom.

Deretter kom slagordet «Vit at vi er der». Det ble også veid og funnet for lett. Både av banken og publikum. Våren 2005 skulle nemlig SpareBank1 sitt kampsponsorat på Alfheim stadion gis til et godt formål. Mandelas HIV/AIDS-arbeid skulle få oppmerksomhet og inntekter i pausen på TIL-kampen. Jeg var ansvarlig for PR-arbeidet til Mandela-konserten, og ble innkalt på møte i Rødbankens høyeste etasjer. På dette møtet var også kampens konferansier Kristian Fr. Figenschow til stede. Vi lyttet nøye til bankmedarbeiderens foredrag, som avsluttet med en oppfordring om å bruke slagordet «vit at vi er der».

Da tok Figenschow løs. -Det der det e jo ren terror», utbrøt Kristian Figenschow. – Hvess æ e skyldig banken litt pænga, så vil dokker at æ skal gå rundt å være redd og vite at dokker e dær og jakte på mæ?

Dama fra kommunikasjonsavdelingen forsøkte å forklare teatermannen. – Nei du misforstår. Vi mener det jo ikke helt konkret! Det er mer i overført betydning, sa merkevaredamen. – I overført betydning?!? Det e jo enda værre! Det e psykisk terror, nesten ropte Figenshow over møtebordet og hadde stor moro med bankens slagord.

Bankdamene hadde det ikke like gøy. Humoren i banksektoren hadde ikke hatt samme rivende utvikling som sparebøsser, bankprodukter og slagord. Vi ble derfor enig om droppe hele slagordet og heller minne Alfheim-publikumet om at SpareBank1 Nord-Norge var kampsponsor.

I dag går alt så mye bedre. Bankfolk har begynt med humor, og konsernsjefen forteller vitser under sine foredrag med søylediagram og konjunktursvingninger. Samtidig har Sparebank1 fått et slagord som virker. Ingen kan mislike «for Nord-Norge». I alle fall ikke gutter som har vokst opp med sparebøsse fra banken på nattbordet og Fox-plakater på veggen.

For banken gjelder det bare å passe på slagordet og utvikle verdiene og selskapet i takt med slagordet. Dersom banken ikke gir slagordet troverdig innhold blir det like hult som en tom sparebøsse og like uinteressant som dagens utgave av Samantha Fox. Jeg tror SpareBank1 Nord-Norge klarer det godt. Vi er i alle fall mange som heier på Nord-Norge!

———————————————————————————————————————————————————————————————————————————————–

Dette innlegget er skrevet på oppfordring til SpareBank1 Nord-Norges internblogg og senere publisert etter avtale. Jeg håper den faller i smak både hos bankfolk og andre.

Posted on 20/08/2016 by

Terrengsykkel-ekteskap

Jeg har debutert. Debutert i et terrengsykkelritt i godt voksen alder. Jeg kom fra det med livet i behold, men det var bare såvidt. Jeg burde konsentrert meg mer om å holde hjulene i gang og mindre om bloggskriving. Da hadde alt gått mye bedre og raskere i Lavkarittet.

Foto: Magnar Slått

Blid fyr på dyr sykkel. Lett og fin i beina så lenge noen holdt opp et kamera Foto: Magnar Slåtto

 

-Nå kommer du sikkert til å skrive blogg om alle de sure gubbene du møter, ropte en venn av meg da jeg passerte henne i en av de første bakkene.

Men den eneste sure gubben jeg møtte var meg selv. Jeg var småirritert fordi jeg ikke kom opp bakkene uten å trille.

Litt senere, i en av Lavkarittets langbakker passerte jeg en annen terrengsyklist. – Jeg synes dere henger sammen som en, du og sykkelen, ropte hun med henvisning til et tidligere blogginnlegg jeg har skrevet. Der har jeg utbrodert om sykkelselgerens lovnad om at vi ville bli som én: Jeg og sykkelen med de fancy klikkpedalene.

Jeg kan skrive under på at det stemmer at vi var som én. «Vi» hadde allerede hatt en grunnstøting, eller «grunnberøring» som de kaller totalhavari i Sjøforsvaret. Vi kjørte nemlig forhjulet kontant inn i en kampestein. Med føttene fastlimt til pedalen var vi fortsatt «som én» da vi fant oss selv igjen godt nedi ura. Blodig og forslått kom vi oss opp på stien igjen.

Blodet rant i strie strømmer fra mitt skrubbsår på armen. Heldigvis så jeg en førstehjelpspost på bakkekammen. «Her skal det bli omsorg» tenkte jeg og konstaterte at damene fra Røde Kors sto på «min» side av veien. De hadde garantert fullt innsyn til mitt åpne risp på albuen. Mens jeg tråkket så det sang i bena tenkte jeg at Røde Kors-damene ville ile til med omtanke og enkeltmannspakker, mens jeg skulle takke barskt nei og sykle videre. Da jeg kom til posten var damene opptatt med å snakke på radio, de overså glatt mitt blodige sår. Skuffet måtte jeg tråkke videre mot matstasjonen mens jeg blødde flere liter. Minst!

blood on the tracks

Her skal vi endelig få det litt hyggelig, tenkte jeg på vei inn mot første stasjon. «Dere burde si ting som: Dere ser fresh og fin ut» sa jeg til mannen fra Nord-Troms som generøst delte ut banan og saft. «Kan ikke dere si: dere leder med minst fem minutter?» fortsatte jeg med et stort smil for å sikre at ironien nådde frem. Mannen i 60-årene så rart på meg og svarte: «Men dere gjør jo ikke det, så det ville være løgn». Det hadde han jo helt rett i. Såpass selvinnsikt hadde jeg der jeg halset videre med hjelmen på skråss. Jeg syklet skuffet, blødende, men realitetsorientert videre.

Bena gikk sånn passe fort. Jeg burde sikkert hatt «fokus på arbeidsoppgaver» som det heter i toppidretten. Jeg hadde fokus på alt annet. På vei over fjellet fikk jeg tid til å tenke på en regning jeg ikke hadde betalt, litt småting på jobben og et bryllup jeg nettopp hadde vært gjest i. I bryllupet sa presten at ekteskapet er som en tur hvor ekteparet skal leie hverandre. Jeg og terrengsykkelen min var også som ektepar på tur, tenkte jeg. Mer som et tvangsekteskap hvor store summer er involvert. Medgiften er høy og lenge har jeg vært godt over 1000-lappen i snittpris på hver gjennomførte tur på sykkelen.

Dette tenkte jeg selvsagt på der jeg syklet over digre fjell og lurte på om ikke treningsgrunnlaget var litt spinkelt. Så tenkte jeg litt mer på dette bryllupet og sammenligningen med en tur og ekteskap. Vi var på tur sykkelen og jeg også. Men helst burde vi nok ikke trille slik vi måtte gjøre i bakken. Vi burde helst sykle!

Sykle gjorde jeg da jeg passerte min kamerat Magnar. Plutselig kom jeg på at jeg måtte smile OG sykle. Jeg var aldri freshere på det 6 mil lange Lavkarittet enn da Magnar dro frem kameraet. I noen små sekunder, med drahjelp i heiing fra Magnar, hadde jeg både medvind og nedoverbakke. I neste ritt skal jeg plassere familie og venner med 100 meters mellomrom. Da kommer det til å gå fort!

Det er forresten ikke bare ironi som kan være krevende å få grep om i Nord-Troms. Dialektuttrykk kan også være litt spesielle. I det jeg kom inn mot mål på det utrolig velorganisert og hyggelige Lavkarittet hørte jeg speakeren rope: «Der kommer startnummer 341 mot mål. Han har heftet 3 timer og 45 minutter.» Heftet? Ja, det hadde han jo helt rett i, men han hadde ikke trengt å kringkaste det til tusenvis av folk i Skibotn sentrum.

Min terrengsykkeldebut i Lavkarittet ga absolutt mersmak. Storslått natur, dyktige arrangører og passelig tøff og krevende løype for alt fra toppatleter til mosjonister. Jeg kommer garantert tilbake. Jeg lover å ikke hefte noen!

Posted on 09/08/2016 by

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Dagens ungdom har ville planer. De holder seg ikke lengre ved kjøkkenbenken hjemme for å se hva som skjer. Nå skal de bli noe alle sammen. Først skal de «bare» bygge et barnehjem i Nepal, finne opp en undervannsdrone, trene kampsport i Tasjkent, bli verdensmester i rørleggerfag eller gründe opp et firma som lager noe ingen har hørt om. Er det ikke fantastisk?

I min jobb treffer jeg mange superflinke ungdommer (merk at bloggeren er over 40 så alt under 35 er ungdom). Dette er folk som kan ufattelig mye og som vil masse. Noen av de flinkeste har jeg til og med ansatt. Mens jeg var på sommerferie «kuppet» våre to yngste medarbeidere kontoret og planla alle høstens aktiviteter. Da jeg kom tilbake etter to uker i Frankrike hadde de laget en 2 x 3 meter lang veggkalender med fargekoder, frister og ansvar. Mine oppgaver var skrevet på rosa postit-lapper. Veldig greit for da vet jeg hva jeg skal gjøre denne høsten.

plankalender

Et annet imponerende ungdoms-initiativ er Ambassadørprogram til Agenda Nord-Norge. Nå lyser de ut 12 nye plasser til et årsprogram for folk mellom 25 og 35. Søknadsfristen er 10. august og alle som kommer fra, eller bor i Nord-Norge, og som brenner for landsdelen bør søke (se https://vimeo.com/172715557). Det første kullet er allerede gjennom fem av sine syv samlinger og prosjektet som eies av LO, NHO og Sparebank1 Nord-Norge er uten tvil en stor suksess. Å få møte disse unge og ambisiøse landsdelsambassadørene er både stimulerende og utfordrende. Stimulerende fordi ambassadørene har så mye å bidra med. Utfordrende fordi jeg skjønner at jeg må jobbe hardere for å henge med.

Vi gamlinger må skjerpe oss på så mange områder. Ord og uttrykk endrer seg, klesstilen forandres og forventninger til involvering og personlig utvikling skifter. Det kan være greit å tenke at du skal tilpasse deg, men neppe for mye. Om du er 40 + får du neppe økt gjennomslag som leder ved å avslutte et allmøte med en dab eller å snakke om teamet ditt som «squad’en min». (Vet du ikke hva dab’ing er skal kan du spørre en ungdom eller smugkikke her https://en.wikipedia.org/wiki/Dab_(dance))

Tidligere var firmaets største verdi gjerne kombinasjonen av maskiner og mennesker. I dag er menneskene den største verdien i flere bedrifter. Den ansatte kan ta med seg hodet sitt og gå til andre arbeidsgivere om en ikke er fornøyd. Det kan derfor være greit å vurdere om caps og t-skjorte har blitt ok arbeidsantrekk, om rutiner kan endres og nye verktøy bør innføres. Er det IKKE greit er det tilsvarende viktig at du sier det. Ungdom i dag tåler godt tilbakemelding, forstår gode begrunnelser og trenger veiledning slik du trengte det (og trenger det). God ledelse har alltid vært viktig for å skape en god bedrift og organisasjon, men i dag er godt lederskap på alle nivå viktigere enn noen gang. Lederskapet skal sikre at du holder på, utvikler og samler kunnskap og energi fra de ansatte.

Jeg traff for en tid tilbake sjefen for en av Asias største post-selskap. Han fortalte at når han kom på jobb sto alltid to av hans nærmeste direktører ventende utenfor kontordøra. En dag smatt en juniorkonsulent inn døra før de to 55-årige direktørene fikk stokket beina og papirbunkene. Ungdommen slo seg ned i gjestestolen som om det var godstolen hjemme, leverer en sylskarp analyse av selskapets problemer og hva som var løsningen. På vei ut døra stoppet han opp, så på sin lett sjokkerte sjef og spurte når han ville bli forfremmet til visepresident i selskapet med 8000 ansatte.

Slike ungdommer er fremtiden. Vår jobb som gamlinger er å gi dem tilstrekkelig motstand, utfordringer og medvind. Samtidig må vi «gamlinger» jobbe hardere for å holde tritt. «Gamlingene» som ventet på gangen i eksemplet over, og alle vi andre, må gire opp for å henge med og gi ungdommen nok utfordring. Det er hva vi skal gjøre med ungdommen!

Og hva ville jeg gjort om jeg var ungdom? Da ville jeg søkt Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. Var jeg ikke gammel nok ville jeg gledet meg til 25-årsdagen slo inn så jeg var klar til å søke. Fristen i år er 10. august!

God ungdommelig sensommer!

 

Posted on 17/06/2016 by

Til ungdommen!

Denne uken har 10. klassinger over hele landet mottatt sine vitnemål og rosende ord på vei mot voksenlivet. Jeg fikk snakke til ungdommen på Langnes skole i Tromsø på vegne av skolens foreldre. Slik ble min tale til ungdommen.

skole

Kjære flotte avgangselever, kjære foreldre og familie sprekkferdige av stolthet, kjære dyktige lærere, ansatte og ledere ved Langnes: Gratulerer med dagen.

Gratulerer til dere elever med avsluttet 10 års skolegang og gratulerer med vitnemålet som dere har jobbet for å få til slik som det står på trykk i dag.

De av oss i salen som ikke er ungdom har minst en ting til felles i tillegg til å være veldig stolte av den flotte ungdommen vår: Vi kan nesten ingen ting om å være ungdom. Vi har vært det selv, men det er så lenge siden at det ikke lengre har gyldighet…

Om vi var så heldige at det fantes en skole da vi vokste opp i steinalderen var det i alle fall ikke en baseskole. Om vi hadde en lærer het hun frøken og vi ble ikke kvitt henne. Hun fulgte oss fra første til siste time og fra første til siste skoledag. Vi snakket ikke til henne – hun snakket til oss. Tar jeg ikke helt feil var hun like streng og likens kledd fra første til siste dag.

I dag har lærerne fornavn. De er mange, de går med hettegenser, driver med smartboard og svarer på mail. Er dere borte fra skolen kommer det sms til oss foreldre. I gamle dager kom det melding i meldingsboka. Lurte vi på noe før sjekket vi et leksikon, nå vet dere ikke hva et leksikon er. Dagens ungdom finner svaret på google eller You Tube før de vet at de lurte på noe.

Vi som ikke er ungdom kan derimot mye om er å være voksen. Der lar vi dere gjerne høre både sent og tidlig. «Nå begynner alvoret» sier sånne fedre som meg og tenker på Videregående. Eller Gymnaset som skikkelige gamlinger kaller det. Vi snakker om studiespes. som om vi har peiling, vekslingsmodell på yrkesfag som om det har vart siden krigen og S-matte som om det var barnelærdom. Vi har ikke peiling på det heller så dere trenger neste ikke høre etter.

Jeg tror det er greit å la alvoret ligge litt. Det er viktig å ta noen ting alvorlig, men ikke alt. Foreldrene kan ta hovedansvar for «fagfeltet alvor» litt til, mens dere kan få være ungdom og ta ting mer som det kommer. Det er fortsatt lov til å spille «ensprett» i friminuttene selv på videregående. Det er tillatt å ikke ha en mening om alt og det er lov å gjøre det ungdom flest er mest opptatt av: Å chille akkurat nok.

For den som lurer på dette med «chilling», eller avslappning tett opp til koma som voksne ville kalle det, viser mine studier at tilstrekkelig Chilling er sånn ca til ungdommen selv føler seg uthvilt. Tilstanden av «uthvilt» mener ungdommen ikke kan oppnås. Lenge før dette stadiet har foreldrene kommet inn på rommet for å se om ungdommen fortsatt puster eller har puls.

Andre studier jeg har utført på hobbybasis viser at det som gjør dere ungdommer mest flau er når voksne forsøker å være ungdom. Uansett hvor hardt vi prøver å plukke opp ord og utrykk fra dere blir det feil. Da dere avsluttet barneskolen hadde dere en tydelig formaning til foreldrene: Det var forbudt å gjøre dere flau og den beste måten å unngå det på var å VÆRE USYNLIG!

Her tror jeg de fleste av oss foreldre må beklage. Her har vi rett og slett ikke lykkes. Det er for fristende å forsøke å henge med. Jeg går i fella stort sett hver uke i forsøk på å bruke ord og utrykk som ungdommen bruker.

Feil uttale, feil sammenheng eller feil forkortelse. Jeg trodde for eksempel at ordet TY! var en frekk måte å be meg ti stille på. Det tok måneder før jeg forsto at TY var en forkortelse for Thank you, eller en erstatning for det sinnsykt lange og kronglete norske ordet takk!

Ord som yolo, nais og bror går inn og ut av bruk hos ungdommen som grandiosa i stekovnen. Akkurat når vi tror vi treffer midt i og er moderne er vi akkurat så ukule som det er mulig å bli. Litt som å tro det er ungdommelig å være på facebook når alle ungdommer er på snapp.

Det er derfor det er krevende å være voksen, men det er sannelig ikke lett å være ungdom i 2016. Du trenger ikke lese aviser eller se Skam på NRK for å få med deg at det er tøft å være dere. For mange er dagen i dag en fest-dag, men ikke for alle. Derfor er det viktig at vi ser godt etter og strekker ut ei hånd til den som trenger det. Selv om skolen nå er slutt er det fortsatt mange som er der for deg og som du kan være tilstede for. Er det noe som er ekstra vanskelig er det alltid er bra å snakke med en ekspert.

Eksperten det er deg selv, dine venner, dine lærere, foreldrene dine, besteforeldre, gammellæreren, helsesøstra, rådgiveren eller foreldrene til en kompis. Kravet for å være en god problemløser er ofte bare at du har tid til å lytte og være en venn. Det kan vi alle være.

Jeg hadde bestem meg for ikke å gi råd til dere. Råd er det nok av og råd hører dere knapt på uansett. Likevel kan jeg ikke dy meg. Jeg må gi dere minst tre:

  • Vær mot andre slik at du vil at de skal være mot deg. La dine bekymringer være de små bekymringer og var opptatt av hvordan du kan hjelpe andre med deres problemer. Vennskapene du har etablert på Langnes kan vare livet ut, men det kommer ikke av seg selv. Du må investere i vennskap. Tid, omtanke og oppmerksomhet.
  • Husk at livet leves nå. Når dere blir så gammel som foreldrene deres og meg er dere meste opptatt av å mimre tilbake til hvordan det var å være ung. Dere har sjansen nå! Bruk tiden god, reis ut, lær av de flinkeste folkene, finn ut hva du liker å gjøre og kom tilbake til Nord-Norge. Det er her flokken din er, det er her vi har naturen, det er her vi har nordlys og midnattssol og det er her vi har verdens beste ungdommer!
  • Ha det artig! Det finnes alt for mange som bruker livet til å tenke på alt som er tung. Du kommer langt med å se etter det positive og smile til folk du møter.

Så til slutt!

På vegne av foreldrene vil jeg lyst til å takke skolen for tre fantastiske år.

Jeg vil takke for at lærere og administrasjonen står på for at Langnes skal være en god plass å være.

For at dere har gitt undervisning som gjør at våre elever scorere svært vanvittig godt både i Tromsø-sammenheng og i landet for øvrig.

At dere tar ungdommene ut på snøhuletur og lar dem mestre vinter, snø og samarbeid. At dere gir gode råd og veileder i skolevalg, jobber systematisk mot mobbing og ivrer for å få til godt samarbeid blant alle elevene

Dere skal ha honnør dere enda ikke har gitt opp å få til fred og harmoni på skolebussen og at dere hver dag sørger for at Langnes skole er det perfekte møtested for ungdom fra Workinnmarka, Mortensnes, Hamna og resten av byen. Slik har det vært det for våre ungdommer og jeg er sikker på at det kommer til å bli det for ungdommer som kommer etter.

Kjære 10. klassinger – eller tidligere 10. klassinger som dere er fra akkurat nå –

Tusen takk – eller TY! for at dere ville høre på en «bror» som meg – gratulerer med dagen!

Posted on 13/05/2016 by

Back to the roadshow

Det hendte i de dager at det gikk ut et bud fra Majorstua om at alle landets NHO-kontor skulle ut på veien for å treffe flest mulig medlemmer. Strengt tatt var vi skyld i det selv.  Vi hadde “funnet opp” konseptet i 2015. Nå var tiden komme for en ny runde til lands, til vanns og i luften med. Dette er fortellingen om speedating anno 2016, om el-bilen, næringslivet, veiene og vår egen søring.

Senja2

Det viktigste først: Speeddating burde vært innført ved lov for alle som skal jobbe for, med eller mot noen. 30 minutters møter på ulike plasser og med forskjellige folk gir unik innsikt og unike historier. En gang i året, så mange møter som mulig på en uke – det kan de fleste få til!

Om dating var lovpålagt måtte powerpoint bli forbudt. Du lærer aller mest av å lytte, spørre og svare.

Vi startet med å spørre på Svalbard. Hvordan går det, hva tenker dere om fremtiden og hva kan vi gjøre for dere? Ikke bare var naturen lys og flott, men fremtiden like lys og spennende for et Svalbard med godt grep om egen utvikling.

Vi fløy sørover og til vei-diskusjoner i Tromsø, for vei har vi mye av i nord. Ikke så god, ikke så bred, ikke så rett og ikke nok. Det passet godt å snakke om vei siden regjering og Storting jobbet med ny Nasjonal Transportplan.

Fisken skal frem, varene fra fabrikken, folk på jobb, bussene til ferga og ferga skal gå. Da må vi ha bedre vei og statens folk må beregne verdi av eksport – ikke antall mennesker på veien. Teller de biler og folk kommer vi aldri til å vinne frem i nord uansett hvor produktive vi måtte bli.

La oss kjøre videre: Vi møtte trykkeri, entreprenører, bilopprettere, urmakere, dyrleger og mange flere. Her gikk det unna. Praten satt løst og innspillene var mange. Tilgang på lærlinger, digitalisering, konkurranse, litt mer vei og fremtidstro. Jammen rakk vi ikke å leie oss en el-bil på veien også. Det lønner seg å få med seg alle ladekabler før du forlater bilutleien, men med fulladet bil og godt humør tok vi fatt på Troms-veiene.

– Det er så fantastisk fint her, sa hun som var på besøk fra hovedkontoret da hun fikk se snødekte fjell og speilblank fjord. Vi likte søringen godt fra før, men likte henne bedre når hun snakket om hvor fint det var i nord. Det er lett å glemme naturen når du kjører i 90 og skal rekke et møte i Nordkjosbotn klokken tre.

Vi rakk møtene fint og lærte om kortreist mat og kultur, bryggeri og villmarks-camp før vi tok kveld. I disse reiseregningstider passer det å understreke at vi bodde standsmessig på finfin camping hos et medlem i Skibotn og kan vise alle reiseregninger!

I Troms går reiselivet så det suser. Når det ikke er streik vel og merke. Gjestene blir flere og kravene høyere. Både fra gjester og myndigheter. Gjestenes krav møtes med glede, tilsyns-Norges med en viss skepsis. Ikke fordi næringslivet ikke liker krav, men fordi kravene fra tilsyn ikke alltid er enkle å etterkomme. Næringslivet ønsker seg mer tilsyn for å veilede og utvikle, ikke for å skrive rapporter og dele ut prikker. Eller som et medlem sa det: – Om det brenner på et disco på Ayia Napa rykker de ut fra brannstasjonen her for å sjekke om vi har ryddet i trappegangen…

Vi dro videre så langt nord som vi har medlemmer. Fra den minste bedriftene med en ansatt til den største med flere tusen. Hjørnestensbedrifter alle sammen – hver på sin måte. Så mønstret vi på Hurtigruta. Kapteinen sto ved landgangen for å ønske velkommen. El-bilen var sulten på strøm. Vi fikk omvisning og mat. Elbilen fikk lading. Så langt hadde vi riktig ladekabel.

Vi sov oss til Harstad. Der ventet fine bedrifter på rekke og rad. Noen med røtter 1000 år tilbake, andre med produkter for 1000 år fremover. Melk, mat, design og opplevelser. Vi sugde til oss inntrykk, trykksverte, historier og møter. Hos Marcussen Metallstøperi ble vi både rørt og imponert. Å se det mulige i det umulige driver bedriften fremover. Nye kunder, nye produkter og nye ansatte fra “gutteprosjektet” til Nav og attføringsbedriften INKO.

I Bardu har de ville dyr. Noen bor i Polar Park og der har de bygd hytte hos ulvene. I Wolf Lodge står ulvene nysgjerrig på utsiden av stuedøra. Vil du ha hytta alene må du betale 75.000 for ei natt. Vil du ha ett rom kommer du unna med 10. Vi dro derfra sikker på at det var  verd prisen for den som har penger nok, vil ha treretters middag, guide og sove med ulver.

Turen gikk mot slutten. El-bilen subbet litt nedpå utpå Senja. Begredelige veier trenger vedlikehold. 5-6 trailere om dagen med torsk og laks bare fra Torsken tærer på veidekke, tålmodighet og sjåførens nerver. Likevel er bedriftene full av tro på fremtiden, men veiene må bli bedre og fergene må gå hele året! På Skaland Graphite følte el-bilen seg hjemme. Her forhandler de med Elon Musk om å levere til neste generasjon Tesla. Det kan bli penger av slikt, men det hjalp ikke på bilens strømmåler som nå gikk mot null.

Hos Brødrene Karlsen som nå drives av søstrene Karlsen pakket de laks for det svenske markedet. Vi fikk prøve oss ved samlebåndet, men det kan hende det kommer en og annen klage. Selv med halv fart på båndet, full fart på konsentrasjonen og egen støttekontakt ble det noen glipp.

På Finnsnes har de alt. Også ladestasjon for el-bil, men ikke skjøtekontakt for vår biltype. På turens siste ladning manglet vi et magisk skjøtestykke og vår medfølgende søring ble bekymret for om vi ville rekke flyet. Med litt magisk hjelp, lokal smidighet og god, gammel bensinbil kom vi oss det siste stykket hjem.

På hjemveien sørget vi for at alle som følgte NHO Troms og Svalbard på Facebook hadde fått med seg at det hadde vært en fin tur. Vi rakk å diskutere om det var riktig å ta legge ut så mange bilder. Vi behøvde ikke lure lenge.

På turens siste stopp traff vi en engasjert medarbeider som sa: Æ elske næringslivet! Æ har fulgt dokker hver eneste dag på Facebook og lært så mye! Kæm hadde trudd at det va så mye spennende som skjedde der jeg kjører forbi hver dag.

Ikke bare hadde det vært en fin tur for oss, men jammen også for hun som hadde fulgt oss fra dataskjermen. Bedre kan det knapt bli!

Posted on 07/05/2016 by

De som bare gjør det

Søndag 8. mai mottar en håndfull norske soldater, sersjanter og offiserer St. Olavsmedaljen, Krigsmedaljen eller Krigskorset for heltemodig innsats på fremmed jord. De som mottar medaljene på Akershus festning er mennesker som tar ledelsen og risikerer eget liv for å redde andre når alt går galt.

Forsvaret

Jeg har mange ganger lurt på om jeg har det i meg. Om jeg selv kunne trå til om situasjonen skulle kreve det. Å være den som redder folk ut av en brennende bygning, tar ledelsen ved en ulykke eller stuper uti for å redde noen fra drukningsdøden. De tankene er jeg ikke alene om å ha. Det krever sin kvinne eller mann å holde hodet kaldt, våge sitt eget liv og ta riktige avgjørelser selv når situasjonen virker umulig. For de fleste av oss blir det heldigvis med troen og tvilen på egne evner.

Mange av våre 100 000 veteraner fra internasjonale operasjoner har opplevd farlige og særdeles krevende hendelser. Mange har trådt frem og tatt ledelsen, løst oppdraget og samtidig tatt vare på sine kolleger. Noen av disse får sine svært velfortjente medaljer i morgen. Disse heltene representerer en stor gruppe soldater eller offiserer som har hatt som jobb å risikere sitt eget liv for at andre mennesker skal få en bedre fremtid. For mange av de som har vært på krevende oppdrag har prisen vært høy. Noen har mistet livet, noen er blitt lemlestet, andre sliter med nervene. Medaljene som deles ut er derfor også en medalje til våre våpenbrødre og –søstre som ikke kom tilbake til hverdagen etter tjenesten.

Det finnes ingen oppskrift på heltemot. Likevel er det spennende å se etter personlighetstrekk hos de «som bare gjøre det». Mange av våre fremste medaljemottagere er mer opptatt av å gjøre enn å snakke. De er alltid fremst blant likemenn og de er selvsagt svært dyktige fagfolk. De har tilbragt tusenvis av timer i trening på ulike situasjoner og oppdrag, og de setter alltid andre foran seg selv. De er krystallklar på rett og galt, og de føler seg som regel mer hjemme i skogen enn på kontoret. De har alltid smilet på lur og vil aldri skryte av egne evner eller fortreffelighet.

For meg er Veterandagen en anerkjennelse til alle våre veteraner og deres familier. Derfor er det helt på sin plass at familiene til medaljemottagerne har en sentral plass under søndagens seremoni på Akershus Festning. Jeg gleder meg til å se kjente smil hos folk som jeg har enorm respekt for. Jeg er takknemlig som har fått jobbe med så mange flinke og dyktig mennesker som «bare gjør det». De er fortsatt mine idealer som jeg forsøker å strekke meg mot og som vi kan lære av.

Ikke alle synes medaljer for tapperhet i strid er noe som burde deles ut. Leser du kommentarene på Forsvarets 8. mai-innlegg på Facebook, vil du se at noen mener oppdragene i Afghanistan er noe Norge ikke burde deltatt i. Ei heller belønne innsatsen med medaljer. For våre veteraner og mottakerne av medaljene den 8. mai betyr gruff i sosiale medier lite. Anerkjennelse fra regjeringen, forsvarsledelsen og medsoldater betyr mye, mye mer. Det er på sin plass å minne om at våre soldater og offiserer i Forsvaret gjør sin tjeneste for å sikre at vi alle skal få beholde vår rett til å ytre oss og vår frihet.

«I disapprove of what you say, but I will defend to death your right to say it». Evelyn Beatrice Hall

Posted on 19/02/2016 by

Gratulerer alle vinnere!

Denne uken fikk jeg gratulere Norges mest ettertraktede yrkesgruppe: De som har fag- og svennebrev. På utdeling av det synlige beviset på fullført læretid og fagprøve fikk jeg gratulere vinnerne i arbeidslivet og hilse fra Yrkesopplæringsnemnda i Troms og NHO. Her er talen. Kanskje du vil dele den med et familiemedlem, en kollega eller en venn med fag- eller svennebrev?

Kjære vinnere, venner og familie!

Norsk næringsliv har akkurat talt! Dere som har et rykende ferskt fag- og svennebrev er dagens og morgendagens vinnere. Av 24 000 bedrifter i NHO svarte flesteparten i vårt kompetansebarometer at de drømmer om flere ansatte med fagbrev. Folk som kan et håndverk, som får satt sammen en maskin, fikser et katastrofalt hår, kan kjøre svære lastebiler, lage mat til 10 000 gjester eller koble sammen bittesmå rør og alle dere andre fagfolk: Dere er drømme-medarbeiderne til norske arbeidsgivere.

Fagbrev

I media fremstilles det som en nyhet at fagarbeidere er populære. Dere vet at det er en tullenyhet. Det er slett ikke noe nytt at dere er ettertraktet!

Folk som kan noe praktisk har alltid vært en vinner. Folk med fagkunnskap har bygd landet vårt, byen vår og samfunnet vi lever i. Husene, veiene og tunnelen hadde ikke stått uten at hundrevis av hender, som en gang har tatt imot et fagbrev, har brukte dem til å bygge. Bookingen av rommet vi bruker i dag hadde ikke skjedd uten at bestillingen ble tatt imot av en med fagbrev. Salen vi bruker hadde ikke sett så bra ut om ikke folk med fagbrev hadde lagd skikkelige dekorasjoner og lyset hadde ikke kommet på uten folk med fagbrev.

Jeg er sikker på at dere allerede har kjent på den anerkjennelsen og respekten det å kunne et fag innebærer. Venner og familie bare kribler etter en fagmann eller fagkvinne i familien som kan fikse stort og smått. På en dag som denne når dere feires og gratuleres er det derfor også på sin plass å advare. Fra nå av kommer det ikke til å bli fred å få!

Dere er vinnerne – nesten over alt. Til og med på kjærlighetsfronten. Ja skulle det, mot formodning, være sånn at det butter imot akkurat nå kan jeg trøste dere med at det kommer til å snu! Det sitter titusenvis av svigermødre og svigerfedre rundt om i Norge som drømmer om at arvingen skal komme hjem med en eller ei som har fag- eller svennebrev og som kan få noe gjort!

Likevel – nå før dere tar helt av må jeg få helle kaldt vann i årene. Det er noen farer dere må være ekstra på vakt mot.

Når dere hører uttrykk som «du skulle ikkje hatt tid til å se litt på den boksen i kjelleren» eller «ka du trur om de flisen i gangen» må dere være ytterst våken. Kanskje er det til og med for sent!

Fra i dag av, når dere har fag- og svennebrev, kan den mest uskyldige kaffeinvitasjon være en skjult liten arbeidsordre. Før du aner ordet av det og før du har fått så mye som en lefsebit eller kaffeskvett sitter du i et arbeidsmøte forkledd som et kaffeslabberas.

Brått inviteres du til å anlegge en bitteliten urtehage med minigraver, til å «smelle i hop» ei 12-etasjers bryllupskake, montere 40 led-lys eller hjelpe til med kveldsstellet av åtte – ti unger i nabolaget.

Jeg oppfordrer dere på ingen måte til å starte første dag som innehavere av fag- og svennebrev til å bli skap-fagfolk. Det er all grunn til å smelle det flotte dokumentet opp på på veggen hjemme, på veggen på Facebook og alle andre vegger dere måtte finne. Det har dere ærlig fortjent, men kom ikke å si at jeg ikke advarte dere mot fjerne slektninger og venner du ikke har hørt fra siden 2009 som har en «bitteliten oppgave» du bare MÅ se på nå som dere har fagbrevet i orden.

Som dere vet jobber både LO og NHO sammen i Samarbeid mot svart økonomi. Svart arbeid er en skikkelig tyv som stjeler oppdrag fra dere som er fagfolk, som øker risiko for den som får jobben gjort og som raner samfunnet for skatt som igjen skal sikre velferdsgoder som sykehjem, gatelys og skoleplasser. Mitt tips er derfor å si til de flest som har en «bitteliten jobb» at det kan du sikkert se på, men da må du avklare med sjefen om dere har tid til flere fakturerbare oppdrag. Da blir det fort stille.

Alle vet jo at det knapt finnes en jobb som «bare» tar 10 minutter. Det meste tar en time og det meste krever verktøy og utstyr som du må ha eller bare skaffe til veie. Det kan hende det blir litt færre kaffeinvitasjoner, men som fagfolk skal jo dere tjene penger og kan kjøpe kaffen selv!

Jeg er som dere sikkert ser ingen mann med fagbrev. Likevel liker jeg å tenke at jeg er en av dere. Jeg synes nemlig fagfolk og våre medlemmer i håndverksbedriftene er tøffe folk som kan mye og er utrolig kjekke å være sammen med. Dere ser muligheter og løsninger der jeg ser utfordring og problemer.

Heldigvis får jeg i jobben min i NHO lov til å late som jeg er en av dere. Her om dagen var jeg for eksempel på et kveldsmøte hos Troms Murmesterforening med lærlinger, fagfolk og mestere med fordypning i faget «legging av stor flis»!

Jeg hoppet med andre ord bukk over 1000 fagdisipliner i murerfaget og gikk rett over på the real stuff: Store flater! Jeg var som et tent lys. Stor flis er nemlig ikke for småjenter og smågutter. Her må det – som alle murere vet, skikkelig dobbelsmurning til. Både på underlaget og på flisen. I tillegg MÅ det tannes skikkelig opp. Om dere nå lurer på hva tanning er det best at dere ikke spør meg, men at dere finner dere en murersvenn å spørre. Viktig er det uansett. Det er nemlig ikke noe særlig når en flis på 1,50 x 1,50 i et sykehusbygg ikke er i vater og bestemor ligger med hodet ned og beina opp fordi du ikke har gjort jobben skikkelig.

Heldigvis skal dere ikke kunne alt i dag. Det er fortsatt lov å spørre sjefen, basen, mesteren, kollegaen eller byggelederen. Det er jo av erfaring dere skal bli skikkelig god! Dessuten kommer det mange anledninger der dere kan lære gamle ringrever om digitale arbeidstegninger, nye standarder eller hvordan en får liv i en bærbar pc.

Jeg håper at dere som i dag mottar svennebrev- og fagbrev kjenner på en stor stolthet og at det varer lenge. Våre medlemsbedrifter er svært stolt over dere og over å ha fagfolk i arbeid. På byggeplasser rundt i Troms kommer det stadig opp nye, store plakater som forteller at bedriften har lærlinger på oppdraget. Så viktig har lærlingene blitt for rekrutteringen til arbeidslivet og for norsk økonomi at det nå innføres krav om lærlinger i bedriften for å kunne ta del i offentlige anbud.

På vegne av Yrkesopplæringsnemnda i Troms og NHO er det en ære få gratulere dere og ønske dere lykke til på veien. Men før jeg avslutter må jeg bare spørre om det er en bilmekaniker som kan se på en bitteliten ulyd i en Volvo jeg har stående på yttersiden… Det tar maks 10 minutter…

Tusen takk for oppmerksomheten og gratulerer med dagen!

Posted on 12/02/2016 by

Costa del Snyskavla

I 40 år har tusenvis av vinterbleike nordlendinger reist til Syden på jakt etter sol. Nå har det snudd: Solbrune europeere og langreiste asiater kommer til Nord-Norge på jakt etter mørke og kulde. Samtidig holder stadig flere nordmenn seg i Norge om vinteren. Den før så forhatte mørketiden har blitt big business.

BT– Please Sir, can you help, ropte damen fra Mumbai til meg fra bilen utenfor Sommarøy Hotell. Hun var ikke i livsfare, men skal en dømme etter røyklukta var det nok like før det tok fyr i clutchen hun hadde forgrepet seg stygt på. Kjæresten hadde reddet seg selv og sto på trygg avstand til ulmebrannen i girkassa. – I have never had a car with manual gearshift and it’s my first time on ice. I don’t even know how to get it into reverse… At hun hadde kommet seg den timeslange kjørturen fra Tromsø til Sommarøy var litt av en prestasjon og sikkert litt av et eventyr å skrive hjem om (can you imagine – they even have special winter tires…). Mens jeg rygget bilen inn på den romslige parkplassen snakket hun ustanselig om horder av ville reinsdyr på veien og hvorfor det var viktig å komme seg ut av byen for å få best mulig nordlyseffekt. Alt dette hadde hun som god inder og sikkert kjempedyktig på IT allerede lest seg opp på via internett.

Inderne jeg møtte kommer ikke alene. Veksten i hotellovernattingene i Nord-Norge var i 2015 på ni prosent. Før var det beste vi hadde å tilby turister de lyse midnattssolnetter. Et perfekt tilbud til bobil- og busserturister med god tid og elgklistremerke på bakvinduet. På få år har vår attraktive sommer blitt vår svake venstrearm, mens den neglisjerte vinternatta har blitt dronningen av nordnorsk reiseliv. Vinteropplevelser og nordlys har rett og slett blitt vårt største pluss.

Indere, kinesere, japanere og spanjoler: De kommer i flokk og følge og oppførere seg stort sett som nordmenn i Syden (med unntak av den mye omtalte harryoppførselen). De spiser brorparten av måltidene på restaurant, booker en haug med aktiviteter og kjøper nye klær og nytt utstyr.

Der nordmenn kjøper luftmadrasser og oppblåsbare delfiner på Mallorca kjøper turistene akematter og rumpeakebrett. Så står de der oppmarsjert med sine Hamax 2000 sklimatter utenfor Norrønnabutikken de akkurat har raidet for vinterklær. Der venter de på rutebussen som skal ta dem til den kommunale skilekplassen for timer med barnlig moro. Der venter gratis, uforglemmelig lek forevig foreviget med minst 1000 bilder på instagram.

-Ungene våre har aldri lekt på snø før og nå vi får dem ikke med oss herfra. Vi må nok komme tilbake i morgen også, sa den spanske turisten som NRK Troms intervjuet i romjula. Familien hadde lagt juleferien til snøskavla nær «nordpolen» og tok i bruk vinterlekens muligheter sammen med nordnorske barnefamilier.

Nå har også de fleste nordlendinger sluttet å snakke om vinter og mørketid som noe negativt. Før var armod og vemod da sola forsvant. Nå ser folk bare muligheter i mørket. Nordlendingen anno 2016 har nemlig kjøpt seg hodelykt, toppturski og skifeller og slår følge med de mange som vil oppleve vinteren til fulle. Det vi før mente vi hadde alt for mye av har blitt blant våre mest verdifulle ressurser. Stadig flere oppdager også at vi kan tjene gode penger på vinteren!

I Levi i Finland lar de folk betale for å frese med snøfreser, men den nordnorske innovasjonskraften ligger ikke langt etter. Nå kan du betale 890 kroner for å få ett totimers skikurs, en kopp kaffe og en lefsebit. I Finnmark er det reiselivsaktører som tar betalt for at gjestene får gå tur med en huskey-valp og gjestene står visstnok i kø. Vinter, snø og innovasjonskraft har blitt gull verd her i Costa del Snyskavla.

Posted on 10/01/2016 by

Er du klar for spa?

Årets julegave fra kona var det jeg ønsket meg aller minst: et spa-opphold på Rimi-Hagens nyåpnede The Well. En ettermiddag med spa, slåbrok, trang badebukse og flipflops kommer på samme plass på min ønskeliste som husvask – altså helt nederst.

En del av julegaven fra kona var selvsagt at hun skulle være med på turen. Hun gledet seg hemningsløst til en ettermiddag for oss på The Well. Jeg gledet meg mest til The Kvell for oss to på hotell.

 

En veldig klar for spa. Den andre litt mer skeptisk...

En veldig klar for spa. Den andre litt mer skeptisk…

La det være sagt: Stein Erik Hagens ny spa-anlegg på Kolbotn utenfor Oslo er et fantastisk sted. Det er dampende bad, romerske badstuer, japanske kilder og klinisk rent! Tar du tropisk sauna er det som å være omgitt av småfugler fra Amazonas. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd det satt en innleid indianer og slo rytmisk på to trepinner under benkene. I alle fall var det umulig å sove i kakofonien av lyder fra regnskogen. Det er nordlysbadstu, finsk badstu, grottedusj og troperegn. For nordlendinger med hjemlengsel er det til og med en tv-badstu som viser Hurtigruten minutt for minutt. For de som synes tiden i en badstu allerede går sakte kan den nå gå enda saktere.

Selve rosinen i pølsa skulle være konas forhåndsbooking av behandling. Selv skulle hun igjennom en behandling som jeg tror heter «facial treatement rejuvenating juvel clinical resereach». Jeg skulle få en times kroppsmassasje! Til daglig synes jeg det er mest stas om kona innimellom stryker ei hand over nakken min. At andre skal trykke og stryke på meg er jeg middels begeistret for.

Jeg lot meg motvillig overtale til «behandlingstimen». Jeg hadde håpet på en hvitkledd kvinnelig terapeut som varsomt skulle pjuske meg i søvn med små massasjestrøk. Realiteten ble en kraftkar av en fribryter fra Øst-Europa som trykket til såpass at det svartnet for øynene mine. Det var nok min egen feil. Jeg var ikke klar over at det å be om «hard massasje» på fagspråket betyr «trykk til som om en elefant danser jenka over ryggsøylen». Da øst-europeeren endelig var ferdig, var det som å få livet i gave!

Etter fire timer på The Well som besto i aktiviteter som inn og ut av bad, opplæring i dampbadstuens tips og triks og et uendelig antall ganger med dusjing var vi endelig i mål. Jeg var nyvasket, ren og klar for en avslutning på dagen sammen med kona. Stemningen hos kona var på topp etter en drømmedag på spa. Likevel var den dalende. På bussen inn til byen begynte nemlig fire timer i badstu mellom 40 til 100 varmegrader å gjøre seg gjeldene. Min date for ettermiddagen hang med hodet og ble stadig mer kveldstrøtt.

Tilbake på hotellet gjorde jeg mitt beste for å være lynrask på badet. Dusj var ikke nødvendig. Sjelden har jeg vært skrubbet, dampet og dynket mer ren enn denne kvelden. Da jeg snek meg inn under dyna oppdaget jeg til min store skuffelse at daten var sovnet….

Ettermiddagen på The Well ble dagens store beholdning. The Kvell ble noe amputert. Men jeg klager ikke. Det er som med gaver: det er tanken som teller! Og når det gjelder spa og massasje tror jeg jammen jeg kan la meg friste til å dra tilbake. En dag på spa gjør i alle fall kona svært glad.

Posted on 07/01/2016 by

Sharing is caring

Det går en delingsbølge over kloden. Vi deler bilder, reisetips, matoppskrifter, sykdomshistorier og samlivsproblemer. Det finnes knapt den problemstillingen vi ikke kan lufte for så å få en haug av råd, formaninger og advarsler. Spør twitter og facebook og du skal få svar. Rett eller galt, men svar får du.

Sharing is caring. Copyright Dragonimages/Istockphoto

Sharing is caring. Copyright Dragonimages/Istockphoto

Delingsbølgen er krevende for mange. For min mor på 67 var det krevende nok å dele det første profilbildet på facebook. Hun hadde jo ikke ordnet seg på håret. At vi kunne hente et gammelt  bilde fra en telefon falt henne ikke inn. Selv etter noen raske forsikringer forsvant hun inn på badet like vel. Det var best å være sikker på at en så skikkelig ut når en skulle dele noe med offentligheten.

I fremtiden står vi foran nye og større delingsutfordringer. Delingsøkonomi, big data og robotisering utfordrer muttern like mye som norske bedrifter og vårt arbeidsliv.

I følge Finn.no står en norsk familiebil ubrukt i snitt 23 timer og 20 minutter i døgnet. Fleksibiliteten bilen gir binder samtidig opp kapital i det enkelte hjem. Det gir grobunn for bildelingssider, Über og førerløse biler. Det utfordrer bilbransje så vel som taxinæringen. I tillegg gir det Skatteetaten grå hår. Hvordan skal vi sikre skatteinngangen som finansierer vår velferdsstat når etablerte selskaper utfordres av privat salg av småtjenester?

Førerløse biler er allerede på veien i California og kan snarere enn vi tror være en realitet på glatta over Kvænangsfjellet og i bykjøring i Harstad. For oss som stadig får påpakninger for uvettig kjøring fra co-piloten i passasjersetet vil det være en drøm å kunne lene seg bakover og overlate lukeparkeringa til google.

Norske familier har allerede åpnet opp døren for roboten. Enn så lenge er det begrenset til støvsugere og gressklippere som svinser rundt og gjør sitt arbeid mens vi gjør andre ting. Der min onkel før brukte halve helga på å klippe plenen på hytta kan han følge roboten Bjarne som systematisk holder den nordnorske moseplenen nede. Når Bjarne blir sliten, eller retter sagt strømsvak, kjører han bare hjem til «huset» sitt og setter seg selv på lading. Samtidig sitter onkel på lading i godstolen.

I asiatiske styrerom er allerede den første roboten tatt inn som styremedlem. IBMs superdatamaskin Watson går allerede på legestudiet. Den nøyer seg ikke med å lese legepensum for dødelige. Den tygger seg like godt gjennom alt tilgjengelig stoff innen legevitenskap. Det tar nok tid til vi omtaler styrelederen og doktoren som Hr. Robot, men automatisering og digitalisering er nødvendig i mange deler av norsk arbeidsliv. Vår arbeidskraft er dyr, begrenset og høyt udannet. Da er det en fordel at vi har roboter som kan stable fiskekasser med laks og hjelpe oss med tunge løft på aldershjem. En stadig mer teknologitrygg befolkning vil sette pris på å kunne styre sine arbeidsverktøy og hjelpemidler i hjemmet selv uten å måtte be om hjelp fra andre.

Med økt datakraft og datamengder flyttes også makt. Hotellenes hjemmesider og salgsavdelinger utfordres kraftig av nye maktfaktorer i reiselivet. Hotels.com og Tripadvisor styrer stadig flere valg av reisemål, hotell og aktiviteter. Å beherske de nye løsningene, utfordre dem og utvikle egne tilbud blir en nødvendighet for å overleve i fremtidens arbeidsmarked. Uten en slik tilpasning til teknologi og handlemønster i andre deler av norsk næringsliv ville du ikke lest denne artikkelen på nett. Fremveksten av nettaviser, bloggformat og krysninger mellom tradisjonelle og nye medier gir mediebransjen store muligheter og utfordringer.

Å eie en bil som står i ro 23 timer i døgnet, en gaffeltruck som brukes en gang i måneden eller en hytte som brukes to ganger i året er problematisk for mange. Bildelingssider, Finn.no/småjobb og AirBnB gjør det mulig å leie ut og tjene penger på det du har og det du kan. Mange norske familier har i jula diskutert muligheten for å dele mer. Også hjemme hos oss har spørsmålet om å leie ut familiehytta i Lyngen på AirBnB vært oppe til debatt. Jeg argumenterer for at sharing is caring, men kona er ikke overbevist om at lykken kommer gjennom å dele sengetøy med en skiturist fra Mellom-Europa.

 

Torsdag 7. januar arrangerer NHO den store årskonferansen. I 2016 løfter vi blikket mot de muligheter og utfordringer som teknologien gir oss. Jeg har stor tro på fremtidens muligheter, men en plass går grensen også for min deling. Kona deler jeg ikke med noen. Det får da være grenser for caring.

Godt nytt delingsår!

Newer Posts
Older Posts
%d bloggere liker dette: