Taletid

Fine greier

Skal jeg være helt ærlig så har jeg aldri sett på Lenangsøyra som særlig billedskjønn (sorry, Lenangsværinger). Men da jeg pekte ut hytta vår på den andre siden av fjorden måtte jeg medgi at det var en riktig så «nice place to have a cabin». Fem rørslige portugisere, som sov vekselvis i en Fiat Punto og i ei rorbu ment for tre, skrøt uhemmet av den lille bygda med glissen bebyggelse, rekefabrikk og Jokerbutikk.

Portugiserne hadde klatret opp Stetind om formiddagen og kjørt ned fjellsida i puddersnø. De var sikkert både sultne og tørste. Det var derfor helt unødvendig av meg å avslutte samtalen med å si at jeg måtte skynde meg hjem fordi vi skulle ha bacalao til middag. Gutta fra det bacalao-elskende landet smilte tappert, men jeg er sikker på at en av dem dro polvotten over kinnet og tørket bort en tåre.

Da jeg satt i bilen og hadde forlatt gutta fra Portugal kjente jeg på lykkefølelsen etter dagens fjelltur. Snøen var fin og svingene satt greit, men det var ikke grunnen til mitt gode humør. Årsaken var den barnslige gleden over at jeg hadde noe som andre ville ha.

Det ligger muligens i menneskets arvemateriale å glede seg over slikt. I Hamsuns «Benoni» snakkes det om en stein i fjæra som er lik alle andre når du passerer, men som blir uendelig vakker og attraktiv om noen andre tar den opp og vil ha den.

Den Hamsunske lykkefølelsen jeg opplevde finnes også i vår nyoppdagede glede over nordlyset. I millioner av år har nordlyset flammet over himmelen på Nordkalotten. Da mine besteforeldre var barn var nordlyset farlige greier. Det siste du måtte gjøre var å vifte til det med et lommetørkle, for da kom nordlyset og tok deg. Fenomenet var blitt noe mindre farlig i min barndom, men vi kjørte ikke tulling rundt i distriktet for å finne steder for nordlys-fotografering. På 80- og 90-tallet var det bare rare japanere som lå i bobledress i snøskavla og så opp på himmelen eller dro på fotosafari i ødemarka. Nå jager til og med lokalbefolkningen i Nord-Norge rundt med kamera og mobiltelefoner som om hver nordlyskveld kan være den siste. Egentlig mer komisk enn kosmisk hele greia. Som roboter på autopilot spøles det rundt med blikket festet på app’en som skal fortelle om det er sjanser for å se nordlys på himmelen. Mens det grønnblåe lyset belyser oss i topplokket, er vi blå i trynet av lyset fra mobiltelefonen som varsler om «rimelig gode sjanser for nordlys».

Selvsagt er det flott at vi har lært oss å sette pris på naturen og kommer oss ut. Men det er merkelig at det ikke ble skikkelig fint før andre fortalte oss at det er unikt. Først da Joanna Lumley fra BBC (http://bit.ly/1fQHmlk) lagde et tv-program om det vakre nordlyset, og japanerne hadde fått selskap av briter, kinesere og folk fra Hong Kong fikk vi øynene opp. Da stimet vi ut i flokk og følge, og dokumenterte nordlys-opplevelsene på Twitter, Facebook og Instagram.

Det er bare sånn med oss mennesker. Ting blir ekstra fine når andre forteller oss at de er fine. Dama du sa nei til på skolen blir plutselig fin når kameraten din blir sammen med henne. Genseren du ikke kjøpte på salg blir et savn når kollegaen dukker opp med den på jobben.

Så om gaven du får på julaften ikke faller helt i smak og svoren på ribba ikke er kjempesprø er jeg overbevist om at det hjelper om din gave blir kveldens mest omtalte og om gjestene likevel roser kokekunsten. Sånn er det bare. Fint blir enda finere når du hører det fra andre.

God, fin jul!

———————————————————————————————————————————————–

Illustrasjon: Jens K Styve

Vil du ha neste blogg fra www.chramer.no på e-post kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Synes du bloggposten er «fine greier» og ønsker å dele den er det bare å dele i vei!

Den norske friheten

– Hvor skal alle folkene?

Den singaporeanske journalisten sitter ved vindusbordet på restauranten og ser Tromsø tømmes for folk. Stresskoffert og trillekoffert, shorts og sommerkjoler. Alle raser forbi restaurantvinduet med stor fart. Klokka er bare tre på en fredag, men helga er allerede i gang. Smørblide nordmenn på vei mot sitt helgeparadis. De har ikke et sekund å miste. Singaporeaneren rister sakte på hodet. Dette landet er jammen ikke til å tro, her tar folk helgefri allerede fredag formiddag.

Dagene i Norge hadde vært preget av mange overraskelser for min gjest fra Asia. Journalisten fra Singapore hadde stusset over ansatte på 20 år som snakket til lakseselskapets toppsjef som om de var gamle venner (det var de kanskje også). Han hadde opplevd at hotellets ansatte glatt hoppet over regler og lot frokostbuffeten vare en time lengre fordi noen av gjestene kom sent i gang med dagen. Min asiatiske gjest hadde vært vitne til båtkapteiner som plutselig hoppet i Barentshavet for et lite bad midt under båtturen mens båten gikk på tomgang. Alt ganske utenkelig i et regelstyrt og hierarkisk asiatisk arbeidsliv.

På pressebesøkets siste dag besøkte vi bygda Ersfjord utenfor Tromsø. Hos Bryggejentene møtte jeg tre venninner. Til min gjests beundring og forundring var også disse damene iført tights. Han hadde tidligere konstatert at «alle» norske damer går i tights enten de skal trene, har trent eller vurderer å trene. De tre spreke tights-damene, som han mente måtte ha trent hardt de 20 siste årene, jobber alle i markedsavdelingen i avisa Nordlys. Markedsjentene drakk de te mens de diskuterte og utviklet nye kampanjeplaner.

– Er de ikke på jobb, spurte gjesten min.

– Joda, svarte jeg, de har bare gått en fjelltur på formiddagen og nå har de planleggingsmøte.

– Men hva sier sjefen når de ikke er på kontoret?

– God tur, svarte jeg.

Journalisten, som nok er vant til en redaktør som utelukkende snakker i store bokstaver og freser trykksverte og flammer over sine ansatte, ristet oppgitt på hodet. Han fyrte av et forventningsfullt oppfølgingsspørsmål:

– Men etterpå skal de vel tilbake på jobb?

– Nei, da er det helg sa jeg.

– Men hva sier sjefen da?

– God helg, svarte jeg.

Journalisten var mildt sjokkert over den norske fleksibiliteten.

Jeg forsøkte å forklare at nordmenn er hardtarbeidende og ærekjære arbeidstakere, men det prellet av på min gjest. Jeg sa at selv om nordmenn går hjem klokken fire jobber veldig mange hjemmefra både ettermiddag og kveld. Men slike forsikringer var som popmusikk for pensjonist-ører. I et øyeblikks panikk «pyntet jeg brura» ved å fortelle at mange til og med har internett på hytta. Det hadde ingen effekt. Bare singaporeanske storkarer som kan jobbe lite og sjefe mye har råd til et ekstra hus. Selvsagt har de da også wi-fi! At min beste hurtigoversettelse for hytte var «country house» bidro neppe til å skape et bilde av liten rødmalt stue i skogen hvor hardtarbeidende nordmenn lader batteriene.

For en asiat er den norske friheten svært fremmed. I Singapore jobbes det på kontoret til dagen er over og jobben er gjort. Det er sjefen som bestemmer når det er kveld og når en kan gå. I Japan er æres- og fryktkulturen enda sterkere. Der går INGEN hjem før sjefen! En kan være så trøtt en bare vil, men du blir ved ditt arbeidsbord til sjefen har gått. Først da, og aller helst ti minutter senere, kan du snuble deg ut i kveldsmørket og stime mot pendlertoget. Blir du for trøtt på jobb får du heller spenne deg fast i en «tryne-hviler» som du kan montere på pulten.

Min gjest hadde vært i Norge en uke og var full av inntrykk da vi gjorde oss klar til å skille lag. På turen langs norskekysten hadde vi snakket mest om laks, men nesten like mye om hvordan det er å bo i dette rare landet i nord. Da vi tok farvel på flyplassen så han nok at jeg hadde det travelt. Han smilte godt da han tok meg i hånden og sa at han gjerne skulle bodd i et land hvor det er så fritt og sjefen ikke er opptatt av hvor du er, men at jobben blir gjort. Han smilte enda bredere da han sa: – Men nå må du skynde deg, herfra klarer vi oss selv. Du skal sikkert på hytta?

Han hadde så inderlig rett. Bilen hadde vært ferdigpakket siden kvelden før. Klokka var allerede «kvart over hytta» og jeg hadde ingen tid å miste. Familien satt klar i bilen og var klar for ukas høydepunkt – helga på hytta. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jammen kona hadde på seg tights.

————————————————————————————————————————————————–

Om du vil abonnere på oppdateringer fra bloggen min kan du legge inn e-postadresse i feltet til høyre.

Liker du innlegget må du gjerne dele!

Illustrasjon: Alltid like dyktige Jens K. Styve

Da vi ble Mandelas sønner og døtre

En regntung kveld i juni 2005 sto jeg helt alene på ei søppelfylling i Tromsdalen mens mine kolleger fra Hæren jobbet på spreng med planering av et regnvått konsertområde. På scenen sto verdensstjernen Annie Lennox og hadde lydprøve. Da Lennox sang Bob Marleys «Redemtion Song» brøt sola gjennom skylaget . Det sluttet og regne, men jeg var fortsatt våt på kinnet. Jeg gråt av glede og jeg gråt av stolthet.

I dag gikk Nelson Mandela bort, 95 år gammel. Nelson Mandela er vår tids største leder. Han har lært oss å være tro mot våre idealer, om forsoning og om tilgivelse. Hans største kamp var kampen mot apartheid og for et Sør-Afrika for alle, men kampen mot HIV og Aids ble også en av Mandelas store oppgaver. Med konsertserien 46664, hans fangenummer fra Robben Island, tok Mandela i bruk musikk i kampen mot Aids. I 2005 kom konsertserien til Norge og jeg glemmer det aldri!

Som konsertarrangører var de fleste i den lokale staben amatører. Vi skulle samarbeide med superproffe konsertfolk fra hele Europa om tidenes største utendørskonserten i Nord-Norge. Samarbeidet var krevende. Styret, som jeg var medlem av, var flere ganger nær ved å gi opp og avslutte prosjektet. Fra bookingselskapet i London kom det ingen artister, men stadige krav om at utenlandske underleverandører skulle ha oppdrag og høye honorarer. Den siste uka hadde konstant regn gjort arenaen til et gjørmehav. Sterk vind truet med å blåse scenen til Bjørnøya.

Styret hadde nok et krisemøte, men det var tross all motgang lett å bli enig om å gå videre. Vi jobbet for en mann som satt 27 år av sitt liv i fangenskap uten å gi seg eller miste troen. Vi som jobbet for Mandela kunne ikke tillate oss å gi opp. Fra Indre Troms kom redningen i form av Hærens bidrag til arrangementet: Gravemaskiner, hjullastere og 130 ingeniører, sambandsfolk, ledelses- og logistikkeksperter. Fra scenen sang Anni Lennox sola frem.

I Mandelas lange og innholdsrike liv er kvelden i Tromsø en parentes. Likevel er hans tale fra 11. juni 2005 en tale som de 20 000 tilskuerne på Mandela-sletta i Tromsdalen aldri glemmer. Da Mandela utropte oss alle til afrikanere ble vi det for alltid. Den kvelden ble vi Mandelas sønner og døtre, og jeg er uendelig stolt over det vi fikk til for Mandela og kampen mot Hiv og Aids.

I Singapore skinner solen, men jeg er våt på kinnet. Jeg gråter over tapet av et stort forbilde, men også i stolthet over å ha fått jobbe for Nelson Mandela.

Erfaringsrapporten fra 46664 Arctic finner du her: http://www.46664arctic.no/-vi-haaper-vi-har-gjort-nelson-mandela-stolt.293556-36574.html

Vil du høre Annie Lennox synge Redemtion song for Mandela og oss alle under 46664 Arcitc finner du et klipp her: http://www.youtube.com/watch?v=1cqeTNlHGyk

Ønsker du å abonnere på innlegg på www.chramer.no kan du gjøre det i feltet på høyresiden av bloggen.

Mindfullness på norsk

Hadde jeg vært reiselivsdirektør i Norge skulle jeg solgt ingenting. Absolutt ingenting, ispedd norsk gjestfrihet og hjemmelaga mat. La meg forsøke å forklare:

En gang i tiden var Arne Hjeltnes ansatt i Norges sjømatråd som markedsansvarlig i Sørøst-Asia. På en pressereise i Norge med journalister fra Hong Kong hadde Arne akkurat tatt en pause i pratingen. Etter en lang dag med fjell, fjord, Flåmsbane, familiehoteller og fisk, var bussen på vei over et øde fjellparti. Herfra var det lite spennende å melde. Da kom en av journalistene løpende frem til sjåføren med et krav om å stoppe bussen umiddelbart. Arne prøvde å fortelle at akkurat her var det var ingenting å se, men fikk til svar at det var selve poenget: «We have never seen nothing before»!

At «nothing» kan være noe å la seg begeistre av bør være lett å forstå. Vi nordmenn setter pris på en blikkstille fjord, et øde fjellvann og roen på hytta. Får vi besøk fra utlandet velger vi likevel å ta gjestene på byvandring, støyende restaurantbesøk eller på et museum med masse folk og lite informasjon på annet enn norsk.

Det siste året har jeg arrangert mange pressereiser fra Asia til Norge og forstått at jeg har mye å lære. Jeg trodde for eksempel at det var viktig å gi journalistene middag på noen av Norges beste restauranter. Det var til jeg oppdaget at gjestene ofte hadde spist på noen av verdens beste spisesteder. De lot seg rett og slett ikke imponere av kreative menyer og «molekylær gastronomi». Å by dem på hjemmelaget fiskegrateng og avkokt laks på Bondeheimen i Oslo vekker derimot stor begeistring.

På mine første pressereiser la jeg opp et heseblesende program for de stakkars journalistene. Som alle store slagplaner gikk også disse i dass i første møte med virkeligheten. Det kan bli svett stemning på så mange nivå når gjestene skal ta på varmedress før en tur på havet. Journalister flest, i alle fall utenlandske, trenger en time! Mange utledninger regner det trolig som en ekstremopplevelse bare å få på seg klær og utstyr som kreves for å ha det rimelig komfortabelt i Norge.

Når jeg tenker meg om er det meste «ekstremt» for våre gjester: Temperaturen, naturen, lyset, mangel på lys, folkene og for ikke å snakke om aktivitetene vi tar dem med på.

En journalist som aldri har vært i åpen båt før, kan lett tro at hans første båttur en vindfull nordnorsk høstdag også blir den siste. Det skal sies at det kanskje ikke var nødvendig å hoppe på hekkbølgen etter hurtigbåten fra Brønnøysund til Dønna. Kanskje skulle vi nøyd oss med en fem-minutters båttur i havnebassenget for gjestene fra Taiwan? De filmet og fotograferte uansett like energisk om de så ei kråke på kaia, eller en sau i fjæra.

Jeg blir stadig overrasket over hva som vekker oppsikt for mine gjester. Jeg har for eksempel aldri trodd at noen skulle finne ekstreme naturopplevelser på parkeringsplassen ved Tromsø lufthavn. Kvaløya er som kjent det første du ser når du kommer ut av ankomsthallen. Sjøl er jeg innprentet av min mor at Kvaløya ser ut som et «velta juletre». For en journalist fra Singapore var flyplassåpenbaringen magisk. Med hendene på kinnene som en asiatisk utgave av «Skrik» utbrøt journalisten at «dette er så vakkert at det gjør vondt!». Jeg våget ikke annet enn å si meg enig og droppet planen om å avsløre referansen til et velta juletre. At Kvaløya på folkemunne er kjent som «Monkey Island» lot jeg også forbli en lokal hemmelighet.

Etter at jeg hadde tatt journalistene fra Singapore med på Tromsøs severdigheter, deres livs første fisketur og besøk på et oppdrettsanlegg, inviterte jeg dem hjem til mine foreldre. Kaffe, vafler og bløtkake var en så stor suksess at jeg har innført «besøk en norsk familie» som fast innslag på mine pressereiser. Ingenting bringer mennesker nærmere enn å sitte rundt en families spisebord, spise hjemmelaget mat og bla i familiealbum. Så får det heller være at mine gjester får se avslørende bilder av familien Chramer anno 1980. Fatter’n med Tom Selleck-bart, mutter’n med oransje buksedress, brutter’n med tidenes bolleklipp. For ikke å snakke om mitt1.klasse-bilde hvor jeg har tatovert hendene med sprittusj Penol 500.

Jeg tror både Sjømatrådet og norske reiselivsbedrifter kan utnytte forskjellene mellom Asia og Norge. I dag er jo «mindfullness» et moteord for både fotballandslag og konsulentbransjen. Norge er selve essensen av «mindfullness» og dette er noe travle asiater vil betale mye for å oppleve. Vi kan aldri konkurrere i antallet fem-stjerners hoteller, Hermes-butikker eller pulserende storbyliv. Det vi har og kan ta betalt for er saktegående, unike opplevelser hvor pulsen tas ned og tilstedeværelse er viktig.

Reiselivs-Norge kan enkelt organisere turer hvor gjestene hyrer seg for vinteropplevelser, tenner sitt eget bål og koker seg en kopp kaffe. Blir du ikke mindfull av å stabbe ut i snøen, drikke glovarm bålkaffe og ligge på et reinskinn mens du kikker opp på det magiske nordlyset blir du det aldri.

Skulle nordlyset glimre med sitt fravær gjør det trolig ingen ting. Asiater flest er så sprekkeferdige av visuelle inntrykk hjemmefra at det å se «nothing» er en opplevelse. Kanskje det skulle vært Norges nye reiselivsslagord? «Visit Norway – see nothing like never before!». Kunne det vært noe, reiselivsdirektør Per-Arne Tuftin?

—————————————————————————————————————————————————-

Vil du ha e-postvarsling når det kommer nye innlegg på www.chramer.no? Da må du bare legge inn din e-postadresse i feltet du finner ved å scrolle nedover på høyresiden under «om bloggen» og lenkene til sosiale medier. Synes du innlegget er verd å dele må du svært gjerne gjøre det.

Viktigheten av en hel risbolle (og et ekte smil)

Jeg husker svært godt første gang jeg opplevde forskjellen i omgangsform mellom Midtøsten og Norge. Jeg var en yngre utgave av meg selv, på skoletur med Krigsskolen i Egypt og svært fornøyd med prisen jeg var lurt til å betale for et papyrusbilde. Oppjazzet av den gode handelen strakk jeg frem hånden for å avslutte avtalen med et vennlig håndtrykk. Den kvinnelige, muslimske butikkdamen så på meg i en blanding av forskrekkelse og forakt da hun freste «I NEVER touch a man»! Den gode stemningen fra prutingens vennskapelige tautrekking falmet like fort som malingen på mitt «ekte» papyrusbilde.

Strengt tatt burde jeg jo ventet dette. Jeg hadde akkurat studert Geert Hofstedes lærebok om kulturelle forskjeller, «Cultures and Organizations». I boka, som utvilsomt forenkler en kompleks verden, forklares ting som maskulinitet og feminitet, nordisk kollektivisme versus amerikansk individualisme, asiatisk redsel for usikkerhet, betydningen av å beholde «ansikt» og forskjeller knyttet til kreativitet.

Hofsteds bok har vært med meg siden årene på skolebenken og er fortsatt aktuell 16 år etter utgivelsen (http://geerthofstede.nl/our-books). Til tross for kunnskapen Krigsskolen og læreboken til Hofstede faller jeg likevel fortsatt i like store kulturfeller som jeg gjorde i Egypt på 90-tallet. Men det går stadig bedre.

For en uke siden traff jeg vaskedamen i blokka vår på vei ut av heisen. Aunty (tiltaleform for alle damer som eldre enn deg selv) som er godt over norsk pensjonsalder var svært opprørt etter en konflikt med høyblokkas kontorsjef. Kontorsjefen hadde rapportert vaskedamen til huseieren og nå fryktet Aunty for sin jobb. «Å være uenig er helt greit», forklarte Aunty, men «å true med å knuse noens risbolle, slik kontorsjefen nå har gjort, er uakseptabelt». Å bli rapportert kan bety å miste jobben, inntekten og dermed maten på bordet for seg selv og sin familie. Med et slikt risikobilde for en singaporeansk medarbeider er det forståelig at kreativitet og løsningsvilje ofte er fraværende i butikker, på callsentere eller i møter med bedrifter som burde være både løsningsorienterte og kreative. Risikoen for å få knust sin risbolle er skremmende for mange arbeidstagere. Det er bedre å være forsiktig enn å være kreativ.

For forsiktige og småvokste asiater fremstår nok jeg som en kjempe, med mine 193 centimeter på sokkelesten. Legger du til at jeg som nordmenn flest er risikovillig og middels sensitiv, oppfattes jeg muligens som en elefant i en porselensbutikk. Vi nordmenn sier ting som det er, forventer direkte svar og er verken bekymret for vår risbolle eller eget eller andres «ansikt». I forsøk på å fremstå mindre som en nordisk villmann har jeg derfor prøvd å pakke bort et stort, tannrikt smil til fordel for en seriøs og ydmyk tilnærming.

Jeg trodde jeg var dyktig og i ferd med å knekke kulturkoden, men det var helt til jeg nylig avsluttet et journalistmøte i Taiwan. Etter at gjestene var gått ble jeg høflig tilsnakket av Pats fra vårt PR-byrå. «Du må ikke glemme å smile» sa min gode hjelper: «Journalistene synes du ser litt skummel ut». Jeg som har tenner nok til tre smil hadde tenkt at jeg skulle fremstå som seriøs ved å smile mindre. Å smile mer er jo det letteste i verden! Når smilet i tillegg bidrar til å viske ut kulturforskjeller og avstand mellom meg og våre samarbeidspartnere er oppfordringen lett å følge. Samtidig var det en påminnelse om at kulturforståelse kanskje ikke er så vanskelig. Det handler aller mest om å være seg selv, være våken for forskjeller og hver dag forsøke å forstå, lære og endre. I mitt tilfelle har jeg også lært at Hoftstede glemte å skrive om det viktigste, nemlig det som forener kulturer: Det universelle smilet!

Smilet sitter i øynene

Som nest bakerste mann går jeg fotpatrulje i Sharkala, en av Kabuls mange fattige bydeler. Jeg har aldri vært stoltere over å tilhøre en «gjeng» enn det jeg er nå. Året er 2004 og jeg er informasjonsoffiser for de norske styrkene i Afghanistan. De siste fire ukene har jeg daglig vært på oppdrag sammen med forskjellige norske avdelinger. Gjengen, eller troppen som det heter i Forsvaret, som jeg er med på oppdrag med består av norske jenter og gutter i begynnelsen av 20-årene. Robin på 30 år er troppssjef og eldstemann.

Sharkala er bydelen i Kabul hvor mange av de aller fattigste bor. Kloakken renner i gatene utenfor jordhusene, og støvet som virvles opp smaker og lukter dritt, rett og slett. Kabul er relativt fredelig mot slutten av 2004, men det går av bomber med ujevne mellomrom. De norske soldatene er godt bevæpnet for å håndtere eventuelle hendelser. Likevel gjør vi alt vi kan for å vise lokalbefolkningen at situasjonen ikke er anspent. Hjelmene er tatt av, våpnene peker ned og solbrillene er dyttet opp i pannen.

I utkanten av bydelen hvor vi patruljerer til fots dundrer soldater fra andre nasjoner forbi i sine pansrede kjøretøy. Våpnene deres peker på alt som virker truende og maskingeværene rettes mot enhver åpen dør eller mistenkelig skygge som kan utgjøre en trussel. Soldater fra land vi normalt liker å sammenligne oss med, farer frem på et vis vi helst ikke vil være bekjent av.

Den norske troppen tar seg god tid. Den lokale bakeren tilbyr rykende ferske brød. Faren for å bli syk av lokale råvarer er absolutt tilstede, men avdelingen har vært her mange ganger før og de stoler på bakeren. Martin fra Nordland forhandler dagens brødpris og snart spiser alle soldatene ferske brød fra bakeren i Kabul. Instruks fra avdelingslegen om å unngå lokal mat blir ignorert. Brødet smaker for godt til å la være. I tillegg skaper de små lokale innkjøpene stor glede hos lokalbefolkningen.

Litt lengre ned i gata hilser Robin på noen av bydelens eldre menn. Robin tar seg til hjertet og sier noen setninger han har lært på Dari. Nå får han, via den lokale tolken, høre om de gamles bekymringer for et gammelt russisk minefelt i bydelen. Det er fortsatt nok folk i patruljen til å holde utkikk etter potensielle farer, men ønsket om fred formidles gjennom vennlige smil og øyne som ikke tildekkes av store briller. Troppssjef Robin og hans unge kvinner og menn er her for å skape fred og bygge tillit. Til tross for sin unge alder har Robin vide fullmakter i sitt område. Han lover de gamle at avdelingens ingeniører skal se på saken, og han vet allerede at de norske soldatene kommer til å rydde minefeltet. Slike beslutninger har en ung mann i Forsvaret lov til å fatte.

I utkanten av patruljeruta står den norske avdelingens kjøretøy i beredskap. Bilene er lastet med både ildkraft og kjærlighet. Skulle det oppstå en truende situasjon vil de være på plass umiddelbart. Under setene ligger det ekstra ammunisjon, men også fotballer og tegnesaker. I Sharkala, som i Afghanistan ellers, er det ikke uvanlig å feire slutten av Ramadan med å gi jentene dukker og guttene lekevåpen. For en patrulje er det vanskelig skille mellom vanlige våpen og lekegevær, og vi forsøker derfor å få til en byttehandel. For hvert lekevåpen som leveres inn deles det ut en fotball eller tegnesaker. Seansene med byttehandel samler vanligvis hundrevis av barn. Når fotpatruljen har gått dagens patruljerute og setter seg på sine plasser bak i feltvognen, flyter det med plastgeværer som er tatt inn i bytte mot mer egnede leker.

Bak bilene virvles det opp store grå støvskyer. Men smilene fra de afghanske barna som løper jublende etter feltvognene kan fortsatt skimtes. Smilene er ekte og fulle av glede. Jeg kjenner meg stolt, glad og rørt. Stolt over å være på jobb med så flinke, unge soldater. Glad for å se glede i et land som har opplevd så mye vondt. Og rørt over å få lov til å gjøre litt for de som trenger så mye.

Å oppleve trygghet og å få spise seg mett er absolutt det viktigste, men spør du en seksåring kommer en ny fotball ganske høyt opp på ønskelisten. Du kan se det på smilene der de løper jublende etter de norske kjøretøyene. Smilene lyver ikke – det vises i øynene deres.

Se opp!

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomitéen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

På min siste flytur fra København til Bangkok delte jeg treseter med en kvinnelig dansk barneskolelærer og en partyklar danske inne ved vinduet. Vindusdansken avdekket tidlig et tvilsomt kvinnesyn og forklarte at han var på vei til sitt favorittsted på jord: Pattaya. Fyren pratet ustanselig med den danske kvinnen i midten, mens jeg forsøkte å sove. Jeg våknet plutselig av at barneskolelæreren gråt! Til min store overraskelse oppdaget jeg at «stjerna» ved vinduet, trolig for tiende gang, latet som han sov mens han gled sakte ned mot kvinnens underliv. Innestengt mellom to fremmede menn fikk ikke damen frem mer enn et lavt nei, stille gråt og en vegrende hand mot den «sovende» dansken. Her gjaldt den å opptre med nordnorsk myndighet! En kjapp første og siste advarsel , en dirrende pekefinger under nesegrevet på dansken og et setebytte gjorde susen. Resten av flyturen satt dansken rank som en påle med meg som sidepartner. Den danske jenta hadde forhåpentligvis en triveligere flytur ved midtgangen.

Det siste året har jeg reist tolv slike jobbturer mellom Skandinavia og Asia, og selv om slike hendelser ikke er dagligdagse skjer det som regel noe «ekstra» på disse turene. På fire av reisene har jeg opplevd medpassasjerer som er «helt på tur» på grunn av overdrevet alkoholkonsum. Ofte oppstår problemene når betjeningen mener passasjeren har fått nok å drikke. Bare unntaksvis går oppførselen til fulle passasjerer ut over medpassasjerer. Som regel er det flyvertinner og flyverter som tar støyten.

Jeg har nok vært stoltere av mitt nordnorske opphav enn da jeg litt tidligere i år delte seterad med en nordlending som høyt og tydelig proklamerte at «karer fra Vestvågøy finner seg ikke i slik behandling». Vestvågøys store sønn ville ha mer å drikke og lot hele kabinen få innsikt i hans behov for sprit. Selv vi som er ufaglærte i serveringsbransjen både hørte og så at det neppe var behov for påfyll. Flyvertinner i SAS må ha verdens lengste lunte og englers tålmodighet. De utsto både sjikane og trusler over lang tid mens de mildt forklarte at han nok hadde fått sin dose. Da karen fra Vestvågøys grep fatt i en flyvertinne for å tvinge henne til å gi han mer whisky, var det ikke annen råd enn å sende bud på flykapteinen. Sjefen ombord forlot spakene for å fortelle Nordlands trompet at flyet ville lande på en flyplass øst for Ural om han ikke roet seg. Der ville nordlendingen bli satt av og flyet ville fortsette videre uten han.

Men en skarve «kaptein» hadde Vestvågøyværingen sett før, og han var ikke mer imponert enn at han langet ut et svingslag etter piloten. Et ikke særlig smart trekk av to åpenbare grunner: 1) Dette var sjefen som skulle bringe flyet vårt trygt til Thailand og helst ikke burde slås bevisstløs. 2) Flykapteiner har myndighet til å beordre bruk av reimer. Svingslaget var åpenbart (whisky)dråpen som gjorde at begeret var fullt. Karen fra Lofoten skulle legges i reimer! Jeg og en annen passasjer på seteraden ble pent bedt om å assistere ved å holde mannen fast, mens betjeningen fant fram nødvendig utstyr.

Mens alt dette foregikk gikk serveringen som normalt i kabinen. Betjeningen serverte både kaffe, te, mat og varme smil til resten av flyet og bidro til at reiseopplevelsen ble så behagelig som mulig. Som god trente krisepsykologer hadde de ridd av også denne stormen, slik som så mange ganger før med mild, men klar tone til de som trenger en oppstrammer og vennlighet av første klasse til oss andre.

Til forsvar for mannen fra Vestvågøy vil jeg bruke en linje fra Helge Stangnes sin sang «Hortensia»: «Førr på alle livets leia finns det fristelsa og fara». Det er nemlig ikke bare bare å fly fra Nord-Norge til det store utland. Startes dagen med et par halvlitere på flyplassen på Leknes klokken 06:00 går det fort nedoverbakke frem mot avgang fra Kastrup utpå ettermiddagen. Likevel er det ingen unnskyldning for å oppføre seg som en idiot.

Om jeg har lært noe annet enn å være forsiktig med alkohol på fly og at en ikke bør slå etter kapteiner?

Nobelprisvinner 2014? Tegning av Jens K. Styve

Ja, jeg har også tatt plass i rekken av de som er kritisk til Jagland og Nobelkomitéen. Organisasjonen for bekjempelse av kjemiske våpen er sikkert en verdig vinner av årets Fredspris. Men en virkelig spennende kandidat ville være de som jobber på fly fra København til Bangkok. Dette er luftens fredsskapere. Se opp Hr. Jagland! Der finner du verdige kandidater til Nobels fredspris.

De fleste bekymringer blir det ingenting av

Vi formes av det miljøet vi vokser opp i og i mitt oppvekstmiljø flyttet ikke folk rundt i verden. Familier flyttet stort sett bare dersom man ble skilt og på 70-tallet ble en ikke det. I alle fall ikke i mitt nabolag i Tromsdalen.

I Norges sjømatråd bor én av fire kollegaer utenfor Norge. Selv om jeg har reist mye til våre utekontor, og sett at det virker både spennende og flott å bo utenfor Norge, har tanken på å flytte til utlandet aldri vært særlig fremtredende. Det finnes jo så mye flott i Norge, så hvorfor vil en bo i Boston, Rio, Moskva eller Tokyo? Ikke kan en dra på hytta i helgene og skoleveien er neppe trygg. I tillegg er det jo sykt langt til nærmeste bestemor og til skiløypa på toppen av Tromsøya.

I dag husker jeg ikke helt hvordan den første diskusjonen mellom meg og min kone artet seg. Men det var for to-tre år siden at den for oss revolusjonerende ideen om at vi KANSKJE kunne flytte utenlands meldte seg. Tanken var så skremmende at den fort ble blokkert av et trillebårlass av motforestillinger. Det er nesten ikke mulig å tenke seg alle skremselsbilder en gjennomsnittlig opplyst norsk familie kan ha mot å bevege seg ut over fylkesgrensen. Tenk om barna ikke trives! Er skolen er god nok? Hva om vi ikke får noen venner? Kommer ungene til å lære seg engelsk? Hvordan skal det gå med den som ikke jobber? Og ikke minst: Hvem skal passe på at doen på hytta ikke fryser?

I Sjømatrådet dukker det stadig opp ledige stillinger i utlandet. Én av de som kunne være aktuell var jobben som markedsansvarlig i Singapore. Der hadde vi venner fra før, og vi hadde jo sett at ungene deres virket både harmonisk, veloppdragne og ikke syntes å være særlig traumatisert. Kanskje kunne Singapore-jobben være noe for et år? Ett år måtte det være – maks! Vi måtte jo ha en retrettmulighet. Et år med lidelse skulle vi alltids kunne klare.

Nå har det snart gått to, og vi bor fortsatt i Singapore. Ungene snakker snart engelsk bedre enn norsk, begge lærer kinesisk med stor glede, det er venner i massevis både for voksne og barn, og hverken ekteskapet eller hyttedoen har frosset. Snarere tvert imot.

Det skal sies at ikke alt har vært en dans på roser. Det å se sin yngste sønn stå fortapt og alene i en skolegård med 3800 støyende og løpende unger, er litt skremmende. Det er hjerteskjærende å vite at han i ukesvis føler seg helt utenfor fordi han ikke forstår hva læreren sier eller vet hvor han skal. Men alt slikt er forbigående. Nå loser både 9-åringen og 13-åringen gjester fra Norge verdensvant rundt i storbyen. Ingen tegn til traumer, men mange tegn på trivsel og utvikling.

Jeg skriver dette fordi stillingen som markedsansvarlig i Singapore nå er ledig og skal besettes av en ny nordmann. Mange potensielle søkere har ringt og spørsmålene er mange av de samme som vi hadde før vi reiste ut (kanskje med unntak av dette med hytte-doen). Vi nordmenn har det jo så godt i Norge så hvorfor skal vi da flytte til utlandet? Grunnene til å reise ut er mange: Nye opplevelser, utvikling i jobben, familietid, spenning, mestring, kulturforståelse og læring er bare noen få gode grunner. I tillegg kommer en økt bevissthet om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du setter pris på, hva du ønsker å gjøre fremover og ikke minst et klarere bilde av alt som er bra i Norge. Jeg har aldri før tenkt så mye på hvor inderlig glad jeg er i frisk luft, hvor heldig vi er som har et godt sosialt nettverk i hjembyen vår og den storslåtte naturen i nord. Lite ante jeg at jeg faktisk ville savne oppoverbakker nesten like mye som familie og vårt gode nabolag.

Jeg tror ikke det finnes èn fasit for alle nordmenn som flytter til utlandet, men jeg vet èn ting helt sikkert etter to år i Singapore: De fleste bekymringer blir det ingenting av!

Ei ripe i lakken

Med fete ski og skjelvende knær kastet jeg meg ned i renna. Turkompisen som for sekunder siden var kompis med stor K hadde blitt til Tosk med stor T. Han hadde klappet meg på skuldra og ropt ”kom igjæn” før han, med et kjettersk glis om munnen, lot det stå til mellom kampesteiner, snøskavler og bergnabber. Nå var han forsvunnet nedenfor meg og det var bare å komme seg etter.

Tosken kjørte som en gud. Jeg kjørte som en tosk. Elendige svinger, livsfarlige bråstopp og stive ben. Vidunderlig pudder sto som en litt doven sky bak meg der jeg lurte meg ned fjellsiden. Tosken gasset på, jeg dasset etter.

Hadde jeg kjøpt feil ski? Hvorfor fikk jeg ikke godfølelsen? Hvorfor kjørte jeg som en pensjonist? Skulle jeg droppet telemark og satset på rando? All verdens fæle tanker begynte å trykke på under hjelmen. Ikke bare kjørte jeg dårlig. Jeg kjørte ukonsentrert mellom små dropp og spisse steiner. Her var det å gjøre som gutta som kjører Super-G på tv: Fokusere på arbeidsoppgavene.

Godfølelsen kom sigende. Svingene satt bedre. Kompistosken kom nærmere. Jeg følte meg igjen på lag med de fete skiene. Jammen følte jeg meg ikke på lag med Tosken også. Vi var i ferd med å resette vennskapet i det jeg svingte opp på siden av han og gliste under nedsnødde brilleglass.

”Dæven førr nån ski æ har fådd” skulle forlate munnen i det jeg gikk fra full fart til null fart. En spiss stein under snøen hogg seg inn i sålen som Freddy Krueger hugger seg opp av graven. Gliset mitt forsvant under snøen i det jeg gikk ned som en u-båt. Hyllesten til nyskiene gikk over til en angst for mine nye pudderplanker .

Jeg fikk tømt brillene, hjelmen og munnen for snø, før jeg gravde opp skiene fra 2000 meters dyp for å inspisere skadene. Der det skulle være fin og glatt såle, hadde steinenes svar på Freddy skåret seg inn til kjernen. Ei dyp flenge over hele bredden på skien grein mot meg. Helvetes Tosken som absolutt skulle ned her! Vennskapet var igjen på frysepunktet. ”Det er ingenting gutta på verkstedet ikke kan fikse”, kontret krisepsykologen, og jeg kjente at jeg likte han godt igjen.

Tilbake i byen bar det på overhaling. Skifikser’n granska skaden før han gliste mot meg og dro frem et skrujern. Med stødig hand vippa han ut en liten stein fra flenga. ”Vi klarer nok å fikse det, men det blir ikke helt billig. Kanskje du vil ha steinen som et minne om hva pengene dine gikk til” gliste han. Jeg hadde funnet meg en ny Tosk.

Om å bli gammel!

Chramer-bloggen ble lansert dagen før min egen 40-årsdag og er bevis på at jeg begynner å bli gammel. Bare «gamlinger» finner ut at de skal begynne å blogge fem år etter at blogging var på moten. Vi gamlinger er jo glad i å høre vår egen stemme og argumentasjon. Problemet er bare at stadig færre lytter. Løsningen på utfordringen er selvsagt å starte egen blogg.

Alt var så mye lettere da jeg var i de lyse 30-årene. Den gangen var det mulig å være ung og lovende. Det var ingen som maste om pensjonssparing og om ytelsesbasert eller innskuddsbasert modell. Jeg ble spurt om hva jeg skulle gjøre når jeg ble voksen. Et vanskelig spørsmål, men som så mye annet alvorlig, kunne det lett tulles bort. På den tiden trengte jeg ikke en blogg for å tulle heller.

Nå har jeg barn som i fullt alvor spør om hvordan det var da jeg var ung «i gamle dager» og venter at jeg skal svare. Som om jeg vet noe om «gamle dager». Det var jo før krigen, og så gammel er jeg jo ikke!

På 80-tallet var det en bok som het «Å være ung er for jævlig». Nå som jeg er ferdig med å være ung kan jeg si at min ungdomstid på ingen måte har vært jævlig. Det skal legges til at boka handlet om oppvekst med narkotika ved Berlins Banhof Zoo. I Tromsdalen var det nærmeste jeg var slike farer en kompis som ble sprekksyk av å røyke opp moras tobakkslager.

Den gangen jeg var ung var menn over 40 noen vi syntes synd på. Nå er jeg selv blitt en av dem som har det meste av livet bak meg (forventet levealder for norske menn er 79 år, i følge Folkehelseinstituttet). De som var 40 da jeg var 20, forsøkte å være kul og spilte fotball med tunga ut av munnen og løp som om de debuterte for en spansk toppklubb. I virkeligheten var de mer som reservelagsspillere på Patetico Madrid. Som kolspasienter peste de frem og tilbake i korte drag. Etter å ha gitt maks i fem minutt sto de med kronisk hoftefeste mens de ropte på ballen som om de var Pele og kunne score umiddelbart bare de fikk en pasning.

Heldigvis er dagens 40-åringer mye piggere. De som er 40 nå har utstyret i orden og trener som om de er på landslaget. Jeg er en av dem. Jeg lurer egentlig på hvorfor? Åge Skinstad kommer jo ikke til å ringe. Skulle langrennssjefen ta kontakt er det ikke for å ta meg ut til World Cup-renn på Beitostølen. Det ville være for å høre om Sjømatrådet vil bli sponsor for Skilandslaget. Som den patetiske 40-åring jeg er ville jeg sikkert sagt ja bare for å få en opplevelse av å være «på landslaget». I tillegg kunne jeg kanskje fått en sånn overtrekksjakke med NORGE på ryggen. Det synes folk over 40 er knalltøft, mens de under 30 synes det er blodharry.

Ny treningsjakke trenger jeg vel egentlig ikke. Utstyret er det som sagt ingenting å si på. I Forsvaret spøkte vi med at «den som har mest utstyr når han dauer, har vunnet». Jeg og mange på min alder ligger helt i teten i dette kappløpet. Skulle Skinstad, Kagge eller Hushovd invitere til ei treningsøkt eller en ekspedisjon til Grønland, ville mange 40-åringer bare måtte svinge innom sportsboden for å være klare. Grunntreningen er jo på plass, selvinnsikten like dårlig som for 20 år siden og boden bugner av utstyr for alle årstider, idretter og værforhold.

Nå som jeg er 40 har jeg utstyr for alt fra tinderangling til balansering på slak line og down-hill-sykling. Samtidig som jeg er klar for ekstremsport, er jeg også medlem i en ny og helt annen kategori. Nå må jeg krysse samvittighetsfullt i «siste rubrikk» på tilsendte spørreskjema. Gruppen «40 til pensjonist» høres ikke veldig rocka ut.

Det siste jeg har merket nå som jeg er 40 er at vi eldre må passe på hva vi sier. Vi drar med oss historier og uttrykk som ungdommen ikke forstår noe av. For litt siden introduserte en kollega en foredragsholder som «Tause Birgitte». Vi over 40 smilte og tenkte på smekre Birgitte Seyffart fra «Casino». Våre yngre kolleger syntes det var rart å kalle den mannlige markedsdirektør noe så respektløs som en taus Birgitte, men smilte overbærende. For ungdommen blir «Birgitte»-referansen like fjernt som å skulle si at noen «hopper som Eddie The Eagle» eller å prate om «Kokken Tor» som om alle vet hvem det er.

Er det så noe som er bra med å fylle 40? Tja. Dagens 40-åringer har mye driv i seg. Vi legger oss ikke ned for å sove middagshvil slik 70-tallets 40-åringer gjorde. Vi er for travle for det, og det må da være bra? Jeg husker fortsatt hvor tragisk det var å skulle være muse stille fordi faren til en kompis skulle sove middag. En slik gamling skulle jeg aldri bli.

Dagens 40-åringer hører på P3 selv om det er en ungdomskanal og klart «ulovlig» i følge mine barn. 40-åringer flest kan liste opp Topp ti-sangene på radio og synger med på både Aviici og Katy Perrys låter. I tillegg er 40-åringer stort sett gode på data. 80-tallets 40-åringer hadde ikke engang kontroll på bruk av kalkulator.

En stort fordel med å bli 40 er at jeg ikke lengre er så opptatt av at alle er enig med meg. Det er jo en fordel når jeg har lansert min egen Chramer-blogg og helst skal mene noe spennende. Det å være «ung og lovende» kan vel også være slitsomt for de under 40? Kanskje blir det helt greit å bli 40, frisk og frittalende? Er det ikke slik at «gamlinger» kan si nesten hva som helst å komme unna med det? Jeg får gi det et forsøk. Alternativet til å bli 40 er jo tross alt mye verre.

PS! Det jeg sa om å være klar for en ekspedisjon eller ei treningsøkt på null komma niks er ikke sant. Som de fleste menn på 40+ føler jeg meg fri og klar til å fatte beslutninger på løpende bånd, men ringer Skinstad, Kagge eller bare kompisen min Magnar må jeg fortsatt spørre kona om det passer at jeg stikker ut. Og det enda jeg er 40 år!