Posted on 05/09/2015 by

Røverhistorierer fra Svalbard

Helt nord i havet, på 78 grader nord, ligger Norges minste storby. Longyearbyen har «alt» en storby trenger. Eget Universitetssenter, 4G, fiber til alle hjem, egen internasjonal flyplass, ølbryggeri, spisesteder på toppnivå, førsteklasses skole, tre barnehager og en historie som er imponerende. I tillegg har de en hjørnestensbedrift med store utfordringer. Kullprisene er lave, Store Norske sliter med lønnsomheten og styret møttes torsdag 3. september for å bestemme selskapets videre utvikling.

Svalbard panorama

Svalbard er en arktisk juvel i ordspråket til lokalstyreleder Christin Kristoffersen. En juvel som funkler i sommerlyset og gløder i mørketiden. En reise til Svalbard er eksotisk. Ved mitt siste besøk til Longyearbyen hadde den ensomme japanske turisten jeg satt med brukt selfiestick’en minst ti ganger FØR avgang fra Tromsø. Bagasjebåndet hadde sluttet å gå da han var ferdig å foto-dokumentere de 22 meterne fra flydøra til ankomsthallen. Japaneren er ikke enestående i sin begeistring for det polare nord. Lonely Planet har kåret det arktiske Norge til en av verdens topp-ti regioner å besøke i 2015. Veksten i antallet turister til Svalbard er på 20 % og antallet utenlandske gjester økte med 150 % sist år. Mange kommer i håp om å møte isbjørn, men reiser overbegeistret og fornøyd omså med bilder av en polarmåke. En har jo tross alt tatt bilde av måken på SVALBARD!

Svalbard har vært eventyrerne, lykkejegerne og de hardtarbeidende gruvesluskenes tumleplass. De har avløst hverandre i jakten på rikdom, råvarer og eventyr. I kjølvannet av de som kom for økonomisk gevinst kom ekspedisjonene. Heroiske polarfremstøt startet gjerne på Svalbard. Noen mer gjennomtenkte enn andre. I boka Svalbards historie forteller professor Thor Bjørn Arlov levende om vågale fremstøt av menn som Nansen, Amundsen, italienske Nobile og svenske Andre. I dagens sofakropp- og EU-sand i sandkassa-samfunn er det vanskelig å fatte hva de tenkte på de som la ut fra Svalbard mot Nordpolen.

Nansen og Hjalmar Johansen hadde sikkert en vanntett plan på vei til Nordpolen, men hadde ikke all verden av backup da de snudde ved 86 grader nord og håpet å treffe land lengre sør. Det gikk på det berømte håret. Etter tall-løse nær døden opplevelser og en noe alternativ Fedon-diett av sel, bjørn og hund ble de reddet av ett av få skip som passerte Franz Josefs land. Da hadde de forresten ganske nylig blitt du’s. Det var jo på tide. Det er litt upraktisk å være formelle og bruke «De» når du ligger 15 måneder i samme stinkende sovepose for å holde varmen.

Norge har hentet mye nasjonale stolthet i polare strøk. Det har også våre svenske naboer. Likevel er det ikke til å unnslå at det gikk dårlig med den svenske polarhelten Salomon Andre. Og det enda han var forberedt på det meste! I ballongen «Ørnen» pakket han både galla-uniform og hvite hansker da han forlot Virgohavna i 1896. I tillegg hadde han en slags plan for seilasen etter polpunktet. I tillegg til festantrekk hadde nemlig både dollar og rubler med seg! Bare så synd at han ikke kom mer enn noen kilometer fra Svalbard før han gikk i isen. To ganger prøvde svensken med like dårlig hell og til slutt ble det fatalt. Han og mannskapet ble borte i isen og ble først funnet omkommet i 1930.

I dag er Svalbard ikke først og fremst tumlested for fremstøt mot polen. Det er en by som vokser, utvikler seg og omstiller seg. Mye er annerledes enn for 20-30 år siden, stadig mer er likt en by på fastlandet, men fortsatt er Svalbard fascinerende spesiell. Dagens eventyrere i Longyearbyen satser på egen bedrift, nye næringer eller forsøke å finne muligheter for hjørnestensbedriften Store Norske. Risikoen er mindre enn for Andre og Amundsen, men fortsatt er kampene hard og det er viktigere enn noen gang at det prøves. Om ingen satser i isødet blir det fort stille i gruvebyen. Da ender det med fordums røverhistorier og ikke nye, stolte historier om utvikling, fremdrift og stabil norsk bosetning på Svalbard.