Smilet sitter i øynene

Som nest bakerste mann går jeg fotpatrulje i Sharkala, en av Kabuls mange fattige bydeler. Jeg har aldri vært stoltere over å tilhøre en «gjeng» enn det jeg er nå. Året er 2004 og jeg er informasjonsoffiser for de norske styrkene i Afghanistan. De siste fire ukene har jeg daglig vært på oppdrag sammen med forskjellige norske avdelinger. Gjengen, eller troppen som det heter i Forsvaret, som jeg er med på oppdrag med  består av norske jenter og gutter i begynnelsen av 20-årene. Robin på 30 år er troppssjef og eldstemann.

Sharkala er bydelen i Kabul hvor mange av de aller fattigste bor. Kloakken renner i gatene utenfor jordhusene, og støvet som virvles opp smaker og lukter dritt, rett og slett. Kabul er relativt fredelig mot slutten av 2004, men det går av bomber med ujevne mellomrom. De norske soldatene er godt bevæpnet for å håndtere eventuelle hendelser. Likevel gjør vi alt vi kan for å vise lokalbefolkningen at situasjonen ikke er anspent. Hjelmene er tatt av, våpnene peker ned og solbrillene er dyttet opp i pannen.

I utkanten av bydelen hvor vi patruljerer til fots dundrer soldater fra andre nasjoner forbi i sine pansrede kjøretøy. Våpnene deres peker på alt som virker truende og maskingeværene rettes mot enhver åpen dør eller mistenkelig skygge som kan utgjøre en trussel. Soldater fra land vi normalt liker å sammenligne oss med, farer frem på et vis vi helst ikke vil være bekjent av.

Den norske troppen tar seg god tid. Den lokale bakeren tilbyr rykende ferske brød. Faren for å bli syk av lokale råvarer er absolutt tilstede, men avdelingen har vært her mange ganger før og de stoler på bakeren. Martin fra Nordland forhandler dagens brødpris og snart spiser alle soldatene ferske brød fra bakeren i Kabul. Instruks fra avdelingslegen om å unngå lokal mat blir ignorert. Brødet smaker for godt til å la være. I tillegg skaper de små lokale innkjøpene stor glede hos lokalbefolkningen.

Litt lengre ned i gata hilser Robin på noen av bydelens eldre menn. Robin tar seg til hjertet og sier noen setninger han har lært på Dari. Nå får han, via den lokale tolken, høre om de gamles bekymringer for et gammelt russisk minefelt i bydelen. Det er fortsatt nok folk i patruljen til å holde utkikk etter potensielle farer, men ønsket om fred formidles gjennom vennlige smil og øyne som ikke tildekkes av store briller. Troppssjef Robin og hans unge kvinner og menn er her for å skape fred og bygge tillit. Til tross for sin unge alder har Robin vide fullmakter i sitt område. Han lover de gamle at avdelingens ingeniører skal se på saken, og han vet allerede at de norske soldatene kommer til å rydde minefeltet. Slike beslutninger har en ung mann i Forsvaret lov til å fatte.

I utkanten av patruljeruta står den norske avdelingens kjøretøy i beredskap. Bilene er lastet med både ildkraft og kjærlighet. Skulle det oppstå en truende situasjon vil de være på plass umiddelbart. Under setene ligger det ekstra ammunisjon, men også fotballer og tegnesaker. I Sharkala, som i Afghanistan ellers, er det ikke uvanlig å feire slutten av Ramadan med å gi jentene dukker og guttene lekevåpen. For en patrulje er det vanskelig skille mellom vanlige våpen og lekegevær, og vi forsøker derfor å få til en byttehandel. For hvert lekevåpen som leveres inn deles det ut en fotball eller tegnesaker. Seansene med byttehandel samler vanligvis hundrevis av barn. Når fotpatruljen har gått dagens patruljerute og setter seg på sine plasser bak i feltvognen, flyter det med plastgeværer som er tatt inn i bytte mot mer egnede leker.

Bak bilene virvles det opp store grå støvskyer. Men smilene fra de afghanske barna som løper jublende etter feltvognene kan fortsatt skimtes. Smilene er ekte og fulle av glede. Jeg kjenner meg stolt, glad og rørt. Stolt over å være på jobb med så flinke, unge soldater. Glad for å se glede i et land som har opplevd så mye vondt. Og rørt over å få lov til å gjøre litt for de som trenger så mye.

Å oppleve trygghet og å få spise seg mett er absolutt det viktigste, men spør du en seksåring kommer en ny fotball ganske høyt opp på ønskelisten. Du kan se det på smilene der de løper jublende etter de norske kjøretøyene. Smilene lyver ikke – det vises i øynene deres.