Fotball Arkiver

100 gorillaer

(Foto: Gina Brady, Los & Co)

Samtalene rundt middagsbordet i vår familie kan innimellom bli litt polarisert. Som regel er det de to eldste i familien som har feil. Typiske tabber er manglende teknologisk innsikt, feil bruk av slang eller å tro at noe som var kult høsten 2025 fortsatt er «in» våren 2026.

Men nylig snudde det endelig i min favør. Jeg kunne stolt vise den siste videoen mine kollegaer i Sjømatrådet hadde laget. I samarbeid med Haaland skulle reklamen for norsk sjømat og «Haaland vs 100 gorillaer» snart på lufta.

Kona mi var ikke helt overbevist. Haaland mot 100 gorillaer spiller på SoMe-farsottene «kunne hundre mann vunnet over en gorilla» og med påfølgende forslag til tvekamper hvor gorillaen trolig ville vunnet. Disse synes i liten grad å ha kommet opp i hennes feed. Der dominerer nyheter om krig i Gulfen, den nye Disney-serien «Love story» om Kennedy og Besset og nordnorsk næringsutvikling. Hun lurte strengt tatt på om folkene mine egentlig hadde kontroll på dette med trender…

Husets sønner på 21 og 25 var overbevist om at dette kom til å bli en hit. Og for en gangs skyld, i alle fall i noen minutter, var jeg ikke helt dust rundt middagsbordet. Om jeg ikke nødvendig vis var blitt kul for noen minutter var de i alle fall overbeviste om at de jeg jobbet sammen med er rimelig geniale.

Noen uker etter lansering til Haalands 40 millioner følger på Instagram, på våre nettsider og SoMe-flater er filmen sett 5,8 millioner ganger!

Blant 210 000 delinger og 1200 kommentarer er dette min favoritt:

Sjømatrådet har på vegne av den norske sjømatnæringen signert en ny Haaland-avtale som varer til høsten 2028. Det gir oss nye muligheter til å nå ut til flere med budskapet om sunn, næringsrik og norsk sjømat.

Om det blir mer «Haaland vs 100 gorillaer» er usikkert, men i kampen rundt middagsbordet føles det i alle fall godt å ha vunnet spørsmålet om videoen treffer. Nå skal vi sammen med Haaland og Norges fotballforbund vinne plass for sjømat på enda flere middagsbord. For reklame virker!

Som en far skrev til meg da vi lanserte avtalen: Nå er ikke jeg noen stor fan av reklamer, men 6-åringen min begynte faktisk å spise laks kun fordi Haaland gjorde det. Så takk til vårt fotballidol, Norwegian Seafood Council og Norges Fotballforbund!

Prinsen på erten

Old school vs 2015-vidunder. Illustrasjon Clas Ohlson og Jysk

Å være fotball-oppmann på turnering er tøffe saker. Du skal tåle mye. Stinkende drakter og bilen full av kunstressbiter. Tøffest er likevel livet på klasserommet. Oppmannen på old school luftmadrass. Gutta på 3 ganger 3 meter luftvidunder. Oppmanns-lefsa pumpes opp for hånd. 15-åringenes hightech-seng blåses opp ved å plugge kontakten i veggen. Før var lyden av turnerings-netter lyd fra kjip strandmadrass fra Mallorca. Nå er lyden av turnering en luftkompressor som blåser opp ni kubikk luftpalass.

Det er viktig å holde kontakt med grasrota, men for en sliten 41-åring må det være grenser. Sist helg, på turnering i Narvik, våknet jeg klokken 04.00. Luften hadde forlatt meg og mitt lattleie. En betong-seng var min nye venn. Det er utrolig hvor kald betong kan være når du måler temperatur med ryggsøyla. Minus 60 grader. Minst! En kulde så intens at den overgår lukta fra 30 par sure fotballsko, svette drakter og 30 snorkende ungdommer på ett klasserom!

For å unngå for mye nærkontakt med moder jord forsøkte jeg å fordele vekta på størst mulig flate i luftmadrassen. Som en seigmann lå jeg i full x med sprikende armer og ben. Det hjalp bare i femten minutter. Snart var jeg igjen i fullkontakt med verden. Nå med hele legemet.

Jeg vurderte å stå opp, men spillerne som ikke hadde fått chattet, skravlet og snappet seg i søvn før klokken 03 hadde jo akkurat sovnet. Prinsene på erten sov så søtt. Jeg led meg stille mot morgenen. Alt for idretten. Alt for ungdommen.

Straks dagen var i gang bar det til JYSK. Setevarmen var satt på anti-sibir. Jeg måtte jo tine opp ryggmargen. Ved ankomst hadde jeg fått livet i gave. Jeg var igjen i stand til å bøye ryggen.

Frykten for en ny natt på betong-seng var overhengende. Jeg kunne gitt bort bilen i bytte mot en MODERNE luftmadrass. Oppmannslivet skal være hardt, men det får være grenser. Jeg delte sovesal med gutter som sov på Champions League-nivå. Jeg var i Obos-ligaen. Med iskalde fingre slo jeg nummeret til min trenerkollega. Han hadde også stiftet kontakt med betonggulvet sist natt. – 275 spenn for et luftpalass på JYSK. Skal jeg kjøpe til deg også, spurte jeg. – Blir vi en av gutta da, kom det stille og lett nedkjølt fra den andre enden?

En av gutta blir vi nok neppe, men vi får satse på at vi en dag får cred for ikke ha tatt inn på hotell mens spillerne våre lå på skole. En plass må som sagt grensen gå!

Bønder i byen

Norway Cup er uka da norske bønder fyller hovedstaden. Jeg tenker ikke på spillerne. Dagens unge er jo globale verdensborgere. Jeg tenker på foreldre i utvasket Adidas-shorts, lagdrakter med «mamma’n til Iver» på ryggen, tatoveringer fra Aya Napa og campingstoler nok til alle campingplasser i Nord-Sverige.

Gutta røyk ut i 16-dels finalen. Til neste år må mødrene også på vårt lag også øve inn koreografi. Kanskje det hjelper? — Våre gutter røk ut i 16-delsfinalen. Til neste år må også mødrene på vårt lag også øve inn dans. Kanskje det hjelper?

På Ekeberg er tiden for illsinte fedrene på sidelinja er over. Nå er tilskuerne godt oppdratt i idrettens foreldrevettregel. Det heies på både med- og motspillere og det er pliktmessig oppmøte for tre generasjoner. Ikke bare på kamp. Besteforeldre, småsøsken og foreldre er tilskuere også på trening. Norske småbutikker kan stenge under Norway Cup. Da spiller nemlig hele bygda kamper på Ekebergsletta.

Ungene synes ikke å bry seg særlig om supportergjengen. De skal stor sett «naile» en Ronaldo-finte eller få til et raid langs sidelinja. At mor og ei venninne danser til «Salsa Tequila»-sangen med innøvd koreografi, løfter ikke prestasjonen på banen. I følge ungene er foreldre de mest ukule mennesker på jorden. Unntaket er selvsagt om det skal kjøpes noe, eller når de trenger påfyll på kontantkortet. I alle fall er det slik i vår familie. Vår håpefulle skulle nok sett at vi var i nabofylket mens han var med i Norway Cup.

Kona lurer stadig på om ikke arveprinsen vil flytt inn på hotell med familien, men det er like attraktivt som å spise gift. Det er på skolen, sammen med resten av laget, det skjer etter kampene. Der er det jo damer!

Våre nordnorske ungdommer har fått en solid leksjon i hva det vil si å bli parkert under Norway Cup. Jentene fra Vestlandet syntes nordlendingene var spennende en kort stund, men da en busslast brasilianske kjekkaser ankom skolen, var det bråstopp. «Det ble jo klining etter tre minutter» sukket en oppgitt 14-åring. Han kunne konstatere at det ikke var noen fra hans breddegrader som var involvert i klininga.

I Norway Cup er det drama også på hotellene i sentrum. En morgen kolliderte jeg med en dame i hotell-lobbyen. Skaden var ikke stor, men hun var dypt indignert over min oppførsel. Mine beklagelser falt på stengrunn. -Bønder på bytur, ropte dama fra Steigen etter meg.

Jeg var i ferd med å snu meg for å fortelle at jeg var fra selveste 9000 Tromsø-byen, men besinnet meg. Hun hadde jo rett. Jeg er jo en av de mange «bønder» som reiser til Oslo for å følge arvingens spark på fotballen. Men, rød Adidas-shorts og drakt med «Pappa Chramer» nede på ryggen har jeg ikke. En plass må grensen gå selv for en bone på bytur.