Dette innlegget har stått på trykk i High North News 10. april 2015
Hvem vet hva de gjør i 2040? 25 år frem i tid er lenge til, og mye vil endre seg. Hvem vet hvordan vi lever da og om man i det hele tatt lever?
I følge SSB bor flere av oss i en by og vi lever lengre. Selv er jeg 67 år i 2040, men lite tyder på at jeg og mine jevnaldrende pensjonerer oss ved fylte 67 år. I 2040 er det nemlig svært mange og spreke 60 – 70 åringer som fortsatt kan bidra i arbeidslivet.
NHOs årskonferanse 2015 hadde #7 millioner som tittel, og hovedspørsmålet var: hva må vi gjøre for å kunne håndtere 7 millioner innbyggere i Norge i 2040?
7 millioner mennesker som forventer stadig høyere levestandard, som lever tre-fire år lengre og som må leve grønnere enn i dag. Men 25 år frem i tid… Det er jo krevende nok å huske 25 år tilbake!For 25 år siden var jeg 16 år og hadde en tidshorisont som strakk seg helt frem til neste helg. Min mest høyteknologiske eiendel var en Walkman, og ferien ble tilbrakt i Nord-Sverige.
Siden jeg var sen med å melde inn valgfagsønske hadde jeg maskinskriving som valgfag.
Jeg gjentar: Maskinskriving! Vi snakker 1990, men jeg ser nå at det ligner mest på 1890.
I 1990 var Claudia Schiffer den peneste dama i verden, drømmen var en russebil sammen med gutta, og målet var å få en anstendig utdannelse. Helst på Universitetet i Tromsø. Det var innenfor rekkevidde. Universitetet, altså. Bare en bussreise unna.
I 2040 vil ikke ungdommen i Nord-Norge først og fremst jakte på en utdanning i nord. De vil være opptatt av det de vil gjøre akkurat nå – og sånn cirka frem mot neste helg. De ser ingen begrensninger. De vil søke utdanning over hele verden og de vil søke det beste nivået som finnes. De vil definitivt ikke ha valgfag i maskinskriving!
For Nord-Norges del må vi tenke på 2040 allerede nå. Vi må løse våre strukturelle utfordringer slik at ungdommen finner spennende, meningsfulle og gode jobber i fremtidens bo- og arbeidsmarkedsregioner i nord. Vi skriver garantert ikke på maskin i 2040, men vi lever fortsatt av våre unike naturressurser som sjømat, energi, olje og gass, nordlys, og midnattssol.
De dyktige unge som har reist ut for å ta utdanning i Australia, USA eller i Hong Kong må vi lokke hjem, og sammen med dem må annen kompetent utenlandsk arbeidskraft hentes inn. De som har tatt sin utdannelse her må vi satse alt på å beholde.
I NHO ser vi på bedre samferdsel som en sentral nøkkel for et næringsliv i vekst. I sjømatnæringen sies det at ingen har det så travelt som en død fisk som skal ut i markedet. Jeg kan med egen erfaring skrive under på at det ikke stemmer helt.
Foreldre som er for sen til henting i barnehagen har det hakket mer travelt enn en laks som skal sendes til Asia.
Men, for all del: alle skal frem og helst både på en rassikker og godt vedlikehold vei, eller med en hurtigbåt, eller i et fly i rute. Derfor må vi satse på utvikling av samferdselsløsningene i nord.I følge tall fra Statens vegvesen tar planprosessen ved en stort veiprosjekt i gjennomsnitt ti år. De grelleste eksemplene på veiplanlegging tar opp mot 40. Og det er bare planlegginga, da har man ikke bygd en eneste meter med vei!
Innfartsveien til Tromsø gjennom Ramfjord har politikerne kranglet om i snart 30 år! Det er liten tvil om at det må være mulig å halvere planlegginga til et snitt på fem år. Med dagens byggetempo har folk flyttet to-tre ganger før den nye veien er klar, eller den nye kollektivfila er ferdig utbygd.
I tillegg til satsing på samferdsel er det nødvendig med storstilt boligbygging i Norge. Skal vår voksende befolkning sikres tak over hodet, må vi bygge 700.000 nye boliger mot år 2040.
Hjemme hos oss er ungdommen overbevist om at strøm på mobilen og tilgang til wi-fi tilhører de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide, men det er nok fortsatt slik at tak over hodet er et av våre mest grunnleggende behov.
Halvparten av de nye boligene vi trenger for å møte 7 millioner nordmenn i 2040 må bygges innen de ti neste årene. Det betyr et kjempeløft for nybygg og en massiv oppgiring av boligbyggingen.
Så hva gjør jeg i 2040? I følge de siste ukers oppslag er jeg som 67-åringer fleste opptatt av det gode liv og egne hobbyer. Jeg bor fortsatt i Nord-Norge, forhåpentligvis med den samme kona, og jeg er overbevist om at de siste teknologiske nyvinninger neppe kan overgås av noe nytt, mindre og bedre.
Sannsynlig vis tar jeg feil når det gjelder de fleste av mine spådommer om mitt liv i fremtiden. Jeg får imidlertid håpe jeg har rett når det gjelder kona!
