Stikkord: kultur

Ser du det nå?

Det er først når noe er borte at vi virkelig ser det. Når vi savner turistene i gatene, fulle fly og et yrende folkeliv i bygatene og på bygdebutikken. Nå ser vi hvor viktig tilreisende gjester er for jobbene våre, for tilbudene vi nyter godt av og for livene vi lever. Og nå ser vi kanskje bedre enn noen gang hvor viktig reiselivsbransjen er for Norge.

Fisken, nordlyset, villsnøen, butikkene og folkene er her fortsatt. Snart kan endelig turistene komme tilbake (Illustrasjon Jens K. Styve)

Det er utvilsomt slik at i store deler av landet er reiselivet en viktig del av grunnlaget for øvrig næringsliv. På hotellene bor det ikke bare turister, men også besøkende og arbeidere i lokale bedrifter. Og reiselivet skaper grunnlag for veibygging, Hurtigruteanløp, servering, matleverandører og flyruter som vi alle nyter godt av.

Norge har «alltid» vært et reiselivsland. Engelske lakselorder har besøkt elver fra Altaelva i nord til Lågen i sør i hundrevis av år. Keiser Wilhelm var på Nordkapp og i Lofoten som den første turist allerede i 1889. Reiselivet har skapt livsgrunnlag «innerst i fjorden og øverst i dalen» for generasjoner av nordmenn. Og de siste årene har reiselivet tatt av lengst nord i landet. Jakten på nordlyset og drømmen om å se det, fotografere det og legge det ut på Instagram sender gjester nordover. Gjerne til plasser så øde at bare de mest lokale har et navn på stedet.

For noen år siden spådde en ekspert på radio at nordlyseventyret gikk mot slutten. Nå hadde alle kinesere vært i nord, mente vedkommende. Riktig nok har det vært en kraftig vekst fra Kina og Asia med 280 000 reisende asiater til Norge i 2017, men det er fortsatt en og annen av Kinas 1,4 milliarder innbyggere å ta av. Det er ikke sikkert at alle har nordlyset på sin «bucket list», men det holder lenge med et par prosent…

Nå er det knalltøffe tider. Koronapandemien treffer storbyhotellet like hardt som den lokale puben og den nystartede hundekjørerbedriftene. Ti måneder med motgang har bøyd nakken på mange av de stolte ansatte og eiere i reiselivsnæringen. Kreativiteten er fortsatt stor og «lån en hund», «take away taco» og «digital stand up» har skapt et lite pusterom for noen av bedriftene, men det tærer på kreftene å stå opp mot det hissigste viruset verden har møtt på 100 år.

Det er nå vi sammen skal bidra til at både reiselivsbransjen og andre kommer gjennom virus-året 2021. For der bransjen kan være stolt av de produktene de tilbyr, kvaliteten som er bygd opp og jobbene de skaper kan vi andre være stolt av det reiselivsbedriftene tilfører oss alle.

Det er bygd tonnevis med stolthet i fjellheimen over at byfolk vil bo på hotell og hytter i litt bortgjemte daler. Det er skapt ny respekt for fisken vår når folk fra hele verden gråter av glede av å få en torsk på kroken. Og det er skapt kulturopplevelser i bygd og by fordi det spel, konserter festivaler apellerer til flere enn de fastboende.

Det er ikke så lett å bidra når vi alle skal holde oss mest mulig hjemme. Men det er mye god kraft i et vennlig ord og en oppmuntring til de som står på for å holde åpent. Det er fortsatt mulig å bestille take away og man kan booke seg til Svalbard, Stavanger og Sjusjøen litt frem i tid. Skal båten bære må vi bestille og politikken stille opp. Reiselivsnæringen trenger forutsigbarhet gjennom bestillinger i boka og forlenget permittering og støtteordninger.

For pandemien skal en dag gå over. Da trenger vi at reiselivets folk har beholdt trua på at vi kommer tilbake og at en reisehungrig verden igjen vil besøke oss. Det nærmer seg slutten på de seigeste månedene vi noen gang vil oppleve. Vi ser nødutgangen nærme seg og vi må stå løpet ut helt til døra. Nå handler det om å sikre det vi skal leve av. Og det handler om å se alt det vi skal leve for! Ser du det nå?

PS! God take away-middag når den tid kommer! Min middag skal hentes hos Ida og teamet på Clarion Hotel The Edge. Det blir en smak av England i Tromsø: https://www.facebook.com/events/414490199864283/

Kilde til antall reisende fra Kina: https://avinor.no/globalassets/_konsern/om-oss/rapporter/menon-publikasjon-utenlandske-flyreisende—omfang-og-betydning-for-okonomien-i-norske-regioner.pdf

Kilde til keiser Wilhelms reiser: https://www.lofoten.com/nb/lofoten/historie/keiser-wilhelm-i-digermulen

Hva er det vi driver med?

Svisj, svisj, svisj. Lyden av ski og staver mot snø. Monotont, urnorsk og vakkert. Helt i min egen verden suser jeg glisende av sted – inntil en bassrøst bak meg brøler. Et ungt par jeg nettopp har passert får klar beskjed om at fotgjengere skal komme seg helt til helvete ut på kanten av lysløypa slik at «folk kan gå på ski». «Folk» er gjerne menn i krise, i tettsittende, avslørende lycra som er så sint, så sint selv om de burde smile.

Ski, snø og godt humør. Tre ting som henger fint sammen.

På engelsk er en mann i tights gjerne omtalt som MAMIL: middle-aged man in lycra. Menn i stramme trikot som presser seg til blodsmaken kjennes helt bakerst i jekslene, som sikler som Bjørndalen selv på en tirsdagsøkt og som kjører styggfort i nedoverbakken, om det så er trening, løp eller familier på søndagstur foran ham i traseen. Uansett hvor sliten og tungpustet han er, har han alltid reservepust nok til å rope «løype». Det er forresten ikke alltid han har trikot. Enkelte anorakk- og boblejakke-menn har også  et uforklarlig sinnepotensiale.

Selvpinere av første klasse er ikke så langt unna medlemmene av SMIL, forening for sadomasochister, der de frivillig presser seg til det ytterste. Men hvorfor kan de ikke gjøre det med litt bedre humør? Det er jo så kjekt å møte folk i løypa som sier hei, enten det går fort eller sakte. Som ser ut som de liker det de holder på med. Som selv om de trener og vil sette en eller annen rekord, har tid til å hilse. Som husker å smile når de får lov til å gjøre det de kanskje liker alle best: Trene, trene og trene.

Hvor var det de mistet smilet – de sinte menn? Ja, for det er stort sett bare menn vi snakker om. Ikke alle menn, men en sintemann er nok til å gjøre en hel lysløype utrivelig. Var det i smørebodens lette fluor-rus at smilet forsvant? Var det da han innså at han ikke ble alene i lysløypa denne kvelden heller? Da han forsto at ikke ble ny løyperekord, eller da alle pakkene var åpnet og han konstaterte han ikke fikk det han ønsket seg mest: Enda ett par ski?

Kanskje mente han det ikke så voldsomt som det høres ut? Kanskje var noe kommet i klem eller skiene var bakglatt? Klarte han ikke å justere volumet fra innestemme til utestemme?

Bruk av utestemme er jo en kunst, og når pulsen slår i ørene kan det sikkert være vanskelig å justere volumet i tide. Kanskje ble et ydmykt «vær så snill» borte i et innpust? Kanskje var han bare redd for å kjøre på noen og ble litt vell brysk da han skulle si «beklager, men  kunne Dere være vennlige å gå ut mot kanten så Dere ikke blir skadet».

Nei, sannelig om jeg vet. En skulle tro at snø er det mest verdifulle vi har. Som er så viktig at det ikke måtte brukes opp på fotgjengere, småunger og bikkjer i bånd.

Etter å ha måket snø tre ganger på en dag i romjula er jeg sikker på en ting – det er vidunderlig, myk, fersk og gratis snø nok. Det er bare å komme seg ut i skiløypa og det er bare å smile! Det er plass til oss alle!