ledelse Arkiver

Tegneserie-ledelse

*Det går mot en ny normal, men det kan fortsatt bli tøffe tider. Illustrasjon Jens. K Styve*

24. februar 2020 gikk alarmen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). En bekymret byråkrat i Helsedepartementet hadde ringt. Landet trengte næringslivets hjelp til å sikre tilgang på smittevernutstyr som kunne finnes i, eller lages av norske bedrifter. Samme uke satt vi vår beredskapsstab. Dette er min oppsummering av 16 måneder med beredskapsledelse i NHO.

*«Vi trenger et bilde som illustrerer at viruset henger over ryggen vår. Kan du fikse det?» Illustrasjon: Jens K. Styve*

Gjennom hele pandemiperioden har vi drevet kriseledelse fra en sentral beredskapsgruppe i NHO. Det betyr, i hovedsak, ledelse av beredskapsarbeidet for de over 800 ansatte i NHO-fellesskapet, i Næringslivets Hus og ved våre ti regionkontor. I tillegg har beredskapsgruppa gjennomført en rekke koronawebinar for NHO-medlemmer gjennom pandemien. Mer om det senere.

*Vi har snakket mye internt om samhold, kollegastøtte og lederrollen fra hjemmekontor. Illustrasjon: Jens K. Styve*

Når korona-pandemiens klamme grep går mot slutten i Norge og før det blir glemt oppsummerer jeg her litt av det vi har gjort og det jeg har lært. Skal erfaringene ha verdi må den systematiseres, deles og diskuteres. Det er på den måten vi kan møte neste krise bedre forberedt enn den siste.

*«Kan du fikse et bilde hjemmekontor med hjemmeskole, hjemmebarnehage og en full jobbhverdag?» Illustrasjon Jens K. Styve*

Sett stab og samarbeid

Da vi satt vår stab i NHO, var det fortsatt to uker før Norge «stengte ned» 12. mars 2020. Vi hadde en operativ kriseledelse og risikoreduserende tiltak på plass fra første dag. Vi var ikke først med å se at krisen ville treffe, men vi var langt fra sist.

Det er en viktig lærdom at mange av NHOs medlemsbedrifter innen olje og gass, matvareproduksjon, råvareeksport, rådgivning og telekommunikasjon hadde identifisert trusselen for sin virksomhet og sine ansatte for mange måneder siden. Dette mener jeg alle må lære av. Vi må etablere bedre nettverk i næringslivet og mot norske myndigheter for å møte neste pandemi og neste krise. Summen av informasjon og ressurser må utnyttes bedre slik at vi kan møte sammensatte trusler tidligere og mer koordinert.

*Vaksinene kommer frem etter vitenskapelige gjennombrudd og samarbeid mellom offentlige aktører og private selskaper. Illustrasjon: Jens K. Styve*

Ta initiativet

I begynnelsen var informasjonsbehovet enormt både internt og eksternt. Vi gjennomført vårt første medlemsmøte om korona 2. mars 2020. På det tidspunktet føltes det litt vel offensivt å «tromme sammen» medlemmer til et beredskapsmøte om et influensalignende virus. Det skulle vise seg helt avgjørende å ta dette initiativet i en pandemi som ble så stor og langvarig.

*Følelsen av å snakke til en tom sal er spesiell, men alt blir bedre med øvelse. Illustrasjon Jens K. Styve*

Sammen med Helsedepartementet, Helsedirektoratet, FHI, Brønnøysundregistrene og mange andre har vi arrangert 35 koronaseminar for våre medlemmer. Det første var et fysisk møte. De 34 påfølgende har alle vært digitale. Skal du lede må du gå foran og sette kursen! Og du må regne med å gjøre det på en annen «plattform» enn det du hadde tenkt.

*Nærmere jul 2020 trengte vi noe som viste at dette kom til å ordne seg. At vaksinene var på vei og at alt kom til å bli bra. Illustrasjon Jens K. Styve*

Krisen treffer alle, men oppleves personlig

En krise som korona-krisen er på alle måter uvanlig. At den har vært så omfattende, langvarig og rammet oss alle er svært spesielt.

Når krisen varer så lenge som denne skal vi alle gjennom ulike faser. Det krever løpende kommunikasjon, større tilgjengelighet på kriseledelsen og mer dialog for å sikre at krisens lange varighet ikke tærer på tillit, beredskapsledelsen troverdighet og samarbeidet.

*Vi illustrerte ventingen på gjenåpning slik sammen med Jens K. Styve*

Gjør investeringer i beredskaps- og kommunikasjonssystemer

I vår organisasjon gikk diskusjonen om innføring av nytt intranett over mange år før pandemien. Vi hadde vært så nær å innføre Facebook-løsningen «Workplace» at ballongene var kjøpt inn til kickoff-arrangementet. Av gode grunner ble beslutningen utsatt så lenge at fest-ballongene med Facebook-logo var morkne da systemet ble innført høsten 2019. Det var altså lovlig sent å få på plass en bedre løsning enn et 90-talls intranettet vårt, men det kom i tide! Hadde vi ikke hatt en effektiv, lettvint og godt innarbeidet løsning for interninformasjon ville vi hatt store utfordringer i det interne beredskapsarbeidet.

I tillegg til Workplace har vi investert i beredskapssystemet CIM fra F24. Dette oppgraderer vi nå med bakgrunn i erfaringene fra koronaen slik at vi kan møte nye utfordringer i fremtidige kriser med et varsling og styringssystem for beredskapshendelser.

*Vi var klar med en gjenåpningsplan. Nå trengte vi bare en dato fra Regjeringen . Illustrasjon Jens K. Styve*

Tegneserie som hjelp

Vi har kommunisert svært hyppig til våre ansatte via allmøter og Workplace gjennom hele pandemien. Ganske tidlig hadde vi «brukt opp» den klassiske virus-illustrasjonen som «alle» brukte. Vi har publiserte et svært høyt antall interne innlegg om gjeldende interne smittevernregler, regler for kontorbruk og vurderinger for kommende periode. Med et snitt på syv interne info-innlegg i måneden måtte vi ha noe som fanget oppmerksomheten, som viste utvikling og som var gjenkjennbart.

*I juli annonserte Oslo kommune at hjemmekontorpåbudet oppheves. Vi feiret med «velkommen tilbake»-bilde. Illustrasjon fra Jens K. Styve*

Løsningen var å engasjere tegneserie-skaper Jens K. Styve som fast bidragsyter. Gjennom pandemien har han levert femten illustrasjoner hvor ideer er skapt sammen gjennom drodling av ideer med Jens som illustratør. Den mest brukte setningen har vært: «Tror du at du kunne illustrert at det kan bli krevende og…?». Jens har levert stilsikkert og vist hvorfor han er en av landets beste tegneserieskapere.

Om det har vært nødvendig med en egen «hustegner» skal jeg ikke si, men for vår organisasjon har illustrasjoner som er brukt i presentasjoner, Workplace-kommunikasjon og leder-kommunikasjon fungert svært godt.

Jeg tror på ingen måte vår kriseledelse har vært tegneserieaktig og jeg mener vi har gjort mye mer riktig enn feil underveis. Uansett har det vært en stor styrke å ha et skikkelig blikkfang og noe som med et skråblikk kan være støttende til skriftlig og muntlig kommunikasjonen over tid.

Gjør det du kan for å være i forkant

En kriseledelse må til enhver tid ha oversikt over konsekvenspotensialet i krisen. Det vil si tenke «hva om» og «i verste fall». Det må gjøres også over en pandemi som strekker seg over 16 måneder. Å ha en kjernegruppe i kriseledelsen som møtes ofte og som stadig utfordrer hverandre er viktig! Kriseledelsen og – staben har diskutert neste mulige hendelser, våre tiltak og våre posisjoner. Det har vært ekstremt nyttig. Særlig i en kriseledelse som har vart så lenge har det vært viktig å sikre at vi ikke glipper på store og små endringer i situasjonen.

Vi har endret litt på medlemmer av beredskapsstaben, men hatt en solid kjerne med HR, eiendom, kommunikasjon og virksomhetsstyring i ledelse og operativ gruppe. Hos oss har det fungert svært godt. I tillegg har vi hatt koordineringsgrupper med representanter for ulike deler av NHO-familien som i perioder har møttes flere ganger i uken. I andre perioder har «koronakoordineringsgruppen» møttes en til to ganger pr. måned.

*For mange fungerer hjemmekontor med arbeidsro og effektive jobbdager godt, men undersøkelser viser at det ikke passer for alle. Illustrasjon: Jens K. Styve*

Ta beslutninger

Kriseledelse handler om å ta valg basert på den kunnskap du har, de ressurser du besitter og de scenario du anser som mest sannsynlig. Ofte må du treffe valg på et begrenset beslutningsgrunnlag, men valgene må tas. Jeg er overbevist om at den beste beslutningen vi har tatt på 16 måneder var å sette krisestab 28. februar. Uten en slik beslutning hadde vi vært for sen inn i det meste våren 2020 og vi ville hatt en betydelig svakere tillit til vår kriseledelse og -kommunikasjon internt og eksternt.

*Viruset bekjempes med avstand, håndsprit og vaksine. Men for NHO’ere også med tastatur og blyant. Illustrasjon Jens K. Styve*

I sum er inntrykkene mange og erfaringene like tallrike som det har vært oppturer og nedturer gjennom pandemien. Det viktigste jeg sitter igjen med har jeg oppsummert i denne bloggteksten. Mye handler om strukturer, planer, systemer og organiserer. Samtidig er ledelse som ligge i forkant, som sikrer at organisasjonen samarbeider godt og som kommuniserer hyppig og systematisk kanskje det aller viktigste. Det er noe som må øves og utvikles over tid og ikke kan kjøpes eller hurtig innføres når krisen treffer. Ikke alt har vært perfekt, men mye har vært bra. Og som en god tegneserie har det vært både alvor og latter gjennom en lang beredskapsperiode.

Jeg håper det nå går mot slutten og vi snart kan oppløse beredskapsledelsen og -staben, men om vi igjen må stramme til får vi sende Jens K. Styve en ny melding og be om en ny tegning.

Hva med deg? Hva har du lært? Har du noen erfaringer å dele? Hva mener du har vært mest lærerikt under koronapandemien?

*Om noen «falt bakover» har kolleger bak for å støtt*e. Illustrasjon Jens K. Styve

Jeg vil aldri glemme

Jeg vil aldri glemme følelsen av usikkerhet jeg hadde i mars og april for hvor hardt koronapandemien ville ramme oss. Jeg vil heller ikke glemme hvor krevende det har vært å omstille hodet til å tenke langt nok frem. Alle gangene vi har håpet at det var over til sommeren, kanskje til høstferien eller tenkt at det kanskje ble bedre over jul. Jeg vil heller ikke glemme den ukjente følelsen å starte dagen med å kjenne etter om formen er god. Alle de gangene jeg har tenkt på om «rusk i halsen» bare er rusk eller om det er bekreftelsen på at det usynlige viruset har kommet.

Tillit er vissheten om at «noen» fanger deg om du faller (Illustrasjon: Jens K. Styve)

Jeg vil aldri glemme hvor redd jeg har vært og er for mine nærmeste, de eldste i familien, for jobbene til venner og familie og for oss alle. Jeg vil heller aldri glemme hvor bekymret våre ungdommer har vært i møte med det ukjent: en utfordring vi ikke har kunne møte på sedvanlig vis: med litt tålmodighet, litt ekstra innsats eller litt ekstra god hjelp. Koronapandemien kommer vi garantert ikke til å glemme, og fortsatt står vi midt i det, men jeg tror det er viktig at vi også nå reflekterer over det vi har vært gjennom. Hva har vi lært? Hva forstår vi bedre? Hva kan vi gjøre bedre neste gang?

For meg står en fredag i april som det aller sterkeste minnet fra 2020 og noe jeg aldri skal glemme. Etter to sammenhengende uker på jobb med koronakrisen landet jeg i Tromsø en sen fredag. Vanligvis er husets ungdommer svært uinteressert i når jeg kommer hjem. Denne gangen satt hele familien samlet på kjøkkenet. Yngstemann på 16 var svært bekymret og eldstemann på 20 brøt isen: – Hvor tøft kommer dette til å bli pappa? Kommer vi til å greie oss? Kan du eller mamma miste jobben?

Den samtalen vi hadde rundt kjøkkenbordet den kvelden er blant de mest krevende, men også flotteste vi har hatt i vår familie. Troen på at det kommer til å gå bra, tryggheten i at det hjelper å holde sammen og vissheten om at vi har ansvarlige ledere ble sakte bygd opp hos våre yngste. Og jeg tror jammen det var godt for de to eldste også å få pratet gjennom dette. Før vi brøt opp kom det raskt fra Magnus på 16: Men hva med foreldrene til kompisene mine? Kommer de til å klare seg? Han ramset opp 10-12 kamerater og for første gang var han opptatt av hvem som arbeidet hvor, hvem som var deres arbeidsgiver og om selskapene var solide nok til å stå gjennom krisen.

I de ni månedene som har gått siden pandemien traff oss har vi opplevd en ledighet vi ikke har sett siden 20-tallet, en usikkerhet som vi ikke har opplevd siden krigen og et samhold som kommer frem kun i de tøffeste kriser. Vi har sett hvor viktig jobben er for oss. For de som har blitt ledig og permitterte har vi sett hva våre sikkerhetsnett betyr. For de som har måtte søke støtte og kompensasjonsordninger har vi sett hvor viktig det er at det jobbes raskt nok og at løsningene virker så snart som mulig. Vi har sett hvor viktig det er å jobbe sammen for å møte krisen, få frem varer, begrense smitte og få hjulene til å gå rundt. Vi må aldri glemme de ansatte som har gått på jobb, tatt personlig risiko og står i det gjennom krisen. Sykepleiere og leger på sykehus, de som utfører renholdsjobbene, vekterne, lastebilsjåføren eller de som sitter i kassa på Rema 1000. De som vi ikke ser i det daglige, de som vi plutselig så i vår og som vi ikke må glemme, men fortsette å se og si takk til også i tiden som kommer. Det er disse som gjør at samfunnet fungerer og at vi ikke enkeltvis eller som samfunn faller bunnløst bakover når en krise treffer oss.

Har du deltatt på et par jobbkurs har du garantert deltatt på tillitsøvelser hvor du med lukkede øyne skal falle bakover og la kolleger fange deg før du treffer gulvet. Slik øvelser kan vi nå la ligge noen år. De aller fleste av oss har kjent verdien av å ha et usynlig nettverk av venner, familie og kolleger som står bak oss enten vi står eller faller. Vi har også kjent verdien av arbeidsplassen, kommunen og landet som fanger oss opp om vi faller bakover. Jeg tror pandemien har gjort at flere har kjent verdien av tillit til hverandre og til storsamfunnet. Tillit til at fagfolk, politikere, arbeidsgivere og våre nærmeste ledere tar gode beslutninger på våre vegne og tilliten til at vi vil hverandre godt. Derfor hamstrer vi ikke, vi presser oss ikke frem i køa på teststasjonen og vi jobber hjemmefra når vi får beskjed. Når vaksinene nå kommer lurer vi ikke på om vi får vaksinene så fort som mulig og i den rekkefølgen som er best for oss alle. Vi har tillit til at det jobbes fort og godt og at det jobbes etter en plan som skal ivareta oss alle. Den tilliten er bygd opp over generasjoner og er vårt beste vern om vi faller bakover. Tilliten er ingen selvfølge, den må vi alle jobbe for å bevare og styrke. Vi gjør det gjennom å støtte hverandre, stå solidarisk sammen og gjennom å gjøre vårt beste i møte med utfordringene. Tillit er det som skal ta oss gjennom krisen. Det må vi aldri glemme!

Tom sal, men fulltallig publikum

Da koronapandemien traff oss i vår rigget vi raskt om i NHO. I løpet av en travel første uke i mars arrangerte vi tre medlemsmøter om smittevern, beredskap og kriseledelse. Da fysiske møter ble umulig skiftet vi til digitale webinar. Dette er oppsummering av hvordan det har vært å snakke til en tom sal, men tenke seg til at du har et fulltallig publikum. Og hvorfor det er viktig å arrangere møter selv om publikum sitter bak en skjerm hjemme og ikke på en stol i en konferansesal.

– Jeg har følt meg så utrolig alene i denne pandemien, skrev en ansatt i en medlemsbedrift etter et webinar i mai. – Men, med de felles møteplassene dere tilbyr har jeg funnet en arena hvor jeg kan sitte hjemme og være sammen uten egentlig å være sammen.

Slike medlemmer måtte vi se for oss da vi ønsket velkommen til koronawebinar nummer 20 like før jul. De som ikke har en stor kommunikasjonsavdeling, men også de som har det. De som selv er beredskapsledelsen i sin lille tremannsbedrift og de som leder beredskapsarbeidet i en større organisasjon. Rett og slett de som trenger oppdatert informasjon, troverdige kilder og tilgang på fagfolk i toppklasse. De som er litt mindre alene når vi er digitalt sammen.

Som arrangør og foredragsholder er det krevende å snakke til en tom sal. Pulsen stiger ikke i takt med publikumstilstrømningen slik det gjør på et vanlig seminar. Er du heldig og har proff support teller en tekniker ned fra tre og så er du på lufta. Når du ikke kan se publikums reaksjoner i salen må du innbille deg at det er hver enkelt du ser inn i øynene når du fester blikket i kameralinsen. Du får ikke sett om publikum nikker tilbake til gode poeng, blir urolige om tidsskjemaet sprekker eller fikler med telefonen om du ikke fanger deres oppmerksomhet. Du må stole på at det du presentere holder. Mister du troen, mister du også publikum. At ingen ler av vitsene dine kan jo umulig bety at det ikke treffer. Det skyldes bare at du ikke høre publikum le…

Etter hvert som webinar-tilbudet har økt fra mange ulike leverandører har vi alle blitt mer drevne webinar-konsumenter. Vi logger på, men hører bare etter med «et halvt øre» mens vi gjør noe annet. Da blir talernes stemme, tempo, presentasjonene og lengden på innleggene viktigere. Etter hvert som publikum blir mer selektive på hva de deltar på må arrangørene utvikle tilbudet. De beste sjonglerer sømløst fra plenumssamlinger til digitale grupperom og tilbake i plenum igjen. De variere lengden og tilbyr mer variert innhold.

På våre koronawebinar i NHO har smittevern vært et høyt prioritert tema. Derfor har helsedirektør Bjørn Guldvog, landets mest kjente «fungass» Espen Nakstad, FHI-sjefen Camilla Stoltenberg og helseminister Bent Høie vært de som oftest har snakket til våre medlemmer. Helsetoppene har alltid vært villig til å bringe siste oppdaterte kunnskap til våre bedrifter. Jeg tror rett og slett det har vært en viktig årsak til at vi har klart å etablere en så stor lojalitet til de nasjonale tiltakene. At eksperter og ledere innen helse og smittevern har stilt opp, forklart og svart på spørsmål har vært avgjørende for å bygge tillit.

Enkelte ganger har viktig, nasjonal informasjon blitt delt hos oss først. Da helsedirektøren på et av våre webinar sa at vi måtte forberede oss på hjemmekontor til over jul ble det toppsak på VG. I dag har vi både vent oss til den tanken og kjent realiteten i budskapet om hjemmekontor på kroppen. Da det ble sagt var det et viktig varsel om at dette kommer til å vare lenge og det slo ned som en bombe!

Da krisen var på sitt mest intense i vår og informasjonen var som mest etterspurt logget 1500 deltakere seg på NHOs koronawebinar. På det siste møtet før jul hadde vi 180 påmeldte. Uansett størrelse på det digitale publikumet må du som foredragsholder eller konferansier feste blikket i kamera, minne deg selv om at publikum trenger informasjonen du skal dele og for vår del i NHO huske at 180 publikummere ville vært er en smekkfull sal i vårt største møterom. For selv om du føler deg litt alene på podiet i en helt tom sal må du tenke at de som sitter i den andre enden er enda mer ensom, men det var helt til de slo på pc’en og hørte deg si: «Velkommen til et nytt webinar! Vi har følgende topp-liste av foredragsholdere»

Da er alle litt mindre alene og litt bedre forberedt til å møte neste fase i krisen. Den kommer nemlig like sikkert som at vi lover å levere flere webinar i 2021. Da også med «digitale grupperom» og det aller nyeste av innsikt, tips, kunnskap og tjenester.

Vi ses snart igjen! På en pc-skjerm nær deg og for et fulltallig publikum! Og om vi alle er dyktige kan vi om noen måneder igjen møtes i en fullsatt konferansesal og snakke sammen slik vi liker det aller best: Ansikt til ansikt og ikke fra skjerm til skjerm.

En mann ved navn Ove

Et av de mest minneverdige jobbmøtene det siste året skjedde ved et middagsbord på et hotell i Førde. Der satt Ove, helt nederst i bordenden. Hans firma er ledende i Norge på produksjon av el-tavler. Men Ove er helt i Norgestoppen når det gjelder å snakke om seg selv i små bokstaver.

Ove er leder for Eid Elektro, en bedrift lokalisert på tettstedet Nordfjordeid. Og som Ove med stolthet kaller elektrobygda Eid. Nordfjordeid er ingen metropol med sine 2.900 innbyggere og Ove og kollegene har for lenge siden forstått at flinke medarbeidere må finnes og utvikles av Eid Elektro selv. Eid Elektro har gått fra 9 ansatte i 1981 til 70 ansatte i 2017, og Ove er i særklasse når det gjelder å ta inn lærlinger. Eid Elektro har mer enn 15 lærlinger. Ove tar inn ungdom, flyktninger og innvandrere og er opptatt av at nye landsmenn raskt må lære seg norsk for å fungere godt på jobb og i samfunnet.

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove skryter ikke, men svarer når jeg spør. Han forteller om økt konkurranse, balansen mellom jobb og familietid og om hvordan Eid Elektro lykkes med å vinne store offshore og tunnell-anbud. Jeg spør og graver og langt uti hovedretten kommer det stille fra Ove: – Ja, forresten – også eier vi en skole…

Ove er en handlingens mann. Da kommunen ville legge ned skolen i bygda forsto Ove at det ville være en trussel for bedriften. Uten skole ville ikke hans ansatte lengre kunne bo i elektrobygda Eid! For første gang i måltidet kom noe som kunne ligne på skryt. – Jeg er ikke så verst på å regne anbud, og jeg så jo at det var mulig å drive en Montesorri-skole med tilskudd fra kommunen. Dersom vi i tillegg la inn en barnehage i kjelleren, så ville vi gå i pluss, sa Ove.

Plutselig var el-tavlesjefen også blitt skoletavle-sjef. – Det var først etter kjøpet av skolen at jeg oppdaget at opplæringsloven sier at skoleeier også er ansvarlig for det pedagogiske innholdet, fortalte Ove og lo. Han ansatte rektor og lærere, leste seg kraftig opp på fag og læreplaner og holder nå jevnlige møter med skoleledelsen og lærerne.

Ove er imponerende mann, og han ikke er alene. Jeg har møtt mange forskjellige Ove’r de siste årene. Det er de som skaper bedrifter, men de bidrar også til vekst i lokalsamfunnet. Disse Ove’ne sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet og bidrar til at mennesker opplever mestring, anerkjennelse og utvikling.

Denne uken arrangerte NHO sin årlige årskonferanse med tema «Verdien av arbeid». Ove var selvfølgelig invitert, men jeg er ikke sikker på om han hadde tid til å delta. Det er nemlig travelt å være Ove. Men, om han ikke kom, så skal han i alle fall ha en stor takk. Vi trenger sånne som Ove. Vi trenger de som ikke snakker om seg selv i store ord,men bare får ting til å gå i orden og om nødvendig tar ansvar for pedagogikken på skolen.

Ledelse – er det så vanskelig?

Helt uten forvarsel skjøt armen min i været. Jeg må ha fått drypp. Jeg var 19 år gammel og en tynn spjæling i en flokk med menn. Jeg hørte meg selv rope, litt for høyt og til min overraskelse: – Jeg tar ledelsen.

Det var i juli 1993 og jeg hadde vært på opptak til Befalsskolen for Infanteriet i Sør-Norge i noen uker. Så langt hadde opptaket vært preget av ordrer, smått meningsløse ting som måtte læres, tunge tak og klare oppfordringer om «å ta ansvar». Mitt ledelsesøyeblikk inntraff etter en lang dag på skytebanen. Plutselig ropte en av instruktørene, eller kanskje mer brølte, at et helikopter hadde styret på andre siden av bygget. – Dere må gjøre noe!, kommanderte instruktøren.

Skolens motto "følg meg" er enkelt, men effektivt. Ledelse handler om å vise vei. — Skolens motto «følg meg» er enkelt, men effektivt. Ledelse handler om å vise vei.

Ingen protesterte da jeg sa de magiske ord – Jeg tar ledelsen! Skolens motto var tross alt «Følg meg» og nå var det en som var ustabil nok til å ta sjansen på å lede vei. Kanskje tenkte de «la nå Nordlendingen få prøve seg»?

Uansett: Nå var det meg alle så på. Ikke fordi jeg var den fødte leder, men fordi jeg hadde tatt initiativet. Jeg fordelte roller og prioritere oppgaver etter beste evne. Hodet forsøkte å tvinge pipstemmen til å holde et stødig toneleie. Det lille jeg husket fra undervisningen, jeg hadde tross alt slag, var at jeg måtte holde oversikt og ikke bli involvert som førstehjelper. Rundt meg i skogholtet lå vrakdeler og blødende pasienter. De fleste markørene hadde åpne, blodige sår. Noen rallet. Andre var helt stille. Som vanlig på Forsvarets sanitetsøvelser ravet noen rundt og lagde maks trøbbel.

Til tross for litervis med kunstig blod, trøbbelmakerne, mitt umodne lederskap og mitt mildt sagt lunkne forhold til blod gikk oppgaven rimelig greit. Jeg revolusjonerte ikke norsk skadestedsledelse. Likevel fikk jeg klar melding om at jeg hadde bestått min første lederoppgave. Jeg hadde fått tro på at jeg hadde ledelse i meg og at skoleplassen var innen rekkevidde.

Øvelsen med helikopterhavariet har vært med meg siden. Den har vært nyttig i alt fra tøffe diskusjoner på jobben til de gangene jeg har vært i førstemann etter en trafikkulykke. Ledelse er et fag som læres gjennom praksis og repetisjon og vilje til å ta ledelsen er en forutsetning for å få erfaring. Selv 21 år sener gjøre jeg fortsatt feil og kjenner på usikkerhet rundt det å være leder, men det tror jeg er sunt. Jeg tror faktisk vi snakker, tenker og diskuterer for lite om ledelse. Hva er det egentlig, hvem kan være leder og er det lett eller vanskelig?

Ledelse handler ikke om å få folk til å jobbe hardere eller «å være leder». Ledelse handler om å peke ut retning, prioritere og beslutte. Ledelse er å veilede og hjelpe medarbeiderne til å utvikle alle sine egenskaper. Ledelse handler også om å bygge team og skape enheter som jobber for og med hverandre.

Å være leder betyr å ta beslutninger. Ledelse handler derfor også om å tåle å være upopulær. Alternativet er mye verre. En leder som ikke tar beslutninger kan vinne smil og solskinn en periode, men vil alltid tape i det lange løp. Selv de som minst liker å ledes misliker å jobbe et sted hvor det ikke fattes beslutninger og gjøres prioriteringer.

En leder skal gå foran både som eksempel og veiviser. En leder som ikke får sine folk med seg, er ingen leder. Singapores landsfader og president fra 1959 til 1990, Lee Kuan Yew har sagt: «I think you are born a leader or you are not a leader. You can teach a person to be a manager, but not a leader.»

Det finnes bare en måte å finne ut om du er en leder. Neste gang velforeningen trenger en dugnadsansvarlig, en ulykke krever en skadestedsleder, foreldreutvalget trenger en leder eller firmaet trenger en prosjekteier: Kast handa i været og si: – Jeg tar ledelsen! Du vil bli overrasket over effekten.

—————————————————-

Denne bloggposten er deler av forarbeidet til et foredrag på Gründerhuset FLOW i Tromsø den 21. januar. 2015 klokken 08.00

Har du synspunkter om det jeg skriver, vil diskutere, kommentere eller gi innspill til noe jeg bør snakke om er det bare å gjøre det her på bloggsiden. Du kan også sende meg en epost på cc@seafood.no eller en melding på Facebook eller Twitter.

Ønsker du å høre mitt foredrag er jeg sikker på at du er svært velkommen! Det er bare å kontakte Vibeke Engen på vibeke@flownorway.com.

Går vi glipp av talenter?

Går vi glipp av talenter?

Times Magazine hadde for et par år siden et forsidebilde med fem eks-offiserer, med overskriften “The New Greatest Generation”. Alle offiserene hadde tjenestegjort i det amerikanske forsvaret, og alle hadde erfaring av internasjonale operasjoner. Ifølge Times vil disse forme fremtidens USA. Forsiden var lik en artikkelen i Forbes noen måneder tidligere som fortalte at Wal-Mart, Pepsi Co og amerikanske finansinstitusjoner ansatte stadig flere offiserer. De var erfarne, kunnskapsrike, besluttsomme og evnet å få det beste ut av sine medarbeider. De var drømmeledere i amerikanske bedrifter.

Forskjellene på det norske og det amerikanske samfunn og forsvar til tross: Norge har også en stor gruppe kvinner og menn med utdanning og erfaring som ikke kan erverves på lesesalen. Over 100 000 nordmenn har nå erfaring fra oppdrag utenfor Norge. Betyr det at vi også har en generasjon som med sine erfaringer fra tiden i uniform kan forme morgendagens Norge?

Svaret er ja fordi Forsvarets kompetanse aldri har vært mer relevant og nivået på de som utdannes og trenes aldri har vært høyere. Samtidig må det ryddes i gamle forestillinger om militær utdannelse og lederskap utenfor Forsvaret. Da jeg søkte min første sivile jobb ble jeg spurt om jeg som offiser ville ha problemer med å være leder for homofile medarbeidere. Jeg ble så indignert at jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha jobben om jeg fikk den.

Sommeren 2013 meldte Forsvaret at rekordmange søkte på opptak til befalsskolen. Antallet som vil bli spesialsoldater er historisk høyt. Det er konkurranse om å avtjene verneplikten. Sjøforsvaret patruljerer like naturlig i Nord-Norge som i Aden-bukta, Luftforsvaret har flydd krevende oppdrag i Libya og i Hæren øves det ikke lengre på å stoppe Sovjetunionen ved Lyngenlinja. Nå er Hærens offiserer og soldater veiledere for afghanske militæravdelinger.

Dette gjør selvsagt noe med kompetansen. Der Norge før var verdensmestere i vente- og vintertjeneste er de militære i verdenstoppen på kulturforståelse og konflikthåndtering. Likhetstrekken mellom sivile og militære fag og fagfolk øker. I dag kan militær kompetanse nyttiggjøres om du er ingeniør på et veiprosjekt, i jobb som personalkonsulent i en kommune eller som sikkerhetsansvarlig i Statoil.

Går vi 30 år tilbake i tid var mange villig til å bløffe på seg alvorlige lidelser for å slippe militærtjeneste. Simulantene er nå erstattet av unge som har forberedt seg godt for å slippe til. I dag får nemlig bare en av fire gjennomføre førstegangstjenesten. Fra årskullet 1997 innføres det allmenn verneplikt og da kommer også jentene for fullt. Dette vil endre vårt bilde av Forsvaret og av de som tjenestegjør som soldater og befal. Personell med militær utdannelse vil utgjøre et viktig tillegg til de vi utdanner gjennom det øvrige utdannelsessystem.

Fortsatt har Forsvaret en jobb å gjøre. Evnen og viljen til å formidle verdien av utdanningssystemet og leveranse av kompetanse til samfunnet har vært for liten. Et svært positiv signal er Hærens samarbeid med sykkelrittet Arctic Race. Hæren bidro over en uke i august med 350 spesialister innenfor logistikk, vakthold, militærpoliti og sanitet. Arrangement som Arctic Race sikrer erfaringsdeling, utvikling og et tettere forhold mellom Forsvaret og resten av samfunnet.

Det er en utfordring at mange potensielle arbeidsgivere har liten erfaring med militær kompetanse. I den grad HR-sjefer og andre har kunnskap om Forsvaret, stammer erfaringen gjerne fra den kalde krigen. Den gangen var militær ledelse preget av skrik og skrål, angst for individualisme og nesten manisk fokus på støvtørk. En militær tjenesteuttalelse, eller CV om du vil, oppga resultater fra 3000-meter testløp og var ellers en samling militære fremmedord. Skal anseelsen øke ytterligere må innholdet i tjenesten formidles på et språk som kan forstås. Flere militære ledere må også bli synlig i samfunnsdebatten, som kommunikatører utenfor «menighetsbladene» til forsvarsforeningene. Det var et godt tegn å se general Robert Mood som trekkplaster under Kommunikasjonsforeningens siste høstkonferanse. Nå venter jeg bare på at den første offiseren skal begynne å blogge!

Siviil/militær erfaringsoverføring i praksis. Foto: Ole-Sverre Haugli/Hæren

—————————————————————————————————————————————————————–For ordens skyld klargjøres det at bloggeren er hylende inhabil ettersom han har brorparten av sin utdannelse og yrkeserfaring fra befalsskole, Krigsskole og tjeneste i Hæren i Norge og Afghanistan i perioden 1993-2007.