Tegneserie-ledelse

Det går mot en ny normal, men det kan fortsatt bli tøffe tider. Illustrasjon Jens. K Styve

24. februar 2020 gikk alarmen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). En bekymret byråkrat i Helsedepartementet hadde ringt. Landet trengte næringslivets hjelp til å sikre tilgang på smittevernutstyr som kunne finnes i, eller lages av norske bedrifter. Samme uke satt vi vår beredskapsstab. Dette er min oppsummering av 16 måneder med beredskapsledelse i NHO.

«Vi trenger et bilde som illustrerer at viruset henger over ryggen vår. Kan du fikse det?» Illustrasjon: Jens K. Styve

Gjennom hele pandemiperioden har vi drevet kriseledelse fra en sentral beredskapsgruppe i NHO. Det betyr, i hovedsak, ledelse av beredskapsarbeidet for de over 800 ansatte i NHO-fellesskapet, i Næringslivets Hus og ved våre ti regionkontor. I tillegg har beredskapsgruppa gjennomført en rekke koronawebinar for NHO-medlemmer gjennom pandemien. Mer om det senere.

Vi har snakket mye internt om samhold, kollegastøtte og lederrollen fra hjemmekontor. Illustrasjon: Jens K. Styve

Når korona-pandemiens klamme grep går mot slutten i Norge og før det blir glemt oppsummerer jeg her litt av det vi har gjort og det jeg har lært. Skal erfaringene ha verdi må den systematiseres, deles og diskuteres. Det er på den måten vi kan møte neste krise bedre forberedt enn den siste. 

«Kan du fikse et bilde hjemmekontor med hjemmeskole, hjemmebarnehage og en full jobbhverdag?» Illustrasjon Jens K. Styve

Sett stab og samarbeid

Da vi satt vår stab i NHO, var det fortsatt to uker før Norge «stengte ned» 12. mars 2020. Vi hadde en operativ kriseledelse og risikoreduserende tiltak på plass fra første dag. Vi var ikke først med å se at krisen ville treffe, men vi var langt fra sist.

Det er en viktig lærdom at mange av NHOs medlemsbedrifter innen olje og gass, matvareproduksjon, råvareeksport, rådgivning og telekommunikasjon hadde identifisert trusselen for sin virksomhet og sine ansatte for mange måneder siden. Dette mener jeg alle må lære av. Vi må etablere bedre nettverk i næringslivet og mot norske myndigheter for å møte neste pandemi og neste krise. Summen av informasjon og ressurser må utnyttes bedre slik at vi kan møte sammensatte trusler tidligere og mer koordinert.

Vaksinene kommer frem etter vitenskapelige gjennombrudd og samarbeid mellom offentlige aktører og private selskaper. Illustrasjon: Jens K. Styve

Ta initiativet

I begynnelsen var informasjonsbehovet enormt både internt og eksternt. Vi gjennomført vårt første medlemsmøte om korona 2. mars 2020. På det tidspunktet føltes det litt vel offensivt å «tromme sammen» medlemmer til et beredskapsmøte om et influensalignende virus. Det skulle vise seg helt avgjørende å ta dette initiativet i en pandemi som ble så stor og langvarig.

Følelsen av å snakke til en tom sal er spesiell, men alt blir bedre med øvelse. Illustrasjon Jens K. Styve

Sammen med Helsedepartementet, Helsedirektoratet, FHI, Brønnøysundregistrene og mange andre har vi arrangert 35 koronaseminar for våre medlemmer. Det første var et fysisk møte. De 34 påfølgende har alle vært digitale. Skal du lede må du gå foran og sette kursen! Og du må regne med å gjøre det på en annen «plattform» enn det du hadde tenkt.

Nærmere jul 2020 trengte vi noe som viste at dette kom til å ordne seg. At vaksinene var på vei og at alt kom til å bli bra. Illustrasjon Jens K. Styve

Krisen treffer alle, men oppleves personlig

En krise som korona-krisen er på alle måter uvanlig. At den har vært så omfattende, langvarig og rammet oss alle er svært spesielt.

Når krisen varer så lenge som denne skal vi alle gjennom ulike faser. Det krever løpende kommunikasjon, større tilgjengelighet på kriseledelsen og mer dialog for å sikre at krisens lange varighet ikke tærer på tillit, beredskapsledelsen troverdighet og samarbeidet.

Vi illustrerte ventingen på gjenåpning slik sammen med Jens K. Styve

Gjør investeringer i beredskaps- og kommunikasjonssystemer

I vår organisasjon gikk diskusjonen om innføring av nytt intranett over mange år før pandemien. Vi hadde vært så nær å innføre Facebook-løsningen «Workplace» at ballongene var kjøpt inn til kickoff-arrangementet. Av gode grunner ble beslutningen utsatt så lenge at fest-ballongene med Facebook-logo var morkne da systemet ble innført høsten 2019. Det var altså lovlig sent å få på plass en bedre løsning enn et 90-talls intranettet vårt, men det kom i tide! Hadde vi ikke hatt en effektiv, lettvint og godt innarbeidet løsning for interninformasjon ville vi hatt store utfordringer i det interne beredskapsarbeidet.

I tillegg til Workplace har vi investert i beredskapssystemet CIM fra F24. Dette oppgraderer vi nå med bakgrunn i erfaringene fra koronaen slik at vi kan møte nye utfordringer i fremtidige kriser med et varsling og styringssystem for beredskapshendelser.

Vi var klar med en gjenåpningsplan. Nå trengte vi bare en dato fra Regjeringen . Illustrasjon Jens K. Styve

Tegneserie som hjelp

Vi har kommunisert svært hyppig til våre ansatte via allmøter og Workplace gjennom hele pandemien. Ganske tidlig hadde vi «brukt opp» den klassiske virus-illustrasjonen som «alle» brukte. Vi har publiserte et svært høyt antall interne innlegg om gjeldende interne smittevernregler, regler for kontorbruk og vurderinger for kommende periode. Med et snitt på syv interne info-innlegg i måneden måtte vi ha noe som fanget oppmerksomheten, som viste utvikling og som var gjenkjennbart.  

I juli annonserte Oslo kommune at hjemmekontorpåbudet oppheves. Vi feiret med «velkommen tilbake»-bilde. Illustrasjon fra Jens K. Styve

Løsningen var å engasjere tegneserie-skaper Jens K. Styve som fast bidragsyter. Gjennom pandemien har han levert femten illustrasjoner hvor ideer er skapt sammen gjennom drodling av ideer med Jens som illustratør. Den mest brukte setningen har vært: «Tror du at du kunne illustrert at det kan bli krevende og…?». Jens har levert stilsikkert og vist hvorfor han er en av landets beste tegneserieskapere.

Om det har vært nødvendig med en egen «hustegner» skal jeg ikke si, men for vår organisasjon har illustrasjoner som er brukt i presentasjoner, Workplace-kommunikasjon og leder-kommunikasjon fungert svært godt.

Jeg tror på ingen måte vår kriseledelse har vært tegneserieaktig og jeg mener vi har gjort mye mer riktig enn feil underveis. Uansett har det vært en stor styrke å ha et skikkelig blikkfang og noe som med et skråblikk kan være støttende til skriftlig og muntlig kommunikasjonen over tid.

Gjør det du kan for å være i forkant

En kriseledelse må til enhver tid ha oversikt over konsekvenspotensialet i krisen. Det vil si tenke «hva om» og «i verste fall». Det må gjøres også over en pandemi som strekker seg over 16 måneder. Å ha en kjernegruppe i kriseledelsen som møtes ofte og som stadig utfordrer hverandre er viktig! Kriseledelsen og – staben har diskutert neste mulige hendelser, våre tiltak og våre posisjoner. Det har vært ekstremt nyttig. Særlig i en kriseledelse som har vart så lenge har det vært viktig å sikre at vi ikke glipper på store og små endringer i situasjonen.

Vi har endret litt på medlemmer av beredskapsstaben, men hatt en solid kjerne med HR, eiendom, kommunikasjon og virksomhetsstyring i ledelse og operativ gruppe. Hos oss har det fungert svært godt. I tillegg har vi hatt koordineringsgrupper med representanter for ulike deler av NHO-familien som i perioder har møttes flere ganger i uken. I andre perioder har «koronakoordineringsgruppen» møttes en til to ganger pr. måned.

For mange fungerer hjemmekontor med arbeidsro og effektive jobbdager godt, men undersøkelser viser at det ikke passer for alle. Illustrasjon: Jens K. Styve

Ta beslutninger

Kriseledelse handler om å ta valg basert på den kunnskap du har, de ressurser du besitter og de scenario du anser som mest sannsynlig. Ofte må du treffe valg på et begrenset beslutningsgrunnlag, men valgene må tas. Jeg er overbevist om at den beste beslutningen vi har tatt på 16 måneder var å sette krisestab 28. februar. Uten en slik beslutning hadde vi vært for sen inn i det meste våren 2020 og vi ville hatt en betydelig svakere tillit til vår kriseledelse og -kommunikasjon internt og eksternt.

Viruset bekjempes med avstand, håndsprit og vaksine. Men for NHO’ere også med tastatur og blyant. Illustrasjon Jens K. Styve

I sum er inntrykkene mange og erfaringene like tallrike som det har vært oppturer og nedturer gjennom pandemien. Det viktigste jeg sitter igjen med har jeg oppsummert i denne bloggteksten. Mye handler om strukturer, planer, systemer og organiserer. Samtidig er ledelse som ligge i forkant, som sikrer at organisasjonen samarbeider godt og som kommuniserer hyppig og systematisk kanskje det aller viktigste. Det er noe som må øves og utvikles over tid og ikke kan kjøpes eller hurtig innføres når krisen treffer. Ikke alt har vært perfekt, men mye har vært bra. Og som en god tegneserie har det vært både alvor og latter gjennom en lang beredskapsperiode.

Jeg håper det nå går mot slutten og vi snart kan oppløse beredskapsledelsen og -staben, men om vi igjen må stramme til får vi sende Jens K. Styve en ny melding og be om en ny tegning.

Hva med deg? Hva har du lært? Har du noen erfaringer å dele? Hva mener du har vært mest lærerikt under koronapandemien?

Om noen «falt bakover» har kolleger bak for å støtte. Illustrasjon Jens K. Styve

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven
Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Røverhistorierer fra Svalbard

Helt nord i havet, på 78 grader nord, ligger Norges minste storby. Longyearbyen har «alt» en storby trenger. Eget Universitetssenter, 4G, fiber til alle hjem, egen internasjonal flyplass, ølbryggeri, spisesteder på toppnivå, førsteklasses skole, tre barnehager og en historie som er imponerende. I tillegg har de en hjørnestensbedrift med store utfordringer. Kullprisene er lave, Store Norske sliter med lønnsomheten og styret møttes torsdag 3. september for å bestemme selskapets videre utvikling.

Svalbard panorama

Svalbard er en arktisk juvel i ordspråket til lokalstyreleder Christin Kristoffersen. En juvel som funkler i sommerlyset og gløder i mørketiden. En reise til Svalbard er eksotisk. Ved mitt siste besøk til Longyearbyen hadde den ensomme japanske turisten jeg satt med brukt selfiestick’en minst ti ganger FØR avgang fra Tromsø. Bagasjebåndet hadde sluttet å gå da han var ferdig å foto-dokumentere de 22 meterne fra flydøra til ankomsthallen. Japaneren er ikke enestående i sin begeistring for det polare nord. Lonely Planet har kåret det arktiske Norge til en av verdens topp-ti regioner å besøke i 2015. Veksten i antallet turister til Svalbard er på 20 % og antallet utenlandske gjester økte med 150 % sist år. Mange kommer i håp om å møte isbjørn, men reiser overbegeistret og fornøyd omså med bilder av en polarmåke. En har jo tross alt tatt bilde av måken på SVALBARD!

Svalbard har vært eventyrerne, lykkejegerne og de hardtarbeidende gruvesluskenes tumleplass. De har avløst hverandre i jakten på rikdom, råvarer og eventyr. I kjølvannet av de som kom for økonomisk gevinst kom ekspedisjonene. Heroiske polarfremstøt startet gjerne på Svalbard. Noen mer gjennomtenkte enn andre. I boka Svalbards historie forteller professor Thor Bjørn Arlov levende om vågale fremstøt av menn som Nansen, Amundsen, italienske Nobile og svenske Andre. I dagens sofakropp- og EU-sand i sandkassa-samfunn er det vanskelig å fatte hva de tenkte på de som la ut fra Svalbard mot Nordpolen.

Nansen og Hjalmar Johansen hadde sikkert en vanntett plan på vei til Nordpolen, men hadde ikke all verden av backup da de snudde ved 86 grader nord og håpet å treffe land lengre sør. Det gikk på det berømte håret. Etter tall-løse nær døden opplevelser og en noe alternativ Fedon-diett av sel, bjørn og hund ble de reddet av ett av få skip som passerte Franz Josefs land. Da hadde de forresten ganske nylig blitt du’s. Det var jo på tide. Det er litt upraktisk å være formelle og bruke «De» når du ligger 15 måneder i samme stinkende sovepose for å holde varmen.

Norge har hentet mye nasjonale stolthet i polare strøk. Det har også våre svenske naboer. Likevel er det ikke til å unnslå at det gikk dårlig med den svenske polarhelten Salomon Andre. Og det enda han var forberedt på det meste! I ballongen «Ørnen» pakket han både galla-uniform og hvite hansker da han forlot Virgohavna i 1896. I tillegg hadde han en slags plan for seilasen etter polpunktet. I tillegg til festantrekk hadde nemlig både dollar og rubler med seg! Bare så synd at han ikke kom mer enn noen kilometer fra Svalbard før han gikk i isen. To ganger prøvde svensken med like dårlig hell og til slutt ble det fatalt. Han og mannskapet ble borte i isen og ble først funnet omkommet i 1930.

I dag er Svalbard ikke først og fremst tumlested for fremstøt mot polen. Det er en by som vokser, utvikler seg og omstiller seg. Mye er annerledes enn for 20-30 år siden, stadig mer er likt en by på fastlandet, men fortsatt er Svalbard fascinerende spesiell. Dagens eventyrere i Longyearbyen satser på egen bedrift, nye næringer eller forsøke å finne muligheter for hjørnestensbedriften Store Norske. Risikoen er mindre enn for Andre og Amundsen, men fortsatt er kampene hard og det er viktigere enn noen gang at det prøves. Om ingen satser i isødet blir det fort stille i gruvebyen. Da ender det med fordums røverhistorier og ikke nye, stolte historier om utvikling, fremdrift og stabil norsk bosetning på Svalbard.