Tegneserie-ledelse

Det går mot en ny normal, men det kan fortsatt bli tøffe tider. Illustrasjon Jens. K Styve

24. februar 2020 gikk alarmen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). En bekymret byråkrat i Helsedepartementet hadde ringt. Landet trengte næringslivets hjelp til å sikre tilgang på smittevernutstyr som kunne finnes i, eller lages av norske bedrifter. Samme uke satt vi vår beredskapsstab. Dette er min oppsummering av 16 måneder med beredskapsledelse i NHO.

«Vi trenger et bilde som illustrerer at viruset henger over ryggen vår. Kan du fikse det?» Illustrasjon: Jens K. Styve

Gjennom hele pandemiperioden har vi drevet kriseledelse fra en sentral beredskapsgruppe i NHO. Det betyr, i hovedsak, ledelse av beredskapsarbeidet for de over 800 ansatte i NHO-fellesskapet, i Næringslivets Hus og ved våre ti regionkontor. I tillegg har beredskapsgruppa gjennomført en rekke koronawebinar for NHO-medlemmer gjennom pandemien. Mer om det senere.

Vi har snakket mye internt om samhold, kollegastøtte og lederrollen fra hjemmekontor. Illustrasjon: Jens K. Styve

Når korona-pandemiens klamme grep går mot slutten i Norge og før det blir glemt oppsummerer jeg her litt av det vi har gjort og det jeg har lært. Skal erfaringene ha verdi må den systematiseres, deles og diskuteres. Det er på den måten vi kan møte neste krise bedre forberedt enn den siste. 

«Kan du fikse et bilde hjemmekontor med hjemmeskole, hjemmebarnehage og en full jobbhverdag?» Illustrasjon Jens K. Styve

Sett stab og samarbeid

Da vi satt vår stab i NHO, var det fortsatt to uker før Norge «stengte ned» 12. mars 2020. Vi hadde en operativ kriseledelse og risikoreduserende tiltak på plass fra første dag. Vi var ikke først med å se at krisen ville treffe, men vi var langt fra sist.

Det er en viktig lærdom at mange av NHOs medlemsbedrifter innen olje og gass, matvareproduksjon, råvareeksport, rådgivning og telekommunikasjon hadde identifisert trusselen for sin virksomhet og sine ansatte for mange måneder siden. Dette mener jeg alle må lære av. Vi må etablere bedre nettverk i næringslivet og mot norske myndigheter for å møte neste pandemi og neste krise. Summen av informasjon og ressurser må utnyttes bedre slik at vi kan møte sammensatte trusler tidligere og mer koordinert.

Vaksinene kommer frem etter vitenskapelige gjennombrudd og samarbeid mellom offentlige aktører og private selskaper. Illustrasjon: Jens K. Styve

Ta initiativet

I begynnelsen var informasjonsbehovet enormt både internt og eksternt. Vi gjennomført vårt første medlemsmøte om korona 2. mars 2020. På det tidspunktet føltes det litt vel offensivt å «tromme sammen» medlemmer til et beredskapsmøte om et influensalignende virus. Det skulle vise seg helt avgjørende å ta dette initiativet i en pandemi som ble så stor og langvarig.

Følelsen av å snakke til en tom sal er spesiell, men alt blir bedre med øvelse. Illustrasjon Jens K. Styve

Sammen med Helsedepartementet, Helsedirektoratet, FHI, Brønnøysundregistrene og mange andre har vi arrangert 35 koronaseminar for våre medlemmer. Det første var et fysisk møte. De 34 påfølgende har alle vært digitale. Skal du lede må du gå foran og sette kursen! Og du må regne med å gjøre det på en annen «plattform» enn det du hadde tenkt.

Nærmere jul 2020 trengte vi noe som viste at dette kom til å ordne seg. At vaksinene var på vei og at alt kom til å bli bra. Illustrasjon Jens K. Styve

Krisen treffer alle, men oppleves personlig

En krise som korona-krisen er på alle måter uvanlig. At den har vært så omfattende, langvarig og rammet oss alle er svært spesielt.

Når krisen varer så lenge som denne skal vi alle gjennom ulike faser. Det krever løpende kommunikasjon, større tilgjengelighet på kriseledelsen og mer dialog for å sikre at krisens lange varighet ikke tærer på tillit, beredskapsledelsen troverdighet og samarbeidet.

Vi illustrerte ventingen på gjenåpning slik sammen med Jens K. Styve

Gjør investeringer i beredskaps- og kommunikasjonssystemer

I vår organisasjon gikk diskusjonen om innføring av nytt intranett over mange år før pandemien. Vi hadde vært så nær å innføre Facebook-løsningen «Workplace» at ballongene var kjøpt inn til kickoff-arrangementet. Av gode grunner ble beslutningen utsatt så lenge at fest-ballongene med Facebook-logo var morkne da systemet ble innført høsten 2019. Det var altså lovlig sent å få på plass en bedre løsning enn et 90-talls intranettet vårt, men det kom i tide! Hadde vi ikke hatt en effektiv, lettvint og godt innarbeidet løsning for interninformasjon ville vi hatt store utfordringer i det interne beredskapsarbeidet.

I tillegg til Workplace har vi investert i beredskapssystemet CIM fra F24. Dette oppgraderer vi nå med bakgrunn i erfaringene fra koronaen slik at vi kan møte nye utfordringer i fremtidige kriser med et varsling og styringssystem for beredskapshendelser.

Vi var klar med en gjenåpningsplan. Nå trengte vi bare en dato fra Regjeringen . Illustrasjon Jens K. Styve

Tegneserie som hjelp

Vi har kommunisert svært hyppig til våre ansatte via allmøter og Workplace gjennom hele pandemien. Ganske tidlig hadde vi «brukt opp» den klassiske virus-illustrasjonen som «alle» brukte. Vi har publiserte et svært høyt antall interne innlegg om gjeldende interne smittevernregler, regler for kontorbruk og vurderinger for kommende periode. Med et snitt på syv interne info-innlegg i måneden måtte vi ha noe som fanget oppmerksomheten, som viste utvikling og som var gjenkjennbart.  

I juli annonserte Oslo kommune at hjemmekontorpåbudet oppheves. Vi feiret med «velkommen tilbake»-bilde. Illustrasjon fra Jens K. Styve

Løsningen var å engasjere tegneserie-skaper Jens K. Styve som fast bidragsyter. Gjennom pandemien har han levert femten illustrasjoner hvor ideer er skapt sammen gjennom drodling av ideer med Jens som illustratør. Den mest brukte setningen har vært: «Tror du at du kunne illustrert at det kan bli krevende og…?». Jens har levert stilsikkert og vist hvorfor han er en av landets beste tegneserieskapere.

Om det har vært nødvendig med en egen «hustegner» skal jeg ikke si, men for vår organisasjon har illustrasjoner som er brukt i presentasjoner, Workplace-kommunikasjon og leder-kommunikasjon fungert svært godt.

Jeg tror på ingen måte vår kriseledelse har vært tegneserieaktig og jeg mener vi har gjort mye mer riktig enn feil underveis. Uansett har det vært en stor styrke å ha et skikkelig blikkfang og noe som med et skråblikk kan være støttende til skriftlig og muntlig kommunikasjonen over tid.

Gjør det du kan for å være i forkant

En kriseledelse må til enhver tid ha oversikt over konsekvenspotensialet i krisen. Det vil si tenke «hva om» og «i verste fall». Det må gjøres også over en pandemi som strekker seg over 16 måneder. Å ha en kjernegruppe i kriseledelsen som møtes ofte og som stadig utfordrer hverandre er viktig! Kriseledelsen og – staben har diskutert neste mulige hendelser, våre tiltak og våre posisjoner. Det har vært ekstremt nyttig. Særlig i en kriseledelse som har vart så lenge har det vært viktig å sikre at vi ikke glipper på store og små endringer i situasjonen.

Vi har endret litt på medlemmer av beredskapsstaben, men hatt en solid kjerne med HR, eiendom, kommunikasjon og virksomhetsstyring i ledelse og operativ gruppe. Hos oss har det fungert svært godt. I tillegg har vi hatt koordineringsgrupper med representanter for ulike deler av NHO-familien som i perioder har møttes flere ganger i uken. I andre perioder har «koronakoordineringsgruppen» møttes en til to ganger pr. måned.

For mange fungerer hjemmekontor med arbeidsro og effektive jobbdager godt, men undersøkelser viser at det ikke passer for alle. Illustrasjon: Jens K. Styve

Ta beslutninger

Kriseledelse handler om å ta valg basert på den kunnskap du har, de ressurser du besitter og de scenario du anser som mest sannsynlig. Ofte må du treffe valg på et begrenset beslutningsgrunnlag, men valgene må tas. Jeg er overbevist om at den beste beslutningen vi har tatt på 16 måneder var å sette krisestab 28. februar. Uten en slik beslutning hadde vi vært for sen inn i det meste våren 2020 og vi ville hatt en betydelig svakere tillit til vår kriseledelse og -kommunikasjon internt og eksternt.

Viruset bekjempes med avstand, håndsprit og vaksine. Men for NHO’ere også med tastatur og blyant. Illustrasjon Jens K. Styve

I sum er inntrykkene mange og erfaringene like tallrike som det har vært oppturer og nedturer gjennom pandemien. Det viktigste jeg sitter igjen med har jeg oppsummert i denne bloggteksten. Mye handler om strukturer, planer, systemer og organiserer. Samtidig er ledelse som ligge i forkant, som sikrer at organisasjonen samarbeider godt og som kommuniserer hyppig og systematisk kanskje det aller viktigste. Det er noe som må øves og utvikles over tid og ikke kan kjøpes eller hurtig innføres når krisen treffer. Ikke alt har vært perfekt, men mye har vært bra. Og som en god tegneserie har det vært både alvor og latter gjennom en lang beredskapsperiode.

Jeg håper det nå går mot slutten og vi snart kan oppløse beredskapsledelsen og -staben, men om vi igjen må stramme til får vi sende Jens K. Styve en ny melding og be om en ny tegning.

Hva med deg? Hva har du lært? Har du noen erfaringer å dele? Hva mener du har vært mest lærerikt under koronapandemien?

Om noen «falt bakover» har kolleger bak for å støtte. Illustrasjon Jens K. Styve

Tom sal, men fulltallig publikum

Da koronapandemien traff oss i vår rigget vi raskt om i NHO. I løpet av en travel første uke i mars arrangerte vi tre medlemsmøter om smittevern, beredskap og kriseledelse. Da fysiske møter ble umulig skiftet vi til digitale webinar. Dette er oppsummering av hvordan det har vært å snakke til en tom sal, men tenke seg til at du har et fulltallig publikum. Og hvorfor det er viktig å arrangere møter selv om publikum sitter bak en skjerm hjemme og ikke på en stol i en konferansesal.

– Jeg har følt meg så utrolig alene i denne pandemien, skrev en ansatt i en medlemsbedrift etter et webinar i mai. – Men, med de felles møteplassene dere tilbyr har jeg funnet en arena hvor jeg kan sitte hjemme og være sammen uten egentlig å være sammen.

Slike medlemmer måtte vi se for oss da vi ønsket velkommen til koronawebinar nummer 20 like før jul. De som ikke har en stor kommunikasjonsavdeling, men også de som har det. De som selv er beredskapsledelsen i sin lille tremannsbedrift og de som leder beredskapsarbeidet i en større organisasjon. Rett og slett de som trenger oppdatert informasjon, troverdige kilder og tilgang på fagfolk i toppklasse. De som er litt mindre alene når vi er digitalt sammen.

Som arrangør og foredragsholder er det krevende å snakke til en tom sal. Pulsen stiger ikke i takt med publikumstilstrømningen slik det gjør på et vanlig seminar. Er du heldig og har proff support teller en tekniker ned fra tre og så er du på lufta. Når du ikke kan se publikums reaksjoner i salen må du innbille deg at det er hver enkelt du ser inn i øynene når du fester blikket i kameralinsen. Du får ikke sett om publikum nikker tilbake til gode poeng, blir urolige om tidsskjemaet sprekker eller fikler med telefonen om du ikke fanger deres oppmerksomhet. Du må stole på at det du presentere holder. Mister du troen, mister du også publikum. At ingen ler av vitsene dine kan jo umulig bety at det ikke treffer. Det skyldes bare at du ikke høre publikum le…

Etter hvert som webinar-tilbudet har økt fra mange ulike leverandører har vi alle blitt mer drevne webinar-konsumenter. Vi logger på, men hører bare etter med «et halvt øre» mens vi gjør noe annet. Da blir talernes stemme, tempo, presentasjonene og lengden på innleggene viktigere. Etter hvert som publikum blir mer selektive på hva de deltar på må arrangørene utvikle tilbudet. De beste sjonglerer sømløst fra plenumssamlinger til digitale grupperom og tilbake i plenum igjen. De variere lengden og tilbyr mer variert innhold.

På våre koronawebinar i NHO har smittevern vært et høyt prioritert tema. Derfor har helsedirektør Bjørn Guldvog, landets mest kjente «fungass» Espen Nakstad, FHI-sjefen Camilla Stoltenberg og helseminister Bent Høie vært de som oftest har snakket til våre medlemmer. Helsetoppene har alltid vært villig til å bringe siste oppdaterte kunnskap til våre bedrifter. Jeg tror rett og slett det har vært en viktig årsak til at vi har klart å etablere en så stor lojalitet til de nasjonale tiltakene. At eksperter og ledere innen helse og smittevern har stilt opp, forklart og svart på spørsmål har vært avgjørende for å bygge tillit.

Enkelte ganger har viktig, nasjonal informasjon blitt delt hos oss først. Da helsedirektøren på et av våre webinar sa at vi måtte forberede oss på hjemmekontor til over jul ble det toppsak på VG. I dag har vi både vent oss til den tanken og kjent realiteten i budskapet om hjemmekontor på kroppen. Da det ble sagt var det et viktig varsel om at dette kommer til å vare lenge og det slo ned som en bombe!

Da krisen var på sitt mest intense i vår og informasjonen var som mest etterspurt logget 1500 deltakere seg på NHOs koronawebinar. På det siste møtet før jul hadde vi 180 påmeldte. Uansett størrelse på det digitale publikumet må du som foredragsholder eller konferansier feste blikket i kamera, minne deg selv om at publikum trenger informasjonen du skal dele og for vår del i NHO huske at 180 publikummere ville vært er en smekkfull sal i vårt største møterom. For selv om du føler deg litt alene på podiet i en helt tom sal må du tenke at de som sitter i den andre enden er enda mer ensom, men det var helt til de slo på pc’en og hørte deg si: «Velkommen til et nytt webinar! Vi har følgende topp-liste av foredragsholdere»

Da er alle litt mindre alene og litt bedre forberedt til å møte neste fase i krisen. Den kommer nemlig like sikkert som at vi lover å levere flere webinar i 2021. Da også med «digitale grupperom» og det aller nyeste av innsikt, tips, kunnskap og tjenester.

Vi ses snart igjen! På en pc-skjerm nær deg og for et fulltallig publikum! Og om vi alle er dyktige kan vi om noen måneder igjen møtes i en fullsatt konferansesal og snakke sammen slik vi liker det aller best: Ansikt til ansikt og ikke fra skjerm til skjerm.

En mann ved navn Ove

Et av de mest minneverdige jobbmøtene det siste året skjedde ved et middagsbord på et hotell i Førde. Der satt Ove, helt nederst i bordenden. Hans firma er ledende i Norge på produksjon av el-tavler. Men Ove er helt i Norgestoppen når det gjelder å snakke om seg selv i små bokstaver.

Ove er leder for Eid Elektro, en bedrift lokalisert på tettstedet Nordfjordeid. Og som Ove med stolthet kaller elektrobygda Eid. Nordfjordeid er ingen metropol med sine 2.900 innbyggere og Ove og kollegene har for lenge siden forstått at flinke medarbeidere må finnes og utvikles av Eid Elektro selv. Eid Elektro har gått fra 9 ansatte i 1981 til 70 ansatte i 2017, og Ove er i særklasse når det gjelder å ta inn lærlinger. Eid Elektro har mer enn 15 lærlinger. Ove tar inn ungdom, flyktninger og innvandrere og er opptatt av at nye landsmenn raskt må lære seg norsk for å fungere godt på jobb og i samfunnet.

Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres
Ove Kjøllesdal i Eid elektro på hjemmebane blant el-tavlene bedriften produseres

Ove skryter ikke, men svarer når jeg spør. Han forteller om økt konkurranse, balansen mellom jobb og familietid og om hvordan Eid Elektro lykkes med å vinne store offshore og tunnell-anbud. Jeg spør og graver og langt uti hovedretten kommer det stille fra Ove: – Ja, forresten – også eier vi en skole…

Ove er en handlingens mann. Da kommunen ville legge ned skolen i bygda forsto Ove at det ville være en trussel for bedriften. Uten skole ville ikke hans ansatte lengre kunne bo i elektrobygda Eid! For første gang i måltidet kom noe som kunne ligne på skryt. – Jeg er ikke så verst på å regne anbud, og jeg så jo at det var mulig å drive en Montesorri-skole med tilskudd fra kommunen. Dersom vi i tillegg la inn en barnehage i kjelleren, så ville vi gå i pluss, sa Ove.

Plutselig var el-tavlesjefen også blitt skoletavle-sjef. – Det var først etter kjøpet av skolen at jeg oppdaget at opplæringsloven sier at skoleeier også er ansvarlig for det pedagogiske innholdet, fortalte Ove og lo. Han ansatte rektor og lærere, leste seg kraftig opp på fag og læreplaner og holder nå jevnlige møter med skoleledelsen og lærerne.

Ove er imponerende mann, og han ikke er alene. Jeg har møtt mange forskjellige Ove’r de siste årene. Det er de som skaper bedrifter, men de bidrar også til vekst i lokalsamfunnet. Disse Ove’ne sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet og bidrar til at mennesker opplever mestring, anerkjennelse og utvikling.

Denne uken arrangerte NHO sin årlige årskonferanse med tema «Verdien av arbeid». Ove var selvfølgelig invitert, men jeg er ikke sikker på om han hadde tid til å delta. Det er nemlig travelt å være Ove. Men, om han ikke kom, så skal han i alle fall ha en stor takk. Vi trenger sånne som Ove. Vi trenger de som ikke snakker om seg selv i store ord,men bare får ting til å gå i orden og om nødvendig tar ansvar for pedagogikken på skolen.

 

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven
Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Hva gjør du i 2040?

Dette innlegget har stått på trykk i High North News 10. april 2015

Claudia-Schiffer-photo

Hvem vet hva de gjør i 2040? 25 år frem i tid er lenge til, og mye vil endre seg. Hvem vet hvordan vi lever da og om man i det hele tatt lever?

I følge SSB bor flere av oss i en by og vi lever lengre. Selv er jeg 67 år i 2040, men lite tyder på at jeg og mine jevnaldrende pensjonerer oss ved fylte 67 år. I 2040 er det nemlig svært mange og spreke 60 – 70 åringer som fortsatt kan bidra i arbeidslivet.

NHOs årskonferanse 2015 hadde #7 millioner som tittel, og hovedspørsmålet var: hva må vi gjøre for å kunne håndtere 7 millioner innbyggere i Norge i 2040?
7 millioner mennesker som forventer stadig høyere levestandard, som lever tre-fire år lengre og som må leve grønnere enn i dag. Men 25 år frem i tid… Det er jo krevende nok å huske 25 år tilbake!For 25 år siden var jeg 16 år og hadde en tidshorisont som strakk seg helt frem til neste helg. Min mest høyteknologiske eiendel var en Walkman, og ferien ble tilbrakt i Nord-Sverige.

Siden jeg var sen med å melde inn valgfagsønske hadde jeg maskinskriving som valgfag.
Jeg gjentar: Maskinskriving! Vi snakker 1990, men jeg ser nå at det ligner mest på 1890.

I 1990 var Claudia Schiffer den peneste dama i verden, drømmen var en russebil sammen med gutta, og målet var å få en anstendig utdannelse. Helst på Universitetet i Tromsø. Det var innenfor rekkevidde. Universitetet, altså. Bare en bussreise unna.

I 2040 vil ikke ungdommen i Nord-Norge først og fremst jakte på en utdanning i nord. De vil være opptatt av det de vil gjøre akkurat nå – og sånn cirka frem mot neste helg. De ser ingen begrensninger. De vil søke utdanning over hele verden og de vil søke det beste nivået som finnes. De vil definitivt ikke ha valgfag i maskinskriving!

For Nord-Norges del må vi tenke på 2040 allerede nå. Vi må løse våre strukturelle utfordringer slik at ungdommen finner spennende, meningsfulle og gode jobber i fremtidens bo- og arbeidsmarkedsregioner i nord. Vi skriver garantert ikke på maskin i 2040, men vi lever fortsatt av våre unike naturressurser som sjømat, energi, olje og gass, nordlys, og midnattssol.
De dyktige unge som har reist ut for å ta utdanning i Australia, USA eller i Hong Kong må vi lokke hjem, og sammen med dem må annen kompetent utenlandsk arbeidskraft hentes inn. De som har tatt sin utdannelse her må vi satse alt på å beholde.

I NHO ser vi på bedre samferdsel som en sentral nøkkel for et næringsliv i vekst. I sjømatnæringen sies det at ingen har det så travelt som en død fisk som skal ut i markedet. Jeg kan med egen erfaring skrive under på at det ikke stemmer helt.
Foreldre som er for sen til henting i barnehagen har det hakket mer travelt enn en laks som skal sendes til Asia.

Men, for all del: alle skal frem og helst både på en rassikker og godt vedlikehold vei, eller med en hurtigbåt, eller i et fly i rute. Derfor må vi satse på utvikling av samferdselsløsningene i nord.I følge tall fra Statens vegvesen tar planprosessen ved en stort veiprosjekt i gjennomsnitt ti år. De grelleste eksemplene på veiplanlegging tar opp mot 40. Og det er bare planlegginga, da har man ikke bygd en eneste meter med vei!

Innfartsveien til Tromsø gjennom Ramfjord har politikerne kranglet om i snart 30 år! Det er liten tvil om at det må være mulig å halvere planlegginga til et snitt på fem år. Med dagens byggetempo har folk flyttet to-tre ganger før den nye veien er klar, eller den nye kollektivfila er ferdig utbygd.

I tillegg til satsing på samferdsel er det nødvendig med storstilt boligbygging i Norge. Skal vår voksende befolkning sikres tak over hodet, må vi bygge 700.000 nye boliger mot år 2040.

Hjemme hos oss er ungdommen overbevist om at strøm på mobilen og tilgang til wi-fi tilhører de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide, men det er nok fortsatt slik at tak over hodet er et av våre mest grunnleggende behov.

Halvparten av de nye boligene vi trenger for å møte 7 millioner nordmenn i 2040 må bygges innen de ti neste årene. Det betyr et kjempeløft for nybygg og en massiv oppgiring av boligbyggingen.

Så hva gjør jeg i 2040? I følge de siste ukers oppslag er jeg som 67-åringer fleste opptatt av det gode liv og egne hobbyer. Jeg bor fortsatt i Nord-Norge, forhåpentligvis med den samme kona, og jeg er overbevist om at de siste teknologiske nyvinninger neppe kan overgås av noe nytt, mindre og bedre.

Sannsynlig vis tar jeg feil når det gjelder de fleste av mine spådommer om mitt liv i fremtiden. Jeg får imidlertid håpe jeg har rett når det gjelder kona!

 

Farvel til fisken

I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!

Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.

I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve
I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve

Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.

Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.

I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.

Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.

Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet,  måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.

Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.

I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.

Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.

Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.

Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.

Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.

Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!

Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!

——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no