Nord-Norge Arkiver

Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Hva skal vi gjøre med ungdommen?

Dagens ungdom har ville planer. De holder seg ikke lengre ved kjøkkenbenken hjemme for å se hva som skjer. Nå skal de bli noe alle sammen. Først skal de «bare» bygge et barnehjem i Nepal, finne opp en undervannsdrone, trene kampsport i Tasjkent, bli verdensmester i rørleggerfag eller gründe opp et firma som lager noe ingen har hørt om. Er det ikke fantastisk?

I min jobb treffer jeg mange superflinke ungdommer (merk at bloggeren er over 40 så alt under 35 er ungdom). Dette er folk som kan ufattelig mye og som vil masse. Noen av de flinkeste har jeg til og med ansatt. Mens jeg var på sommerferie «kuppet» våre to yngste medarbeidere kontoret og planla alle høstens aktiviteter. Da jeg kom tilbake etter to uker i Frankrike hadde de laget en 2 x 3 meter lang veggkalender med fargekoder, frister og ansvar. Mine oppgaver var skrevet på rosa postit-lapper. Veldig greit for da vet jeg hva jeg skal gjøre denne høsten.

Et annet imponerende ungdoms-initiativ er Ambassadørprogram til Agenda Nord-Norge. Nå lyser de ut 12 nye plasser til et årsprogram for folk mellom 25 og 35. Søknadsfristen er 10. august og alle som kommer fra, eller bor i Nord-Norge, og som brenner for landsdelen bør søke (se https://vimeo.com/172715557). Det første kullet er allerede gjennom fem av sine syv samlinger og prosjektet som eies av LO, NHO og Sparebank1 Nord-Norge er uten tvil en stor suksess. Å få møte disse unge og ambisiøse landsdelsambassadørene er både stimulerende og utfordrende. Stimulerende fordi ambassadørene har så mye å bidra med. Utfordrende fordi jeg skjønner at jeg må jobbe hardere for å henge med.

Vi gamlinger må skjerpe oss på så mange områder. Ord og uttrykk endrer seg, klesstilen forandres og forventninger til involvering og personlig utvikling skifter. Det kan være greit å tenke at du skal tilpasse deg, men neppe for mye. Om du er 40 + får du neppe økt gjennomslag som leder ved å avslutte et allmøte med en dab eller å snakke om teamet ditt som «squad’en min». (Vet du ikke hva dab’ing er skal kan du spørre en ungdom eller smugkikke her https://en.wikipedia.org/wiki/Dab_(dance))

Tidligere var firmaets største verdi gjerne kombinasjonen av maskiner og mennesker. I dag er menneskene den største verdien i flere bedrifter. Den ansatte kan ta med seg hodet sitt og gå til andre arbeidsgivere om en ikke er fornøyd. Det kan derfor være greit å vurdere om caps og t-skjorte har blitt ok arbeidsantrekk, om rutiner kan endres og nye verktøy bør innføres. Er det IKKE greit er det tilsvarende viktig at du sier det. Ungdom i dag tåler godt tilbakemelding, forstår gode begrunnelser og trenger veiledning slik du trengte det (og trenger det). God ledelse har alltid vært viktig for å skape en god bedrift og organisasjon, men i dag er godt lederskap på alle nivå viktigere enn noen gang. Lederskapet skal sikre at du holder på, utvikler og samler kunnskap og energi fra de ansatte.

Jeg traff for en tid tilbake sjefen for en av Asias største post-selskap. Han fortalte at når han kom på jobb sto alltid to av hans nærmeste direktører ventende utenfor kontordøra. En dag smatt en juniorkonsulent inn døra før de to 55-årige direktørene fikk stokket beina og papirbunkene. Ungdommen slo seg ned i gjestestolen som om det var godstolen hjemme, leverer en sylskarp analyse av selskapets problemer og hva som var løsningen. På vei ut døra stoppet han opp, så på sin lett sjokkerte sjef og spurte når han ville bli forfremmet til visepresident i selskapet med 8000 ansatte.

Slike ungdommer er fremtiden. Vår jobb som gamlinger er å gi dem tilstrekkelig motstand, utfordringer og medvind. Samtidig må vi «gamlinger» jobbe hardere for å holde tritt. «Gamlingene» som ventet på gangen i eksemplet over, og alle vi andre, må gire opp for å henge med og gi ungdommen nok utfordring. Det er hva vi skal gjøre med ungdommen!

Og hva ville jeg gjort om jeg var ungdom? Da ville jeg søkt Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. Var jeg ikke gammel nok ville jeg gledet meg til 25-årsdagen slo inn så jeg var klar til å søke. Fristen i år er 10. august!

God ungdommelig sensommer!

En interNOSOnal suksess

NOSO i Musikverein, Wien. Jeg var der! Ikke på scenen, men jublende (inni meg) på siden.

I en sal fra 1870 satt 1799 musikkinteresserte sjeler og ventet på Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO), eller Arctic Philharmonic Orchestra som det heter i utlandet. 1799 sjeler, og jeg, i Musikverein i Wien. I den samme salen som Nyttårskonserten på NRK sendes fra. Vi var kommet for å høre nordnorske toppmusikere løfte tupeen på godt vante østerrikske kunstkjennere. Da det var over etter halvannen time var jeg like svett som dirigenten, sliten som førstefiolinisten, glad som orkesterdirektøren og lettet som alle andre nordlendinger. Østerrikerne takket for konserten med stående, evigvarende applaus.

I min oppvekst var de mest eksotiske instrument i hjemmet en gitar med fire slappe strenger og en blokkfløyte begravd nederst i skolesekken. I musikktimen ble jeg oftest plassert på rekka som fikk utlevert rytmepinner og kazoo. Det er begrenset hvor mye musikalsk skade du kan utrette med to trepinner og et blåseinstrument uten ventiler. Jeg skal derfor ikke påstå at mitt sete var gitt til en musikkjenner. Likevel var jeg som en del av orkesteret da det startet. Dette var jo «vårres kara», som min venninne fra universitetet sa før første sats.

Jeg vet ikke hvorfor jeg satt så spent ytterst på stolen. Med mindre mannen med pauker gikk fullstendig fra takt og tone ville jeg neppe merket om det ble spilt feil. Likevel hadde jeg vondt i magen som foran en straffespark-konkurranse i cupfinalen. Dette var viktig! I verden finnes det noen saler det er ekstra prestisjefylt å få spille i. Musikverein, eller musikkførreninga som vi nordlendinger fra nå av kan kalle den, er en av verdens fremste konsertsaler. Her kan gråhårede damer bue og hytte med neven om det ikke spilles riktig. Utsolgte hus som NOSO hadde på de fire konsertene i Salzburg og Wien er som å vinne fire renn på rad i den tysk-østerrikske hoppuka.

Orkesterleder Christian Lindberg er et fyrverkeri i seg selv. Aldri før har jeg sittet så lenge og stirret så fascinert på en annen manns rygg. En rygg som ble stadig svettere i det han lokket fantastiske toner av Grieg fra av sine sortkledde mestermusikanter. Med vekselvis store fakter og små fingerrykk og en smidighet som krever timer med daglig trening trakk han musikken sammen. Han var som edderkopp-kongen i et stort nett av vakker musikk.

Jeg lot blikket vandre over publikum. Menn i brune dresser og grønne lederhosen, damer med blått hår og gul cardigan. De satt med øynene igjen og levde med musikken. Ingen klappet. En gjør visst ikke det før etter fire satser hadde vi nordlendinger forstått. Det er derimot kan gjøre er å hoste og kremte. En holder seg til de få sekundene mellom satsene. Da er det tillatt å slippe ut det lille kremtet en har hold på gjennom Åses død. Ett kremt og skifte av sittestilling og så var vi klar for Dovregubbens hall.

Litt ut i Haydens trompetkonsert tok jeg meg i å stirre tomsete midt inn i orkesteret. Der satt mannen med det instrumentet jeg i et øyeblikks overmot kanskje ville trodd jeg kunne håndtere: Triangelet. Instrumentet som ofte var distribuert blant mine likesinnede i ungdomsskolens musikktimer. Orkestermannen satt klar med den lille metallpinnen og trekant-stålet. Dypt konsentrert. Et lite pling bar klokkeklart helt bak til rad 80. Dette måtte ikke gå galt! Jeg undret på hvordan holdt han kontroll på timingen i et sånt hav av musikk og forventninger. Jeg konkluderte med at jeg ikke ville hatt en sjanse. Ikke engang til å holde triangelet i ro. Enda mindre treffe med millimeterpresis letthet og timing. Mannen på triangel hadde i likhet med resten av orkesteret stålkontroll. Her var det bare å slappe av for en amatørpublikummer.

For å fyre opp det arktiske hadde dirigent Lindberg invitert den venezuelanske trompetisten Pacho Flores som solist. En smilende nordlending fra Sør-Amerika. Etter å ha levert soloprestasjoner i verdensklasse tok han etter pause plass som menig mann i orkesteret. Et tydeligere tegn på å være en av vårres kara kan en ikke finne.

Da alt var slutt kom den store applausen. Applaus som trakk dirigenten, solisten og orkesteret opp på gulvet fire-fem ganger. Som takk kvitterte Arctic Philharmonic Orchestra med Svalbardtema som ekstranummer. Melodien som har blitt Svalbards nasjonalsang har i mitt hode aldri vært spilt vakrere og til et riktigere publikum. Rett etter konserten hadde jeg ikke ord i vokabularet til å beskrive opplevelsen. Fantastisk blir for spett. Uforglemmelig var det utvilsomt. Vi som var med fra nord tørket tårer og klappet om hverandre.

Nå er det bare å glede seg til neste sats i NOSOs historie. Vårt nordnorske symfoniorkester som like gjerne spiller på Mo, i Longyearbyen, på Finnsnes eller i Alta er rigget for internasjonal suksess. Næringsliv, politikere, kulturliv og konsertpublikum fra nord kan glede seg og gjøre seg klar. Det er bare å bli med på neste konsert eller ut på neste reise. Det beste vi har i nord, enten det gjelder varer, mennesker eller musikk holder høy interNOSOnal klasse.

Beklager, Knut-Eirik!

Jeg har lært hjemme at jeg skal beklage når jeg gjør noe feil. Jeg gjør ofte feil og beklager tilhørende ofte. I dag går beklagelsen til Mr. Arctic Race, Knut-Eirik Dybdal. Jeg hadde ikke troen, jeg sa nei – og jeg tok feil!

Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger "se sykkelritt på tv" fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless! — Over fire sider i La Parisienne fikk millioner av franskmenn se finnmarkinger «se sykkelritt på tv» fra grøfta på Finnmarksvidda. Priceless!

Alle som har møtt Knut-Eirik vet at han er pågående som en nordlending fem minutter før diskoteket stenger. Han prater fort som en fiskeselger i Tokyo, og mens praten går, viser han sin presentasjon så raskt at den burde vært merket med advarsel for epileptikere.

Til tross at jeg var både sjarmert og svimmel, var jeg skeptisk. Ideen om et arktisk sykkelritt etter modell av Tour de France, vokst ut av Tour de Andørja, var spinnvill. Andørja og Ibestad er jammen ikke Paris og Champs Elysees. Sykkelritt var full av doping, og arrangørene hadde ikke mange partnere med på laget. Jeg mente derfor Sjømatrådet måtte si nei.

I Sparebank1 Nord-Norge hadde Knut-Eirik derimot fått ja. Det er jammen godt gjort. Vi vet jo at banker finner større glede i å ta inn enn å dele ut penger. De må ha latt seg imponere, eventuelt blitt kjørt i senk i siste langspurt. Dybdal hadde fått 1 million blanke kroner til et sykkelritt i nord. Damen eller mannen i banken som dro resonnementet til ja burde hatt Kongens fortjenestemedalje.

Samtidig ser jeg for meg hvordan det skjedde. Dybdal hadde pratet så mye at selv sindige bankfolk ble svett og begeistret. Og mens alt revisorvett forsvant, som Lance Armstrong ut av sykkelsportens Hall of fame, ga de Dybdal pengene. Jeg tok feil. Banken hadde rett.

Med pengene fra banken dro Dybdal videre. Han fikk med Statoil, TV2, fylkeskommuner, Innovasjon Norge, dataselskaper og kommuner. Tilslutt landet han A.S.O, organisasjonen som arrangerer Tour de France og sikkert tusen andre idrettsarrangement verden over. På Dybdalsk vis hadde han lurt dem nordover og latt dem se Lofoten, torsken, hurtigruta og midnattsola. Knallharde franske forretningsmenn ble mo i knærne av begeistring og beit villig på kroken. Da tv-bildene viste målgang i Harstad med Thor Hushovd som vinner sommeren 2013, rant tårene så kraftig at jeg fikk trøbbel med væskebalansen. Ikke bare var det stor idrett. Det var også folkefest og hjemlengsel.

Sykkelritt er jo egentlig fryktelig kjedelig. Til forveksling ligner det min seksuelle debut. Du venter i det som virker som en evighet. Når det så skjer noe, går det fort, det er uoversiktlig, du er både glad og redd – og så er det over. Tilbake står du og tenker: Var det alt? Likevel er du klar for mer og sikker på at dette er noe av det best som har hendt både deg og verden.

Nordlendinger er sindig, men vi evner å la oss begeistre når vi bare får litt varsling. Da Arctic Race 2014 gikk av stabelen hadde Finnmarkinger og folk i Troms lært av Lofoten og Vesterålen. Det var gamlinger med rullatorer i grøfta, skolefri og sur hornmusikk, traktorer med «Velkommen til Yttersia» på grabben og folk med sydvest, oljehyre og en torsk i armene som jaget opp bakken bak rytterne. Selvsagt holdt han i torsken – den hjelper jo mot alt!

I tiden etter 2014-utgaven har jeg møtt Knut Eirik nesten oftere enn min kone. Som en nordnorsk messias begeistrer han redaktører, næringslivsfolk og byråkrater på møterom etter møterom. Han ble Årets Nordlending i 2013 og jeg tror jammen han går for «The double». Vi som tok feil kan bare bekjenne våre synder, håpe på tilgivelse og love å stå klar når messias fra Andørja kommer neste gang. Kjenner jeg Knut-Eirik rett er det ikke lenge til han står der med noe helt nytt. Jeg er klar og jeg sover med ungdomstrøya fra Arctic Race på mens jeg venter. Jeg var ung og tok feil, men jeg har lært.

Beklager Knut-Eirik! Det skal ikke gjenta seg!

KISS – Keep It Simple Stupid

– Vi må møtes. Det er krise, sa kameraten min.

– Vi har fått vunnet en kontrakt på et utendørs VIP-opplegg for 80 kinesere og har ikke peiling hva vi skal gjøre. Du har vært mye i Asia og er det nærmeste jeg kommer en ekspert på asiater. Du må hjelpe oss, sa han.

Et bål i skogen kan være den store lykken

Gjestene fra Kina skulle fly inn til Tromsø for åtte timers villmarksopplevelse. Kompisen min trodde man måtte diske opp med luksusmat, nordlysgaranti, flislagte toalett med varmekabler for føtter av begge kjønn. Han hadde ingen av delene, og fokuserte på det. Det han hadde var derimot en stor skog, en lavvo og en gigantisk bålplass.

Mitt råd var klart: Tenk KISS – Keep it simple stupid! En KISS-skisse ble raskt meislet ut: Ta dem ut i skogen, lær dem å fyre bål, la dem koke kaffe og fortell røverhistorier som nesten er helt sanne. Etter en times kaffeprat var kompisen min mindre preget av panikkangst. Dette skulle han få til!

I det gjestene, iført ti-tolv lag med klær, veltet ut av bussen noen uker senere, var nordlyset i fri utfoldelse over himmelen. Det første kamerabatteriet var flatt like snart som de første gledestårene måtte tørkes. Etter en time med ny kinesisk verdensrekord i nordlys-selfies var det klart for kveldens andre høydepunkt: bålkaffe.

Moderne bymennesker i Kina er ikke akkurat av Lars Monsen-kaliber. Kompisen min forklarte detaljert og med innlevelse om hvordan han som ung hadde måtte lære å fyre bål, ja, ganske enkelt for å overleve – for det er jo lov å ovedrive litt. Videre fortalte han, mens kineserne tok bilder og noterte på sine smarttelefoner, hvordan de etter å ha fyrt bålet skulle koke kaffe. Han tok seg ned til viskestemme da han forklarte hvor sinnsykt viktig det var å la kaffen trekke korrekt.

Det var stille som i Maos mausoleum da han instruerte hvordan kaffe-kjelen måtte heves og senkes syv ganger for å få gruten til å falle. At kjelen til slutt MÅ vris en kvart omdreining til høyre, er nå barnelærdom i Kina.

Etter å ha drukket litervis med verdens beste, egenkokte kaffe måtte den første gjesten på do. Kameraten min med dokapasitet kun for damer var godt forberedt! Han tok den mannlige gjesten ut og anviste retning til dodøra. Midt ute i skogen hadde han satt opp en enkel dørkarm med døra på gløtt. Bak døra var det ingenting annet enn åpen skog så langt øyet kunne se. På døra hadde han festet en plakat med teksten: Water Closet – Sorry, water is frozen. Det var jo helt sant, for skogen var dekket av snø.

Kineseren, ja, han ble så begeistret for både plakaten og snøtoalettet at han glemte at han skulle på do.

——————————————————————————————————————————————————

Sluttbemerkning:

Jeg tror på ingen måte at det er kjempelett å lykkes med reiseliv. En nestor i reiselivsnæringen i nord en gang sa: – Æ bruke å si tell alle som vil begynne med reisliv og som trur det e så lætt at det e sinnsykt vanskelig. Bli heller tannlæge eller læge. Det e lætt i forhold tell å lykkes med reiseliv.

Jeg tror de som lykkes med reiseliv gjør det fordi de har et konsept som fungerer, evner å ta seg betalt for kvalitet, byr på et unikt produkt og våger å tenke enkelhet. Dette har jeg blant annet skrevet om her: http://www.chramer.no/mindfullness-pa-norsk/

Bønder i byen

Norway Cup er uka da norske bønder fyller hovedstaden. Jeg tenker ikke på spillerne. Dagens unge er jo globale verdensborgere. Jeg tenker på foreldre i utvasket Adidas-shorts, lagdrakter med «mamma’n til Iver» på ryggen, tatoveringer fra Aya Napa og campingstoler nok til alle campingplasser i Nord-Sverige.

Gutta røyk ut i 16-dels finalen. Til neste år må mødrene også på vårt lag også øve inn koreografi. Kanskje det hjelper? — Våre gutter røk ut i 16-delsfinalen. Til neste år må også mødrene på vårt lag også øve inn dans. Kanskje det hjelper?

På Ekeberg er tiden for illsinte fedrene på sidelinja er over. Nå er tilskuerne godt oppdratt i idrettens foreldrevettregel. Det heies på både med- og motspillere og det er pliktmessig oppmøte for tre generasjoner. Ikke bare på kamp. Besteforeldre, småsøsken og foreldre er tilskuere også på trening. Norske småbutikker kan stenge under Norway Cup. Da spiller nemlig hele bygda kamper på Ekebergsletta.

Ungene synes ikke å bry seg særlig om supportergjengen. De skal stor sett «naile» en Ronaldo-finte eller få til et raid langs sidelinja. At mor og ei venninne danser til «Salsa Tequila»-sangen med innøvd koreografi, løfter ikke prestasjonen på banen. I følge ungene er foreldre de mest ukule mennesker på jorden. Unntaket er selvsagt om det skal kjøpes noe, eller når de trenger påfyll på kontantkortet. I alle fall er det slik i vår familie. Vår håpefulle skulle nok sett at vi var i nabofylket mens han var med i Norway Cup.

Kona lurer stadig på om ikke arveprinsen vil flytt inn på hotell med familien, men det er like attraktivt som å spise gift. Det er på skolen, sammen med resten av laget, det skjer etter kampene. Der er det jo damer!

Våre nordnorske ungdommer har fått en solid leksjon i hva det vil si å bli parkert under Norway Cup. Jentene fra Vestlandet syntes nordlendingene var spennende en kort stund, men da en busslast brasilianske kjekkaser ankom skolen, var det bråstopp. «Det ble jo klining etter tre minutter» sukket en oppgitt 14-åring. Han kunne konstatere at det ikke var noen fra hans breddegrader som var involvert i klininga.

I Norway Cup er det drama også på hotellene i sentrum. En morgen kolliderte jeg med en dame i hotell-lobbyen. Skaden var ikke stor, men hun var dypt indignert over min oppførsel. Mine beklagelser falt på stengrunn. -Bønder på bytur, ropte dama fra Steigen etter meg.

Jeg var i ferd med å snu meg for å fortelle at jeg var fra selveste 9000 Tromsø-byen, men besinnet meg. Hun hadde jo rett. Jeg er jo en av de mange «bønder» som reiser til Oslo for å følge arvingens spark på fotballen. Men, rød Adidas-shorts og drakt med «Pappa Chramer» nede på ryggen har jeg ikke. En plass må grensen gå selv for en bone på bytur.

Påkobling eller avkobling?

I hovedstadspressen snakkes det om avkobling og digital ferie. I år er det et høyst unødvendig tema i Nord-Norge. Sommeren 2014 er ikke tiden for å undres på om det er best å være på- eller avkoblet. I nord driver vi nå med aktiv påkobling, for eksempel av vannslanger i hager som til nå ikke har behøvd annet enn naturvanning. Og vi skulle så gjerne koblet oss på nett, hvis vi der kunne finne svarene på de evige spørsmål om hvor gressklipperen ble plassert i høst, hvorfor nøkkelen til takstativet aldri ble merket og hvem som fikk låne vannsprederen i 2009.

"Verdensvateren" kan nå kalibreres etter verandaen min — «Verdensvateren» kan nå kalibreres etter verandaen min

Det meste av sommerutstyret er som sunket i jorden, for så å dukke opp i det øyeblikket du kommer hjem med tom konto og fullt bagasjerom – etter at du har erstattet det gamle med noe nytt. Her i huset har vi nå intet mindre enn to gressklippere, tre stikksager og fem flasker rødsprit etter at det savnede utstyret på magisk vis dukket opp etter en rydding i boden.

Vi kobler oss på prosjekter vi har utsatt til en godværsdag eller ti, som nå kom på rekke og rad. I mitt tilfelle begynte det som en uskyldig forespørsel fra kona om å endre litt på veranda-rekkverket. «Småjobben» har utviklet seg til en toukers totalentreprise. Byggherren (kona) har alle rettigheter, mens jeg, en simpel håndverker, kan få fyken når som helst.

Byggherren er stadig ute med forslag til effektiviseringstiltak, krav om tempoøkning og påpekninger av «slurv». I tillegg fremheves «tilbyders ansvar for sluttresultat». Det mer enn antydes at snekkeren ikke har satt seg godt nok inn i «kontraktens kompleksitet» . Blant annet påsto byggherren at tre lag med maling var alt for lite i arktiske strøk. På ordre er verandaen nå malt med så mange strøk at tykkelsen på malingslagene overgår tykkelsen på treverket. Det eneste som nå mangler, er at byggherren ombestemmer seg på fargevalg og vil ha en «litt dusere farge». Denne gangen vil det tross alt bare gjelde verandaen. Sist gang var det jo hele huset som måtte gis et nytt strøk etter at det oppsto tilstrekkelig tvil hos byggherren om fargevalget.

Selv er jeg, som alle selvbyggere, svært fornøyd med prosjektets utvikling. I følge mitt vaterblikk er rekkverk så rett at folk fra Vaterinstituttet i Bern bør komme opp til Tromsø for å kalibrere «verdensvateret» etter praktverket på vår veranda. Byggherren er så langt ikke helt enig. Jeg satser på at en vinter med kraftig telehiv skal vippe verandaen, rekkverket og diskusjonen i min favør.

I Nord-Norge er ingen selvfølge å kunne jobbe utendørs i juli uten stillongs og lue. Nå som forholdene er gode, må det jobbes. I morgen kan det snu. Det har sunket inn både her i huset, hos alle naboer og hos alle naboers byggherrer. Det bores, sages, kuttes og graves på alle kanter. Jeg er sikker på at det gjøres med helt passelig entusiasme av de fleste menn. Omgang med særlig farlig redskap, som drill og minigraver, tar hardt på sarte kontornerver.

Jeg vil tro at en digital påkobling vil være å foretrekke for de fleste som i disse dager panisk leter etter verktøy og strever med å få ting i vater. Fikk en lov til å koble seg på jobben for å lese e-post, ville alt bli mye enklere. I tillegg kunne en da trekke inn i skyggen. Med tropesolen som har hengt over Nord-Norge de siste ukene er det jo ikke mulig å lese hva som står på dataskjermen.

Fordelen med å jobbe utendørs denne sommeren er dog at vi kan opparbeide oss noe så uvanlig som en nordnorsk brunfarge. For nordlendinger flest, meg inkludert, er solkrem forbeholdt landet Syden. Det er derfor ikke få lag med rødsvidd hud som skal skalles av fra kroppen i ukene som kommer.

Der jeg bor og for tiden altså arbeider, kan jeg med steiksola i ansiktet se flyene som tar av fra vidunderlige Nord-Norge badet i sol. I mitt stille sinn tenker jeg på de stakkars folkene som må forlate landsdelen nå som forholdene er så fantastiske.

Og mens jeg ser opp grunner jeg litt på de store spørsmålene: Ser de verandaen min der oppe fra den skyfrie himmelen? Ser de at den er i vater – og litt til? Og synes de at fargen burde vært litt dusere?

God sommer!

En nattløpers bekjennelse

I 25 år har det hjemsøkt byen min. Dette nattløpet som i navnet påstår at det avvikles i idyllisk midnattssol. I sannheten avvikles Midnight Sun Marathon alltid under en stålgrå himmel og en Balsfjordvind som blåser husdyr på havet. Midnattssola har ikke vært å se på 25 gjennomføringer så varmen må komme fra publikum og terrassevarmere. Vi som stiller til start, lurer på hvorfor vi gjør dette. Det gjør også arrangørene.

I mål på MSM 2014. Sportsmannen i midten... (Foto: Terje Håkstad, MSM) — I mål på MSM 2014. Sportsmannen i midten… (Foto: Terje Håkstad, MSM)

Jeg var der i år igjen. Klar til start på MSMs halve maratondistanse. Flere hundre andre var ute i samme ærend. På sidelinjen sto ektefeller, foreldre, kamerater og kjærester. Klar alle sammen. Noen klarere enn andre. De hadde brukt uker til forberedelser. Sjekket antrekk, løpt inn nye sko og justert sine løpeklokker, både tilskuere og løpere. I startområdet luktet det tigerbalsam og surt treningstøy. Langs løypa luktet det motvind.

Idet startskuddet går, møtes du av jubelen fra publikum. Mange er i byen, andre er på byen. Begge gruppene heier, enten målrettet og strategisk eller mer som måkene langs Strandkanten, høyt og støyende. Å få følge noen meter av en dresskledd 20-åring med 20 i promille er eksotisk, særlig for de utenlandske løperne. Får de ikke sett sola ved midnatt, får de i alle fall møte en solnedgang.

Det går alltid fort i starten. Alt for fort for de fleste. Noen løper synes å være nær døden før det har gått tre kilometer. Det pustes, peses, hostes og harkes. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd jeg hadde kolspasienter med på tur. De som har trent mye, svever som greske guder gjennom løypa. Vi andre har blytunge steg, som hester med hofteproblemer.

Farten justeres, og roen senker seg. Snart høres bare sko mot våt asfalt og pusten til mannen på siden. Det eneste som bryter idyllen er lyden av et titalls pulsklokker. Det piper, durer, ringer og summer fra pulsklokker nok til å justere verdensklokken i London. Er farten for høy, for lav eller akkurat passe? Det piper som i en sal på hospitalet med pasienter under nøye overvåking. Klokkene sjekkes hver hundrede meter for siste oppdaterte hjertefrekvens. Er vi over, under eller på skjema?

«Heng på Ivar. Dette klarer du lett», roper en ivrig kjæreste som har tatt seg frem i feltet på sykkel. Ivar ser ikke ut til å være enig. Han er sikkert glad i kjæresten sin, men ikke akkurat nå. Innerst inne ønsker han nok at hun skal punktere slik at han kan få lide i fred.

Vi har kommet halvveis og tar igjen en som har overskudd til litt løpehumor. Han snur seg mot forfølgerne og strekker hånden i været. «Følg etter meg gutter. Jeg vet hvor vi skal». Absolutt festlig, men ingen har pust til å le.

Ute på flanken har en italiener løpt over evne i lang tid. På høyde med Aakre er det strekk og full stopp. I feltet er det også strekk, men det går fortsatt unna. Italieneren får klare seg selv.

På tur inn mot byen kjenner jeg at jeg ikke er fra Kenya. Noen langløpsgaselle blir jeg aldri. Gater som fra bilen ser ut til å være flat er lange motbakker sett fra et par joggesko. Visste du for eksempel at det i Storgata går svært bratt oppover fra Domkirka til Rødbanken?

På oppløpssiden speider jeg etter 20-åringen i dress, men han er ikke å se. Han har nok også åpnet for hardt på et av byens utsteder. Det er lett å gå på en smell om en vil for mye. Selv har jeg ikke villet så mye de siste tre kilometerne, men en fra Tromsø Løpeklubb maner energisk til kollegial innsats, så jeg ville visst litt til likevel.

Idet jeg er over mål, får sportsmannen fra Løpeklubben et slitent, men varmt håndtrykk som takk. Av arrangørene får jeg medalje og et sånn romfarts-teppe i aluminium for å holde varmen. Jeg føler meg proff der jeg og NASA-folien sjangler mot teltet med sportsdrikk og banan.

Arrangørstaben kan ses over alt. Det er gule vester og gode hjelpere så langt øyet kan se. På tross av sludd, regn og sviktende løpeinteresse har de holdt ut i 25 år. I år fikk ildsjelene sin velfortjente takk i form av deltakerrekord og et prikkfritt arrangement for over 5000 løpere. Jeg var ikke helt i stand til å si det til arrangørene da jeg kom i mål. Men her er en nattløpers bekjennelse: Tusen takk!

—————————————————————————————————————————————————————–

Om du vil lese flere innlegg om dugnadsånd finner du blant annet ett her: http://www.chramer.no/i-love-dugnad

Dersom du vil abonnere på bloggen min kan du legge inn e-postadressen i rubrikken på høyre side.

Vær med meg

Er det fordi nordlendinger alltid har levd med svingende fiskeressurser at vi også forholder oss til godværet som en kvote vi kan bruke opp?

Når hørte du sist en søring si at de hadde brukt opp det gode sommerværet? Nei, riktig – det har de aldri sagt. En nordlending, derimot, som er bortreist under en uforklarlig todagers hetebølge, kan gi klar beskjed hjemover om å ikke bruke opp godværet.

Folk i nord trenger ikke utemøbler. Sommeren er så kort at det enkleste er å sette seg på sparken

Styggevær er det nok av så det aksepteres i store mengder. Finvær derimot er en skatt som kan forsvinne hvert sekund. Og forsvinne det gjør det! Kommer det først sol kan du være sikker på at den etterfølges av de onde vennene: den forbanna havskodda og den satans vinden. Det søringer kjenner som solgangsbris kjenner nordlendinger som liten storm utpå dagen. Det som i sør er godværsskyer er i nord ei havtåke så tykk at rutefly omdirigeres til flyplasser i Russland. Like raskt som godværet kommer er det derfor borte, men vi er ikke kravstore. Tommefingerreglen er at en dag med 20 grader veier opp for 20 dager med snøstorm. Etter to mirakeldager med sol kan vi knapt huske sist det var kaldt.

Når det kommer til vær har vi hukommelse som vattnisser. Har vi sett sola i et glimt om ettermiddagen går vi til sengs med stor tro på himmelblå dagen derpå. Realitetene er oftest 10 grader. Det føles like sjokkerende som å gå barbent inn på et hotellbad uten varmekabler. Ubehagelig og fullstendig meningsløst!

Siden vi så smertelig erfarer at godværet er en sjelden gjest vet vi at det må nytes når det kommer. På dag to av siste femdagersbølge med sol var alt som kunne grilles revet bort hos Rema 1000. Det eneste som lå igjen i ferskvaredisken, var ferdig grøt fra Fjordland. Klokka var bare 16, så en desperat nordlending, rusa på tennvæske og oppfyrt av ei grillgal kjerring, fikk nok med seg også grøtpakken til grillen før stengetid.

Så snart vi er tilbake i den knallharde stilongstilværelsen i juni begynner ventingen på et nytt godværstegn. Vi som ikke kan se polarfronter og høytrykk med det blotte øye vender oss til ekspertisen. Blant de blinde er den enøyde konge og vi suger derfor til oss hvert ord fra folk med et snev av autoritet på feltet. Til tross for generasjoner med skuffelse og svik nyter de fortsatt vår blinde tillit. Andektig lytter vi til varsel for Langfjella og om bølgehøyde i Skagerak i påvente av at eksperten skal kaste trolldommen sin nordover. Skulle værdamen melde høytrykk over Kola er det som å vinne i Joker og Lotto samtidig. Vi tror på hvert et ord, til og med når det påfølgende dag meldes om 32 grader i Nord-Norge. Innerst inne vet vi det er reinspikka tull og at det i så fall må være målt i et kaffebål i Kautokeino.

De få gangene det gode været slår inn – gjerne på grunn av det før omtalte høytrykket over Kola, klikkes det på klesfronten. Da rives klærne av og sikkerheten ofres ikke en tanke. Det gjør vi enda vi bør forstå at våre melkehvite kroppsdeler blender piloter opp til 10 000 fot. Advarsler om tynt ozonlag og kreftfare tar vi som dommedagspropaganda lagd av og for søringer. Vi svir flesket på maks varme og tar solbrenthet som et kompliment. I morgen kan det være for sent. I morgen kan vi ha brukt det opp. I morgen kan høsten komme.

For å holde ut i nord må du ha gode vær-gener, uslitelig humør, kort hukommelse og evne til å snu skitvær til en fordel. Min mors teknikk er å ikke fokusere på været, men på temperatur som er mye mer subjektivt. Uansett om det meldes minus 35 eller pluss tre er det i følge mutter’n en nyyyyyydelig temperatur. Jeg skal prøve å ta det med meg på dagens hyttetur. Regn og tåke – åtte grader: Litt smågrått, men en nyyyyyydelig temperatur. Det kunne jo vært minusgrader. I juni!

God sommer!