Det er ikke flaks. Det er dyktighet!

Det er privilegert, på grensen til flaks, å få møte næringslivsledere over hele landet. Men ikke alle er like fascinert over hva som møter dem i omgivelsene. En bedriftsleder i Finnmark fortalte at han ofte ble møtt med: «Det er lett for deg å si – du som har en bedrift som går av seg selv». Det var selvsagt mange sjømil unna hans virkelighetsbilde. Dette var langt fra bare flaks.

Det var sikkert flaks at den første fiskeeksportøren lykkes, men det er ikke flaks at vi i dag er best i verden på fisk . Illustrasjon; Jens K. Styve
Det var sikkert flaks at den første fiskeeksportøren lykkes, men det er ikke flaks at vi i dag er best i verden på fisk . Illustrasjon; Jens K. Styve

I søndagens Aftenposten skriver professor Einar Lie dette om det norske oljeeventyret. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ingen-kan-gjenta-den-norske-oljesuksessen-Ikke-engang-vi-selv–Einar-Lie-620587b.html

Lie hevder at det var en rekke heldige omstendigheter, og ikke dyktighet alene, som ga oss en norskeid oljeindustri og enorme inntekter til staten gjennom oljefondet. Professoren skriver at vi neppe kunne gjentatt suksessen i dagens Norge. Til det har vi hatt altfor mye flaks med funn, politikk og oljepriser. Men om det var flaks var det i så fall noe vi hadde kvalifisert oss til å ha ifølge Lie.

Vi er heldige i dette landet. Vi har vakker natur, enorme naturressurser, fred og stabilitet. Der det for noen hundre år siden var armod og mismot, er det nå vekst, fremgang, dobbelgarasje og to årlige sydenturer. Ofte omtales også dette norske økonomiske mirakelet som flaks. Det er ikke er flaks. Det er dyktighet!

La meg ta noen eksempler:

Vi har selvfølgelig tidenes skog av gullhår når nordlyset velger å legge seg som en grønn bølge akkurat over det landet vi bor i. Det er selvfølgelig en slags flaks at mørketida er så inn i hampen mørk at vi enkelt kan se det grønne lyset danse på himmelen i januar. Men det er ikke nordlys-flaks alene som gjør at turistene kommer til Nord-Norge. Det skyldes at kompetente og hardtarbeidende mennesker har satset penger og tid på å utvikle nordlysturer og andre vinteropplevelser. Det er dyktighet knyttet til produktutvikling, markedsføring og samarbeid som gjør at turistene velger Nord-Norge foran Finland, Island og Alaska.

 

Det er flaks at iPhone og Samsung-telefoner tar så gode bilder at selv bestemor kan vise bilder av nordlyset på Instragram og #northernlights og #auroraborealis trender i sosiale medier.  Det er flaks at folk i Asia har penger til å reise til Gokk. (I en måling hos avisa iTromsø er Gokk navnet som hårfint foran Mordor har fått flest stemmer blant navneforslagene på en ny nordnorsk region, men det er ren uflaks! http://www.itromso.no/nyheter/2017/05/07/Viral-kampanje-for-at-TromsFinnmark-skal-hete-Mordor-14695291.ece)

Det norske lakseeventyret er et annet eksempel. Selvsagt er det flaks at den norske badetemperaturen egner seg bedre for fisk enn for folk flest. Og kalde, klare farvann gir den beste fisken! Det er flaks at Norge har tusenvis av fjorder og holmer som gir ly mot vinterstormer og som er perfekt for oppdrett av laksen. Men det er dyktighet som gjør at vi har funnet opp vaksiner mot sykdommer og lager fiskefôr som gir sunn fisk. Det er ikke flaks, men sabla god merkevarebygging og distribusjon som gjør at Norwegian Salmon er en av våre sterkeste merkevarer.

Det samme gjelder for vannkraft, rom – jord og tunnelbygging. Du blir ikke best i verden på å produsere vindmølle-komponenter med flaks alene. Du må først og fremst være dyktig og hardtarbeidende. Så må du og de ansatte evne å stå i krevende situasjoner over tid: lavkonjunktur, kompetansemangel, tilsyn eller markedssvikt. Disse utfordringene bekjempes ikke med flaks, men med innbitt pågangsmot og jernvilje. Jeg tror det er tungt for næringslivsledere å smile tappert når de i debatter og diskusjoner får høre at de bare har hatt flaks. Jeg kjenner ingen som har en bedrift som er bygd bare på flaks eller som går av seg selv. Det ville i så fall vært kjempeflaks!

KISS – Keep It Simple Stupid

– Vi må møtes. Det er krise, sa kameraten min.

– Vi har fått vunnet en kontrakt på et utendørs VIP-opplegg for 80 kinesere og har ikke peiling hva vi skal gjøre. Du har vært mye i Asia og er det nærmeste jeg kommer en ekspert på asiater. Du må hjelpe oss, sa han.

Et bål i skogen kan være den store lykken
Et bål i skogen kan være den store lykken

Gjestene fra Kina skulle fly inn til Tromsø for åtte timers villmarksopplevelse. Kompisen min trodde man måtte diske opp med luksusmat, nordlysgaranti, flislagte toalett med varmekabler for føtter av begge kjønn. Han hadde ingen av delene, og fokuserte på det. Det han hadde var derimot en stor skog, en lavvo og en gigantisk bålplass.

Mitt råd var klart: Tenk  KISS – Keep it simple stupid! En KISS-skisse ble raskt meislet ut: Ta dem ut i skogen, lær dem å fyre bål, la dem koke kaffe og fortell røverhistorier som nesten er helt sanne. Etter en times kaffeprat var kompisen min mindre preget av panikkangst. Dette skulle han få til!

I det gjestene, iført ti-tolv lag med klær, veltet ut av bussen noen uker senere, var nordlyset i fri utfoldelse over himmelen. Det første kamerabatteriet var flatt like snart som de første gledestårene måtte tørkes. Etter en time med ny kinesisk verdensrekord i nordlys-selfies var det klart for kveldens andre høydepunkt: bålkaffe.

Moderne bymennesker i Kina er ikke akkurat av Lars Monsen-kaliber. Kompisen min forklarte detaljert og med innlevelse om hvordan han som ung hadde måtte lære å fyre bål, ja, ganske enkelt for å overleve – for det er jo lov å ovedrive litt. Videre fortalte han, mens kineserne tok bilder og noterte på sine smarttelefoner, hvordan de etter å ha fyrt bålet skulle koke kaffe. Han tok seg ned til viskestemme da han forklarte hvor sinnsykt viktig det var å la kaffen trekke korrekt.

Det var stille som i Maos mausoleum da han instruerte hvordan kaffe-kjelen måtte heves og senkes syv ganger for å få gruten til å falle. At kjelen til slutt MÅ vris en kvart omdreining til høyre, er nå barnelærdom i Kina.

Etter å ha drukket litervis med verdens beste, egenkokte kaffe måtte den første gjesten på do. Kameraten min med dokapasitet kun for damer var godt forberedt! Han tok den mannlige gjesten ut og anviste retning til dodøra. Midt ute i skogen hadde han satt opp en enkel dørkarm med døra på gløtt. Bak døra var det ingenting annet enn åpen skog så langt øyet kunne se. På døra hadde han festet en plakat med teksten: Water Closet – Sorry, water is frozen. Det var jo helt sant, for skogen var dekket av snø.

Kineseren, ja, han ble så begeistret for både plakaten og snøtoalettet at han glemte at han skulle på do.

——————————————————————————————————————————————————

Sluttbemerkning:

Jeg tror på ingen måte at det er kjempelett å lykkes med reiseliv. En nestor i reiselivsnæringen i nord en gang sa: – Æ bruke å si tell alle som vil begynne med reisliv og som trur det e så lætt at det e sinnsykt vanskelig. Bli heller tannlæge eller læge. Det e lætt i forhold tell å lykkes med reiseliv.

Jeg tror de som lykkes med reiseliv gjør det fordi de har et konsept som fungerer, evner å ta seg betalt for kvalitet, byr på et unikt produkt og våger å tenke enkelhet. Dette har jeg blant annet skrevet om her: http://www.chramer.no/mindfullness-pa-norsk/

Fine greier

Skal jeg være helt ærlig så har jeg aldri sett på Lenangsøyra som særlig billedskjønn (sorry, Lenangsværinger). Men da jeg pekte ut hytta vår på den andre siden av fjorden måtte jeg medgi at det var en riktig så «nice place to have a cabin». Fem rørslige portugisere, som sov vekselvis i en Fiat Punto og i ei rorbu ment for tre, skrøt uhemmet av den lille bygda med glissen bebyggelse, rekefabrikk og Jokerbutikk.

Portugiserne hadde klatret opp Stetind om formiddagen og kjørt ned fjellsida i puddersnø. De var sikkert både sultne og tørste. Det var derfor helt unødvendig av meg å avslutte samtalen med å si at jeg måtte skynde meg hjem fordi vi skulle ha bacalao til middag. Gutta fra det bacalao-elskende landet smilte tappert, men jeg er sikker på at en av dem dro polvotten over kinnet og tørket bort en tåre.

Da jeg satt i bilen og hadde forlatt gutta fra Portugal kjente jeg på lykkefølelsen etter dagens fjelltur. Snøen var fin og svingene satt greit, men det var ikke grunnen til mitt gode humør. Årsaken var den barnslige gleden over at jeg hadde noe som andre ville ha.

Det ligger muligens i menneskets arvemateriale å glede seg over slikt. I Hamsuns «Benoni» snakkes det om en stein i fjæra som er lik alle andre når du passerer, men som blir uendelig vakker og attraktiv om noen andre tar den opp og vil ha den.

Den Hamsunske lykkefølelsen jeg opplevde finnes også i vår nyoppdagede glede over nordlyset. I millioner av år har nordlyset flammet over himmelen på Nordkalotten. Da mine besteforeldre var barn var nordlyset farlige greier. Det siste du måtte gjøre var å vifte til det med et lommetørkle, for da kom nordlyset og tok deg. Fenomenet var blitt noe mindre farlig i min barndom, men vi kjørte ikke tulling rundt i distriktet for å finne steder for nordlys-fotografering. På 80- og 90-tallet var det bare rare japanere som lå i bobledress i snøskavla og så opp på himmelen eller dro på fotosafari i ødemarka. Nå jager til og med lokalbefolkningen i Nord-Norge rundt med kamera og mobiltelefoner som om hver nordlyskveld kan være den siste. Egentlig mer komisk enn kosmisk hele greia. Som roboter på autopilot spøles det rundt med blikket festet på app’en som skal fortelle om det er sjanser for å se nordlys på himmelen. Mens det grønnblåe lyset belyser oss i topplokket, er vi blå i trynet av lyset fra mobiltelefonen som varsler om «rimelig gode sjanser for nordlys».

Selvsagt er det flott at vi har lært oss å sette pris på naturen og kommer oss ut. Men det er merkelig at det ikke ble skikkelig fint før andre fortalte oss at det er unikt. Først da Joanna Lumley fra BBC (http://bit.ly/1fQHmlk) lagde et tv-program om det vakre nordlyset, og japanerne hadde fått selskap av briter, kinesere og folk fra Hong Kong fikk vi øynene opp. Da stimet vi ut i flokk og følge, og dokumenterte nordlys-opplevelsene på Twitter, Facebook og Instagram.

Det er bare sånn med oss mennesker. Ting blir ekstra fine når andre forteller oss at de er fine. Dama du sa nei til på skolen blir plutselig fin når kameraten din blir sammen med henne. Genseren du ikke kjøpte på salg blir et savn når kollegaen dukker opp med den på jobben.

Så om gaven du får på julaften ikke faller helt i smak og svoren på ribba ikke er kjempesprø er jeg overbevist om at det hjelper om din gave blir kveldens mest omtalte og om gjestene likevel roser kokekunsten. Sånn er det bare. Fint blir enda finere når du hører det fra andre.

God, fin jul!

———————————————————————————————————————————————–

Illustrasjon: Jens K Styve

Vil du ha neste blogg fra www.chramer.no på e-post kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Synes du bloggposten er «fine greier» og ønsker å dele den er det bare å dele i vei!