Samtalene rundt middagsbordet i vår familie kan innimellom bli litt polarisert. Som regel er det de to eldste i familien som har feil. Typiske tabber er manglende teknologisk innsikt, feil bruk av slang eller å tro at noe som var kult høsten 2025 fortsatt er «in» våren 2026.
Men nylig snudde det endelig i min favør. Jeg kunne stolt vise den siste videoen mine kollegaer i Sjømatrådet hadde laget. I samarbeid med Haaland skulle reklamen for norsk sjømat og «Haaland vs 100 gorillaer» snart på lufta.
Kona mi var ikke helt overbevist. Haaland mot 100 gorillaer spiller på SoMe-farsottene «kunne hundre mann vunnet over en gorilla» og med påfølgende forslag til tvekamper hvor gorillaen trolig ville vunnet. Disse synes i liten grad å ha kommet opp i hennes feed. Der dominerer nyheter om krig i Gulfen, den nye Disney-serien «Love story» om Kennedy og Besset og nordnorsk næringsutvikling. Hun lurte strengt tatt på om folkene mine egentlig hadde kontroll på dette med trender…
Husets sønner på 21 og 25 var overbevist om at dette kom til å bli en hit. Og for en gangs skyld, i alle fall i noen minutter, var jeg ikke helt dust rundt middagsbordet. Om jeg ikke nødvendig vis var blitt kul for noen minutter var de i alle fall overbeviste om at de jeg jobbet sammen med er rimelig geniale.
Noen uker etter lansering til Haalands 40 millioner følger på Instagram, på våre nettsider og SoMe-flater er filmen sett 5,8 millioner ganger!
Blant 210 000 delinger og 1200 kommentarer er dette min favoritt:
Sjømatrådet har på vegne av den norske sjømatnæringen signert en ny Haaland-avtale som varer til høsten 2028. Det gir oss nye muligheter til å nå ut til flere med budskapet om sunn, næringsrik og norsk sjømat.
Om det blir mer «Haaland vs 100 gorillaer» er usikkert, men i kampen rundt middagsbordet føles det i alle fall godt å ha vunnet spørsmålet om videoen treffer. Nå skal vi sammen med Haaland og Norges fotballforbund vinne plass for sjømat på enda flere middagsbord. For reklame virker!
Som en far skrev til meg da vi lanserte avtalen: Nå er ikke jeg noen stor fan av reklamer, men 6-åringen min begynte faktisk å spise laks kun fordi Haaland gjorde det. Så takk til vårt fotballidol, Norwegian Seafood Council og Norges Fotballforbund!
I åtte år har jeg vært et fiskehode http://www.chramer.no/et-laksehode-vender-hjem/ Tenkt sjømat, snakket sjømat, spist sjømat – og vært stolt av norsk sjømat. Det skal jeg fortsette med. Jeg skal bare snakke mer om alt det andre spennende som skjer i nord. Men selvsagt også om sjømat!
Den 1. februar begynner jeg som regiondirektør for Troms og Svalbard i Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges største og viktigste arbeidsgiverorganisasjon. En jobb jeg er svært stolt over å ha fått, og som jeg gleder meg til å ta fatt på. Samtidig er det ikke uten vemod jeg forlater Norges sjømatråd etter åtte år som kommunikasjonsdirektør.
I Sjømatrådet har en usvikelig tro på den store planen; Å vinne verden for norsk sjømat! Illustrasjon Jens K. Styve
Nylig kom jeg over mitt første foredrag holdt for Sjømatrådets ansatte våren 2007. Etter tre måneder i selskapet oppsummerte jeg inntrykkene så langt. Jeg sa blant annet jeg ikke visste at det fantes så få, men likevel så høylytte og sinte, stemmer som mente så mye om laks. Som skriver sinte e-poster til kokker som reklamerer for laks, som lanserer konspirasjonsteorier på løpende bånd og som bruker mye tid på å snakke ned norsk sjømat.
Å jobbe for å beskytte og styrke omdømmet til sjømaten vår var en viktig oppgave i 2007 og har vært det gjennom hele perioden. Stemmene er annerledes, argumentene er forskjellige og medieinteressen større. Omdømmearbeidet har blitt kraftig styrket siden den gang. Jeg tror jobben står til godkjent karakter når vi for eksempel stanser ville og utrolige rykter i Kina om at du kan få ebola av å spise norsk laks.
I foredraget sa jeg også at jeg var imponert over å finne så mye ekstremkompetanse på min nye arbeidsplass. Da jeg sluttet i Forsvaret trodde jeg det var et farvel til kolleger som hadde jobben også som hobby, og et hei til kolleger som helst jobbet fra åtte til fire. Jeg tok helt feil. I Sjømatrådet er det en enorm energi og et brennende engasjement for norsk sjømat. Jobb kun fra åtte til fire tilhører sjeldenhetene. Det skulle kanskje bare mangle, men jeg var imponert den gangen – og jeg er fortsatt imponert! Jeg er imponert over innsatsen, samarbeidsviljen, åpenheten, tydeligheten, velviljen, humøret og vinnerviljen. I Sjømatrådet tror de ansatte på at de kan vinne verden for norsk sjømat. Som alle store prosjekter kan det ta litt tid, men i Sjømatrådet tror en fortsatt på den store ideen.
Et liv i sjømatbransjen er et liv preget av utfordringer. En dag med speilblank fjord, ryddig innboks og et hav av tid, kan avløses av en brottsjø av utfordringer, dommedagsprofetier og et telefonbatteri som synker raskt mot utladning. I slike stunder er det helt avgjørende med fellesskap, kollegastøtte – og en batterilader.
Min første omdømmekrise ble løst en fredagskveld like etter oppstart. Jeg var fersk i gamet, måtte ha hjelp og ba syltynt om bistand fra tre-fire kolleger. Det var jo tross alt fredagskveld.
Alle meldte seg klar! For en av mine kvinnelige kolleger var det litt krevende. Hun skulle på en festmiddag, men det var ingen problem: Hun kunne jo sminke seg med en telefonplugg i øret! Tove med maskara, hårbørste, leppestift og iPhone-plugg i øret viste en kollegial omtanke som overgikk mine forventninger.
I sjømatnæringen er det meninger om det meste. Også om Sjømatrådet og dets ansatte. For dyrt, for mange kokker, for byråkratisk, for langt nord, for firkantet, for tregt, for mange og for dårlig. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Alle kan bli bedre, alle må forandre seg med tiden, med bransjen en jobber for og i takt med faget. Disse forbedringene og endringene må Sjømatrådet og sjømatnæringen jakte på, fordi de sammen skal løfte sjømatnæringen mot nye høyder og nye rekorder. Jeg tror, i likhet med majoriteten av selskapene i sjømatnæringen, på en viktig rolle også i fremtiden for Norges sjømatråd.
Samtidig er jeg lei meg for at eksterne krav til forbedringer i Sjømatrådet ikke oftere balanseres med positive tilbakemeldinger. Der kan vi alle bli bedre. Du blir seig av å gå i motbakker, men du kan også bli dugelig sliten.
Når jeg går ut døra hos Sjømatrådet og inn NHO-døra er det ikke fordi jeg er sliten, lei eller ferdig med sjømat. Jeg går fordi jeg tror det er bra å være i bevegelse. Jeg har vært nøyaktig åtte år i samme selskap. For meg føles det riktig å prøve noe nytt.
Både fisken, Sjømatrådet og mine kolleger kommer til å klare seg fint uten meg. Likevel føles det rart å gå ut døra for siste gang. Det er enda så mange ting jeg ikke har fått løst. Fortsatt tror mange at norsk laks er full av antibiotika, at torsken nesten er utrydningstruet og at norsk sjømatnæring er et hobbyprosjekt for folk i distriktet.
Trøsten er at noen av de flinkeste folkene jeg kjenner blir igjen i Sjømatrådet for å vinne verden for Norges tredje største eksportnæring. Fra min gamle stol skal flinke Geir Bakkevoll styre kløktig og godt videre som kommunikasjonsdirektør. Det gjør det også lettere å gå.
Jeg takker ydmykt for meg og ønsker oss alle lykke til!
Og sist, men ikke minst til Tove: Du ser smashing ut hver eneste dag. Med eller uten iphone-plugger i ørene!
——————————————————————————————————————————————————————————————————Illustrasjonene på www.chramer.no er levert av den eminente Jens K. Styve. Du kan se flere imponerende verker og kjøpe bilder på www.jensk.no
