Alt kan skje på kaia!

Langs Norges kyst har alltid de viktigste tingene skjedd på kaia. Dyrebare varer har blitt lastet og losset, gjester har kommet og gått og tusenvis av mennesker har hatt sine første og siste møter her.

Kaia i Burfjord er ei slik kai. I høst deltok jeg på et møte på den viktigste møteplassen i Burfjord. Møtet på kaia kan bli starten på noe stort. Alt kan skje etter et møte på kaia.

Mannen jeg traff var Bjarte Hollevik. Gründer, eier, oppfinner, kassabetjent, vasker og logistikkansvarlig i Moonlight Mountain Gear. Det var ordføreren i Kvænangen som mente vi som kom fra NHO burde møte en som Bjarte. En som bor der ingen kunne tru at nokon kunne finne opp supersterke hodelykter og verdens letteste toppturski.

Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven
Topptur i lys fra Moonlight. Foto: Moonlight Mountain Gear/Thomas Kleiven

Bjarte er en typisk bedriftseier i Norge i 2016. Ingen dyr firmabil og ikke fjernt fra “folk flest”. Bjarte ER folk flest! Når det røyner på og salget av hodelykter går dårlig i den lyse sommernatta tar han jobb i kassa på Prix.

Nå står Bjarte foran et stort gjennombrudd. Kanskje må Prix klare seg uten ekstrahjelpen Bjarte, for G-Max og XXL vil ha varene hans. Grensevakter i Italia patruljerer allerede med norske lykter på hodet og på oppdrettsanleggene i kommunen sjekker de at fisken har det bra i lyset fra Moonlight.

Problemet er bare at Bjarte trenger penger. Penger som gjør at han kan produsere nok varer for å dekke den voksende etterspørselen fra butikker og nettkunder.

Jeg tror ikke Bjarte gikk rundt med en klar tanke at han skulle bli medlem i Næringslivets hovedorganisasjon. Hva kunne NHO gjøre for Bjarte? Kanskje NHOs møteplasser kunne gi økt oppmerksomhet? Kunne NHO få snakke om Bjarte som et eksempel på nye bedrifter i nord som viser hvordan digitalisering gjør det mulig å være ledende i verden? Kanskje trengte han juridisk bistand fra våre advokater?

Noen dager etter vårt møte ble Bjarte medlem i NHO og kort tid etter fikk Bjarte invitasjon til en gründer-konkurranse under Agenda Nord-Norge som NHO eier sammen med SpareBank1 Nord-Norge og LO. På scenen i Alta gjorde Bjarte alt selv. Han imponerte de 470 deltakerne, og vant suverent konkurransen om 100.000 kroner i aksjeinnskudd.

Like mye som han imponerte overrasket Bjarte i Alta. Rett etter prisutdelingen ga han bort 100 000 til en av konkurrentene. Selv trenge han trøstepremien på 20.000 kontante kroner langt mer enn han trenger aksjeinnskudd.

Pengene var fortsatt et problem, og lån er ikke NHOs sterkeste side. Lån, tilskudd og slikt er det Innovasjon Norge som står for. NHO står for næringspolitikk.

For en uke siden ringte likevel NHO-telefonen min:

– Om det var sånn at jeg hadde kontakt med oppfinnerne bak Moonlight? Kunne jeg få til et møte?

Det var mulig investoren som ringte hadde pengene som Bjarte trengte som risikokapital…

Alt kan skje etter et møte på kaia i Burfjord!

Hva er det vi driver med?

Svisj, svisj, svisj. Lyden av ski og staver mot snø. Monotont, urnorsk og vakkert. Helt i min egen verden suser jeg glisende av sted – inntil en bassrøst bak meg brøler. Et ungt par jeg nettopp har passert får klar beskjed om at fotgjengere skal komme seg helt til helvete ut på kanten av lysløypa slik at «folk kan gå på ski». «Folk» er gjerne menn i krise, i tettsittende, avslørende lycra som er så sint, så sint selv om de burde smile.

Ski, snø og godt humør. Tre ting som henger fint sammen.

På engelsk er en mann i tights gjerne omtalt som MAMIL: middle-aged man in lycra. Menn i stramme trikot som presser seg til blodsmaken kjennes helt bakerst i jekslene, som sikler som Bjørndalen selv på en tirsdagsøkt og som kjører styggfort i nedoverbakken, om det så er trening, løp eller familier på søndagstur foran ham i traseen. Uansett hvor sliten og tungpustet han er, har han alltid reservepust nok til å rope «løype». Det er forresten ikke alltid han har trikot. Enkelte anorakk- og boblejakke-menn har også  et uforklarlig sinnepotensiale.

Selvpinere av første klasse er ikke så langt unna medlemmene av SMIL, forening for sadomasochister, der de frivillig presser seg til det ytterste. Men hvorfor kan de ikke gjøre det med litt bedre humør? Det er jo så kjekt å møte folk i løypa som sier hei, enten det går fort eller sakte. Som ser ut som de liker det de holder på med. Som selv om de trener og vil sette en eller annen rekord, har tid til å hilse. Som husker å smile når de får lov til å gjøre det de kanskje liker alle best: Trene, trene og trene.

Hvor var det de mistet smilet – de sinte menn? Ja, for det er stort sett bare menn vi snakker om. Ikke alle menn, men en sintemann er nok til å gjøre en hel lysløype utrivelig. Var det i smørebodens lette fluor-rus at smilet forsvant? Var det da han innså at han ikke ble alene i lysløypa denne kvelden heller? Da han forsto at ikke ble ny løyperekord, eller da alle pakkene var åpnet og han konstaterte han ikke fikk det han ønsket seg mest: Enda ett par ski?

Kanskje mente han det ikke så voldsomt som det høres ut? Kanskje var noe kommet i klem eller skiene var bakglatt? Klarte han ikke å justere volumet fra innestemme til utestemme?

Bruk av utestemme er jo en kunst, og når pulsen slår i ørene kan det sikkert være vanskelig å justere volumet i tide. Kanskje ble et ydmykt «vær så snill» borte i et innpust? Kanskje var han bare redd for å kjøre på noen og ble litt vell brysk da han skulle si «beklager, men  kunne Dere være vennlige å gå ut mot kanten så Dere ikke blir skadet».

Nei, sannelig om jeg vet. En skulle tro at snø er det mest verdifulle vi har. Som er så viktig at det ikke måtte brukes opp på fotgjengere, småunger og bikkjer i bånd.

Etter å ha måket snø tre ganger på en dag i romjula er jeg sikker på en ting – det er vidunderlig, myk, fersk og gratis snø nok. Det er bare å komme seg ut i skiløypa og det er bare å smile! Det er plass til oss alle!