Stikkord: smil

Lyden av et smil

– Nå skal vi spille den aller fineste sangen, sa syngedamen fra scenen. Publikum ventet i spenning. Da den første gjenkjennelige tonen av Nordnorsk julesalme lød kunne du høre det: Lyden av 70 smil. Publikum som lente seg bakover, senker skuldrene, slapp pusten og smilte. Lydløst, men likevel fullt hørbart. Ute falt det lett snø. Ingen tenkte på snøskuffa som ventet, at det kom til å bli en sen kveld eller julegaven som skulle vært pakket inn. Alle smilte. For seg selv, mot sidemannen og mot bandet.

CC_fiskeportrett2

Alle som har stått på en talestol og sett utover en forsamling av stumme, uttrykksløse ansikter kjenner den enorme verdien av et smil. Ett smil blant 100 som ser på deg og sier: «ja dette er spennende – jeg følger med». Ett slikt smil er nok og det er gull verd. Foredragsholder Solfrid Flateby forteller i sine foredrag om en som i oppgitthet over mangel på smil og oppmerksomhet gikk fra scenen og ned til nærmeste zombie og spurte «koser du deg?». Zombien våknet fra dagdrømmen og stotret frem ett usikker ja. «Da synes jeg du skal fortelle det til tryne ditt» sa foredragsholderen og fortsatte sin presentasjon.

Lokalavisa iTromsø hadde nylig en artikkel om ansatte i serviceyrker som opplever sure kunder hver dag. Kunder som røsker seg til bæreposer, sukker oppgitt over hun som plages med kassa eller han som ikke finner pakken i postens hylle. De som gjør sitt for at vi skal få matvarene vi vil ha sent på kvelden, maten på bordet, innkjørselen brøytet og veggen malt fortjener alle våre smil.

I min familie har mange av oss så mye tannflate at det er vanskelig å ikke tro at vi er utrustet med litt flere tenner enn gjennomsnittet. For å gi plass til mye tenner på liten plass er i alle fall mine plassert stort sett hulter til bulter i front. Noen synes sikkert jeg burde gjort mer for å legge lokk på disse viltre tannebissene, men tenner er til for å smile med! Alle sammen samtidig!

Husk det når du nå skal fotografers et par tusen ganger i jula: Si til ansiktet at det skal smile med alle tennene. Lyden av et smil når nemlig ufattelig langt. Du risikerer til å med å få smil i retur.

Så enkelt og så greit: Husk å smile! God jul!

Illustrasjon: Jens K. Styve

Hva er det vi driver med?

Svisj, svisj, svisj. Lyden av ski og staver mot snø. Monotont, urnorsk og vakkert. Helt i min egen verden suser jeg glisende av sted – inntil en bassrøst bak meg brøler. Et ungt par jeg nettopp har passert får klar beskjed om at fotgjengere skal komme seg helt til helvete ut på kanten av lysløypa slik at «folk kan gå på ski». «Folk» er gjerne menn i krise, i tettsittende, avslørende lycra som er så sint, så sint selv om de burde smile.

Ski, snø og godt humør. Tre ting som henger fint sammen.

På engelsk er en mann i tights gjerne omtalt som MAMIL: middle-aged man in lycra. Menn i stramme trikot som presser seg til blodsmaken kjennes helt bakerst i jekslene, som sikler som Bjørndalen selv på en tirsdagsøkt og som kjører styggfort i nedoverbakken, om det så er trening, løp eller familier på søndagstur foran ham i traseen. Uansett hvor sliten og tungpustet han er, har han alltid reservepust nok til å rope «løype». Det er forresten ikke alltid han har trikot. Enkelte anorakk- og boblejakke-menn har også  et uforklarlig sinnepotensiale.

Selvpinere av første klasse er ikke så langt unna medlemmene av SMIL, forening for sadomasochister, der de frivillig presser seg til det ytterste. Men hvorfor kan de ikke gjøre det med litt bedre humør? Det er jo så kjekt å møte folk i løypa som sier hei, enten det går fort eller sakte. Som ser ut som de liker det de holder på med. Som selv om de trener og vil sette en eller annen rekord, har tid til å hilse. Som husker å smile når de får lov til å gjøre det de kanskje liker alle best: Trene, trene og trene.

Hvor var det de mistet smilet – de sinte menn? Ja, for det er stort sett bare menn vi snakker om. Ikke alle menn, men en sintemann er nok til å gjøre en hel lysløype utrivelig. Var det i smørebodens lette fluor-rus at smilet forsvant? Var det da han innså at han ikke ble alene i lysløypa denne kvelden heller? Da han forsto at ikke ble ny løyperekord, eller da alle pakkene var åpnet og han konstaterte han ikke fikk det han ønsket seg mest: Enda ett par ski?

Kanskje mente han det ikke så voldsomt som det høres ut? Kanskje var noe kommet i klem eller skiene var bakglatt? Klarte han ikke å justere volumet fra innestemme til utestemme?

Bruk av utestemme er jo en kunst, og når pulsen slår i ørene kan det sikkert være vanskelig å justere volumet i tide. Kanskje ble et ydmykt «vær så snill» borte i et innpust? Kanskje var han bare redd for å kjøre på noen og ble litt vell brysk da han skulle si «beklager, men  kunne Dere være vennlige å gå ut mot kanten så Dere ikke blir skadet».

Nei, sannelig om jeg vet. En skulle tro at snø er det mest verdifulle vi har. Som er så viktig at det ikke måtte brukes opp på fotgjengere, småunger og bikkjer i bånd.

Etter å ha måket snø tre ganger på en dag i romjula er jeg sikker på en ting – det er vidunderlig, myk, fersk og gratis snø nok. Det er bare å komme seg ut i skiløypa og det er bare å smile! Det er plass til oss alle!