Posted on 20/08/2016 by

Terrengsykkel-ekteskap

Jeg har debutert. Debutert i et terrengsykkelritt i godt voksen alder. Jeg kom fra det med livet i behold, men det var bare såvidt. Jeg burde konsentrert meg mer om å holde hjulene i gang og mindre om bloggskriving. Da hadde alt gått mye bedre og raskere i Lavkarittet.

Foto: Magnar Slått

Blid fyr på dyr sykkel. Lett og fin i beina så lenge noen holdt opp et kamera Foto: Magnar Slåtto

 

-Nå kommer du sikkert til å skrive blogg om alle de sure gubbene du møter, ropte en venn av meg da jeg passerte henne i en av de første bakkene.

Men den eneste sure gubben jeg møtte var meg selv. Jeg var småirritert fordi jeg ikke kom opp bakkene uten å trille.

Litt senere, i en av Lavkarittets langbakker passerte jeg en annen terrengsyklist. – Jeg synes dere henger sammen som en, du og sykkelen, ropte hun med henvisning til et tidligere blogginnlegg jeg har skrevet. Der har jeg utbrodert om sykkelselgerens lovnad om at vi ville bli som én: Jeg og sykkelen med de fancy klikkpedalene.

Jeg kan skrive under på at det stemmer at vi var som én. «Vi» hadde allerede hatt en grunnstøting, eller «grunnberøring» som de kaller totalhavari i Sjøforsvaret. Vi kjørte nemlig forhjulet kontant inn i en kampestein. Med føttene fastlimt til pedalen var vi fortsatt «som én» da vi fant oss selv igjen godt nedi ura. Blodig og forslått kom vi oss opp på stien igjen.

Blodet rant i strie strømmer fra mitt skrubbsår på armen. Heldigvis så jeg en førstehjelpspost på bakkekammen. «Her skal det bli omsorg» tenkte jeg og konstaterte at damene fra Røde Kors sto på «min» side av veien. De hadde garantert fullt innsyn til mitt åpne risp på albuen. Mens jeg tråkket så det sang i bena tenkte jeg at Røde Kors-damene ville ile til med omtanke og enkeltmannspakker, mens jeg skulle takke barskt nei og sykle videre. Da jeg kom til posten var damene opptatt med å snakke på radio, de overså glatt mitt blodige sår. Skuffet måtte jeg tråkke videre mot matstasjonen mens jeg blødde flere liter. Minst!

blood on the tracks

Her skal vi endelig få det litt hyggelig, tenkte jeg på vei inn mot første stasjon. «Dere burde si ting som: Dere ser fresh og fin ut» sa jeg til mannen fra Nord-Troms som generøst delte ut banan og saft. «Kan ikke dere si: dere leder med minst fem minutter?» fortsatte jeg med et stort smil for å sikre at ironien nådde frem. Mannen i 60-årene så rart på meg og svarte: «Men dere gjør jo ikke det, så det ville være løgn». Det hadde han jo helt rett i. Såpass selvinnsikt hadde jeg der jeg halset videre med hjelmen på skråss. Jeg syklet skuffet, blødende, men realitetsorientert videre.

Bena gikk sånn passe fort. Jeg burde sikkert hatt «fokus på arbeidsoppgaver» som det heter i toppidretten. Jeg hadde fokus på alt annet. På vei over fjellet fikk jeg tid til å tenke på en regning jeg ikke hadde betalt, litt småting på jobben og et bryllup jeg nettopp hadde vært gjest i. I bryllupet sa presten at ekteskapet er som en tur hvor ekteparet skal leie hverandre. Jeg og terrengsykkelen min var også som ektepar på tur, tenkte jeg. Mer som et tvangsekteskap hvor store summer er involvert. Medgiften er høy og lenge har jeg vært godt over 1000-lappen i snittpris på hver gjennomførte tur på sykkelen.

Dette tenkte jeg selvsagt på der jeg syklet over digre fjell og lurte på om ikke treningsgrunnlaget var litt spinkelt. Så tenkte jeg litt mer på dette bryllupet og sammenligningen med en tur og ekteskap. Vi var på tur sykkelen og jeg også. Men helst burde vi nok ikke trille slik vi måtte gjøre i bakken. Vi burde helst sykle!

Sykle gjorde jeg da jeg passerte min kamerat Magnar. Plutselig kom jeg på at jeg måtte smile OG sykle. Jeg var aldri freshere på det 6 mil lange Lavkarittet enn da Magnar dro frem kameraet. I noen små sekunder, med drahjelp i heiing fra Magnar, hadde jeg både medvind og nedoverbakke. I neste ritt skal jeg plassere familie og venner med 100 meters mellomrom. Da kommer det til å gå fort!

Det er forresten ikke bare ironi som kan være krevende å få grep om i Nord-Troms. Dialektuttrykk kan også være litt spesielle. I det jeg kom inn mot mål på det utrolig velorganisert og hyggelige Lavkarittet hørte jeg speakeren rope: «Der kommer startnummer 341 mot mål. Han har heftet 3 timer og 45 minutter.» Heftet? Ja, det hadde han jo helt rett i, men han hadde ikke trengt å kringkaste det til tusenvis av folk i Skibotn sentrum.

Min terrengsykkeldebut i Lavkarittet ga absolutt mersmak. Storslått natur, dyktige arrangører og passelig tøff og krevende løype for alt fra toppatleter til mosjonister. Jeg kommer garantert tilbake. Jeg lover å ikke hefte noen!