Posted on 03/12/2014 by

To blog or not to blog

For ett år siden gjorde jeg det førtiåringer neppe bør gjøre: Jeg begynte å blogge. Et år etter har jeg skrevet 38 saker og hatt 110 000 sidevisninger på www.chramer.no. Det er ikke flere bloggposter og lesere enn det rosabloggere med navn som Vanilla Chamilla og Maria Magdalena har på en uke, men det gjør ingen ting. For meg har året vært rene bloggfesten. Som vanlig når førtiåringer opplever en god fest lurer de på hva som traff dem og hva som gjorde festen så god. Jeg er intet unntak.

Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen "fiskebolle". Illustrasjon Jens K. Styve

Blogging kan til og med få en fiskemann til å se utenfor sin egen «fiskebolle». Illustrasjon Jens K. Styve

Her er min sekspunkts blogghistorie, og med den forklaringen på hvorfor blogging også kan være noe for deg:

1) Du kan skrive en hyllest til mamma uten at det blir kleint

Mammaen min, og sikkert også din, fortjener både blomster, kort og en telefonoppringning på bursdagen. I år fikk mamma egen bloggpost! Der fikk masse folk lese hvor god mutter’n er. Det eneste minus var at fatter’n ble litt muggen.

Mamma ble fremstilt som Tromsdalens Mor Theresa, men pappa fikk ingen takk. Han er jo tross alt den som stadig opplever at jakkene, ullgenserne og vinterskoene er gitt bort til flyktninger som fryser. Smilende og tålmodig kjøper han nye vinterklær gang etter gang. Når våren kommer opplever han at mamma har gitt bort også sykkelen til en som trenger den mer, men fatter’n er like blid.

2) Du kan skrive om ingenting og likevel komme på radio

Den bloggposten som er lest av flest handler om ingenting – norsk ingenting. Hemmeligheten til 25 000 sidevisninger av en sak er at jeg name-droppa Arne Hjeltnes tidlig i saken. Nordmenn liker Arne like godt som brunost og brunt brennevin. Det gjorde at NRK ringte, og jeg fikk snakke på Nitimen om nettopp verdien av ingenting.

3) Du kan fortelle røverhistorier som ingen kan sjekke

I tolv år har jeg jobbet med seriøse pressemeldinger. På min egen blogg får jeg fjase og tulle så mye jeg vil. En opplevelse med fulle nordmenn på fly kan bli en hel historie om nordmenn på fylla i Thailand. Ingen reiste med meg, ingen kan stille spørsmål og historien blir bedre og sannere for hver gang jeg forteller den.

4) Du kan være tøff i trynet mot kona og komme unna med det

I sommer bygde jeg ny veranda. Full av selvmedlidenhet skrev jeg en offerblogg om stakkars meg som brukte ferien på å få byggverket i vater. Bloggen ble også trykt i lokalavisa, og på shopping i byen ble vi stoppen av en fremmed dame på 70 år. Hun ba kona strengt om å være snillere med sin hardtarbeidende mann og ikke alltid være så grådig negativ… Jeg burde nok advart kona om innholdet i bloggposten og trykkingen i Nordlys før byturen, men jeg kom unna med det.

5) Du kan få ris og ros

Samme uke som jeg fikk ny jobb i NHO, hvor frisørbedrifter er en viktig medlemsgruppe, skrev jeg en tulleblogg om frisøropplevelser. En sinnamann (og den enste sure tilbakemeldingen jeg har fått på et år) skrev at det var det dummeste han hadde lest og at jeg var en mann helt uten stil. Da var det enda godt at sjefsfrisøren i en av de større kjedene i nord skrev at hun bruker blogginnlegget i opplæringen av lærlinger.

6) Du kan skrive om det du selv vil, når du selv vil

Bloggen min hadde ikke blitt noe av uten fantastiske illustrasjoner av Jens K. Styve, og språkvask og humorsparring med kona mi Anne Berit og kollega Geir Bakkevoll. Bloggingen kan rett og slett være et energiprosjekt og en samarbeidsarena. Jeg opplever også at jeg har trigget observasjonsevnen og fyrt opp fortellergleden. Jeg tar meg stadig i å tenke: «dette kan jammen bli en bloggsak». Det er ikke alltid det passe. For eksempel bør du ha mer fokus på å løpe mot mål i et halvmaraton enn å tenke «dette er jo perfekte sitater til en blogg» om den heseblesende samtalen med en medløper.

I tillegg er bloggen som en stor huskeliste. Dersom du selv skulle glemme at du har avgitt godteløfte er det jo greit at du har delt det på bloggen din. Du faller ikke for fristelsene til Candy King når du har 6000 lesere som kjenner til «kampen mot godtekongen» og følger med hva som ligger i handlevogna di.

Da det ble klart at jeg fra 1. februar skal være NHOs regiondirektør for Troms og Svalbard fikk jeg flere spørsmål om jeg måtte slutte å blogge. Jeg har ikke spurt min nye sjef om blogging er ok i NHO, men jeg håper at også min nye arbeidsgiver kan like en blogg om livet, havet, døden og kjærligheten.

For meg har dette vært en bloggfest og jeg håper jeg har fortalt gode historier til inspirasjon og til glede. Jeg håper du også vil ta en utfordring.

I 2015 håper jeg å se blogger av seriegründer Kim Daniel Arthur, en blogg fra livet i Hæren av Vegar Gystad, en lege-blogg fra landslagslege Jorid Degerstrøm, en innovasjonsblogg fra Siw Bang Larsen, en Bukta og «se opp for dette bandet»-blogg fra Lasse Pettersen og en bankmannblogg fra Lars N. Sæthre i Handelsbanken. Til alle dere andre: dere er utfordret dere også! Om ikke annet kan du jo skrive et bloggbrev til mora di.