Er det fordi nordlendinger alltid har levd med svingende fiskeressurser at vi også forholder oss til godværet som en kvote vi kan bruke opp?

Når hørte du sist en søring si at de hadde brukt opp det gode sommerværet? Nei, riktig – det har de aldri sagt. En nordlending, derimot, som er bortreist under en uforklarlig todagers hetebølge, kan gi klar beskjed hjemover om å ikke bruke opp godværet.

Styggevær er det nok av så det aksepteres i store mengder. Finvær derimot er en  skatt som kan forsvinne hvert sekund. Og forsvinne det gjør det! Kommer det først sol kan du være sikker på at den etterfølges av de onde vennene: den forbanna havskodda og den satans vinden. Det søringer kjenner som solgangsbris kjenner nordlendinger som liten storm utpå dagen. Det som i sør er godværsskyer er i nord ei havtåke så tykk at rutefly omdirigeres til flyplasser i Russland. Like raskt som godværet kommer er det derfor borte, men vi er ikke kravstore. Tommefingerreglen er at en dag med 20 grader veier opp for 20 dager med snøstorm. Etter to mirakeldager med sol kan vi knapt huske sist det var kaldt.

Når det kommer til vær har vi hukommelse som vattnisser. Har vi sett sola i et glimt om ettermiddagen går vi til sengs med stor tro på himmelblå dagen derpå. Realitetene er oftest 10 grader. Det føles like sjokkerende som å gå barbent inn på et hotellbad uten varmekabler. Ubehagelig og fullstendig meningsløst!

Siden vi så smertelig erfarer at godværet er en sjelden gjest vet vi at det må nytes når det kommer. På dag to av siste femdagersbølge med sol var alt som kunne grilles revet bort hos Rema 1000. Det eneste som lå igjen i ferskvaredisken, var ferdig grøt fra Fjordland. Klokka var bare 16, så en desperat nordlending, rusa på tennvæske og oppfyrt av ei grillgal kjerring, fikk nok med seg også grøtpakken til grillen før stengetid.

Så snart vi er tilbake i den knallharde stilongstilværelsen i juni begynner ventingen på et nytt godværstegn. Vi som ikke kan se polarfronter og høytrykk med det blotte øye vender oss til ekspertisen. Blant de blinde er den enøyde konge og vi suger derfor til oss hvert ord fra folk med et snev av autoritet på feltet. Til tross for generasjoner med skuffelse og svik nyter de fortsatt vår blinde tillit. Andektig lytter vi til varsel for Langfjella og om bølgehøyde i Skagerak i påvente av at eksperten skal kaste trolldommen sin nordover. Skulle værdamen melde høytrykk over Kola er det som å vinne i Joker og Lotto samtidig. Vi tror på hvert et ord, til og med når det påfølgende dag meldes om 32 grader i Nord-Norge. Innerst inne vet vi det er reinspikka tull og at det i så fall må være målt i et kaffebål i Kautokeino.

De få gangene det gode været slår inn – gjerne på grunn av det før omtalte høytrykket over Kola, klikkes det på klesfronten. Da rives klærne av og sikkerheten ofres ikke en tanke. Det gjør vi enda vi bør forstå at våre melkehvite kroppsdeler blender piloter opp til 10 000 fot. Advarsler om tynt ozonlag og kreftfare tar vi som dommedagspropaganda lagd av og for søringer. Vi svir flesket på maks varme og tar solbrenthet som et kompliment. I morgen kan det være for sent. I morgen kan vi ha brukt det opp. I morgen kan høsten komme.

For å holde ut i nord må du ha gode vær-gener, uslitelig humør, kort hukommelse og evne til å snu skitvær til en fordel. Min mors teknikk er å ikke fokusere på været, men på temperatur som er mye mer subjektivt. Uansett om det meldes minus 35 eller pluss tre er det i følge mutter’n en nyyyyyydelig temperatur. Jeg skal prøve å ta det med meg på dagens hyttetur. Regn og tåke – åtte grader: Litt smågrått, men en nyyyyyydelig temperatur. Det kunne jo vært minusgrader. I juni!

God sommer!