Viktigheten av en hel risbolle (og et ekte smil)

Jeg husker svært godt første gang jeg opplevde forskjellen i  omgangsform mellom Midtøsten og Norge. Jeg var en yngre utgave av meg selv, på skoletur med Krigsskolen i Egypt og svært fornøyd med prisen jeg var lurt til å betale for et papyrusbilde. Oppjazzet av den gode handelen strakk jeg frem hånden for å avslutte avtalen med et vennlig håndtrykk. Den kvinnelige, muslimske butikkdamen så på meg i en blanding av forskrekkelse og forakt da hun freste «I NEVER touch a man»! Den gode stemningen fra prutingens vennskapelige tautrekking falmet like fort som malingen på mitt «ekte» papyrusbilde.

Strengt tatt burde jeg jo ventet dette. Jeg hadde akkurat studert Geert Hofstedes lærebok om kulturelle forskjeller, «Cultures and Organizations». I boka, som utvilsomt forenkler en kompleks verden, forklares ting som maskulinitet og feminitet, nordisk kollektivisme versus amerikansk individualisme, asiatisk redsel for usikkerhet, betydningen av å beholde «ansikt» og forskjeller knyttet til kreativitet.

Hofsteds bok har vært med meg siden årene på skolebenken og er fortsatt aktuell 16 år etter utgivelsen (http://geerthofstede.nl/our-books). Til tross for kunnskapen Krigsskolen og læreboken til Hofstede faller jeg likevel fortsatt i like store kulturfeller som jeg gjorde i Egypt på 90-tallet. Men det går stadig bedre.

For en uke siden traff jeg vaskedamen i blokka vår på vei ut av heisen. Aunty (tiltaleform for alle damer som eldre enn deg selv) som er godt over norsk pensjonsalder var svært opprørt etter en konflikt med høyblokkas kontorsjef. Kontorsjefen hadde rapportert vaskedamen til huseieren og nå fryktet Aunty for sin jobb. «Å være uenig er helt greit», forklarte Aunty, men «å true med å knuse noens risbolle, slik kontorsjefen nå har gjort, er uakseptabelt». Å bli rapportert kan bety å miste jobben, inntekten og dermed maten på bordet for seg selv og sin familie. Med et slikt risikobilde for en singaporeansk medarbeider er det forståelig at kreativitet og løsningsvilje ofte er fraværende i butikker, på callsentere eller i møter med bedrifter som burde være både løsningsorienterte og kreative. Risikoen for å få knust sin risbolle er skremmende for mange arbeidstagere. Det er bedre å være forsiktig enn å være kreativ.

For forsiktige og småvokste asiater fremstår nok jeg som en kjempe, med mine 193 centimeter på sokkelesten. Legger du til at jeg  som nordmenn flest er risikovillig og middels sensitiv, oppfattes jeg muligens som en elefant i en porselensbutikk. Vi nordmenn sier ting som det er, forventer direkte svar og er verken bekymret for vår risbolle eller eget eller andres «ansikt». I forsøk på å fremstå mindre som en nordisk villmann har jeg derfor prøvd å pakke bort et stort, tannrikt smil til fordel for en seriøs og ydmyk tilnærming.

Jeg trodde jeg var dyktig og i ferd med å knekke kulturkoden, men det var helt til jeg nylig avsluttet et journalistmøte i Taiwan. Etter at gjestene var gått ble jeg høflig tilsnakket av Pats fra vårt PR-byrå. «Du må ikke glemme å smile» sa min gode hjelper: «Journalistene synes du ser litt skummel ut». Jeg som har tenner nok til tre smil hadde tenkt at jeg skulle fremstå som seriøs ved å smile mindre. Å smile mer er jo det letteste i verden! Når smilet i tillegg bidrar til å viske ut kulturforskjeller og avstand mellom meg og våre samarbeidspartnere er oppfordringen lett å følge. Samtidig var det en påminnelse om at kulturforståelse kanskje ikke er så vanskelig. Det handler aller mest om å være seg selv, være våken for forskjeller og hver dag forsøke å forstå, lære og endre. I mitt tilfelle har jeg også lært at Hoftstede glemte å skrive om det viktigste, nemlig det som forener kulturer: Det universelle smilet!